Et glimt inn i fremtiden

touchpad manStorytel. Bare venn deg til navnet på denne appen med en gang, for enten du vil eller ei så kommer du til å få høre mye om den i tiden som kommer. Om et par uker lanserer Cappelen Damm i samarbeid med 20 andre norske forlag den svenske bokstrømsuksessen i Norge. Noen kaller det «Spotify for bøker», andre for «Bøkenes Netflix». Storytel blir etter alt å dømme begge deler. Kun Gyldendal avstår fra samarbeidet så langt. Velkommen tilbake til fremtiden sier jeg!

Les hva du vil, når du vil, hvor du vil og på hvilken plattform du ønsker for 170 kroner måneden. Ja takk, sier jeg. Selvsagt vil jeg det. Appen er tilgjengelig allerede for lydbøker, og jeg tegnet selvsagt et abonnement med en gang nyheten slapp om at 20.000 e-bøker vil bli tilgjengelig fra midten av august. Til sammenligning så har EbokBib hos meg i Haugesund kun 847 titler. Gutta på loftet krever Spotify Premium, kona skal ha Netflix. Jeg har betalt for Storytel uten å nøle. Nå er det endelig fars tur 😉

Nei, dette er ikke et reklamestunt fra meg. Jeg ser alle skjærene i sjøen. Dette kan bli en flopp av dimensjoner slik som vi har sett gjentatte eksempler på tidligere. Det skal bare litt lite brukervennlig grensesnitt til, en svak og plundrete søkerfunksjon, eller at backlisten er proppet med alt annet enn hva folk egentlig vil lese, så mister folk interessen. Det at et så stort forlag som Gyldendal velger å stå utenfor er jo ikke bra, og dersom Aschehoug velger det samme, ja da blir dette nok en ufullstendig plattform som ikke er noe som folk vil betale mye penger for. Vi snakker tross alt om et par tusen kroner i året her.

Det som gjør at jeg er optimist på vegne av Storytel er fire ting:

1. Tiden er overmoden.

Hele bok-Norge har ventet på at dette skulle skje. Bokstrømming vil etter alt å dømme bli framtiden, også her i Norge. Å si noe annet virker litt navlebeskuende. Vi hadde folk som lo høyt da noen kastet seg på «Spotify-bølgen». De påsto at folk ville eie musikken sin selv. De ville selvsagt ha fysiske CD-plater i hylla, ikke en elektronisk upersonlig tilgang til å kunne lytte til musikken. De samme argumentene ble framsatt når papirfotoenes død ble varslet. Bare tull, hevdet noen. Folk vil kunne ta på bildene sine fysisk, og kunne sette dem inn i albumer. JPG-filer i en database vil aldri kunne ta over, påsto de. Det samme gjelder DVD-filmer, Serie-boxer og papiraviser. Alt blir digitalisert og gjort tilgjengelig i strømmetjenester og abonnementtjenester. Det er bare bøkene som ligger etter i tid. Vi har ikke hatt gode nok alternativer til papirboka. Jeg tror Storytel kan være en av flere aktører som blir med på å endre våre lesevaner for godt.

2. En umiddelbar suksess i Sverige

Svensker er ikke så dumme som vi fjellaper vil ha det til. Storytel har siden lanseringen i Sverige knyttet til seg over 100.000 lesere i følge en artikkel i Dagbladet i forrige uke. Det gir en jevn strøm av inntekter på 18 millioner kroner i måneden, eller drøyt 200 millioner kroner i året. En slik tjeneste gir svært lave administrasjonskostnader. Kunden styrer alt selv via en app. Mulighetene for inntjening er med andre ord stor. Suksessen i Sverige handler først og fremst om brukervennlighet sier svenskene. Det er enkelt og praktisk. En har tilgang til både lydbok og ebok, og kan svitsje mellom plattformene som en vil. Boka kan lyttes til på joggeturen, slås over på ipaden i godsofaen hjemme, mens en tråler noen sider til på bussen på telefonen morgenen etter. Så lenge brukergrensesnittet er godt og smidig, så er dette noe folk kommer til å like. Det fungerer utmerket i Sverige, og med samme selskap tungt inne på eiersiden i Norge, er det lite som tyder på at brukergrensesnittet her blir noe dårligere.


