Carl Mørch – GEIR TANGEN

Karikert undeholdningskrim

Jussi Adler-Olsen er en av mine absolutte favoritter innen nordisk krim. Han har skrevet to av de sterkeste kriminalromanene i nyere nordisk krimhistorie med «Flaskepost fra P» og «Kvinnen i buret». Hans syvende roman i serien om Avdeling Q «Selfies» er akkurat ute i butikkene. Et klart skritt i riktig retning i forhold til «De grenseløse», men overdrevent karikerte skurker og selfie-blondiner skjemmer det som ellers er en ganske underholdende historie.

Humoren er et av de sterkeste kortene Jussi Adler-Olsen har i sin skriving. Han har en måte å skrive på som gjør at vi sitter og humrer gjennom samfulle 5-600 sider. Det er «underholdningskrim» på sitt aller beste. Lettbeint, slentrende og artig. Dialoger mellom de ulike karakterene som får fram smilet, og til tider også gapskratten. Assads trang til å sammenligne alle situasjoner med kamel-metaforer, og hans fordreide danske idiomer fremkaller latteren gang på gang. Carl Mørcks pessimistiske verdenssyn, og trang til å karikere sine kollegaer det samme. Denne humoren er selve limet i Avdeling Q-serien. Men, også vanviddet i en del av situasjonene som oppstår.

Slik sett er Jussi Adler-Olsen tilbake der vi kjenner ham i «Selfies«. Alle disse momentene er hjertelig til stede, og preger romanen fra første til siste side. Men … Så er det den berømte ketchup-effekten da. Det kan nesten bli for mye av det gode, og det er en del alvorlige situasjoner i denne boka som rett og slett fleipes bort med litt flåsete humor. Da blir det ikke like morsomt.

Det samme kan sies om de tre blonde jentene som bærer rollene som arbeidssky og selvsentrerte trygdemisbrukere. De blir så til de grader karikerte i Adler-Olsens fremstilling, at en får en litt emmen smak i munnen av at det er en gammel manns generaliserende bilde av dagens håpløse ungdom. Det er liksom ikke måte på hvor lite intelligente, selvopptatte og navlebeskuende disse jentene blir i denne boka. Det samme kan sies om drapsmannens galskap. Den er så hinsides enhver rasjonell tanke at troverdigheten står på spill.

Skildringene av de tre gutta i kjelleren hos Avdeling Q sine følelser blir også «over the top» når det kommer til deres emosjoner rundt Roses vanskeligheter. De knekker sammen i gråt, og tårene renner i strie strømmer både her og der. Det er ingen små antydninger til at de sliter og har det tøft, … NEI, her er det hele bøtteballetten av følelser på en og samme tid.

Hvordan har det seg at dette er en underholdende krimroman som det er verdt å bruke tid på da, dersom den har så åpenbare mangler og svakheter? Vel … I motsetning til «Den grenseløse» så har denne romanen en viss nerve og spenning. Den er bedre komponert, og plottet har en del både morsomme og interessante vendinger. Galskapen tar kanskje overhånd noen steder, men det er likevel skummelt å se drapsmannen utvikle seg fra en fredfull besteborger til en maskin blottet for empati for sine offer. Vanviddet i situasjoner som oppstår underveis er rett og slett hysteriske, og verdt lesingen alene. Jeg lo høyt flere ganger over hvilke prøvelser forfatteren sender karakterene sine gjennom underveis i dette krimdramaet. Kall det gjerne en slags morbid sans for humor.

Jeg ser at Jussi Adler-Olsen uttaler seg i en del intervjuer at han ønsker å sette et samfunnskritisk lys på en del sykdomstegn i i det danske samfunnet med denne romanen. Det har han gjort med hell flere ganger tidligere, for eksempel i «Marco-Effekten». Det synes jeg han skal holde seg for god til i denne krimhistorien. Ja, vi har et samfunn der egoismen og det selvsentrerte mennesket får en stadig større plass, men å generalisere så til de grader som det Adler-Olsen gjør her er gammelmannstenkning. Selv selfie-blondinene på Paradise Hotell har et mer nyansert bilde på verden og samfunnet enn det Adler-Olsen fremstiller i denne boken. Som underholdning fungerer det strålende, men som samfunnskritikk blir det platt og plumpt.

