Et langtrukket gjesp av et kunstverk

Den som elsker noe annetDet er vanskelig å skulle gripe tak i det som ikke fungerer i en kriminalroman av Karin Fossum. Hun er så flink, så dyktig og har så mye integritet i det hun gjør, at det å peke på noe så kommers som at historien er kjedelig, blir nesten litt plumpt og dumt. Karin Fossum bryr seg ikke en døyt om historien oppleves som spennende. Hun er langt forbi det stadiet som forfatter at hun er nødt til å tenke dramaturgi og spenningsoppbygging når hun skriver. Hun har en tematikk hun ønsker å belyse. Et samfunnsproblem som skal opp til debatt. Ingen i Norge gjør det bedre enn henne. Ingen kan kreve at hun skal være spennende i tillegg, kan vi vel?

Jaja … Så får jeg heller være den som banner i kjerka. Når jeg kjøper meg en krimbok så er det fordi jeg ønsker å lese noe som er spennende. Noe som skremmer meg, og som pirker borti det mørkeste krokene i sinnet mitt. Noe som får meg til å hive etter pusten, og kjenne det krible langs ryggraden. Om jeg ville bli opplyst om sosiokulturelle problemer i vår moderne velferdsstat, så hadde jeg kjøpt en fagbok om temaet. Overgrep mot barn er en kriminell handling. Altså kan det fungere som utgangspunkt for en god kriminalroman. Så langt alt vel. Så kan vi se på en del knagger som må være på plass for at dette skal bli en god krim.

Første punkt er troverdighet. Kunne noe slikt som dette skjedd? Ja, definitivt. Barn blir kidnappet av pedofile, voldtatt og drept. Det skjer. Også i Norge, dessverre. I tillegg er det på dette punktet Karin Fossum virkelig har sin styrke. Å fortelle historier med utgangspunkt i hvordan det virkelig er og oppleves. Overgrepene i «Den som elsker noe annet» er troverdige, og det samme er etterforskningen.

Andre punkt er karakterbygging. Framstår de ulike karakterene som ekte mennesker? Nok en gang et klart og tydelig ja. Alle vi møter i denne romanen er tydelige, tredimenosjonale, ekte mennesker med reelle tanker, følelser, impulser, handlinger, drømmer og valg. Vi tror på det som skjer, og vi tror på dem det skjer med. Det er vondt, sårt, grusomt og opprivende. Jeg kjenner på både frustrasjon, sorg og fortvilelse når jeg leser denne historien. Det er ekte og det vondt. Sagt med andre ord … Det er Fossumsk!

Tredje punkt er dramaturgi. Mange (som egentlig ikke liker krim) kritiserer dette punktet, fordi det tar for seg trivielle ting som spenning, dramatikk, plott, driv, motor og tempo. Med andre ord små markører som ikke sier noe som helst om litterær kvalitet i ordets rette forstand, men derimot fokuserer utelukkende på leseopplevelsen. For en krim er det bare en ting som betyr noe (under DETTE punktet, vel å merke). Det er spenning. Er «Den som elsker noe annet» spennende? Nei. Det er den definitivt ikke.

Vi har et mysterium som skal løses, og en perifer gjerningsmann som skal fakkes og stilles til ansvar for det grusomme han har gjort. Overgriperen har en egen stemme i romanen, men utover det har han ingen sentral rolle. Hovedpersonene Sejer og Skarre befinner seg aldri i noen som helst fare gjennom denne romanen. De snirkler inn gjerningsmannen etter et par tips og en observasjon på en butikk. Ellers handler det aller meste om de mellommenneskelige relasjonene. Samtalene mellom Sejer og Skarre og deres tanker rundt hvorfor slike gjerningsmenn begår så grusomme handlinger. Samtalene mellom ekteparet som observerer gjerningsmannen, og kvinnens tanker rundt at mannen hennes blir alt for personlig engasjert i mysteriet. Tankene til de to mødrene som har mistet barna sine. Det er interessant. Det er dyptpløyende vondt og pinefullt. Men, spennende er det altså aldri.

Så hva skal en stakkars bokblogger si da? Jeg kan vel si det slik at jeg er oppegående nok til å se at dette er av høy kvalitet, men det betyr ikke at jeg hadde det helt store utbyttet av lesingen. For meg blir det som å se et maleri av Picasso. Jeg ser det er kunst, men det GIR meg svært lite å se på det. Eller som å høre Jan Garbarek spille saksofon. Jeg hører at det er kompliserte greier, men det engasjerer meg ikke. Sant å si sier vel dette mer om hvor skrinn jeg er som bokblogger enn om hvor god «Den som elsker noe annet» egentlig er. Jeg BURDE sikkert skrytt boka opp i skyene. Men, for meg handler krim først og fremst om spenning og mysterier. Denne boka har lite av begge deler.

