Cecilie Hopen – GEIR TANGEN

Jæger raskere enn sin egen skygge

Hastverk er lastverk, er det noe som heter. Det store spenningsmomentet når Jørgen Jæger nå slipper sin andre krimbok på ni måneder er ikke om han treffer sitt publikum, for det gjør han hver gang. Han vet hva vi vil ha. Spørsmålet er om tempoet han raser av gårde i, forringer kvaliteten på produktet? Jeg er tilbøyelig til å svare ja, selv om jeg ikke vet om det er hastverket som er problemet. «Fortielsen» er hans niende roman om Ole Vik og Cecilie Hopen, men kan fort bli hans første roman der pila ikke peker oppover. Samtidig skal det sies at undertegnede las bokas 465 sider i ett strekk uten pause på under ett døgn. Da har forfatteren gjort noe riktig også.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er Jæger-fan. Det har jeg vært helt siden jeg las hans aller første bok for tre år siden. Jørgen Jæger har en veldig befriende, litt naivistisk og enkel skrivemåte som gjør bøkene hans lettleste. Ikke en verdensmester i karakterbygging kanskje, men han er etter hvert blitt en mester i å komponere spenningsromaner slik at leserne ikke klarer å legge de fra seg før de er i mål. De siste årene har han også blitt mer og mer opptatt av det sosialrealistiske. At bøkene hans skal si noe om det som er skeivt og feil i samfunnet vårt.

Hans forrige krimroman «Monster» som kom i fjor høst var uten tvil et karrieremessig høydepunkt for Jørgen Jæger. Da er det naturlig at vi sammenligner «Fortielsen» med denne selv om dette selvsagt er blodig urettferdig. Et forfatterskap vil alltid variere i kvalitet, akkurat slik det gjør det for fotballspillere fra helg til helg. Både «Monster» og «Fortielsen», og jeg har lyst til å også nevne hans sjette bok «Stemmen», er svært spennende bøker. Tempoet er høyt, og vi drives framover av en voldsom motor i fortellingene. Jæger bruker velkjente forfattertriks for å nagle oss til sidene fra kapittel til kapittel. Det er ubehagelig å legge bøkene fra seg. Derfor våger jeg å påstå at leserne kommer til å elske «Fortielsen» også. Jeg vil få mange som kommer til å si meg imot når jeg står fast på at «Fortielsen» er et skritt tilbake i forhold til «Monster» og «Stemmen».

Jeg skal prøve å utdype hva det er jeg mener, og håper jeg ikke blir for analytisk ovenfor dere som leser bloggen min.

En ting som Jæger alltid har vært flink til er å gradvis øke spenningen opp mot to til tre nervepirrende høydepunkter, i sine romaner. Spenningstopper som er så ulidelig spennende at leseren hiver etter pusten. I «Stemmen» har vi trafikkulykken med Ole, kidnappingen av Cecilie, og scenene der voldtektsmannen til Cecilie kommer for å drepe henne i Drammen. I «Monster» har vi den grusomme scenen når ex-mannen har klart å spore opp sin tidligere kone og datter i Fjellberghavn, og ikke minst scenene fra bunkersen på Karmøy der en politimann langsomt dør av tørst og utmattelse. Disse scenene er Jæger på sitt aller aller beste. I «Fortielsen» finner vi ingen slike scener. Jevnt spennende ja, men aldri skikkelig spennende. Scenen med svømmeren i elven kunne vært en slik scene, men den er for kort, og vi kjenner ham for dårlig som karakter til at det blir spesielt spennende. Om han drukner så er det et offer vi som lesere er villig til å gå med på der og da. Jeg savner disse høydepunktene i «Fortielsen»

