En backlist-suksess

Fare for gjentakelseChris Tvedt har etablert seg på topplisten over norske krimforfattere. Den tidligere advokaten selger nok til å ha til salt i grøten for å si det slik. Men, det har ikke alltid vært slik. Dette er historien om en bok som møtte sitt publikum flere år etter lansering. 

Fare for gjentakelse er Tvedts andre bok om advokaten Mikael Brenne. Den første, Rimelig tvil, var en suksess som gjorde at den nybakte forfatteren la lovsamlingen på hylla, og satset alt på forfattergjerningen. Alt lå til rette for suksessdebutanten. Så kom nedturen…

Av grunner jeg ikke har helt oversikt over ble Fare for gjentakelse en flopp for Tvedt og Cappelen Damm. Noen få hundre eksemplarer ble solgt. Dette til tross for gode anmeldelser.

Nå åtte år senere nærmer boken seg et tosifret antall opplag. Jeg tok den med meg på ferie hit til Spania, og må ærlig talt si at jeg ikke skjønner et spøtt av hvorfor denne ikke slo an umiddelbart. Romanen er både velskrevet og råspennende. Historien kryper inn i deg fra første side. Den er uhyggelig og rå for de av oss som har et snev av forestillingsevne.

Advokat Mikael Brenne klarer helt uventet å frifinne en sadistisk psykopat fra drapet på en liten jente, men saken plager Mikael etter rettssaken. Han begynner å lure på om alibiet er fabrikkert. Ved å rote i det ormehullet setter Mikael både seg selv og sine nærmeste i fare.

Det er en klisje å si at bøker er vanskelige å legge fra seg, men denne boken er det. Spenningstoppene kommer så tett, og både indre og ytre dramatikk er av en slik karakter, at du hele veien rives med av fortellingen.

Jeg har lest en god del av Chris Tvedt nå, og har etterhvert forstått litt av hva det er som gjør ham til en så god spenningsforfatter. Det er intensiteten i scenene. En kommer nærmere og tettere innpå i Tvedt sine bøker, og en spenningscene blir alltid avløst av noe som skaper ny spenning eller umiddelbar ny interesse.

I Fare for gjentakelse er ett av hovedmomentene som skaper driv vår  egen rettferdighetssans. Vi ser det urimelige og opprivende i det som skjer, og vi setter vår lit til Mikael. At han ville finne frem. At han vil ordne opp i det som er i ubalanse. Samtidig forstår vi dilemmaene han settes opp mot. Han må gå på akkord med seg selv, familiens sikkerhet, og ikke minst sin egen profesjon for å løse floken.

Dette er virkelig god spenningslitteratur folkens. Velskrevet god krim, rett og slett.

En sniktitt inn i et mesterverk

Stalker«Stalker» er ekteparet bak pseudonymet Lars Keplers femte bok. Deres forfatterskap er mildt sagt ujevnt, men i denne boken har de skapt intet mindre enn et mesterverk innen nyere nordisk krimlitteratur. «Stalker» er så grensesprengende spennende til tider at jeg fikk problemer med pusterefleksen. Allerede 10 minutter inn i denne romanen måtte jeg ta en pause. Det ble nesten for intenst. Jeg gispet etter oksygen i godstolen. Da siste minutt av lydboka var unnagjort var det bare å søke seg inn på rehab. Jeg var helt skjelven. «Stalker» er en fysisk prøvelse selv for oss som har lest vår kvote med intens spenningslitteratur.

Det er når jeg leser bøker som dette at jeg blir påminnet hvorfor jeg i første omgang lot meg fascinere slik av spenningslitteratur. De nervepirrende timene da jeg som 11 åring slukte Hardygutt-bøker med oppsperrede øyne til lommelyktlyset under dyna. Eksamenen min i samfunnskunnskap som gikk ad dundas på gymnaset etter at jeg hadde lest «Kanonene på Navarone» av Alistar McLean til klokka tre på natta i stedet for pensumlitteratur. En forundret mamma som vekket meg som sov med hodet hvilende på kjøkkenbordet i Øystese etter at jeg hadde sneket meg opp fra senga etter alle hadde lagt seg, for å lese ferdig de siste 150 sidene av «Jenta som lekte med ilden» av Stieg Larsson.

