Bokbloggeren som krøp inn i skjermen og forsvant …

HundreåringenDet var med en viss forundring Bokbloggeren registrerte en økende uenighet blant menneskeheten om hvorvidt det var lurt, og herunder også ganske praktisk, å lese bøker på skjerm i stedet for papir. Selv kunne han ikke helt forstå hvordan det ene skulle utelukke det andre, men bestemte seg for at det å lese på skjerm det hadde han aldri gjort før, så det ville han sikkert klare.

Som sagt så gjort, og før Bokbloggeren visste ordet av det så var han forsvunnet for omverdenen. Dette syntes Bokbloggeren var litt underlig i og med at han var så stor og skjermen var så liten, men så lenge det vanket en og annen god lesestund, og (om det lot seg gjøre) en liten pjolter i ny og ne, ja så var det helt greit for ham å bli usynlig for andre.

Teksten som var inni den lille skjermen (der den store Bokbloggeren nå befant seg), handlet om en hundreåring som het Allan, og som krøp ut av vinduet på gamlehjemmet og forsvant på bursdagen sin. Det syntes Bokbloggeren var et så finurlig og morsomt utgangspunkt på en historie at han trolig ikke ville funnet på det bedre selv. Bokbloggeren så for seg den kvikke hundreåringen, med de skranglete knærne, subbe bortover veien i tissetøflene sine, og tenkte som sant var at Allan var riktig så sprek alderen tatt i betraktning.

Nå har det seg en gang slik at hundre år er ganske mange år. Ja selv for en elefant så er det lenge, og Bokbloggeren var i grunnen ganske lettet over at oldingen Allan viste hensyn til ham som skulle lese historien, og ikke fortalte alt som hadde skjedd på hundre år i en og samme bok. Det var likevel nok å ta av, tenkte Bokbloggeren mens han bladde med fingeren. Hundreåringen hadde jo vært med på litt av hvert, og selv om han nesten fant opp dynamitten, så sto han heldigvis et stykke vekke hver gang det smalt. Andre karakterer i boka var ikke like heldige, konstaterte Bokbloggeren.

Hundreåringen, slik Bokbloggeren så ham inni skjermen.
Hundreåringen, slik Bokbloggeren så ham inni skjermen.

Det som imidlertid fikk Bokbloggeren til å kose seg mest der inne i skjermen var Hundreåringens evne til å se det positive i alt, og at det alltid ordnet seg til det beste. Nå skal det riktignok sies at Bokbloggeren kunne telle noen logiske brist i fortellingen, men det skulle ikke forundre Bokbloggeren om ikke forfatteren hadde plassert disse der med vilje. Hvorfor skal en ta slik på vei over at historien er totalt kokos når det faktisk er meningen at den skal være akkurat det? (Klin kokos altså).

Bokbloggeren kunne ganske snart slå fast at dette var noe han likte godt. Om det var fordi han var så glad i å lese på skjerm, eller fordi han plutselig ikke kunne høre eller se konemas og ungeskrik, eller om det rett og slett var et resultat av alle pjolterne, nei det visste ikke Bokbloggeren. Godt var det iallfall, og som Allan selv sa i boka. «Når allting er godt så er det akkurat det det er». Da trenger en ikke bry seg med å diskutere slik. Var det en ting Bokbloggeren ikke likte så var det diskusjoner. Det var hundreåringen helt enig med ham i. Han for sin del hadde sett nok av både politikk og religion til å vite at det var det ikke særlig lurt å holde på med. «Det som ikke kan løses rundt et bord med et glass brennevin (eller gjerne to) det kan like så gjerne ligge uforløst» brukte Allan å si når noen snakket politiske ting med ham. Bokbloggeren nikket og var enig.

Egentlig så var Bokbloggeren enig med hundreåringen i det aller meste i denne boka. Faktisk så var Allan en riktig så morsom mann å tilbringe fritiden sammen med selv om han var hundre år gammel og litt for glad i godt brennevin. (At Allan i tillegg var ansvarlig for å finne opp atombomben og hadde reddet skinnet til all verdens grusomme diktatorer var egentlig bare litt ekstra fløte på jordbærene) Hundreåringen var rett og slett morsom fra første til siste side syntes Bokbloggeren, og da han omsider krøp ut av skjermen (til familiens store forundring) så var det ikke annet å si enn at han savnet den gamle oldingen og vennene hans.

Herunder lå forsåvidt også det faktum at tilbakekomsten til Bokbloggeren ikke ble møtt med like stor begeistring som han hadde forventet. Men, nå er det nå en gang slik at selv om Allan var hundre år og døden nær (bokstavlig talt) så kunne jo Bokbloggeren besøke ham inni skjermen igjen når han ville uten at Allan ble eldre. (Og akkurat da følte Bokbloggeren for en drink uten paraply i, og litt gamle røverhistorier, så da var det i grunnen et enkelt valg…) Diskusjonen om det var lurt (eller sunt, eller forsvarlig) å lese bøker slik, det fikk andre ta seg av. Bokbloggeren likte som sagt ikke diskusjoner. («Nei fysj, slikt blir det jo fort politikk av» sa Allan da han hørte på Bokbloggervennens utredning)

Harry H på sitt beste – Marekors

MarekorsFemte bok av Jo Nesbø i serien om Harry Hole er «Marekors». Harry Hole synker lavere og lavere, men blir bare bedre og bedre. Denne boka utmerker seg med en intens nerve og spenning, og et mysterium som virkelig engasjerer de små grå hos leseren. Årets første sekser er kastet på terningen!