Det er krevende å skrive seriekrim. En av de største utfordringene er at heltene etter hvert har blitt utsatt for så mye jævelskap at det til slutt nesten virker som billige triks å utsette dem for flere farer. Jo Nesbø lider for eksempel kraftig av dette handikappet i sine to siste Harry Hole-bøker, «Gjenferd» og «Politi». Hvor mange ganger kan de egentlig bli knivstukket, voldtatt, skutt, kidnappet og torturert før leseren begynner å sette alvorlige spørsmålstegn ved forfatterens evne til nytenking? Jørgen Jæger har litt av det samme problemet nå. Ole Vik og Cecilie Hopen har gjennomgått så mye. Men, når det nærmeste heltene våre kommer en farlig situasjon er en liten uskyldig dytt i ryggen (uten at vedkommende faller), da må spenningen knyttes opp til andre karakterer i boka. I «Monster» gjøres dette glitrende ved at vi blir nært og følelsesmessig knyttet til monsterets eks-kone og hennes lille jentunge. I «Fortielsen» prøver Jæger på noe av det samme med jenta som er offer for menneskehandel, men som karakter blir hun litt for fraværende og fjern til at vi klarer å bygge de samme følelsene til hennes påkjenninger. Det samme gjelder OL-svømmeren fra Afrika som også jobber som slave i Norge under de samme menneskehandlerne. Scenene der disse to er i fare er heller ikke i nærheten av å være så skumle som scenene i «Monster».

En annen årsak til at «Fortielsen» er flatere er at den er mye grunnere i karakterbyggingen enn det vi har sett fra Jæger i hans to siste bøker. De onde har en tendens til å bli demonisert, og har bare skumle og fæle trekk og egenskaper. De gode har ditto edle hensikter og rene hjerter. Dette så vi mye av i hans første bøker fra 10-12 år tilbake, men den gangen kunne det unnskyldes med at det var en ny forfatter som fremdeles var inne i en læreprosess. Jeg er redd Jæger ikke slipper like lett unna aviskritikernes sabler denne gangen. «Milan» blir nesten parodisk i rollen som skurk, og måten Ole Viks tre antagonister i Drammenspolitiet blir fjernet på, med et lettvint pennestrøk av en god, edel og flink politimester, er dessverre venstrehåndsarbeid.

Det er her jeg mener Jørgen Jæger og Juritzen forlag har gått for fort fram. Det velges enkle og litt for åpenbare løsninger hele veien. Historien hadde hatt gått av å bli strammet skikkelig opp. Gi Jørgen Jæger litt motstand. Jeg vet han er en fyr som tåler akkurat det. Redaktørene bør utfordre ham skikkelig når han kommer med for enkle løsninger. Dette er ikke Rema1000. Det enkleste er ikke alltid det beste. Ikke la ham slippe unna med Good guy-Bad guy metodikken. I «Fortielsen» ligger det egentlig et enormt uforløst potensiale i de menneskene som det viser seg står bak menneskehandelen, men dette blir ødelagt ved at disse på død og liv skal holdes mest mulig skjult for leseren gjennom hele boken. Her kunne det vært svært spennende å komme mye nærmere inn på dramaet som utspiller seg mellom disse karakterene.

Tematikken denne gangen er altså menneskehandel. Moderne slaveri. Et kjempeproblem i vår del av verden. Organiserte kriminelle kjøper seg slaver fra den tredje verden som de selger som prostituerte eller gratisarbeidere. De lures til Europa gjennom lovnader om jobb, penger og rikdom, men ender opp som slaver for kriminelle bander. Papirløse og med en vedvarende trussel mot sin gjenværende familie i hjemlandet. Jægers utfordring denne gangen ble en helt annen enn sist. I «Monster» tar han opp et problem (Kvinner og barn under «Kode 6» beskyttelse) som svært få i Norge har skrevet krimbøker om. I «Fortielsen» skriver han om et tema som mange norske krimforfattere har behandlet før. Eystein Hanssen er ett eksempel på en av dem som har gjort dette glitrende (De ingen savner). Hanne Kristin Rohde (Bare et barn), Jørn Lier Horst (Nattmannen) og Sidsel Dalen (21 dager) er andre eksempler. Jægers vinkling blir ikke noe nytt og annerledes i så måte, bare en repetisjon av lignende krimhistorier skrevet av andre før. Jeg savner noe som kunne gitt oss et friskt perspektiv på en av vår tids største skampletter. Det skjer ikke her.

