En krypende debut

Ragnar Arff FargerRagnar Enger. Merk deg navnet. Eller Ragnar Enger Juelsrud som han egentlig heter. Han blir en av de vi vil snakke om i vår. Alle vi som lever, ånder og puster norsk krim. I slutten av måneden finner du hans debutroman «Krypet» i landets bokhandlere. En roman som lover mye uhygge for dem som liker slikt. Det er ikke hverdagskost at et helt ukjent navn blir antatt av Cappelen Damm på første forsøk uten å ha opplevd en eneste refusjon.

Det er jo en våt drøm for alle oss wannabe-forfattere. Å skrive et manus. Sette punktum. Sende det inn til ett av de tre store forlagene, og så bli antatt uten noe mer mas. Ragnar Enger opplevde akkurat det i vår og i sommer. Han skrev. Han sendte det inn. Han ble antatt. Slikt gjør meg nysgjerrig … Hva er det denne 28 åringen fra Hønefoss egentlig har skrevet for noe? Hva er det som får Cappelen til å gå så langt utenfor sine rutiner og manualer. Altså, for syns skyld … Han burde jo fått minst en eneste refusjon? I hvert fall fra Cappelen?

KrypetVel … Nå har det seg jo kanskje slik at mannen faktisk kan skrive? Det kan jo hende det er så såre enkelt? I så fall så må jeg si at jeg gleder meg til å få lese resultatet. Debutanten Ragnar Enger er i alle fall en hyggelig kar. På telefon fra Oslo prater han villig vekk om veien fram til målet. Hva som har inspirert ham og drevet ham fram dit han er nå. En skulle kanskje tro at en med en økonomigrad fra et universitet i USA ville skrive en finanskrim, men det er ikke «Krypet».

– Nei. Det er jo ikke det. Dette er en thriller-inspirert krim med en god porsjon nordisk uhygge, der vi følger flere parallelle handlingstråder. En av dem er en etterforskning av et mord på en jente som blir funnet i skogen. En politi-historie. En annen følger en psykiater som etterhvert vikles inn i dette drapet. Denne psykiateren må vel sies å være hovedpersonen i boka dersom en først skal kalle noen av karakterene dette. –

Enger bestemte seg tidlig for å  bruke en psykiater som en viktig karakter:

– He he … Ja, jeg har alltid interessert meg veldig for psykologi, og dette var jo en gylden anledning til å kunne grave meg ned i den materien uten dårlig samvittighet. Det var jo research til romanen. –

At han valgte krim & thrillersjangeren var heller ingen tilfeldighet. Han sier at han lenge har drømt om å skrive spenningslitteratur, og når ideen først kom så var det bare å sette i gang. Inspirasjonen har han hentet fra et solid kobbel med spenningsforfattere.

– Jeg elsker å lese forfattere som Harlan Coben, Jo Nesbø og Stephen King. Jeg vil jo ikke gå så langt som å påstå at disse har noen direkte innvirkning på det jeg har skrevet, men det sier kanskje noe om hva jeg liker innenfor sjangrene. –

Dersom Ragnar Enger er i nærheten av å ha fått til en Nesbø-Cohen-King mix, ja da må i alle fall jeg skaffe meg tissepotte og sove med lyset på. Stort skumlere og mørkere blir det ikke. Det gjenstår å se, men med slike forbilder så har han jo noe å strekke seg etter da. Ingenting å utsette på de tre. Forfattere tenker, lever og skriver veldig ulikt. Bøker blir til på mange finurlige vis. Du finner dem langs hele fjøla. Alt fra Tom Kristensens nøyaktig planlagte og stilistisk strukturerte bøker, til Margit Sandemo som lot «ånder» ta over fingrene på tastaturet mens hun skrev. Selv befinner Ragnar Enger seg mer mot strukturalismen enn mot friskrivingsidealet for å si det sånn:

– Jeg elsker planleggingen. Det var noe av det kjekkeste. Å sitte å tenke ut handlingen punkt for punkt, for så å sy det hele sammen til slutt var en prosess som jeg koste meg med. Selvsagt tok handlingen til tider retninger jeg ikke hadde planlagt på forhånd, men jeg visste hele tiden hvor jeg skulle, hvilke spor og villspor jeg skulle dele ut, når jeg ønsket at leseren skulle fatte mistanke mot den og den. Pusle spillet sammen, for å si det på en annen måte. –

I sin beskrivelse av boken sier Cappelen Damm at Krypet er en intens leseropplevelse med elementer fra sjangerne krim og thriller, hvor leseren drives fra side til side i jakten på en løsning. Forfatteren sier seg enig med forlaget i denne beskrivelsen.