En (Lah)lumsk morder i sikte …

SatelittmenneskeneDet er med en viss glede jeg må innrømme at den fornemme herren Hans Olav Lahlum har funnet en nobel oppskrift på å løse kriminalmysterier på rekke og rad. Det er meget imponerende arbeid som blir lagt ned av såvel Kolbjørn Kristiansen som av hans eksentriske assistent, den unge Patricia. Gjennom samfulle kapitler nøster de seg stadig nærmere en pleusibel forklaring på de grufulle drapene, dog uten å tråkke noen for hardt på tærne underveis. Satleittmenneskene er intet mindre enn en høyst urovekkende kriminalgåte hvor det aller verste i menneskesinnet kommer til overflaten gjennom disse menneskenes handlinger.

Det finnes dem som vil hevde at det er en smule respektløst av undertegnede å skrive denne høyst subjektive litteraturanmeldelsen på et så konservativt språk, og at det i verste fall kan bli oppfattet som latterliggjøring av nevnte forfatter. Slik forholder det seg altså ikke. Det er tvert imot gjort i beste mening, og med en underliggende nesegrus beundring av skribentens språklige og litterære ferdigheter. Det er særdeles vanskelig å klare å skrive noe som helst i denne stilarten i 2015, og dertil nesten en umulighet å faktisk skrive en hel roman.

Lahlum er så langt jeg kan se pinlig nøyaktig, og sågar historisk korrekt ned til de minste detaljer i sin skildring av de forbrytelser som ble begått på Scheldrup Hall i 1969. Det være seg alt utenom selve mordgåten selvsagt. Dette er jo fiksjon. I korte trekk starter den grufulle saken en lørdag ettermiddag ved at overbetjent Kolbjørn Kristiansen får en telefon fra finansmagnaten og motstandsmannen Magdalon Scheldrup. Kristiansen bes komme innom hans bopel på mandagen ettersom gamle Scheldrup har opplysninger i hende som kan være nyttige for politiet. Han regner med at han selv vil bli myrdet en av de kommende dagene, men altså ikke før tidligst tirsdag. Så skjer det fatale at Magdalon Scheldrup blir myrdet allerede søndag i et middagsselskap med alle sine nærmeste rundt seg. Scheldrup er sterkt allergisk ovenfor nøtter av alle slag, og noen ved bordet har strødd nøttepulver på maten hans. Magdalon Scheldrup dør av allergisjokket, og etterforskningen sentreres rundt de ti som satt ved bordet sammen med ham på tidspunktet for ugjerningen.

Foto: Fredrik Arff/Dagbladet
Foto: Fredrik Arff/Dagbladet

Som seg hør og bør dukker det stadig opp nye spor i saken, og alle de ti rundt bordet har etterhvert et forklaringsproblem i henhold til manglende alibi eller sterke motiver. Flere blir tatt i direkte løgn, og alle har sine skjulte hemmeligheter og skjeletter i skapet. Da det noe senere blir klart at flere av de andre middagsgjestene også blir funnet myrdet, begynner det å haste med å finne en løsning for våre to venner. K2 kan imidlertid være sjeleglad at han har en så skarp og usedvanlig intelligent samarbeidspartner som purunge Patricia. Hun ser løsningene han ikke finner frem til på egenhånd, og er slik sett til uvurderlig hjelp for den pågående etterforskningen.

Lahlums mordgåter er sant å si et fornøyelig stykke arbeid. Det pirrer en gammel Agatha Christie-leser å få lov til å ta del i mysteriene på denne måten. En må virkelig pusse de små grå for å få øye på detaljene som skal vise seg å bli ugjenkallelige bevis i saken. En må være våken og på vakt. Når som helst, det være seg på de mest tilforlatelige steder i boken, kan den utspekulerte og lumske forfatteren ha plassert et viktig spor. Det være seg en hund som ikke bjeffer eller et smykke som henger et sted det slettes ikke burde. Ørsmå detaljer som hver for seg kan virke svært så uskyldige, men som i sum peker ut en kynisk, kaldblodig og ondskapsfull morder.

Noe av den bakenforliggende årsaken til min begeistring for Lahlums mordmysterier ligger utvilsomt i nostalgien.  Gjennom den dype og lett gjenkjennelige stemmen til NRK Radioteaterets Nils Nordberg, blir jeg kastet tilbake til en tid da jeg knapt var påtenkt, langt mindre unnfanget. Nordberg leser forfatterens tekster med en kjærlighet til det konservative språket, som etter mitt forgodtbefinnende, er noe av det som gjør disse bøkene til et unikt stykke kriminallitteratur i norsk sammenheng. Det er ingen som skriver som Lahlum i Norge. Noe mitt svært så parodiske forsøk på å gjøre det samme bør bevise en gang for alle.

Haugesund. 17.mars 2015. Geir Tangen.

Et studie i klassisk krim

MenneskeflueneAlle gode ting er tre, blir det sagt. Så hender det en sjelden gang at dette munnhellet går troll i ord. I mitt tredje forsøk på å knekke Lahlum-koden, klarte jeg det endelig. Å lese Hans Olav Lahlums historiske krimserie fra slutten av sekstitallet har lenge vært et mål for meg. Konseptet var så vakkert, klassisk og forlokkende, at det faktisk irriterte meg grenseløst at jeg ikke kunne finne lesegleden i selskap med K2 og Patricia. Nå kan jeg endelig si som Patricia da hun løste mordgåten … Eureka!

