Camille Verhoeven – GEIR TANGEN

«Camille» er tredje og siste bok i Pierre LeMaitre sin krimserie om den kortvokste politietterforskeren Camille Verhoeven, og hans prøvelser. I Norge har serien kommet ut i litt merkelig rekkefølge (2-1-3), men nå er den altså fullendt. Ettersom jeg har forstått at det er store likhetstrekk i plottet mellom min egen kriminalroman «Maestro» og «Irene», har jeg med vedlegg ikke valgt å lese den, men kun Alex, og nå altså «Camille«. Jeg må si jeg er skuffet. «Alex» var så sitrende spennende og grufull at den fremdeles sitter i to år etter jeg leste den. «Camille» var glemt fem minutter etter siste side var lest.

Jeg har sett at boka har fått strålende kritikker i flere aviser de siste dagene, og jeg forstår hvorfor. Pierre LeMaitre skriver med en helt særegen penn. Det er ingen andre som ligner på ham når det gjelder det språklige. Du kunne gitt meg ett avsnitt fra boka og spurt meg hvem som har skrevet dette, og jeg ville tatt det på strak arm. Når en skiller seg såpass ut fra mainstream samtidig som en skriver spennende bøker, ja så kommer terningkastene til å bli høye.

Jeg er altså uenig … Jeg elsket «Alex», men dette siste kapittelet i trilogien traff meg aldri skikkelig. Det ble alt for rotete og omstendelig for min smak. Uhyggen som lå utenpå boksidene i forrige bok er vasket bort, mens det språklige særpreget har fått enda mer plass. Resultatet er etter min mening uheldig. LeMaitre skriver med en hoppende stil der synsvinkler ofte skifter fra avsnitt til avsnitt, og digresjoner, tankesprang og assosiasjoner får mye plass. Skrives ofte inn som paranteser, og skal være med på å underbygge en litt mørk og satirisk humor som kjennetegner bøkene hans. Denne gangen var det så mye av det at det ble ekstremt krevende for meg som leser å henge med i alle hoppene frem og tilbake. Ut og inn av hjerner som en tidvis ikke er sikker på er de som en tror de er. I tillegg legger han inn enkelte tankesprang om hvordan ting, eller en dialog, eller en hendelse ville sett ut dersom hovedpersonen gjorde slik eller slik. Da har jeg som leser kanskje lest to sider før jeg plutselig forstår at dette bare var en tanke om hvordan ting kunne vært.

Det er med andre ord mye mer krevende å lese denne boka enn «Alex». En må være våken og opplagt. I starten er det gøy, og en henger med i svingene, men etter hvert faller interessen, og da også konsentrasjonen. For … Det er ikke til å legge skjul på at den intense spenningen er langt lavere i denne boka, og overraskelsesmomentet som snur historien på hodet er på sett og vis forventet. Jeg som leser blir ikke like lett med på dansen denne gangen, for å si det slik. Når det er sagt, så er det ingen tvil om LeMaitres fantastiske talent i å skrive spennende, intense og drivende historier. «Camille» er også det. Dessuten er Camille Verhoeven en karakter vi virkelig blir glade i, og setter pris på. Han har en slags jordnær, stødig aura som får oss til å klamre oss til ham og hans historie.

Ved bokens begynnelse har han fått seg en ny kjæreste, Anne, som er så uheldig å være på feil sted til feil tid. Hun befinner seg på et kjøpesenter da hun blir overrumplet av tre ranere som skal rane en gullsmedforretning på senteret. Anne ser ansiktene til ranerne før de får tredd på seg maskene sine, og blir derfor brutalt slått ned og skutt på med pumpehagle gjentatte ganger. På mirakuløst vis, men med store skader unnslipper Anne døden, og Camille kaster alt han har i hendene for å løse det stygge ranet ettersom Anne er i stor fare. En av ransmennene fortsetter sin jakt på henne.

Ved å involvere seg i saken så begår Camille en grov tjenestefeil. Det er ingen av hans sjefer eller kollegaer som vet at Anne er kjæresten hans, og slik sammenblanding av jobb og privatliv er strengt forbudt i politiet. Så starter jakten, og den pågår fram til siste side av boka. Ingen kommer umerket ut av det dramaet LeMaitre utsetter sine karakterer for denne gangen.

Jeg er ikke overbegeistret for avslutningen av trilogien sett under ett. Forstår at det kanskje måtte ende slik, men liker ikke den type mellomløsninger som vi fikk her. Alt i alt så er «Camille» en drivende og spennende historie dersom du holder hodet klart mens du leser, og klarer å skille skitt fra kanel. De høye terningkastene kommer til å bli mange, og la dere gjerne lure av dem. Camille er nemlig en kjernekar som jeg håper du tar deg tid til å bli kjent med.

