Christoffer Carlsson – Side 2

Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med marsbøkenes verden….

Lyset som skimrer gjennom vinterstøvete vinduer er uvant. Støvet grimer mot meg i render, og i gjenskinnet bærer det i seg minner fra en beksvart januar, der isrosene gav ly og hjem til hvert lille oppvirvlede støvkorn. Senere, når februar hilste solen velkommen løste isrosene seg opp og takket for seg. Men støvet ble igjen. Snek seg langsomt nedover glasset sammen med dråper av smeltevann. Vannet fulgte tyngdekraftens usvikelige kraft på vei tilbake til havet. Tilbake står rendene og blunker til meg. Jeg myser.

Smilerynker ved øynene trekker seg sammen. En lav mars-sol bærer bud om varmere dager. Snømannen i naboens hage kikker inn soveromsvinduet mitt, og trygler om nåde, mens han langsomt får et skjevt og slitent drag over ansiktet. Vi hater snømenn både jeg og katten, og i nattens mulm å mørke har vi hver på vår måte gitt monsteret våre nådestøt. Jeg med svarte, lunkne kaffeskvetter. Katten med gule. Vi fremskynder vårens melodi. En stille protest mot kalde ishjertedager.

Naboen skuler på oss fra tunet. Med sneipen dinglende fra kjeften saumfarer han åstedet rundt ungenes snømann, og sender oss mistenkelige blikk. Jeg og katten vinker tilbake. Uskyldsren,hvit gloriesamvittighet lyser fra smilene våre i vinduet. Mellom støvrendene … Naboen har KOLS, og etter noen sekunders øyekastkamp mellom oss, tar kroppen hans over. Lange rallende hostebyer sender ham langs Smertens Aveny, og med krokete rygg vakler han mot inngangsdøra. Jeg ser for meg at han har en stor og grå surstoffmaskin på innsida. Naboens siste flortynne livsnerve. En slange med håp.

Som Lydløs Trompetisme runger basunene for naboen. De uler høyt, men han hører dem ikke. Han streiker. Nekter å innse at livet langsomt er i ferd med å ebbe ut i takt med sigarettrøyken som finner vei til de forkrøplede lungene. Han klamrer seg til at livet fremdeles finnes på surstoff-flasker, og som morfinisten i boken om Tilfellet Vincent Franke, så hekter naboen seg til livsløgnen. Nådens Omkrets. Troen på at det ikke er giften som dreper ham, men derimot samfunnets strenge normer. De er nok på vei til samme sted, Vincent og naboen. Hånd i hånd som en slags sliten forgubbet versjon av Thelma & Louise.

Jeg stryker katten medhårs klok av skade. Han maler forrædersk, og ser på meg med gule øyne. Stikker hodet bort mot kinnet mitt. Myk pels mot skjeggstubb. Varmen fra hans kropp mot min. Sammen slikker vi solstråler bak støvete vinduer til skumringen kommer. De siste strålene over åsen farger landskapet oransje i det solen drukner. På minutter forsvinner all farge, og atter en gang vandrer vi inn Den Mørke Porten. Jeg og katten. Naboen og Vincent. Tilbake står snømannen. Kikker inn vinduet. Et omen om hva som skal komme. Et skjevt flir som langsomt dras mot avgrunnen av sin egen opprinnelse.

Tilfellet Vincent Franke er så absolutt et tilfelle utenom det vanlige. Debutforfatteren Christoffer Carlssons romanfigur er en antihelt, men samtidig så uendelig langt fra de antihelter vi vanligvis trykker til vårt bryst. Velkommen til et dystert møte med tilfellet Vincent Franke.

Tilfellet Vincent Franke kom ut på Bazar forlag i vinter, og boken har gått sin seiersgang både her i landet og i Sverige der forfatteren selv bor, og har sitt virke. Han er ung med sine 25 år, men samtidig så egenartet i stil, form og uttrykk at det forundrer meg.

