Tilbake på rett spor

Den tredje boken i serien om den tidligere kriminalteknikeren Enzo McCloud, og hans forsøk på å løse syv av Frankrikes største uløste kriminalgåter er en skikkelig opptur! Første bok «Ualminnelige mennesker» er en genistrek av en kriminalroman, mens andre bok «Kritikeren» var en stor skuffelse. I «Blodets bånd» er Peter May tilbake i storslag, og historien er kjempespennende fra begynnelse til slutt. Fartsfylt, overraskende, drivende og interessant på alle plan.

Her er det så mange uforutsigbare plott-twister at en kan bli svimmel av mindre, og etterforskningen drives videre med stadig nye skremmende detaljer, og i et tempo som gjør at det aldri blir kjedelig. Den tredje saken til Enzo blir utvilsomt også den mest sammensatte og krevende av dem så langt, og han kastes fra skanse til skanse også på det personlige planet. Det han selv, døtrene hans, og samboerne deres blir utsatt for i denne boka kan vel nærmest kalles en nådeløs vendetta. Her er de i konstant fare, og det er et heseblesende kappløp om å klare å finne drapsmannen før han utsletter dem alle.

Boka er nok litt krevende for dem som blir forvirret av veldig sammensatte plott, og her er det mange franske krinkelkroker i både språk og vendinger som krever at du er konsentrert. Men, du verden så gøy det var å se at det potensialet som serien la opp til i første bok ikke ble skuslet bort likevel. Nå ser jeg virkelig fram til de siste fire bøkene i denne serien som May altså skrev før han slo gjennom med «Svarthuset» og «Lewis-brikkene».

26.desember 2021 – ©Geir Tangen

Grenseløst godt gjort!

Å påstå at Jørn Lier Horst sin siste Wisting-roman «Grenseløs» er grenseløst spennende blir feil å si, men den er likevel en perle av et kunstverk innen sjangeren politi-krim. En fantastisk historie for alle oss som elsker ETTERFORSKNING! Jeg kan knapt huske å ha lest en norsk krimroman med et så dedikert og helhjertet fokus på å løse kriminalsaken.

Å påstå at Jørn Lier Horst sin siste Wisting-roman «Grenseløs» er grenseløst spennende blir feil å si, men den er likevel en perle av et kunstverk innen sjangeren politi-krim. En fantastisk historie for alle oss som elsker ETTERFORSKNING! Jeg kan knapt huske å ha lest en norsk krimroman med et så dedikert og helhjertet fokus på å løse kriminalsaken.

Grunnen er såre enkel. I «Grenseløs» er det ikke bare politiets to synsvinkler som er viet etterforskningen, men samtlige andre karakterer som opptrer i boka er har det samme fokuset i form av at de er aktive deltakere i fenomenet «Crowdsolving». Altså et nettbasert forum der folk fra hele verden bidrar aktivt for å løse et kriminalmysterium. Også datteren Lines synsvinkel vies deltakelse i dette forumet. Det høres kanskje litt kjedelig ut å følge en kriminalsak fra så mange perspektiver, og der de fleste av dem stort sett sitter foran en PC og tenker eller refererer hva som er kommet fram på forumet, men for oss som elsker å grave i selve mysteriet, så er dette en gavepakke av en bok. Det er utrolig fascinerende å se saken bli løst gjennom så mange ivrige deltakere som hver på sitt vis kommer opp med små biter av et enormt puslespill. For MEG så var dette så spennende at jeg satt ytterst på stolen og leste i hvert eneste ledige øyeblikk jeg hadde. Og det altså uten en eneste actionscene før vi kommer på de siste sidene.

Det burde egentlig ikke gå an å skrive en hel krimroman med folk som graver på nettet og som sitter på møter, og samtidig klare å komme opp med nok driv og spenning til at det blir engasjerende, men her gjør Horst dette til skamme. Elsker du true-crime serier, så er dette en innertier! 

14.desember 2021 – ©Geir Tangen

Bekmørk Anton Brekke-krim

«Ringmannen» er den klart mørkeste av krimromanene der ex-Kripos etterforsker Anton Brekke er hovedfigur, og også den der hans yngre protige, Magnus Torp, har fått mest plass og spillerom. Stemningen er vond og dyster fra start til slutt, og selv humoren som Fjell er så kjent for, er dreid inn i et landskap som preges av melankoli og oppgitthet.

«Ringmannen» er den klart mørkeste av krimromanene der ex-Kripos etterforsker Anton Brekke er hovedfigur, og også den der hans yngre protige, Magnus Torp, har fått mest plass og spillerom. Stemningen er vond og dyster fra start til slutt, og selv humoren som Fjell er så kjent for, er dreid inn i et landskap som preges av melankoli og oppgitthet. Dette er et bevisst grep fra forfatter og redaktør som speiler både tematikk og Antons egen sinnsstemning. Det er godt gjort, og viser en modenhet hos forfatteren.

Den ekstreme voldsomheten som utføres av gjerningsmannen setter premisser også for romanens aktører. Dette er en krimroman som tar strupetak på deg tidlig, og som nekter å slippe taket. Parallellhistorien fra Volda i 1999 er et grusomt dypdykk ned i et sykt sinn til en sosiopat. Ekstremt skremmende. Det drypper frykt fra hver eneste blankpolerte setning, uten at teksten tyr til vold som virkemiddel. Det er nok at vi vet hva gjerningsmannen er i stand til å utføre. Den samme frykten vaker i nåtidshistorien, og gjør fortellingen både vond og spennende. Selv en vakker, romantisk date eller et besøk i en fiskebutikk utløser et voldsomt adrenalinrush hos leseren. Dessuten synes jeg forfatteren med denne boka tar opp en prisverdig tematikk i menns tendenser til å ty til vold i nære relasjoner. Det brukes ikke som et billig triks for å øke spenningen, men omhandles på en måte som avdekker angsten, frykten og manipulasjonen som disse kvinnene utsettes for. Fjell tør å bli skitten på hendene, og han rører i det mest nedrige i oss mennesker. Bra og skikkelig gjort, med et lite minus for litt mange hendelser, karakterer og synsvinkler. Noe som skaper et litt kaotisk lappeteppe. 

31.oktober 2021 – ©Geir Tangen