Andre bok om politietterforskeren Leo Junker kom ut på norsk i høst. «Den fallende detektiven«. Jeg har sagt det tidligere, men sier det gjerne igjen … Det er utrolig at Christoffer Carlsson ikke har en større fan-skare i Norge enn det han faktisk har. I Sverige har krimserien på tre bøker om Leo Junker solgt over 200.000 eksemplarer. Han har vunnet den høyest hengende krim-prisen i Sverige, og han har vært nominert til Glassnøkkelen. Bøkene gjør det godt i stort sett alle land de blir utgitt i, bortsett fra i Norge. Hva er det vi ikke har skjønt?
Denne bokomtalen er merket med «Produktplassering» ettersom Christoffer Carlsson har samme agent som meg i Stockholmsbaserte Ahlander Agency, og jeg anser derfor ikke meg selv for å være tilstrekkelig habil.
Hadde jeg hatt svaret på hvorfor Carlsson sliter med å nå gjennom i Norge på strak hånd, så ville nok salgsavdelingen i Bazar Forlag omfavnet meg, men så enkelt er det dessverre ikke. Svaret er sammensatt.
«Den fallende detektiven» er en strålende oppfølger av første bok om Leo Junker «Den usynlige mannen fra Salem». Vi snakker om en krimforfatter som evner å leke seg med språket, og som skriver litterært og vakkert. Han har sin helt særegne stil, sin egen stemme, som flyter ut mellom boksidene, og som gjør krimbøkene hans til en nytelse å lese, og et studie for oss som fikler rundt med gamle klisjetunge fraser. Dette er IKKE mainstream-krim, for å si det slik. Både handling, miljø, og språk skiller seg fra det meste av det vi ser stå utstilt i paller hos bokhandlerne i Norge.
Historien som fortelles er hentet fra Stockholms mest grumsete underverden, og den er en bajonett som stikker rett inn i det svenske politiske landskapet med økt fremmedfiendtlighet, polarisering, populisme og pop-kultur på den ene siden, og venstreradikale krefter, fremmedgjorte innvandrere og intellektuelle på den andre siden. En heksegryte en bør holde fingrene unna, men som langt på vei speiler et svensk ideal-samfunn som er i ferd med brytes ned bit for bit. Vi ser Joachim Zander gjør mye av det samme i sin siste bok «Broren». Integrering som ikke fungerer, og som i sin tur gir næring til nasjonalistiske strømninger. Strømninger som deretter blir pyntet og polert til noe som kan ha en stemme i Riksdagen.
Det er i dette landskapet vi beveger oss i «Den fallende detektiven«. På ytterste høyrefløy der nynazister opererer, og oppfatter Sverigedemokratene som forrædere mot sin egen rasepolitikk. På ytterste venstrefløy der politiske idealister, venstre-radikale og feminister er blindet for at det finnes noen som helst problemer med et multikulturelt Sverige. En forsker blir funnet død i Stockholm rett før jul. En forsker som har drevet sitt arbeid akkurat med disse grupperingene. Politietterforsker Leo Junker er så vidt friskmeldt og kommet seg tilbake i jobb, og må jobbe ikke bare mot forbryterne, men også mot sine egne i etterretningstjenesten. Han sliter i tillegg med sine egne demoner både privat og når det gjelder sin rusavhengighet.
Bøkene om Leo Junker er litt «filthy» i stilen. Det er noe rått, uslipt og genuint i de mørke skildringene fra Stockholm disse desemberdagene. Carlssons særegne språk sammen med hans nære skildringer graver oss ned i noe som minner meg om en svart-hvitt gangster-film fra New York på femti-tallet. Det er noe i stemningen som legger et lokk på alt som heter glad-Stockholm med shopping i Drottninggatan, clubbing på Stureplan, og en promenad langs Djurgården. Dette Stockhom finnes liksom ikke i Carlssons bøker. I stedet får vi servert et Stockholm som er langt mørkere, skitnere og mer tungsinnet. Det er nesten som om selve «håpet» er borte fra gatene. Jeg liker det. Jeg kjenner det kribler litt i meg over å få bli satt inn i denne sinnsstemningen. Leo Junker er blitt en litt rufsete kompis som jeg likevel ser fram til å møte igjen, og igjen.