3. Anslaget er massivt

Med 20.000 titler allerede nå, og med over 20 samarbeidende forlag, så vil anslaget være så stort og massivt at det vekker umiddelbar interesse hos alle bokelskere. I følge flere av avisene som omtalte samarbeidet i forrige uke så inkluderte de 20 forlagene de fleste av de tunge aktørene om en ser bort fra Aschehoug og Gyldendal. Det vil i så fall si at vi snakker om forlag som Bastion, juritzen, Vigmostad & Bjørke, Bokvennen, Kagge, Schibsted, Bazar, Pantagruel, Font, Vendetta, Oktober og Tiden. Er disse med i tillegg til Cappelen kan ikke Aschehoug og Gyldendal sitte på gjerdet særlig lenge. Da risikerer de at toget går. Enda mer prikært vil det være for våre småforlag. Døra vil nok alltid stå på gløtt for de to store, men det er ikke sikkert den gjør det særlig lenge når vi kommer til mindre forlag som for eksempel LIV, Commentum, Comino eller Nova. De må kjenne sin besøkelsestid NÅ! Forestill deg å være musikkprodusent uten å få lov til gjøre låten tilgjengelig på Spotify? Så mange titler som det det er snakk om her vil også være med på å gjøre folk veldig interessert. For 179 kroner har jeg et 24 timers tilgjengelig bibliotek på over 20.000 bøker som står og venter på meg. Ingen ventetid. Ingen bøker der du må stå fire måneder i kø for å få låne. Ingen begrenset lånetid. Fem bøker tilgjengelig offline til enhver tid. Jo, dette er snop for de av oss som elsker å lese, og musikk i ørene for dem som synes det er litt pes å måtte kjøre frem og tilbake til biblioteket for å låne og hente bøker.

4. Ingen flere bomkjøp

Gud vet hvor mange papirbøker og ebøker jeg har kjøpt de siste to årene som jeg har angret bittert på etter 40 sider. Har latt meg fenge av andres rosende omtaler, store presseoppslag, eller av forlokkende vaskesedler. Så har jeg blitt skuffet. 149 kroner rett i dass, eller 349,- … Gang på gang. Det vil nok fortsatt skje også etter Storytel, for helt nye bøker blir nok ikke å finne der inne. Men, jeg tror jeg vil spare en hel del på innkjøp av bøker. Jeg handler for langt mer enn 179 kroner måneden for å si det sånn. Cappelen selv har sagt at de vil kun legge ut titler fra 2013 og eldre. Men, det er opp til hvert enkelt forlag å bestemme om de også vil innlemme sine nyere titler. Nå koster det hverken mer eller mindre å begynne å lese i en bok som man etter kort tid forbanner skaperen for at ble utgitt. Da bare slettes boken fra boklisten, og en kan finne noe annet og forhåpentligvis bedre.

StorytelDebatten i bokbransjen rundt konseptet bokstrømmingstjenester vil rulle og gå i tiden som kommer, og jeg vet for lite om bokavtaler, royalty-ordninger og konsekvenser av en eventuell «Spotify-suksess» for bøker. Men, jeg er ikke blind. Jeg ser at vi på de fem siste årene kun har en eneste platebutikk igjen i et distrikt på 60.000 innbyggere, og ingen flere videosentre. Jeg merker meg at den lokale papiravisa ikke er i nærheten av å tjene penger lengre, og det er år og dag siden jeg sist kjøpte med meg en DVD-box med en god serie på.  Jeg frykter at det vil bety kroken på døra for svært mange bokhandlere, og dessverre også for mange biblioteker. I og med at dagligvarehandelen allerede har fått innpass til å selge storselgerne og hyllevelterne, og at det på sikt trolig vil bli ordninger der en kan strømme også disse mot en ekstra sum i måneden (Storytel+), så er det nok ikke til å unngå. Blir vi et fattigere samfunn av den grunn? Joda, vi blir nok det. Det vil bli tøffere å overleve som forfatter, vanskeligere å få utgitt som debutant, og mye av fokuset vil dreies mot mainstream-titler på de papirbøkene som fortsatt trykkes og selges.

Jeg kan ta feil, og håper også på det, men jeg merker at jeg ikke nølte et eneste sekund da jeg fikk vite om tjenesten. Det var verdt prisen for meg. Så ber jeg til høyere makter om at det kommer på plass skikkelige forfatteravtaler som sikrer at vi fremdeles vil ha en bred og omfattende norsk forfatterkatalog i årene som kommer. Det bør og skal være mulig å overleve som forfatter i Norge. Nå er det opp til departementet og forlagene å sørge for at det skjer selv når bøkene strømmes. Det er et tungt ansvar som ligger på deres skuldre, men vi kan ikke gå baklengs inn i framtida.