– Ja, jeg vil nok karakterisere denne boken mer som en thriller enn som en krim. I hvert fall om en ser på tempoet og oppbyggingen. Der har jeg brukt thriller-elementene ganske flittig.

Du kan møte Ragnar Enger under Krimfestivalen i Oslo i mars.
Du kan møte Ragnar Enger under Krimfestivalen i Oslo i mars.

Selve handlingen i boka som kommer om noen uker er basert på funnet av en drept jente i Nordmarka. Dette kaster politiet ut i en voldsom jakt etter gjerningspersonen. Oslo-politiet må ta utradisjonelle virkemidler i bruk for å for å finne den rette. Samtidig vender en talentfull psykiater hjem til Norge etter mange års arbeid i USA. Han får en helt sentral rolle i å bistå politiet i jakten på den mistenkte, adskillig mer sentral enn det man først tror. Det viser seg også at politiet ikke er de eneste som er på jakt etter den mistenkte.

Som ung debutant innen en sjanger der det sitter noen etablerte evenukker på toppen, så er det lett å bli en gutt blant menn. Ikke minst når det kommer til synlighet og markedsføringsbudsjetter. Enger debuterer inn i en krimvår med navn som Tom Egeland, Frode Granhus, Jørgen Jæger og ikke minst Jo Nesbø som garantert vil stjele krigstypene i avisenes litteratursider. Han er imidlertid ikke redd for å drukne i de store utgivelsene:

– Jeg får utrolig god hjelp fra forlaget. De har et maskineri av folk som kan dette til fingerspissene, og som vet hvordan de skal selge en ny bok og et nytt navn inn på markedet. Det gjelder å finne fram til de kanalene som kan gjøre deg synlig på , og det har jeg et håp om at jeg skal klare,

En ting er helt sikkert. Det er noe med historien rundt «Krypet» som trigger meg, og det jo definitivt trigget konsulentene i forlaget også. Forfatteren sier til meg at historien, altså plottet, er så godt som en kopi av det førsteutkastet han sendte inn i sommer. Språket er imidlertid blitt langt bedre gjennom flikking sammen med forlagets konsulenter, sier han. Vi som er glad i krim gleder oss skikkelig. Det er alltid morsomt med noen nye ansikter og nye gode stemmer. Første skritt ut blant ulvene blir Krimfestivalen i Oslo i mars.

– Min ilddåp vil bli der ja. Jeg skal bokbades av Tom Egeland, og det ser jeg skikkelig fram til. Skal bli kjempemorsomt å få komme ut til publikum og få lov til å møte leserne face to face.

Jernjomfruen krimdebuterer

Forfatter Ann-Christin Gjersøe debuterer som krimforfatter i februar. Foto: Privat
Forfatter Ann-Christin Gjersøe debuterer som krimforfatter i februar. Foto: Privat

Ann-Christin Gjersøe er et ukjent navn for de fleste som følger med på norsk krim. De som foretrekker litt historisk serielitteratur som sengelektyre vil nok tvert imot nikke anerkjennende. Gjersøe er nemlig forfatteren bak den 36 bøker lange serien «Livsarven». Nå er serien som kom ut på Cappelen Damm ferdig, og forfatteren har skiftet ham fra serieforfatter til krimforfatter. I begynnelsen av februar lanseres hennes krimdebut «Jernjomfruen» på Cappelen Damm, og skal vi tro forlaget så har vi noe svært spennende i vente.

Selv om hun debuterer innen denne sjangeren, så er det altså lenge siden drammensjenta Ann-Christin Gjersøe hadde annet arbeid enn å skrive. 36 bøker tar tross alt en del tid å tråkle seg gjennom, og historien rundt «Jernjomruen» har måttet tåle å sitte på vent en god stund. I tillegg så krever jo familie og gårdsbruk sitt.

