Årets bok 2012 – En høytidelig kåring

seierspall_overlegenÅrets bok 2012 var et innlegg jeg leste hos bokbloggeren Ninaforfatter i dag, og som umiddelbart fristet meg til å holde en tilsvarende kåring. 2012 var året der jeg gjenoppdaget gleden ved å lese, og da passer det fint med en kåring. Kriteriet mitt er at bøkene skal være utgitt ett av de siste to årene. Intet mer, intet mindre.

Nå tenker nok de fleste som har lest litt av det jeg har skrevet at her kommer min kones bok «Stryk meg over håret» øverst, og VIPS! Litt ekstra reklame … Nei, ikke denne gangen dere. Jeg er så inn i gamperæva inhabil når det gjelder den boka (som forøvrig er helt fantastisk, bare så det er sagt 😉 at jeg vil spare meg selv fornedrelsen ved å kåre den til årets bok. (Men, ved å skrive dette avsnittet så har jeg jo … Vel …. )

OK … La oss bli litt mer saklige her. Jeg har lest et tjuetalls bøker alt i alt ifjor, og av dem faller omtrent 12 bøker inn under kriteriene. De tre bøkene som har funnet veien inn på seierspallen er alle så knakende gode, at det ville være en dødssynd å ikke lese dem, bare så det er sagt. Det var jevnt på oppløpssiden, men jeg har skilt dem fra hverandre med målfoto.

PokerfjesNr. 3 – Representing Norway – Bronze medallist … :

ULRIK HØISÆTHER – POKERFJES (Tiden Norsk Forlag)

Mine damer og herrer, Madames au Monisiours (aiaiai – jeg må lære meg fransk) Dette er faktisk en debutroman. Ulrik Høisæther debuterte med «Pokerfjes» i 2011, og tok meg fullstendig på senga. Hadde aldri hørt om fyren (eller bøkene hans) før «dealeren» min på Tiden Norsk Forlag prakket dem på meg. -Les disse, sa hun … Og visste nok ikke at hun med det gav meg en leseopplevelse av de sjeldne. Jeg ble så begeistret over denne finansthrilleren, at jeg i ren og pur ekstase fant det for godt å utrope ham til den nye Tom Kristensen. Litt overilt, kanskje … Men, dette er faktisk en fantastisk spennende bok. Les hele omtalen av Pokerfjes her.

Nr.2 – Representing Norway – Silver medallist … :

Årets mest spennende bok :)
Årets mest spennende bok 🙂

ASLAK NORE – EN NORSK SPION (Aschehoug)

«Dæggern!» er et ord som ikke burde forsvunnet fra det norske språk. Det var i hvert fall det ordet jeg utbrøt høyt da jeg leste siste linje av Nores norske spionthriller. Om du synes jeg gikk langt da jeg sammenlignet Høisæther med Tom Kristensen, så gikk jeg lenger her. Jeg utbasunerte i min omtale at Petter Wessel var Norges svar på James Bond. Å skrive troverdige spionthrillere er svært vanskelig. Å skrive såpass innsiktsfulle og realistiske spionthrillere som det Nore gjør med «En norsk spion» er nær sagt en utopi for de fleste forfattere. Denne boken sluker deg med hud og hår, og jeg advarer deg på forhånd … Ikke ha noen oppussingsprosjekter, hagegjøremål eller familiemiddager på programmet når du tar fram denne boken. Du vil nemlig bli fullstendig utilgjengelig for omverdenen etter at de første sidene er fortært. Les hele min omtale av «En norsk spion» her.

Nr.1 – Representing The United States of America – Gold medallist … :

Kanskje den fineste boka jeg noen gang har lest. Så vakker språkdrakt at det nesten gjør vondt
Kanskje den fineste boka jeg noen gang har lest. Så vakker språkdrakt at det nesten gjør vondt

LEIF ENGER – NED TIL ELVA (Forlaget Press)

Går det an å bli kåt av godt språk??? Nei, jeg er jo norsklærer, og som vi alle vet så er jo det en sinnstilstand, ikke et yrke. Det må vel i beste fall kalles noe avvikende seksuell atferd. Likevel … Jeg vet ikke hvordan jeg kan få sagt det uten at det blir for svulstig og kleint. Denne boka er rett og slett en språklig nytelse! Leif Enger skriver så godt (og all ære til oversetteren as well … ) at det til tider gjør meg euforisk i denne nydelige historien. Det er så sårt, så¨vart og så vakkert at jeg fremdeles (snart to måneder senere) tar meg i å ta 10 «Ned til elva-minutter» i tankene daglig. Historien er godt komponert, men ikke veldig unik. Det er språket som gjør dette til en helt spesiell leseopplevelse. Aaaaah… Kjenner dere #denfølelsen ? Unn deg en time og to med denne perlen av en roman. Du vil aldri angre. Her kan du lese min omtale av boka.