Slike øyeblikk er ubetalelige og sitter fast i meg, selv nå mange år etter. Det er en sjelden opplevelse å få disse intense stundene der alt annet forsvinner rundt deg. Det var på tide at det skjedde igjen. «Stalker» traff meg på alle de mest vitale stedene. Den var en perfekt match til det jeg leter etter i spenningsromaner.Kort sagt, for meg har Stalker alt hva en thriller skal inneholde. Den er en sniktitt inn i et mesterverk.

Bokas utgangspunkt er som følger: Vår helt gjennom de fire siste bøkene, politietterforsker Joona Linna, er erklært død av det svenske politiet. Han har vært forsvunnet siden den dramatiske avslutningen på boken «Sandmannen», og det meste tyder på at han har tatt livet av seg selv. Vi «Kepler-lesere» forstår selvsagt at Joona bare har gått i dekning. Hans død er en umulighet i dette universet. Alt er bygget opp rundt ham som karakter. Hans stedfortreder i stillingen på politihuset er den høygravide Margot Silverman, og historien starter med at politiet mottar en filmsnutt der en kvinne blir filmet mens hun kler av seg inne i et hus. To dager senere blir den samme kvinnen funnet død i sitt hjem. Drept av en rekke knivstikk. Da neste film dukker opp hos politiet går alarmen. Politiet vet at de kun har minutter på seg til å gripe inn fra de får filmen til det er for sent. Panikken er total, og det er i dette øyeblikk forfatterne velger å gå over til kvinnens perspektiv, og følge dramaet gjennom hennes øyne. Jeg trodde jeg skulle daue av skrekk mens denne grufulle scenen rullet på Storytel-spilleren. Jeg tror aldri jeg har lest noe så spennende i mitt liv.

Jeg skal ikke røpe hvordan den scenen ender, men det hele fører etterhvert til at Joona entrer banen igjen. Hentet inn av Saga Bauer, i det som er hennes eneste scene i denne boken. Til gjengjeld får vi et svært hyggelig gjensyn med en annen figur. Psykiater Erik Maria Bark som vi ble kjent med i den første boken «Hypnotisøren». Han blir viklet inn i denne historien for å prøve å hypnotisere et traumatisert vitne til å fortelle hva som har blitt observert, og gjennom det kanskje finne frem til drapsmannen bak videofilmene. Filmene fortsetter å komme inn, og det blir snart klart at både Joona og Erik har fått uønskede biroller i det dramaet som utspiller seg. Den eneste de har å støtte seg til er den nye etterforskeren Margot Silverman. Hun stoler på Joonas intuisjoner i jakten på drapsmannen. En støtte som etterhvert blir mer og mer tynnslitt med Joonas uortodokse etterforskningsstil, og med Eriks opplagte løgner og skjulte agenda.

Jeg skulle så gjerne sagt mer. Mye mer. Men, gjør jeg det så røper jeg helt sentrale twister med denne historien, og det vil jeg ikke. Jeg ønsker at du selv skal få kjenne magesyren komme opp i halsgropa når du kommer på disse stedene i boka. Det eneste jeg kan garantere er at du knapt får en hel natts søvn på flere uker etter å ha lest «Stalker». Den kryper inn under huden din og blir der.

Ekteparet bak "Lars Kepler". Besøk gjerne deres hjemmeside ved å klikke på bildet.
Ekteparet bak «Lars Kepler». Besøk gjerne deres hjemmeside ved å klikke på bildet.

I starten påpekte jeg at dette er en sniktitt inn i et mesterverk. Hva er det egentlig jeg legger inn i en slik beskrivelse? Hva er det som gjør at akkurat denne boken er så forbilledlig skrudd sammen? Vi er jo ikke enige, vi som leser? Jeg har sett folk som rangerer «Hypnotisøren» som den beste av de fem bøkene (Forstå det den som kan), og veldig mange mener «Stalker» var et skritt tilbake etter «Sandmannen». Vel … Jeg står på mitt. Jeg kan egentlig bare peke på min opplevelse av disse bøkene, og skal prøve å begrunne det så godt jeg kan.