Christoffer Carlsson bedriver det jeg vil kalle for metafor-onani, men kommer unna med det, utrolig nok. Jeg ville steilet dersom jeg traff på strofer som denne i en hvilken som helst annen bok:

Utenfor vinduet mitt er himmelen blå som en politiskjorte, og solen er et stort hovent øye som har glemt hvordan man blunker.

Eller disse om du vil:

De mørke øyevippene hennes får meg til å tenke på en død nattsommerfugl. (…) Marias ansiktsuttrykk minner meg om en som ønsker at det skal slutte å regne. (…) Maria ser ut som om jeg nettopp har ramset opp alfabetet for henne.

Slik fortsetter det som en rød tråd gjennom hele romanen. Hundrevis, ja kanskje tusenvis, av sammenligninger og metaforer som gir språket et helt særegent uttrykk. I starten er det slitsomt, etterhvert blir det litt ufrivillig morsomt, mens mot slutten flyter det som en helt naturlig del av romanens egenart. Det er et bevisst virkemiddel brukt for å få fram det spesielle og uvanlige. Klokt og modent gjort, men det er ekstremt krevende for leseren.

Forlaget reklamerer for romanen som en krim. Jeg er ikke enig. Det er ikke krim fordi om det skjer kriminelle handlinger. Det må være et mysterium til stede. Noe uløst som skaper nysgjerrighet hos leseren. Det har ikke denne romanen. Jeg velger heller å kalle den en skjebnehistorie.

Det er Vincent Frankes skjebne vi bevitner gjennom romanen. En uhelbredelig morfinist, heroinlanger og småkjeltring. Da han får i oppdrag å passe på Maria i leiligheten sin så tar livet med ett en annen vei for Vincent. Hun er et offer for trafficking, og han forelsker seg i henne. Hun blir på mange måter et bilde på hans tidligere ungdomsforelskelse Felicia. Når så Maria forsvinner, og hans oppdrag for Stockholms «mafiaboss» Pastor er over, begynner Vincent sin jakt på sin nye kjærlighet. En jakt der han er dømt til å tape på alle fronter.

Tilfellet Vincent Franke er en svært dyster roman. Det er mørkt. Det er tungt, og det er et belegg av mismot og håpløshet som tapetserer hver eneste side. Vi kommer ubehagelig tett på morfinister og rusmisbrukere sin tankegang. Romanen setter seg ganske umiddelbart i magen hos leseren, og blir der til du har lest siste side. Underveis ble jeg tydelig berørt. Måtte ta pauser for at ikke Vincent Franke skulle ta bolig i meg.

Dette er ingen feelgoodroman, for å si det slik. Men, den er etter min mening av høy klasse litterært. Språket og uttrykket har jeg snakket om, men det alene gjør ingen sommer. Det må mer til enn som så. Christoffer Carlsson klarer det ved å gi oss et bekymringsverdig innblikk i Stockholms underverden gjennom troverdige karakterer. Boken har ingen kamp mellom det gode og det vonde. Her finnes ingen godhet. Det nærmeste vi kommer er Vincents kjærlighet og omtanke for det forsvarsløse ludderet Maria. Alle hans hjelpere og motstandere er enten tunge rusmisbrukere, langere, halliker, korrupte politifolk eller mafialignende typer med hang til å løse alt med vold. Også i tilbakeblikkene til Vincents barndom og ungdom blir vi vitne til vold, vold og atter vold.

Jeg får «Pulp Fiction» feeling av å lese denne romanen. Vel å merke uten Tarantinos befriende lag av svart humor. Tilfellet Vincent Franke er et nærbilde av livets skyggesider. De fordømte og fortaptes historie. Boken tar på mange måter et oppgjør med håpløsheten som er så altoppslukende for de som befinner seg lavest på rangstigen. Eller … Ikke et oppgjør kanskje, men et ubehagelig innblikk for de uinvidde. Håpløsheten blir værende. Skjebnen kan ikke endres. De fortapte er fortapte. Ondskapen vinner.

Alltid …