– Jeg har jobbet som forfatter på heltid siden 2004, men er utdannet førskolelærer. Jeg forlot yrket i år 2000, da jeg sammen med ektemannen min overtok hans hjemgård på Re i Vestfold.

Hun flirer litt når jeg foreslår å introdusere henne som ei ekte gårdsjente:

– He he … Nei, i dag deltar jeg lite i gårdsarbeidet, men jeg bidrar litt under lamming og sauesanking, så jeg har ikke meldt meg helt ut av driften, sier hun.

"Jernjomfruen" lanseres til det norske krimpublikum i begynnelsen av februar
«Jernjomfruen» lanseres til det norske krimpublikum i begynnelsen av februar

Ideen til å skrive en krim har hun hatt lenge, men hun står knallhardt på at det i seg selv ikke har vært en drøm hun har hatt, og som hun nå realiserer. Det er selve historien som har gjort at hun nå krimdebuterer.

– Nei, det var ikke slik at jeg tenkte at «Nå skal jeg skrive krim». – Det handlet vel egentlig mer om at historien jeg hadde «ruget på» en stund passet best inn i krimsjangeren. Da serien min «Livsarven» var ferdigskrevet, var jeg klar for å skrive Jernjomfruen, som hadde ligget i bakhodet. Etter å ha jobbet med manuset i rundt ti måneder, sendte jeg det inn til Cappelen Damm – og ble selvfølgelig veldig glad da jeg ble tilbudt kontrakt.

Historien om «Jernjomfruen» er en historie om en forsvinning, et drap,  og om en ondskap som har ligget i dvale som kommer tilbake. På bokens vaskeseddel kan vi lese følgende om handlingen som utspiller seg:

I desember 1981 forsvant en ung mor sporløst fra hjemmet sitt utenfor Tønsberg. Alice skulle bare ut og lufte hunden mens den lille sønnen hennes sov. Hun kom aldri tilbake. Tretti år senere forsvinner to nye kvinner fra samme distrikt; en av dem blir funnet død og ille tilredt i skjærgården. Ida Gabler, en ung, samfunnsengasjert journalist i Tønsberg Tidende, blir involvert i etterforskningen. Kan saken ha en forbindelse med den seneste overfallsvoldtekten i området, eller ligger andre motiv bak? Politiet famler i blinde, men de pårørende krever svar. Da en som står henne nær, også blir borte, innser Ida Gabler at det begynner å haste. Journalisten blir forbløffet over å avdekke spor som fører tilbake til krigens dager, og til hennes egen families fortid. Snart aner hun konturene av en ny og skremmende sammenheng. Den virker bare for ond til å være sann – og for nær og truende til at hun kan kjenne seg trygg …

Ann-Christin Gjersøe hører til blant dem som bruker mye tid i planleggingsfasen av en bok. Hun er strukturert og planmessig med det hun skal gjøre før hun begynner på selve historien. God planlegging mener hun er nøkkelen til suksess i denne bransjen, og hun deler mer enn gjerne noen råd på veien for de som ønsker å skrive gode historier:

– Jeg har jobbet med denne boken i et helt år. Den største utfordringen har nok vært å beholde roen og gi meg selv den tiden det tar å skrive boken slik jeg mener den burde være. Man vil skynde seg, men det tar tid å skrive en bok! Dessuten så må du brenne for det du vil fortelle. Du må tenke at denne historien er for bra til ikke å bli fortalt, hevder hun.

– Hvordan man velger å jobbe er selvsagt veldig individuelt, men for meg er det viktig å ha strukturert boken på forhånd. Før jeg begynner å skrive, planlegger jeg derfor hovedplottet detaljert og gjør nødvendig research, for så å skissere de viktigste handlingslinjene og finne frem personkarakterer som kan bære historien. Godt forarbeid lønner seg alltid!

Ann-Christin Gjersøe har skrevet 36 bøker i serien "Livsarven" fra 2006-2012
Ann-Christin Gjersøe har skrevet 36 bøker i serien «Livsarven» fra 2006-2012

Ettersom hun har jobbet som serieforfatter i mange år i samme forlag, så føler hun at hun har fått god oppbacking og hjelp fra forlaget i prosessen fram mot den ferdige boka.