For det første så er starten på boka så ulidelig spennende at det er på grensen av hva som burde være forsvarlig. Den scenen som utspiller seg hjemme hos kvinne nummer to er så godt skrevet at jeg har ikke ord for å beskrive det. Den krypende, creepy skrekken som sniker seg innpå deg for hvert sekund som går i denne scenen er så intens at jeg faktisk håper jeg slipper å se det på film.Vi snakker ofte om dette vi som er norsklærere. Det å skape en «pangstart» på en novelle eller en fortelling. Maken til pangstart har jeg aldri opplevd i mitt 45-årige liv.

For det andre skapes et mysterium jeg som leser ikke har nubbesjans til å klare å se rekkevidden av i starten, men som åpenbarer seg akkurat så sakte og logisk som det bør. Små små drypp av spor og ledetråder som vi ikke ser i starten, men som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss etterhvert som det kommer for en dag hva som egentlig ligger bak mysteriet.

For det tredje er antagonisten (drapsmannen) så fullstendig uten svakheter at det føles komplett umulig å komme seg unna når han entrer scenen gang på gang. Det er den ultimate drapsmann. Rask og effektiv. Nøler aldri. Hugger til med en gang uten et snev av empati eller medmennesklighet. Det er rått. Det er brutalt. Det er ekstremt voldelig.

For det fjerde er plottingen til Keplers finpusset til fingerspissene i dette dramaet. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle deler av historien med hovedplott og subplott er mettet med spenning og interessante tråder. Det er et edderkoppnett som bare edderkoppen vet hvordan en kan komme seg ut av.

For det femte så klarer Kepler denne gangen å bruke spenningens fremste våpen på en fantastisk måte. Twisten. Det uventede i det som skjer. Når handlingen plutselig tar en U-sving, og du står igjen som en forvirret vegglus med hjertet i halsen. Karakterer som plutselig gjør uventede valg som får deg til å måpe. Nye beviser og spor som brått får hele bildet til å endre seg. Scener som i utgangspunktet ser opplagte ut, men som helt ut av det blå plutselig endrer fullstendig karakter og blir til en adrenalinshot av de sjeldne.

Som dere ser … For MEG var dette en innertier. En spenningsroman som nesten fikk meg til å bli sengevæter i godt voksen alder. Det er godt mulig du ikke får den samme intense opplevelsen av å lese «Stalker», og du bør iallfall ha lest et par av de andre Kepler-bøkene først. Aller helst Ildvitnet og Sandmannen. Men, dessverre bør du kanskje tråle deg gjennom den patetiske og ufrivillig morsomme voldsorgien i «Hypnotisøren» bare for å ha kjennskap til karakteren Erik Maria Bark. Han har nemlig en helt avgjørende rolle i «Stalker», og en bør helst kjenne ham fra før.

For min del så er det bare en ting å gjøre. Føre boka inn på Topp 10-lista mi over krimbøker. Ut med «Mørke rom» av Gillian Flynn, og inn med denne. Dette var bortimot en fullkommen thriller, og en soleklar sekser på terningen fra meg.

Mine anmeldelser av de fire første bøkene i Lars Keplers serie om Joona Linna:

1. Hypnotisøren

2. Paganinikontrakten

3. Ildvitnet

4. Sandmannen

Et langtrukket gjesp av et kunstverk

Den som elsker noe annetDet er vanskelig å skulle gripe tak i det som ikke fungerer i en kriminalroman av Karin Fossum. Hun er så flink, så dyktig og har så mye integritet i det hun gjør, at det å peke på noe så kommers som at historien er kjedelig, blir nesten litt plumpt og dumt. Karin Fossum bryr seg ikke en døyt om historien oppleves som spennende. Hun er langt forbi det stadiet som forfatter at hun er nødt til å tenke dramaturgi og spenningsoppbygging når hun skriver. Hun har en tematikk hun ønsker å belyse. Et samfunnsproblem som skal opp til debatt. Ingen i Norge gjør det bedre enn henne. Ingen kan kreve at hun skal være spennende i tillegg, kan vi vel?

