Men bare hvis det gjelder Hamilton …

Men ikke hvis det gjelder din datterJeg synes tittelen på dette innlegget sier det meste. Jeg går god for at dette er strålende lesestoff, men bare hvis det gjelder Hamilton. I alle andre sammenhenger ville jeg bedt dere skygge unna. Jan Guillou har rett og slett mistet litt taket på å skrive thrillere. Det går gudjammerlig seint i svingene, og en skal være helt spesielt interessert for å kunne klare å påstå at dette er god spenningslitteratur. Men, som sagt, det er en Hamilton-bok. Da er nesten alt tilgitt … 

Men, bare nesten. Det må være lov å påpeke at når en skriver ti steintøffe handlingsspekkede og adrenalinjagende romaner om spesialagenten Carl August Gilbert Hamilton, så forventer leseren faktisk LITT mer enn en enkeltstående actionscene i en bok som nærmer seg 500 sider. (Kødder ikke. Det er bare en spennende scene i boka) Hamiltonserien var spekket med driv, spenning, fart og action. Men, de to siste i serien som kom ti år senere har altså stikk motsatt fortegn. De er for det aller meste langtekkelig storpolitikk med analyser, vurderinger, samtaler, møter, intervjuer og masse småprat om planlegging av en redningsaksjon. Guillios siste Hamilton-roman «Men ikke hvis det gjelder din datter» er rett og slett en tragedie for alle som ikke allerede er helfrelste blodfans. Egentlig burde det vært en tragedie for oss også, men vi er så hjernevasket at vi blir våryre bare vi hører navnet hans, og koser oss derfor uansett. Det er som ihuga James Bond-fans som gir blanke blaffen i kvaliteten bare det kommer en ny James Bond-film. Eller som Harry Potter-elskere som plutselig hadde fått en uventet oppfølger i fanget. En tåler det meste bare det er et nytt dypdykk inn i Potter-universet.

Eller … Kanskje det ikke er sånn? Kanskje det bare er meg som har så inderlig lyst til å lese mer Hamilton at jeg faktisk leser hva som helst? Jeg har gjort det der før, skjønner du. Da jeg en nitrist høstdag i 1989 skjønte at jeg hadde lest siste Alistar MacLean-bok med «Santorini», gikk jeg inn i en dyp depresjon, og kompenserte altså med å gyve løs på bøkene til Alistar MacNeill. Navnet lignet, og jeg hevdet hardnakket at dette egentlig var MacLean-bøker. De var jo basert på et av hans manuskripter … Jeg kommer sikkert til å lese Stieg Larsson-romanen som kommer til høsten også, kjenner jeg meg selv rett. Eier ingen prinsipper. Mangler fullstendig ryggrad når det kommer til å melke ut siste blodsdråpe av et lik som forlengst har gått over i rigus mortis.

Så derfor sitter jeg her og sier det høyt. Du MÅ lese den siste boka om Hamilton! (Men, fagmannen i meg glefser iltert til meg når jeg sier det) Så får dere heller tolke det som dere vil. Ikke forvent neglebitende spenning. Ikke forvent tempo eller action. Ikke forvent overraskende twist. Ikke forvent et gnistrende godt språk eller knivskarpe dialoger. Ikke forvent karakterer som rører ved deg eller dyptgående samfunnskritikk. Forvent heller en selvhøytidelig, småarrogant og stivbeint fyr som det er umulig å ikke bli oppriktig glad i. Han setter kanskje verden på hodet, men han gir ikke jernet i denne boka heller. Det er rett og slett utilgivelig. Men … Ikke hvis det gjelder Hamilton 😉

 

 

Hamiltons politiske manifest

madame terrorCarl August Gilbert Hamilton. Navnet alene er nok til at det går ilinger av velbehag nedover ryggen på meg. Svensken som får James Bond til å framstå som en puslete pappagutt, og Ethan Hunt som en klossete rekrutt på førstegangstjeneste. For de av oss som har lest de ti første bøkene i Jan Guillous serie om Carl Hamilton finnes det ingen over og ingen ved siden for å bruke en klassisk klisjè. Han gjenåpnet dørene til min lyst til å lese serier på nittitallet, etter tiår i ørkesløs vandring med enkeltstående thrillere av Alistar McLean og Desmond Bagley. Så oppdaget jeg i forrige uke til min forferdelse og glede at Guillou har kommet med to til om Hamilton for noen år tilbake uten at jeg visste det (!) Mine damer og herrer her er Madame Terror!