PS! Jeg ser at dette innlegget kan oppfattes som reklame for tjenesten, men vil understreke at jeg har skrevet innlegget helt uten påvirkning fra forlag eller selskap. Jeg har ikke mottatt noen form for kompensasjon, og har ingen personlig interesse av at selskapet profileres gjennom min blogg. Det er mine tanker rundt en ny og (for meg) spennende tjeneste innen bokindustrien.

Et krimtalent med sløv redaktør

JernjomfruenJeg er en snill mann. Blir sjelden sint, og biter kun unntaksvis i gjestfrie lag. Men, får jeg noen gang tak i Ann-Christin Gjersøes redaktør i Cappelen Damm, da vil hvitfråden skumme rundt tennene mine. Gjersøes krimdebut «Jernjomfruen» er en fantastisk god og svært spennende krimhistorie skrevet av en usedvanlig dyktig forfatter. Men … med en redaktør som tydeligvis ikke skjønner seg på krim, blir det ikke så bra som det skulle og burde blitt.

«Stor i ord – liten på jord» sang vi når noen skrøt på seg å være litt eplekjekke da jeg var liten i Hardanger. Godt mulig jeg sklir på noen bananskall i denne anmeldelsen. Men, jeg våger meg utpå glattisen likevel. Jeg tar selvsagt forbehold for at det kan være forfatteren selv som har tviholdt på det hun mente var genialt, men det virker som en klassisk redaktør-brøler.

Hva er det jeg snakker om, spør du kanskje? Vel … Jeg vil holde deg på pinebenken en liten stund til. Du trenger å vite mer først.

«Jernjomfruen» er i grunnen flere parallellhistorier som etterhvert vikler seg inn i hverandre. En historie om Alice som forsvinner fra sitt hjem og sin lille to år gamle sønn tidlig på åttitallet. En historie fra nåtiden der vi følger en nyfødt norsk forfatterstjerne som mottar trusler. En historie om tobarnsmoren og interiørdesigneren Vendela, og hennes gryende flørt og fasinasjon for en annen mann enn den hun er gift med, og en historie om hennes søster Ida som jobber som journalist, og som kommer over noen gamle bilder av sine jødiske forfedre som ble sendt til Auschwitz under krigen. Mange baller i luften samtidig med andre ord, men alle historiene henger på sett og vis sammen, og får sin løsning til slutt. Jeg vil ikke røpe hva som skjer med disse personene ettersom det ødelegger en god leseopplevelse for deg som vil hive deg over denne boka, men kan vel røpe såpass som at det blir svært så dramatisk for et par av hovedpersonene.

Selv med fire innviklede parallellhistorier så klarer Gjersøe det kunststykket det er å sy dem sammen, og bevare spenningen og drivet i fortellingen. Hun skriver knakende godt. Gnistrende, til tider. Enkelte sekvenser i boka er så spennende at jeg var nære ved å miste blærekontrollen. Et par av actionscenene var til å miste pusten av. Jeg gispet (faktisk) et par ganger underveis. De som leser vil raskt oppdage at vi har med et stort krimtalent å gjøre her. Hun har et fortellerinstinkt i seg som så gjerne vil vise oss den dramatiske historien hun sitter på. Det merkes.

Ann-Christin Gjersøe har skrevet serieromaner i mange år, og hun kan skrive. Rent litterært er denne kriminalromanen godt over gjennomsnittet av det vi møter i krimromaner. Hun skildrer både følelser, stemninger og omgivelser bedre enn de fleste. Karakterene er også ganske gode, troverdige og tydelige.

Så var det baksiden av medaljen …

Når en forfatter får redaktørhjelp hos et forlag så er det en forutsetning at de får hjelp. Spesielt viktig er dette for debutanter, da de gjerne ikke vet intuitivt hvilke uskrevne regler som gjelder innen en sjanger. I mitt debutantintervju med Gjersøe i vinter røpet hun at hun hadde fått med seg den samme redaktøren som hun hadde hatt på sine serieromaner, og at dette var fantastisk ettersom de hadde en svært god kjemi. Kanskje er det derfor jeg reagerer som jeg gjør her? For alt jeg vet så kan jo Gjersøes redaktør være en dreven krimredaktør. Jeg vet ikke, men her er det klare mangler som burde vært svært enkelt å ordne opp i.