Kjenner du til serien? I så fall vet du hva jeg snakker om. Gjør du det ikke, ja så får du en introduksjon her. Hans Olav Lahlum er utdannet historiker, med en spesiell forkjærlighet for tidsperioden på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet i Norge. I tillegg til dette er det få andre i Norge som vet så mye som ham om norsk og internasjonal krimlitteratur. Kombinasjonen av disse to elementene gjorde at Lahlum tilbake i 2009-2010 bestemte seg for å kaste seg på den skjønnlitterære krimbølgen. Men, det måtte selvsagt bli på Lahlumsk … I klartekst betyr dette at Hans Olav Lahlum skriver en type krim som for lengst har gått i graven i sin opprinnelige form. Det klassiske krimmysteriet.

Jeg velger å bruke Agatha Christie som preferanse her. Lahlum har ikke noe imot det, selv om han personlig sikkert hadde kommet med en del andre navn også. Sikkert noen franske. Sikkert noen som ingen andre kan navnet på. Iallfall om du ikke er langt over middels interessert i krimlitteraturhistorie. I sin første bok «Menneskefluene» fra 2010 møter vi altså førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2, som har detektiv-rollen i Lahlums romaner. Det er han som skal løse den umulige mordgåten, men han er ikke en gang i nærheten av å kunne klare det uten sitt sidekick, den smått eksentriske og unge rikmannsdatteren Patricia. Lenket til sin rullestol hjemme er det hun som ser løsningene der K2 står fast. Hun er den geniale, han den operative. Noen som ser en parallell til Sherlock Holmes og Doktor Watson her?

Mysteriet er typisk Christie. Et «lukket rom mysterium» der en eldre motstandshelt fra krigen har blitt drept i sin blokkleilighet, og morderen må befinne seg i en av de andre leilighetene i blokka. Men, alle leieboerne har tilsynelatende vanntette alibi for mordtidspunktet. I tillegg virker det komplett umulig at noen skal ha kommet seg ubemerket ut fra drapsofferets leilighet etter at skuddet falt. Så begynner K2 og Patricia å nøste i trådene, og litt etter litt faller selvsagt puslebitene på plass. Alle leieboerne har sine hemmeligheter, og alle har de kretset som menneskefluer rundt den drepte. Alt følger den klassiske oppskriften der K2 foretar avhørene med beboerne, mens Patricia finner løsningene på alle de små spørsmålene under samtalene med K2 etterpå. Så kommer nye avhør, der beboerne konfronteres med sine løgner, og nye gåter og mysterium dukker opp. Det hele avsluttes (selvsagt) med en finale der alle beboerne blir samlet, og konfrontert med sannheten om hvem som drepte motstandsmannen.

Alt dette er jo i utgangspunktet bare morsomt. Jeg har lest rikelige mengder med klassisk krim til at jeg finner det både morsomt, utfordrende og interessant å følge den omstendelige og metodiske etterforskningen. Jeg liker konseptet med lukkede rom og et begrenset antall mistenkte. Det som imidlertid gjør det hele litt mer jobbigt, er at Lahlum selvsagt ikke ville gjort dette uten at han var pinlig nøyaktig med de historiske detaljene. Det betyr at alt er autentisk slik det var i Oslo i 1968. Også språket! Konservativt, stivbeint og formelt. Slik de snakket, tiltalte hverandre og skrev den gangen for 47 år siden, to år før jeg ble født. Det er en skikkelig utfordring for en som helst leser moderne krimlitteratur. Til tider virker det nærmest parodisk i dialogene, men som sagt … Det var jo slik det var. Lahlum skal ha masse kred for at han våger å være så tro mot konseptet at han også bruker språket som virkemiddel for å sette leseren i riktig tidsmodus.

Dette med språket var altså den store barrièren jeg måtte forsere for å finne glede i Lahlums krim. Løsningen ble lydbok. Storytel sin strømmetjeneste har alle Lahlums romaner som lydbok, og da løsnet det virkelig. Med ett var jeg tilbake ved den lille radioen på gutterommet, og fulgte spent med på Radioteaterets krimserier. Et nostalgisk møte med en verden jeg nesten hadde glemt. Etterhvert ble jeg helt oppslukt, og hver eneste ledige time ble brukt på krimmysteriet i Krepsgate 25. Slik sett må jeg faktisk takke Hans Olav Lahlum for å ha gitt meg tilbake en bit av min barndom som forlengst var et lukket kapittel.

Jeg vil på det sterkeste anbefale «Menneskefluene» til alle dere som elsker klassisk krim. Til alle dere som har lest og likt Agatha Christie, og til dere som har hele Sherlock Holmes arkivet i bokhylla hjemme. Lahlum er en nostalgisk perle, og som lydbok er det nesten som å reise i en tidsmaskin tilbake til den gangen når den største lykken på jord var pysjamasbukse, kakao og Radioteateret på NRK på lørdagen.