«Den enes frihetshelt er den andres terrorist» skriver Jan Guillou et sted ute i «Madame Terror», og den setningen kan stå som selve kjernen i boka. For hva skiller en krigshandling fra en terrorhandling? Og hvem definerer begrepene? Madame Terror, bok 11 i serien om Carl Hamilton. Snek seg under sonaren min i en periode der jeg knapt leste bøker i det hele tatt. Det samme gjorde altså bok 12. Men ikke hvis det gjelder din datter. At dette har gått meg hus forbi er en gåte, men desto mer hyggelig nå som jeg sto litt i beit for lesestoff … (Bare kødder, jeg har en leseliste som strekker seg langt inn i 2016). 😉

Så satt jeg der i Ølensvåg og ventet på å plukke opp min bonus-sønn på skolen etter en lang planleggingsdag i Sandeid. Harlan Coben hadde akkurat sagt takk for seg på Storytel-leseren, og jeg bladde etter noe nytt å sette på. Fikk frysninger på ryggen da jeg kom over Madame Terror. Carl August Gilbert Hamilton var slett ikke død! 15 og en halv time senere er den fortært, og jeg sitter her og smiler i skjegget jeg ikke har. Ja, jeg humrer og ler. Dette var mildt sagt en selsom opplevelse. Boken er noe av det rareste jeg har trålt meg gjennom noen gang. Det må være tidenes lengste politiske manifest utgitt som underholdningslitteratur.

Strengt tatt skjer det nemlig ikke en dritt! Først 150 sider oppbygging der grunnlaget for det som skal bli tidenes millitære triumf for et hardt plaget Palestina blir skissert. Så kommer Hamilton på banen, og derfra og ut går alt på skinner for Carl, Mouna Al Houssaini, og det russisk/palestinske ubåtmannskapet i den høyteknologiske ubåten U1 Jerusalem. Ferdig arbeid. Nok en seier, og enda flere æresmedaljer kan henges på allerede høyt dekorerte Hamilton sitt bryst. Spennende? Nei, ikke i det hele tatt … Troverdig? Nei, er du tullerusk …. Godt skrevet? Nei, ikke akkurat høyverdig litteratur …

MEN … Det var en sann nytelse å lese (lytte) til dette manifestet. Jeg koste meg glugg fra første til siste minutt. Det var bare så ubeskrivelig deilig å flyte inn i Guillous trygge favn, og la seg fascinere av enda en Hamilton-historie. I dette universet der forfatterens politiske meninger får løpe fullstendig fritt i en fantasiverden hvor alle palestinere er prisverdige helter som utøver sin rett til å stoppe det israelske tyranniet, og der alle amerikanere er idioter med cowboystøvler, og alle engelskmenn er snobbete lorder som dilter som pudler etter mr.Bush og hans lakeier. Guillou snur verden på hodet, og gir oss et ikke-vestlig verdensbilde sett fra en mørkerød sosialist sitt synspunkt. Det er rett og slett kjempemoro! Den rustne sosialdemokraten i meg våknet til liv, og jeg merket at jeg heiet fram Hamilton og hans besetning på ubåten tilnærmet ukritisk. At bøkene om Hamilton har vært med på å forme meg politisk er det faktisk liten tvil om. Mye av mitt personlige engasjement i Palestinasaken tilskriver jeg Jan Guillou.

Madame Terror er en bok for blodfansen, og absolutt ingen andre. Om du ikke allerede er Hamiltonfrelst, så vil du kjede deg til døde av denne boka, og dessuten stille deg STORE spørsmålstegn ved om forfatteren er riktig vel bevart. Han gjør omtrent alle feil som er mulig å gjøre innen thriller-sjangeren, men det gjør ingenting, for han har Carl Hamilton, og da vinner han uansett. Vil du lese spennende bøker om Hamilton med driv, fart, frykt, action og nervepirrende twister? Ja, da kan jeg så absolutt anbefale de ti første bøkene. Hver og en av dem er fantastiske thrillere. Begynn med Rød hane (Coq Rouge), og ta dem i rekkefølge. Høydepunktet er Vendetta, men alle bøkene er strålende lesing. Da (og først da) kan du våge deg på Madame Terror. Men, da vil du trolig elske den også. Akkurat som meg. Hvor vanvittig det enn er. Bok 12 er i gang på spilleren allerede …

En spion er født

I Sverige har de Carl Hamilton, i England James Bond. Nå er ikke Norge i bakevja lenger. Vi ønsker Petter Wessel hjertelig velkommen inn i den norske litteraturhimmelen, og sender en takk til Aslak Nore som har skapt en norsk spion.