Problemet er at den knallgode krimhistorien lider en langsom kvelningsdød forårsaket av en uendelig rekke av sirupstrege skildringer. Mange scener inneholderside opp og side ned uten noen form driv eller handling. Kun skildringer av rom, natur, møblement, personer, interiør eller bekledning. Det samme skjer gang på gang når det kommer til tankereferater hos karakterene. En ubegripelig massiv mengde av fullstendig meningsløse tanker rundt de minste små hverdagslige ting. Dette får motoren til å stanse fullstendig. Historien står helt stille flere steder. Her kunne det blitt kuttet minst 100 sider, uten at det hadde gått ut over spenningen i det hele tatt. Tvert imot. Den ville økt betraktelig.

Det samme må sies om avslutningen. Spenningen og dramatikken blir utløst og får sin løsning rundt side 290. Så kommer over 60 sider (!) med oppsummering etter at morderen er avslørt og uskadeliggjort. Dette for å nøste alle de løse trådene i den komplekse historien. Bra at de ikke henger løst, men dette må jo skje FØR dramatikken løses, ikke etterpå? Hva i all verden har redaktøren tenkt her? 60 siders ørkesløs vandring inn og ut av scener som skal oppklare de små spørsmålene som gjenstår, det begriper jeg ikke poenget med. Hadde historien blitt avsluttet der morderen blir uskadeliggjort ville jeg nesten godtatt at enkelte ting forble uløst. (Nja, kanskje ikke, men den oppsummerende biten kunne lett blitt puttet inn i en 5 siders epilog).

På meg virker disse to tingene kraftig inn på min opplevelse av å lese boken. Jeg vil jo tro at en rutinert krimredaktør ville sett at motoren stanser når forfatteren skildrer såpass mye uvesentligheter. Det samme gjelder den ekstremt lange oppsummerende biten etter at spenningen er utløst. Her må jo redaktøren ha sett det samme? «Kill your darlings» er et begrep som brukes mye blant redaktører. Det betyr at forfatteren må kutte ned på ting som han eller hun selv kanskje har forelsket seg i. I en krim hjelper det ikke at skildringene er litterære, vakre og detaljrike når de ødelegger for det viktigste i en kriminalroman. Spenningen. Drivet. Tempoet.

Som sagt … Jeg er en snill mann. Og jeg har derfor svært lyst til å avslutte denne anmeldelsen med en oppfordring til mine lesere. Les romanen! Gjør det, for den er på sitt beste faktisk svært spennende. Dessuten skriver Gjersøe godt. Når du kjenner at du begynner å gå lei av alle rombeskrivelsene og tankereferatene, vel … Skumles noen sider til det går over, og du kommer tilbake til handlingen. Når løsningen kommer så dropper du avslutningen fra s.300 og utover. (!) MÅ du vite løsningen på alle de små trådene så fungerer det også her helt greit å skumlese.

Jeg gleder meg til å lese Ann-Christin Gjersøes neste krimroman, for hun har et talent for å skrive spennende som jeg ikke har sett hos mange andre nye norske forfattere. Men, om ikke redaktøren vil begrense henne litt ved neste korsvei så bør hun tenke på å gjøre noe med det selv.

Krafsende kryp i Tigerstaden

KrypetDebutanten Ragnar Enger har gjort et solid håndverk med sin kriminalroman «Krypet» som kom ut på Cappelen Forlag i februar. En fortettet kriminalfortelling der mysteriet står i sentrum, og språket skiller seg fra det som er mainstream. En spennende pageturner som kryper inn under huden på deg. 

Ragnar Enger klarte ifjor det kunststykket det er å bli antatt hos ett av de store forlagene på aller første forsøk. Han sendte inn et manus, og vips – så var det gjort. Da er det lett å tro at dette er noe helt genialt som skiller seg fra alt annet en har lest, eller i motsatt ende at det har gått for fort i svingene, og at forfatteren ville hatt godt av å gå noen runder med manuset først. Krypet er ingen av delene. Det er rett og slett en godt skrevet og spennende kriminalfortelling. Hverken mer eller mindre.