– Ja jeg har nok det. Jeg er så heldig å få jobbe med samme redaktør som jeg har samarbeidet med tidligere, men når det er sagt, så  foretrekker jeg å jobbe uten for mange innspill fra andre under selve skriveprosessen. Jeg lar derfor ingen andre lese før jeg selv anser et manus for ferdig. Samtidig er det veldig godt å vite at man kan ta en telefon eller sende en mail og få oppmuntrende ord og støtte.

Den ferske krimforfatteren ser fram mot lansering med en litt blandet ærefrykt. Det venter noen anmeldere med skarpe penner i andre enden, og en vet jo aldri hvordan en vil bli mottatt. Hun har imidlertid ikke tenkt å la seg knekke, for skrivingen er hennes levebrød, og det er det hun lever og ånder for:

– Jeg er naturligvis spent på hvilken mottagelse boken vil få, og kanskje særlig som debutant innenfor en sjanger føler man seg sårbar. Hvorvidt jeg kommer til å lese anmeldelser eller ikke, har jeg ikke bestemt meg for ennå – men jeg er nok for nysgjerrig til å la være.  Om det blir flere krimbøker fra min hånd vet jeg ikke ennå. Det kommer nok an på hvordan Jernjomfruen blir mottatt. Men jeg har levd av å være forfatter i snart ti år og ønsker å fortsette å skrive.

Om et par uker er det imidlertid ingen vei tilbake. Da bærer det opp fra skrivebordet og ut på landeveien for å promotere sin ferske krimroman.

– Å skrive bøker innebærer to veldig ulike oppgaver: Først skal boken skrives, dernest skal den markedsføres. Når jeg skriver, foretrekker jeg å sitte alene, med færrest mulig forstyrrelser. Jeg er i skriveboblen min, et sted jeg liker veldig godt å være. Så skal boken markedsføres, og som forfatter går man da fra en veldig stille, til dels innadvent tilværelse, til å skulle være selger. Jeg hadde nok foretrukket å forbli i skrivehulen min, men det er jo svært hyggelig å treffe leserne da. Det gleder jeg meg veldig til, avslutter hun.

Før hanen galer er allting godt

Lars Ove SætherEn liten mix av ordspill i tittelen oppsummerer mitt inntrykk av krimdebutant Lars Ove Sæthers roman «Hanegal«. Årets vinner i Cappelen Damm sin kriminalromankonkurranse. Debutanten går ut fra startblokkene som Usain Bolt, men springer seg bort i løypa mot slutten. Hanegal er så absolutt en solid krimdebut. Problemet er at hanen gaper over litt for mye, og ender opp med et lite klukk i stedet for et kykkeliky!

Hanegal er som sagt Lars Ove Sæthers første krimroman. Han har en stemme og en touch som lover svært godt. Jeg ble begeistret fra første stund over hans evne til å skape karakterer som skiller seg ut, og som skildres med en treffende penn. Mysteriet som legges til grunn for bokas handling er også strålenede, og det skaper både nysgjerrighet og interesse hos meg. Det lille lokalsamfunnet utenfor Molde blir også beskrevet på en herlig og treffende måte. Sæther bruker humor for å fargelegge personligheter og lokalmiljø, og han gjør det med både snert og spissfindighet. Personkarakteristikkene skiller seg ut som en fargerik palett i den norske krimjungelen.

Jeg liker anslaget svært godt. Den gamle eksentriske bonden, som bor på en fjellgård der ingen skulle tro at noen kunne bo, blir funnet halshugget i hønsefjøset. Like i forveien har hans bror, kommunens sosialsjef,  tilsynelatende tatt livet av seg selv med bondens gevær. Her trenger lokale lensmenn ekstern hjelp, og det får de. Inn i manesjen kommer den rutinerte KRIPOS-etterforskeren Fougner, og hans blodferske assistent Jenny Brox. Rekruttert rett fra politiskolen, og på sin første arbeidsdag.