Hva er det som gjør at dette ikke har slått an i Norge slik det har gjort i mange andre land? Ikke minst i Sverige. Det handler iallfall IKKE om at vi ikke liker svensk krim. Vi elsker svensk krim i Norge. (Toppen av salgslistene akkurat nå: Lars Kepler med Kaninjegeren) Det handler heller ikke om at Carlsson er et svakt navn som ingen i bok-kretser har hørt om. Han blir sett på som noe av det beste nabolandet vårt har å by på i denne sjangeren. Nei … Mine teorier på hva som er svaret peker mot helt andre elementer:
For det første så er det noe veldig «unorsk» med titlene til Christoffer Carlsson. Det funker i Sverige, men kanskje ikke like godt her. Vi vil ha enkle og gjerne skremmende titler. Ikke lange og kompliserte. Ofte kun ett ord. «Panserhjerte», «Snømannen», «Uglen», «Hviskeren». Til nøds to ord som «Helvete åpent» eller «Dakota rød». Om vi ser på titlene til Christoffer Carlsson så virker de veldig gammelmodige i stilen, og frister ikke norske krimlesere umiddelbart. «Tilfellet Vincent Franke», «Den enøyde kaninen», «Den usynlige mannen fra Salem», «Den fallende detektiven». Tankene faller tilbake til kjipe tegneseriehefter fra 1920-tallet, ikke til moderne og skremmende krimbøker og thrillere (som det faktisk er)
Omslagene Bazar Forlag har valgt underbygger inntrykket til titlene, dessverre. De virker gammelmodige, litt for stilistiske, og litt merkelige. Jeg får igjen denne følelsen av gammelmanns-bøker. Ikke noe som øker leselysten. Misforstå meg rett … Omslagene er kule og originale, men det er ingenting ved dem som signaliserer at vi snakker om en moderne Stockholm Noir-krim.
Så har vi rekkefølgen bøkene er utgitt i. Her har Bazar selvsagt gjort det riktige, og gitt ut bøkene i den rekkefølgen de har blitt utgitt, men Christoffer Carlssons to første utgivelser (Tilfellet Vincent Franke og Den enøyde kaninen) er ganske sære litterære eksperimenter, og treffer ganske smalt. Det vil si at da Carlsson for første gang ble presentert for det norske publikum, ja så var det med noe ganske annet enn hans krimserie om Leo Junker. Dette traff ikke det norske publikum, og de som kjenner det norske markedet tror jeg forstår at «Tilfellet Vincent Franke» ikke nødvendigvis var en døråpner. Neste bok var heller ingen höjdare, og da bok 3 kom var kanskje norske bokhandlere lei av å ha stabler med bøker de ikke fikk solgt, og de som hadde valgt å lese syntes kanskje denne Carlsson-fyren ble litt i særeste laget. Ikke vet jeg … Men, det er noe som gjør at en såpass god krimserie som denne om Leo Junker ikke har tatt av her i Norge. Et lite forlag som Bazar er jo også langt mer avhengig av å treffe innertier fra første bok av når de skal gi ut et forfatterskap. Bok handlerkjedene blir skeptiske til innkjøp når tidligere bøker har vist lite salg.
Kanskje kan forklaringen ligge i stemningen i bøkene som er litt black&white, litt dyster, litt filthy. Vi er ikke så vant med det her i vest. Det kan være både rått, brutalt og sjokkerende, men dystert og grått derimot …? Leif GW Persson har jo litt av det samme, og er jo heller ikke blitt en skikkelig hit i Norge ennå. Er det denne skrivemåten som forklarer det? At vi er mer vant til krimlitteratur der vi har større avstand til gjerningsmennene, der sporene er tydelige og politifolka enten er svært korrupte drittsekker eller svært kloke og ryddige etterforskere? Harry Hole er jo på mange måter unntaket som bekrefter regelen i Norge. Det er ikke like mye krutt i støvlene til Konrad Sejer og Ole Vik for å si det sånn.
Jeg vet ikke … Jeg bare tenker. Men, jeg tenker også på deg som leser. Du bør gi Christoffer Carlssons to første bøker om Leo Junker et forsøk. Jeg vet du ikke vil angre. Det er annerledes og pirrende å lese krim skrevet med en såpass god litterær penn som denne. Carlssons bøker hadde rett og slett fortjent en bedre skjebne enn den de har fått i Norge.
Mine bokomtaler av to av Christoffer Carlssons tidligere utgivelser:
DEN USYNLIGE MANNEN FRA SALEM (Leo Junker #1)
GEIR TANGEN 