Er du tilhenger av teknokrim? Liker du heseblesende actionscener? Kunne du tenkt deg å vite hvordan norsk etterretningstjeneste (muligens) jobber? Lengter du etter å finne en ny pageturner? Er du over gjennomsnittet interessert i norges operasjoner i Afghanistan?

Svarer du ja på ett av disse spørsmålene så har du noe godt i vente om du anskaffer deg «En norsk spion» av Aslak Nore. Jeg var skeptisk i utgangspunktet, for det skal godt gjøres å skape norske spioner og samtidig beholde troverdighet og spenning i ett og samme åndedrag. Heldigvis besto Aslak Nore denne ildprøven med glans.

Jeg har selv over tre år bak meg som soldat i Heimevernets antiterroravdeling, Innsatsstyrke Osprey (se video), og selv om det er som en barnehage å regne når det gjelder profesjonalitet og erfaring opp mot det Petter Wessel liksom skal ha, så gir det meg en god ballast inn i min lesing av denne romanen.

Det jeg ser er en forfatter som har gjort et grundig researcharbeid. I de taktiske operasjonene som blir beskrevet i boka så nikker jeg svært gjenkjennende. Utstyr, våpen og oppakning stemmer. Taktiske vurderinger, forflytninger og bevegelser i fientlig område stemmer. Opprettelse av OP, tekniske innretninger og ROE (Rules of engagement) i strid stemmer. Med andre ord … Dette framstår som troverdig ned til minste detalj.

Jeg sluker også den bakenforliggende historien og godtar den som troverdig. Kanskje blir «Admiralen» litt i overkant en karikert versjon av en mystisk allvitende spionsjef, men greit nok. Jeg tror på historien.

Jeg liker denne typer romaner, men det gjør også at jeg i utgangspunktet har lett for å kritisere. Teknokrim kan til tider bli i overkant mye teknologi, og litt lite krim. Side opp og ned med tekniske detaljer om våpen, raketter, kamuflasje og transportmidler kan bli svært kjedelig i lengden. Det stopper drivet, og senker tempoet. Heldigvis begår ikke Aslak Nore den tabben. Mer enn nok stæsj for de teknofrelste våpendiggerne, samtidig mer enn nok spenning, tempo og drama for oss som liker spenningen best.

Det var bittelitt tungt å komme i gang med «En norsk spion». Jeg kjenner ikke den arabiske verden godt, og det var ganske mange «faguttrykk» som måtte tolkes og drøvtygges i starten. Imidlertid så gikk det fortere og fortere unna med lesingen så snart jeg var i gang med selve historien. Boken krever at du er våken når du leser. For en som ikke har millitær trening og opplæring, og/eller ikke har mye kjennskap til Islam som religion, Afghanistan, Iran, Irak m.m. kan få en litt drøy leseopplevelse, men ikke verre enn at en bør tåle såpass.

Uansett … Dette er en god spionhistorie. Ser noen medier kaller det en skikkelig røverroman, og insinuerer med det at slike som Petter Wessel ikke finnes i virkeligheten. Jeg er ikke like sikker … Så godt som Aslak Nore treffer med mye av det jeg har peiling på, ja så undres jeg om han ikke også treffer en del når det gjelder det jeg ikke har peiling på. Vel, det skal jeg uansett ikke gjøre meg til talsmann for her.

Språket er godt. Dialogene kommer naturlig. Boken har driv, spenning og tempo nesten fra start til mål. Boken er en pageturner. Norge har endelig fått en spion. Petter Wessel er kommet for å bli, og Aslak Nore skriver om midtøsten med en skarp, kunnskapsrik og troverdig penn. Denne boken bør så absolutt leses, og mangler du en julegave til mannen i huset, ja så har du en hardbarket norsk spionthriller i verdensformat her.

Kilde: Anmeldereksemplar fra Aschehoug