Jaja … Så får jeg heller være den som banner i kjerka. Når jeg kjøper meg en krimbok så er det fordi jeg ønsker å lese noe som er spennende. Noe som skremmer meg, og som pirker borti det mørkeste krokene i sinnet mitt. Noe som får meg til å hive etter pusten, og kjenne det krible langs ryggraden. Om jeg ville bli opplyst om sosiokulturelle problemer i vår moderne velferdsstat, så hadde jeg kjøpt en fagbok om temaet. Overgrep mot barn er en kriminell handling. Altså kan det fungere som utgangspunkt for en god kriminalroman. Så langt alt vel. Så kan vi se på en del knagger som må være på plass for at dette skal bli en god krim.

Første punkt er troverdighet. Kunne noe slikt som dette skjedd? Ja, definitivt. Barn blir kidnappet av pedofile, voldtatt og drept. Det skjer. Også i Norge, dessverre. I tillegg er det på dette punktet Karin Fossum virkelig har sin styrke. Å fortelle historier med utgangspunkt i hvordan det virkelig er og oppleves. Overgrepene i «Den som elsker noe annet» er troverdige, og det samme er etterforskningen.

Andre punkt er karakterbygging. Framstår de ulike karakterene som ekte mennesker? Nok en gang et klart og tydelig ja. Alle vi møter i denne romanen er tydelige, tredimenosjonale, ekte mennesker med reelle tanker, følelser, impulser, handlinger, drømmer og valg. Vi tror på det som skjer, og vi tror på dem det skjer med. Det er vondt, sårt, grusomt og opprivende. Jeg kjenner på både frustrasjon, sorg og fortvilelse når jeg leser denne historien. Det er ekte og det vondt. Sagt med andre ord … Det er Fossumsk!

Tredje punkt er dramaturgi. Mange (som egentlig ikke liker krim) kritiserer dette punktet, fordi det tar for seg trivielle ting som spenning, dramatikk, plott, driv, motor og tempo. Med andre ord små markører som ikke sier noe som helst om litterær kvalitet i ordets rette forstand, men derimot fokuserer utelukkende på leseopplevelsen. For en krim er det bare en ting som betyr noe (under DETTE punktet, vel å merke). Det er spenning. Er «Den som elsker noe annet» spennende? Nei. Det er den definitivt ikke.

Vi har et mysterium som skal løses, og en perifer gjerningsmann som skal fakkes og stilles til ansvar for det grusomme han har gjort. Overgriperen har en egen stemme i romanen, men utover det har han ingen sentral rolle. Hovedpersonene Sejer og Skarre befinner seg aldri i noen som helst fare gjennom denne romanen. De snirkler inn gjerningsmannen etter et par tips og en observasjon på en butikk. Ellers handler det aller meste om de mellommenneskelige relasjonene. Samtalene mellom Sejer og Skarre og deres tanker rundt hvorfor slike gjerningsmenn begår så grusomme handlinger. Samtalene mellom ekteparet som observerer gjerningsmannen, og kvinnens tanker rundt at mannen hennes blir alt for personlig engasjert i mysteriet. Tankene til de to mødrene som har mistet barna sine. Det er interessant. Det er dyptpløyende vondt og pinefullt. Men, spennende er det altså aldri.

Så hva skal en stakkars bokblogger si da? Jeg kan vel si det slik at jeg er oppegående nok til å se at dette er av høy kvalitet, men det betyr ikke at jeg hadde det helt store utbyttet av lesingen. For meg blir det som å se et maleri av Picasso. Jeg ser det er kunst, men det GIR meg svært lite å se på det. Eller som å høre Jan Garbarek spille saksofon. Jeg hører at det er kompliserte greier, men det engasjerer meg ikke. Sant å si sier vel dette mer om hvor skrinn jeg er som bokblogger enn om hvor god «Den som elsker noe annet» egentlig er. Jeg BURDE sikkert skrytt boka opp i skyene. Men, for meg handler krim først og fremst om spenning og mysterier. Denne boka har lite av begge deler.