En av vinterens store krimtitler på norsk er Alex. Aschehoug Forlag har ikke puttet rent få markedsføringskroner inn på å gjøre dette til boken «alle må lese» i år. Den franske forfatteren Pierre Lemaitre sin andre bok om den lille politietterforskeren Camille Verhoeven har blitt en verdenssensasjon, og slik sett har Aschehoug gjort et scoop med å sikre seg rettighetene til en norsk utgivelse. Etter å ha lest boka på noen få dager forstår jeg godt hva fuzzet egentlig handler om. Boka er rett og slett kjempegod! Spennende og skremmende, med knivskarpe karakterer og full av overraskelser.

Det er moro med krimromaner og thrillere der leseren blir utfordret og lurt. Små og store twist i fortellingen som gjør at alt du har trodd og følt endrer seg på noen få avsnitt. De som har lest for eksempel «Flink pike» av Gillian Flynn vet hva jeg snakker om. Med et pennestrøk kan du glemme alt du har forestilt deg, og perspektivskiftet blir en skremmende reise for leseren. Gøy 🙂

I Alex møter vi … Ja, Alex faktisk. Hun er vakker. Sexy. Tøff. Og … hun er kidnappet, innesperret og utsatt for det mest utenkelige. Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Alex er fullstendig hjelpeløs i sitt fangenskap. Det er så opprivende og jævlig å følge Alex sine skildringer fra hun blir kidnappet og i dagene som kommer, at jeg personlig hadde problemer med å holde på mageinnholdet. Det er mørkt. Det er vondt, og det er avskyelig. Her er forfatteren på sitt mest intense, og du skal lete lenge for å finne mer infame skildringer i en moderne krim eller thriller.

Samtidig som du sitter i stolen med harehjerte og gulper på galle, så er kapitlene med Verhoevens perspektiv gnistrende i sine dialoger og karakterskildringer. Ikke minst karakteren Armand. En fantastisk skrue. Så gnien og sparsommelig at det tipper over til pur galskap, men det er gjengitt med en slik varme og humor hos forfatteren, at vi som lesere blir lurt til å elske ham mer enn noen. Jeg nevnte Gillian Flynn, og det er ikke uten grunn. Det Lemaitre gjør med Armand er neimen ikke langt unna det kunststykket Flynn står for i sin skildring av karakteren Libbie Day i romanen Mørke rom. Å gjøre en håpløst utrivelig personlighet til en kjær karakter som du blir glad i. Ikke på grunn av, men på tross av feil og lyter. Lemaitres hovedperson Camille Verhoeven litt det samme. Nærmest for dverg å regne. Middelaldrende, skallet, usympatisk, tverr, kranglete, sarkastisk, hoverende og asosial. En skikkelig antihelt med andre ord. Likevel gleder jeg meg vilt til å møte ham igjen.

De mest observante av mine lesere har kanskje merket seg allerede at jeg ikke har gitt romanen full pott på stjernekartet i Goodreads eller på Bokelskere. Samtidig sitter jeg altså her og skamroser denne thrilleren. Hva er det så som mangler på at den skal bli like genial som for eksempel nevnte «Mørke rom» eller «Flink pike»? Vel … Det er ikke mye for å si det slik. Boken holder på interessen hos leseren helt fra start til slutt, bare så det er sagt. Men, den er adskillig mer spennende de første 250 sidene enn den er de 130 siste, for å si det slik. Ja … Jeg synes også avslutningen er både genial, morsom og knakende godt tenkt ut, slik de fleste av aviskritikerene har påpekt, men spesielt spennende er den ikke. Jeg sitter ikke på kanten av stolen og tygger hull i gommene slik jeg gjorde i første del av boka, og i min verden skal en bok øke i spenning fra start til mål, ikke motsatt. Derfor gir jeg den bare nesten full pott. Når det er sagt, så er det også det eneste jeg har å utsette på dette franske mesterstykket.

Eller … Det vil si … Jeg har lest en ARC-utgave av boken (Advanced Reader Copy), og derfor er det en del skjønnhetsfeil som jeg tar for gitt at det blir rettet opp i. Blant annet at vi springer inn og ut av dialoger uten å forstå hvem som sier hva, og uten å forstå at vi plutselig befinner oss et annet sted eller på et annet tidspunkt. Spesielt mot slutten skjer dette ganske hyppig.

Uansett så snakker vi om en strålende fransk thriller som er vel verdt noen lesetimer. Mørkt, uhyggelig, naturalistisk og til tider utspekulert jævlig … Men, du verden som den sitter i beinmargen. Alex vil utvilsomt bli en av mine mest minneverdige bøker fra 2015. Om det hersker det ingen tvil.

Her kan du lese de 21 første sidene av romanen dersom du er nysgjerrig på hva dette er for noe.