Nå høres jeg veldig kritisk ut. For enkelt språk. For enkel historie. For enkle løsninger … Forstå meg riktig. Jeg liker boka godt, og den holdt meg som sagt bundet fast til lesestolen i 20 timer i strekk. Jeg digger Jægers forfatterskap. De enorme skrittene han har tatt som forfatter fra den spede begynnelse og frem til i dag er beundringsverdig. Hans enorme salgstall hadde fortjent langt større oppslag i riksmediene enn det de får. Folk i forlagsbransjen bør snart begynne å se hva det er Jæger gjør som leserne faller slik for. Samtidig vil jeg be dere i Juritzen forlag om å passe på og ta vare på den diamanten dere har i Jørgen Jæger. Gi ham motstand. Ikke godta hva som helst. Stram ham opp i språk, karakterbygging, dialoger og løsninger. Dere må tørre å utfordre ham på å skape spenningsscener som river leserne i fillebiter, for det er faktisk noe han kan. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje det gikk for fort i svingene denne gangen. «Fortielsen» hadde hatt godt av et par redaktørrunder til både på språk, karakterer og spenningsoppbygging/plot.

Jægersk god Karma

Femte bok i serien om lensmann Ole Vik fra Fjellberghavn heter Karma, og er et fyrverkeri av en krimroman. Her tar bergensforfatteren skrittet fullt ut, og forlater kosekrimmens angoramyke tepper for godt. Ole Vik og hans medhjelper Cecilie Hopen blir dratt langt utenfor komfortsonen, og vi aner langt mer kynisme og hardcore fra Jægers penn nå enn det vi kunne se i hans første bøker.

Jeg skriver ingen ordinær anmeldelse av Karma, men lar det bli med en personlig og subjektiv anbefaling, og et handlingsresymè. Grunnen til dette er at jeg er i en situasjon der jeg i mitt arbeid som frilanser og konsulent har jobbet, og skal jobbe videre med Jægers forfatterskap. Det vil dermed bli feil av meg å skrive anmeldelser og anbefalinger av hans bøker uten å opplyse dere om at jeg er uhildet, og ikke kan framstå som objektiv utad. Viser til mine etiske retningslinjer her.

Dette er altså Jørgen Jægers femte frittstående bok om lensmann Ole Vik.En mann forsøker å ta livet av seg på Korsneset i Bergen, men en turgåer griper inn. Da politiet ankommer, er mannen død og turgåeren sporløst forsvunnet. IT-medarbeider Sebastian Maddox blir funnet død i en bakgård. Har han tatt sitt eget liv, slik det ser ut til? Det avdekkes imidlertid en rekke uregelmessigheter i etterforskningen, og lensmann Ole Vik blir bedt om å gjennomgå saken på nytt. Etter hvert trer konturene av en kynisk bakmann frem – en mann som hensynsløst dreper enhver som står i veien for ham. Mannen kaller seg ”Karma”. Men hvem er han? Ole Vik har bare noen få timer til å finne det ut.

I denne boken blir vi også kjent med nye deler av Ole Viks familie. Hans søster Tone og hennes mann Georg har sentrale roller i denne kriminalfortellingen. I tillegg til selve drapsgåtene tar Jæger opp en god del andre problematiske samfunnsforhold i Norge. Elementer som norsk innvandringspolitikk, alkoholisme og økonomisk hvitsnippkriminalitet står alle sentralt. Handlingen er dessuten forflyttet fra fiktive Fjellberghavn til virkelige Bergen og Os. Det aller meste skjer på det nedlagte millitærområdet ved Korsneset på Os. En del av Ulven leir.

Skriver seg inn i toppsjiktet

De som følger bloggen min vet at jeg har flere forfattere jeg er i ferd med å lese meg opp på. En av dem er Jørgen Jæger. I hans fjerde krimroman om Ole Vik, Blodskrift, skriver han seg definitivt inn blant de beste norske. Plott, spenning, driv og karakterer tar alle et kraftig byks i riktig retning i denne boken. For å si det slik … Fjellberghavn er ingen idyll lengre, og Ole Vik langt mer enn en godmodig, brummende og koselig lensmann. I Blodskrift revner jomfruhinnen, og begrepet «kosekrim» er en saga blott.

Det er en fryd å lese Jægers fjerde bok fra lille Fjellberghavn. Det er helt tydelig at han har vokst som forfatter gjennom bøkene han har skrevet, og her løsner det skikkelig. Det er lett å dra en parallell til Frode Eie Larsen som gjør det samme kvantespranget med sin fjerde bok «Du skal lide«. Vi har sett det samme trekket hos flere av våre kjære og kjente navn. Jan Erik Fjell tok et syvmilssteg med sin tredje bok «Hevneren» i fjor. Jo Nesbø måtte sende Harry Hole til Oslo med «Rødstrupe» før han fikk skikkelig fart på karakteren. Jørn Lier Horst skriver gnistrende krim, men trengte også noen bøker før det smalt skikkelig med «Den eneste ene«. Nå skjønner jeg hva en del folk mener når de sier at ingen skriver så spennende bøker som Jæger.