Konklusjonen blir at «Selfies» er en blandet opplevelse der Jussi Adler-Olsen viser tydelige tegn på å komme seg ut av sottesenga han befant seg i under skrivingen av «Den grenseløse», men samtidig blir det nesten «anstrengt» morsomt til tider. Litt påtatt. Det er underholdende lesing med masse artige twister og situasjoner. Morsomme dialoger og til tider et friskt språk. Historien fenger og engasjerer. Likevel føler jeg hele veien at han kunne hatt godt av strengere redaktører som kunne gi ham mer motstand i en del partier av boka. Både på språk og karakterbygging. Jussi Adler-Olsen har fiffet seg opp før fotoshooten til sine nye selfies, men hadde kanskje hatt godt av å se seg selv gjennom linsen til en trent fotograf med øye for detaljer.

Mine anmeldelser av tidligere Adler-Olsen bøker:

Grenseløst langtekkelig

Jussi Adler-Olsens sjette bok om Avdeling Q har fått tittelen «Den grenseløse«. Passende tittel dersom en ser på forfatterens perspektiv. Det finnes visst ingen grenser for hvilke temaer Adler-Olsen kan ta opp til debatt. Det er alltid moro å lese bøkene om herlige Adeling Q, men denne gangen har forfatteren gjort en del uheldige grep som svekker interessen hos leseren. Boken er dessverre for en ren transportetappe å regne.

Serien om Avdeling Q har fått en vanvittig popularitet verden over, og jeg er selv en stoooor fan av denne krimserien. Dette til tross for at den er ganske ujevn. Første bok Kvinnen i buret, er svært morsom, og samtidig både skremmende og spennende. Seriens andre bok, Fasandreperne er fryktelig svak og er egentlig lite annet enn en spekulativ voldsorgie. Tredje bok, Flaskepost fra P, er noe inn i granskauen spennende med høyt tempo og twister som gir deg sug i magen. Fjerde bok, Journal 64 er både creepy og spennende, men har et litt roligere tempo. Femte bok Marco-effekten er en svært god bok rent litterært. Den gir et dypdykk inn i det moderne danske samfunnet, og er samfunnskritisk og interessant. Lavt tempo, men det er greit for det passer historien godt at den er litt «nedpå». Sjette bok er en uheldig mix av at det lave tempoet fra femte bok opprettholdes, mens tematikken denne gang er fullstendig uinteressant. Sære sekter og alternativ tro og behandling gir ikke meg de helt store vibbene, og krimdramaet blir kaldkvelt i uendelige og grenseløst langtekkelige foredrag om holistisk teologi og alternativ tro.

For å være litt stygg så er «Den grenseløse» utelukkende en bok for fansen og ingen andre. Dersom du ikke allerede er hekta på Carl Mørck, Hafez Al-Assad, Rose, Hardy, Gordon og alle de andre … Vel, da bør du helst skygge banen. «Den grenseløse» vil definitivt ikke ta fra deg nattesøvnen, for å si det slik. Jeg kaller det en transportetappe, og med det så mener jeg at vi som er hekta på serien gleder oss mye mer til fortsettelsen, enn vi gjør over denne boka eksplisitt. Det er interessant og moro å følge Avdeling Q sine fantastiske karakterer. De utvikler seg jevnt og trutt, og de små morsomhetene dem imellom holder leseren i sitt favntak. Uten dette ville boka vært helt meningsløs, for selve hovedplottet er og blir dessverre et stort gjesp.

En kan jo spørre seg hva som er grunnen til at bøkene er så grenseløst ulike i form, innhold og spenning? Er det forfatteren som liker å eksperimentere? Er det mangel på nok gode ideer til hovedplott? Er det forfatteren som til tider er på automatgir, og MÅ levere før han egentlig ønsker det? Er det en plutselig brennende interesse for nye temaer og emner? Er det redaktøren som ikke lenger tør å sette forfatteren på plass når noe ikke fungerer? Jeg vet ikke, og jeg våger meg ikke på å prøve å analysere hva som ligger bak. Jeg bare merker meg at både tematikk, tempo, spenningskurver, drama og språk varierer enormt fra bok til bok. Forrige gang jeg var like skuffet (etter Fasandreperne) slo Adler-Olsen knallhardt tilbake. Jeg kan ikke annet enn å håpe og tro at det samme vil skje igjen.

Jeg har gjentatte ganger forbannet filmskaperne som har radbrekket Avdeling Q med to utrolig svake filmatiseringer, men nå må Adler-Olsen passe seg så han ikke gjør det samme med sine egne bøker. Denne boken har kun underholdningsverdi for de innvidde. Den rekrutterer ingen nye medlemmer til fanklubben. Jeg er skuffet, men håper på en ny vår for Mørck & Co ved neste korsvei.