Den vanskelige andreboka: Rene Hender

Rene henderÅ debutere som forfatter er stort. Dessverre så blir det med debuten for de fleste. De har ikke flere bøker i seg. Derfor er forlagene blitt mer og mer opptatt av å fokusere på forfatterskap. Med Ulrik Høisæther er det imidlertid ingen tvil. Han har med sin andre bok om Eveline Enger etablert seg som norsk krimforfatter på Tiden Norsk Forlag.

Rett før jul leste jeg hans første bok «Pokerfjes«, og jeg var både heftig og begeistret. Dere kan lese min bokomtale av debuten her. Nå er andre bok «Rene hender» lest, og det tok ikke mange dagene for å si det slik. Ulrik Høisæther kan sitt håndverk, og han klarer å gjøre selv trivielle transportetapper spennende. Det er prisverdig av en såpass fersk krimforfatter.

Jeg må si jeg hadde ekstremt høye forventninger til Rene Hender etter å ha lest Pokerfjes. Skikkelig råbarket finansthriller fra første til siste side var det den gangen. Hva så med denne? Vel … La meg si det slik. Høisæther har lykkes med et par ting som ikke fungerte optimalt i første bok, men samtidig så har han mistet noe av det som var så bra med debutromanen. La meg være mer spesifikk:

I Pokerfjes omtalte jeg språkbildet som et litt overivrig forsøk på showoff. Det ble en «fremmedordsonani» uten sidestykke når finansmiljøet og ikke minst pokermiljøet skulle beskrives. Det virket til tider som om Høisæther hadde et behov for å vise hvor mye fagkunnskap han hadde, og hvor god research han hadde gjort. Dette har han heldigvis gjort noe med i «Rene Hender». Her virker språkdrakten mye mer tilgjengelig, og det som finnes av faguttrykk blir ikke overdimensjonert. Språket i «Rene hender» er godt håndverk, for å si det rett ut.

Likevel så har jeg et par ankepunkter også denne gangen. Fra å framstå med et svært godt, gjennomarbeidet og troverdig plott i første bok, så virker det som om Høisæther ikke har hatt en like god idè til bok nummer to. Jeg tar meg selv flere ganger i å ikke tro på det plottet som avtegner seg. Selv om hver enkelt hendelse i seg selv kan gå under betegnelsen troverdig, så blir det for mye av det gode når Ulrik Høisæther velger å gå «The full monthy» her. Det grenser opp mot konspirasjonsteoretisk, og jeg klarer ikke kjøpe de løsningene som etterhvert dukker opp.  I tillegg velger Høisæther noen uventede grep på de siste sidene som jeg som leser ikke har sansen for i det hele tatt. Jeg snakker ikke om lesere generelt, men om meg spesielt. De som har lest ferdig boken vet hva jeg sikter til, jeg skal ikke spoile det her.

Når det er sagt, så må jeg si at Ulrik Høisæther er en fantastisk forteller. Han har tilført norsk finanskrim noe nytt og særegent. Han skriver knakende godt, og han har skapt to protagonister som leserene blir skikkelig glade i. Eveline Engers både myke og sensuelle, men samtidig skarpe og plagede vesen er et friskt pust som holder seg godt gjennom begge bøkene. Det samme må jeg si om Jack Larsen. En fortreffelig og herlig type. Sliten, brukt, trøtt og rastløs, men lynskarp og befriende jordnær i all sin rufsete fremtoning. – Harry Hole, du må bare passe deg. Jack Larsen hadde spist deg til frokost 😉

Jeg må vel være så ærlig å si at jeg likte Pokerfjes hakket bedre enn Rene Hender. Men, det sa jeg også om bok nummer to i serien om AvdelingQ av Jussi Adler Olsen … Så kom bok nummer tre og slo meg fullstendig over ende av begeistring. La oss håpe det samme skjer her når neste bok forlater Høisæthers hånd. Forhåpentligvis om ikke så alt for lenge …