I Krypet møter vi en mannlig politietterforsker og hans to medhjelpere på drapsavsnittet. Vi møter en tilbakevendt norsk psykiater som har vært profiler for FBI mens han bodde i statene, en leiemorder på oppdrag i Norge, og vi møter en forkrøplet og skadeskutt storfamilie som blir rammet av stadige tragiske voldshandlinger. Et enkelt og uvanlig begrenset persongalleri med andre ord. Historien er også ganske enkel. For 17 år siden blir en alkoholiker sperret inne med livstidsdom etter å ha drept en rekke unge jenter i Oslo. Nå skjer det samme igjen, men mannen er fremdeles innesperret. Drapene er svært voldelige, og spor peker i retning av en sinnsforvirret person. Derfor hentes den hjemkomne psykiateren inn til politiet for å bistå dem. Med hans hjelp kommer de skritt for skritt nærmere drapsmannen samtidig som en tragisk familiehistorie rulles opp. Oppi alt dette befinner det seg altså en leiemorder som har fått i oppgave å drepe morderen før politiet finner fram til ham eller henne.

Ragnar Enger har lært seg kunsten med effektive cliffhangere, og bruker dette bevisst ved slutten av de fleste kapitler. Dette gjør at leseren gjerne vil lese videre, og slik sett drives gjennom romanen. Mysteriet løses gradvis gjennom hele boka, og dette er med på å holde interessen oppe hos leseren. Det er en god motor og et godt driv. Svært få dødscener. En annen ting som er med på å øke motoren er forfatterens evne til å være ekstremt rasjonell i det han forteller oss. Jeg skal prøve å forklare:

Det brukes korte setninger. Språket er nakent og effektivt. Han forteller det han må, og lar resten være opp til leseren å tenke seg til. Hver eneste side inneholder viktig informasjon for saken og oppklaringen, og lite annet. Det er lett å trekke tråder til naivistisk litteratur her, men det er det altså ikke. Til det er forfatteren alt for opphengt i detaljer. Han bruker ganske detaljrike rombeskrivelser og situasjonsbeskrivelser. Det samme gjelder ytre personbeskrivelser. Forfatteren mener disse tingene er viktige for leseren, og derfor setter han av plass til det. I naivistisk litteratur gjøres ikke dette. Der settes fokuset på handlingen og dialogene. Det er det som skjer, og hvordan mennesker responderer på dette som er viktig, ikke stedsbeskrivelser, miljøskildringer og dyptpløyende stemningsskildringer. Jeg vil heller kalle Krypet en rasjonalistisk kriminalfortelling. Forfatteren har barbert historien for alt som ikke trenger å være der etter hans mening, og står igjen med en litt naken, røff og maskulin krim der uvesentligheter forblir uvesentligheter. Det er effektivt, og det øker uten tvil motoren i fortellingen. Vi kommer raskere fra det ene spenningspunktet og til det neste.

Problemet er at dette grepet også fjerner alle følelsesmessige aspekter ved historien. Karakterene blir veldig konturløse, og jeg merker at det engasjerer meg ikke nevneverdig hvordan det går med dem. Om de lever eller dør går ikke inn på meg. Jeg har ikke lært dem å kjenne uansett. Når stemninger, følelser og skildringer fjernes så effektivt som det Enger gjør her så står vi igjen med noe som nesten ligner sakspapirer. Mye tørre fakta. Lite sjel. Derfor håper jeg personlig at Ragnar Enger skriver 100 sider lengre neste gang. Gi plass til emosjonene og skildringene. De er etter min mening med på å skape stemning, spenning og engasjement.

Selve mysteriet som Enger har konstruert er svært bra. Det fenger og gjør leseren interessert og nysgjerrig.Jeg så løsningen alt for fort, men jeg ser av andre anmeldelser at de aller fleste ikke så den løsningen komme i det hele tatt, og at avslutningen derfor ble enormt spennende. Ragnar Enger kan kunsten å skrive et godt krimplott, og han har en egen skrivestil som jeg vet mange lesere liker godt. At jeg personlig foretrekker mursteinkrim som biter meg i sjelens mørkeste avkroker, vel det er jo mitt problem. Ragnar Enger har gjort det han har ønsket å gjøre, og det har han virkelig fått til. En debut han bør være stolt av. Ikke mange som får det såpass bra til på første forsøk.

Les mitt debutantintervju med Ragnar Enger her

Besøk bokens facebookside her