I Blodskrift har Jørgen Jæger tatt utgangspunkt i et plott som bygger rundt trusselbrev hans egen far mottok på sekstitallet, og tenkt tanken :»Hva kunne skjedd dersom det hadde blitt gjort alvor av truslene?» Bygdas kjære tannlege blir regelrett henrettet med et velplassert nakkeskudd i starten av boka. En heseblesende jakt på drapsmannen starter, og allerede der skjønner jeg at Jæger har noe nytt på gang. Det er røffere, tøffere og mye mer fart enn det jeg kunne se i forrige bok, Dødssymfoni. Handlingen er fortettet, karakterene skarpere, volden mer utagerende og twistene kommer som knyttneveslag. Ganske snart står lensmannsgården i fyr og flamme, og Ole Vik er i begivenhetenes sentrum.

En rekke trusselbrev til tannlegen og til bygdas lege kommer raskt for en dag, og snart mottar Vik selv lignende trusler. En voldsom terror herjer bygda, og det hele ser ut til å ende i en voldsom katastrofe. De første 100 sidene har et så voldsomt tempo at det var en umulighet å gjøre noe som helst annet enn å lese. Jeg frydet meg over å se hvordan Jæger effektivt kvittet seg med tidligere bøkers svakheter med små enkle grep. Den karikerte politimesteren fra de tre første bøkene forsvinner med et pennestrøk. Vi vil aldri savne han. Erstatningen er et levende menneske av kjøtt og blod som vi tror på. Det uskyldige og litt veike preget som Viks faste assistent Cecilie Hopen har hatt over seg bok 1 og 2 er erstattet med en robust og handlingskraftig polititjenestekvinne. Også hun langt mer troverdig. Naiviteten er borte samtidig som sårbarheten etter overgrepet ligger der som en verkebyll. Vik selv framstår som langt mer hardbarket og myndig. En mann som tør å stå for det han tror på, og som er i stand til å lede en krevende etterforskning med stø hånd.

Alt dette er utvilsomt bevisste trekk fra forfatterens hånd. Drap og vold er selvsagt ikke hjemmekoselige begivenheter som kan eller bør romantiseres. Det forstår alle, men her har Jæger tatt konsekvensen av dette faktum, og derfor dratt en riktig slutning. En drapsetterforskning kan heller ikke være et koselig lite puslespill der en tusler rundt og snakker med folk i all fortrolighet over en kopp kaffe og berlinerboller. Det er ramme alvor. Det er blodig, og det er skittent.

I tillegg til dette har altså forfatteren tatt grep med plottingen. Både twister og løsning er langt mer utspekulert og komplekst i denne boka. Trådene henger nøye sammen, og selv om jeg avslørte drapsmannen tidlig, så var det langt mer uforutsigbart i denne boka enn det jeg har sett tidligere. Borte er også de litt naive trekkene med den overflinke sauehunden som finner det avgjørende sporet, eller folk som handler på tvers av all rimelig logikk. Birk har fremdeles en viktig rolle, men den er mer dempet og langt mer troverdig. De interne maktkampene og beslutningsprosessene i politietaten også betydelig mer i tråd med det jeg håper er virkeligheten.

Jeg har kost meg skikkelig med Jørgen Jægers tre første bøker, rett og slett fordi Jørgen skriver strålende, og jeg hadde sansen for snille, gode Ole Vik. Men, nå ser jeg konturene av noe helt annet. Blodskrift var rett og slett vanvittig spennende krim i høyt tempo, og med nok twister og U-svinger til at jeg ble sendt ut på en uforutsigbar reise. En reise til mørkere sinn, mer dyptgående kriminelle handlinger, og et Fjellberghavn som mister jomfrudommen en gang for alle. BRAVO!

Her er mine anmeldelser av Jægers første tre bøker om Ole Vik.

1. Skyggejakten

2. Kameleonene

3. Dødssymfoni