Det er Jennys perspektiv som er hovedperspektivet i denne romanen. Hun er protagonisten til Sæther, og hun fungerer godt i rollen. I overkant skarp i hodet til å være så fersk i gamet, men det er noe pirrende ved henne. Jeg blir nysgjerrig på hennes historie. Det er noe som ulmer i dypet av henne, som imidlertid ikke kommer opp i dagslys i denne boken. Vi aner en spiseforstyrrelse og et kontrollbehov. Vi aner «Flink-pike» syndromet. Vi aner en historie bak det at hun sluttet på medisinstudiet og endte opp på politiskolen i stedet. Hun er skarp, sympatisk, sosialt intelligent, og har en evne til å se detaljer. Hennes kollega Fougner derimot, framstår som noe arrogant, selvsikker og i overkant selvhevdende på andres bekostning.

De første 150 sidene av denne boken flagrer avgårde i vinden. Du merker knapt at du leser. Det er morsomt. Det er engasjerende. Det er mystisk, og det er interessant. Så skjer det noe omtrent halvveis i romanen. Flere og flere momenter vikles inn i dramaet, og hver eneste scene har et nytt viktig spor som leseren skal lures inn på. Historien begynner å bli så innviklet at forfatteren må putte inn lange skildrings-sekvenser i teksten der Jenny eller noen andre får anledning og pusterom nok til å få «tenkt gjennom alle detaljene i saken».

Jeg opplever også at forfatteren i større og større grad benytter seg av rene transportscener som ikke har noen misjon ut over det å forflytte en person fra ett sted til et annet. Perspektivskiftene mellom etterforskingen i Norge og Jennys tur til Haiti på de siste 150 sidene av romanen er OK, men de er så firkantet konstruert at det blir veldig kunstig. Hvert eneste scene i dette partiet skal avsluttes med en cliffhanger. Så kommer løsningen på forrige cliffhanger i det andre perspektivet. Så kommer en ny cliffhanger osv.osv. Dette blir litt slitsomt, og det ivaretar ikke spenningen slik målet til forfatteren var. Det er ikke antallet cliffhangere som avgjør hvor spennende en historie er skrevet… Det er hvor sterke cliffhangerene er.

Jeg ser en forfatter som har et utrolig talent for å skrive med snert, innlevelse, humor og glød, men som har gått seg litt vill i sitt eget plott, og derfor blir nødt til å bruke halve boka på å ordne opp i alt rotet som har oppstått. Å gjøre dette tar både tid og plass, samtidig som leseren skal snirkles inn mot en troverdig løsning. Dette er krevende, og debutanten lykkes etter min mening bare delvis. Det blir for mye voodoo, flagrende haner, blodige alpeluer og avkuttede lemmer etter min smak. Historiens løsning er i utgangspunktet svært enkel, og jeg hadde foretrukket litt mindre stæsj og tåkelegging fra forfatterens side. Løsningen på mysteriet har vi gjettet allerede ved første besøk oppe på forblåste Tverrmoen, og når det så viser seg å stemme til slutt, så har på mange måter all villedningen underveis bare vært forstyrrende. Så godt som Sæther skriver så er det litt frustrerende når det hele ender opp i en rotbløyte.

Hva blir så konklusjonen? Jo … Lars Ove Sæther har en knallgod penn, og han skriver steikende bra. Han har en palett av karakterer som gjør romanen fargerik og spennende fra første stund. Han lanserer en kvinnelig krimhelt som fanger leserens oppmerksomhet, og han har skildringer av lokalmiljøet på nordvestlandet og i fattigdommens Haiti som virkelig setter spor. Treffende, spennende og troverdig. Så har Sæther et forbedringspotensiale når det kommer til plotting. Det å klare å nøste alle tråder uten å gå seg vill, og ikke minst kunsten å forenkle en historie. Tåkelegging, villspor og twister er viktige i krim, men spenningen øker ikke proporsjonalt med antallet. I Hanegal går det inflasjon i dem, og mot slutten irriterer det mer enn det er med på å skape spenning.

Vil jeg anbefale deg å lese «Hanegal»? Ja så absolutt! Denne debutanten har talent, og historien er godt fortalt. Vil jeg lese mer av Lars Ove Sæther? Vel…La meg si det sånn. Jeg har allerede en framtidig date med Jenny Brox. Hun har en del hemmeligheter hun ikke har fortalt meg. 😉

Vil du lese et utdrag på de første 30 sidene gratis, så kan du lese her