Den magiske Jussi-effekten

De som følger med bloggen min vet godt om min fasinasjon for Jussi Adler Olsens serie om Avdeling Q. Den femte boken i rekken er ikke noe unntak i så måte. «Marco-effekten» er kanskje Adler Olsens aller beste så langt. Da tenker jeg ikke først og fremst på plott og spenningskurve, men på bokens aktualitet og nærhet til dagens sosiale samfunnsutfordringer.

For første gang våger Jussi Adler Olsen seg ut av den trygge komfortsonen som krimplottet gir, og vier halve boken til historien om 16 år gamle Marco. En ulovlig innvandrer som er på flukt fra alt og alle, og aller mest fra sin egen familie. Det er historien om en ung gutt som tar et moralsk oppgjør med seg selv og sine likesinnede, og som prøver å skape seg et verdig liv på egenhånd. Det er historien om et dansk samfunn med varme, vennlighet, muligheter og åpenhet, men også et fremmedfientlig Danmark med kulde, fordommer, rasisme og et firkantet system. Marco-effekten er så mye mer enn en kriminalroman. Det er faktisk et stillbilde av dagens Danmark, og en påminnelse om hvor mye som kreves av enkeltmennesket for at våre nye landsmenn skal klare å overleve i våre nordiske samfunn uten å bukke under for kriminalitet, rus og vold.

Her kan dere lese litt om hva handlingen i boka går ut på:

Unge Marco er tidlig blitt tvunget inn på en kriminell løpebane av sin onkel Zola. Marco er dyktig, men avskyr alt Zola står for. Og når han oppdager at familien vil gjøre ham til krøpling, ser han ingen annen utvei enn å komme seg vekk så fort som mulig. De grusomme realitetene innhenter ham imidlertid da han noen måneder senere konfronteres med en plakat av en savnet mann. Etter dette kjemper Marco ikke bare for sin egen tilværelse, men også for sitt liv. Zola er på sporet av ham. I Avdeling Q virvles Carl, Assad og Rose inn i en sak som trekker farlige tråder til korrupsjon og forbrytelser helt opp på ministernivå og inn i den afrikanske jungelen.

Les utdrag fra boka gratis her

Marco er bokens store stjerne, og jeg beundrer måten Adler Olsen har klart å tegne et så godt bilde på en ung manns utfordringer i et fremmed land. For en gangs skyld spiller altså Carl, Assad og Rose andrefiolin. Det er faktisk helt greit. Marco som karakter er viktigere enn de tre vi kjenner så godt. Hans historie fortjener å stå i sentrum.

Å finne den balansegangen mellom et sosialt drama og en kriminalfortelling må være svært vanskelig. I det øyeblikket den ene delen tar fokus, så mister den andre delen sin nerve. Jussi Adler Olsen klarer dette. Ved å veve Marco så dypt inn i kriminalsakens kjerne, samtidig som han kjører inn en heseblesende jakt på gutten, så opprettholdes spenningen i begge deler av fortellingen. Godt gjort.

Som dere ser så er jeg begeistret for vrien som Adler Olsen har gjort denne gangen. For de av dere som har fulgt etterforskerne tett i de foregående fire bøkene så vil dere merke en litt mer avmålt og rolig penn fra forfatteren denne gangen. Litt mer alvor. Dette gir Marco sin historie mer verdighet og plass. Men, fortvil ikke … Det elleville, humoristiske og sprudlende er like om hjørnet. Assads utrolige evne til å finne fyndord om kameler, og hans stadige roting i erketypiske metaforer og sammenligninger har tydeligvis ingen ende. Jeg ler og godter meg, og jeg storkoser meg over Carls fortvilelse rundt teamets egenrådige eskapader. På toppen av det hele så får teamet et nytt håpløst medlem å hanskes med.

Marco-effekten er spennende og underholdende. En pageturner! Nytt denne gangen er altså det sosiale samfunnsperspektivet gjennom Marcos øyne. Jeg likte det utrolig godt. Jussi Adler Olsen har tatt et skritt i riktig retning med den femte boken. Vi er nå halvveis i serien, og jeg kan knapt vente på neste bok. Marco-effekten var en opptur av de helt sjeldne, og så langt sommerens klart beste leseopplevelse. Så får vi smøre oss med tålmodighet, og kanskje glede oss til filmatiseringen av «Kvinnen i buret» som kommer på senhøsten.

Min omtale av Kvinnen i buret

Min omtale av Fasandreperne

Min omtale av Flaskepost fra P

Min omtale av Journal 64