Britisk krim – GEIR TANGEN

Den tredje boken i serien om den tidligere kriminalteknikeren Enzo McCloud, og hans forsøk på å løse syv av Frankrikes største uløste kriminalgåter er en skikkelig opptur! Første bok «Ualminnelige mennesker» er en genistrek av en kriminalroman, mens andre bok «Kritikeren» var en stor skuffelse. I «Blodets bånd» er Peter May tilbake i storslag, og historien er kjempespennende fra begynnelse til slutt. Fartsfylt, overraskende, drivende og interessant på alle plan.

Her er det så mange uforutsigbare plott-twister at en kan bli svimmel av mindre, og etterforskningen drives videre med stadig nye skremmende detaljer, og i et tempo som gjør at det aldri blir kjedelig. Den tredje saken til Enzo blir utvilsomt også den mest sammensatte og krevende av dem så langt, og han kastes fra skanse til skanse også på det personlige planet. Det han selv, døtrene hans, og samboerne deres blir utsatt for i denne boka kan vel nærmest kalles en nådeløs vendetta. Her er de i konstant fare, og det er et heseblesende kappløp om å klare å finne drapsmannen før han utsletter dem alle.

Boka er nok litt krevende for dem som blir forvirret av veldig sammensatte plott, og her er det mange franske krinkelkroker i både språk og vendinger som krever at du er konsentrert. Men, du verden så gøy det var å se at det potensialet som serien la opp til i første bok ikke ble skuslet bort likevel. Nå ser jeg virkelig fram til de siste fire bøkene i denne serien som May altså skrev før han slo gjennom med «Svarthuset» og «Lewis-brikkene».

26.desember 2021 – ©Geir Tangen

«Mannen som døde to ganger» er oppfølgeren til den fantastiske suksessen «Torsdagsmordklubben» av den britiske Tv-personligheten Richard Osman. Første bok var en fornøyelig sjarmbombe som tok meg med storm da den kom ut på norsk i vår, og forventningene var derfor skyhøye da jeg startet på oppfølgeren for en uke siden. Det er den originale settingen med de fire pensjonistene i bofellesskapet Coopers Chasing (og som har startet sin egen detektivklubb på sine siste dager), som er grunnmuren i disse bøkene. En morsom ide, men det alene er ikke nok. Det må mer til, og det er her Osman virkelig briljerer. Disse fire gamle er hver på sitt vis strålende portretterte karakterer, og de har helt spesielle egenskaper i form av bakgrunn og personlighet.

Jeg vil våge å påstå at det er tørrvittigheten, de vanvittige underdrivelsene, hverdagsobservasjonene og de stadige digresjonene til pensjonistene som skaper denne lune humoren som kjennetegner disse to bøkene så godt. Vi snakker om svært gamle mennesker som ikke tar det minste på vei over et lik eller fem i sin egen bakhage, synes groteske bilder fra åsteder er underholdende, og at hemmelige agenter, narkobaroner og mafiabosser er spennende bekjentskaper. De går ikke av veien for å lure småskurker og andre som fortjener det opp i problemer, og de deltar selvsagt aktivt i jakten på stjålne diamanter, voldsmenn og notoriske mordere.

Det er tidvis hysterisk morsomt når helt hverdagslige problemer som bekymringen over antallet teposer i en kanne, overskygger det faktum at Joyce (en av pensjonistene) faktisk står foran en fyr som har fått blåst skallen av seg. Eller når hun blir så muggen over at venninnen ikke vil fortelle henne hvor de stjålne diamantene befinner seg, at hun nekter å dele de nybakte havrekjeksene med henne på bussen. Det er herlig humor, og fortellerstemmen til akkurat Joyce er kanskje den aller beste.

Når det er sagt, så er det også en dybde i dette som gjør en varm om hjertet. Vi kommer tett innpå den sorgen en kan oppleve som gammel når noen en er glad i forsvinner i demens, bare for å ta et eksempel. Bok nummer to er kanskje ikke fullt så hysterisk morsom som første bok, men det er mer enn nok her til at du vil kose deg i hjel med historien, karakterene, de absurde situasjonene og de finurlige mysteriene. En klokkeklar sekser på terningen denne gangen også.