Vi gikk og så Harry H – drible alt som kunne gå – Harry H. var akkurat passe gal og desperat – Harry kunne drible døden, Harry kunne finte faen – Ingen kunne fange Harry, ingen kunne ta han i 75. (Di derre – 75)

Artig liten allusjon dette … Jo Nesbø skrev denne teksten til «Di derre» tidlig på nittitallet. Teksten viser riktignok til fotballspilleren Harry Herstad som herjet på Molde midt på 70-tallet, men mon tro om ikke begrepet Harry H fikk nytt liv da Nesbø skulle skape sin legendariske politimann?

Etter å ha skrevet de to første bøkene om Harry Hole, «Kakkerlakkene» og «Flaggermusmannen» fra Sydney og Bangkok, så ble Harry plassert i Oslo. På mange måter begynner serien om Harry H på skikkelig der og da ved starten av tredje bok. «Rødstrupe» og «Sorgenfri» satte på mange måter premissene, mens i «Marekors» så tar det helt av.

Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.
Jo Nesbø har skrevet elleve bøker om Harry Hole. Marekors er den femte.

Når siste side var lest så var jeg faktisk andpusten og måtte snappe etter luft.  Jeg er en snill mann. Jeg sier aldri stygge ting, og jeg føyer meg lett for andres behov og krav. Men, dersom noen hadde prøvd å snakke til meg i løpet av de siste hundre sidene ville jeg glefset til dem og bedt dem stikke hodet sitt opp et visst sted. Det sier vel det meste. Nesbø driver leseren til vannvidd mot slutten av denne intens spennende Harry Hole krimmen. Forutsetningen er imidlertid at du har lest de to første i «Oslo-triologien». «Rødstrupe», «Sorgenfri» og «Marekors» henger sammen, og det ble jeg faktisk ikke klar over før jeg startet på Marekors denne måneden.

Jeg har som ett av mine lesemål i år å lese de fem siste bøkene i Harry Hole-serien, og nå er altså den første fortært. Handlingen foregår som sagt i Oslo. Det er en brennhet sommer, og Harry Hole befinner seg både fysisk og mentalt på bunnen av en kasse Whisky når historien starter. Han blir tvunget til å samarbeide med Tom Vaaler, en etterforsker som Harry har hatt et horn i siden til i årevis. Sammen må de prøve å finne en seriemorder som går løs i Oslo, og som legger igjen gåtefulle spor etter seg. I utgangspunktet en helt tradisjonell krimhistorie med andre ord. La det være sagt først som sist: Du vil bli overrasket! Du vil rive deg i håret av fortvilelse! Du vil rope «NEI!» høyt på bussen til dine medpassasjerers store undring … Kort sagt. Dette er ikke en bok du bør lese med andre til stede enn en peiskubbe i ovnen som selskap.

Mur deg inne, og send SMS til dine venner om at du vil bli utilgjengelig på ubestemt tid. Marekors er en av de mest spennende bøkene jeg har lest, og den er adskillig bedre enn sine fire forgjengere. Når nakkehårene reiser seg gang på gang hos en voksen mann som har lest et sted mellom 200-300 krimbøker opp gjennom årene, ja da har forfatteren gjort noe riktig.

Vi som skriver krim på hobbybasis tenker av og til at en dag blir vi kanskje den neste Jo Nesbø. Vet dere hva … ? Etter å ha lest «Marekors» fikk jeg en åpenbaring. ALDRI I LIVET om jeg noen gang kommer i nærheten av å klare å spekulere ut et plott som dette. Hvor tar han det fra? Så får det heller våge seg at mitt eget «krimplott» plutselig ikke virker like genialt og oppfinnsomt lenger. Å lese Nesbø har lenge vært gøy og spennende. Nå er det blitt en studie i genial plotting.

VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!
VG prøvde ifjor å lage en tegning av hvordan Harry Hole egentlig ser ut i virkeligheten. Tøff type!

For å holde meg til «Di Derre» låter så føler jeg meg akkurat nå som den stakkars hopperen som forsvinner midt i svevet da flomlyset plutselig går i hoppbakken. Eller … Hadde jeg bare vært så heldig. Han hopperen slapp iallfall å hoppe etter Wirkola! Nå må jeg skrive krim etter Jo Nesbø … Det er adskillig verre! Jeg bøyer meg ærbødig i støvet, og gleder meg som en unge til «Frelseren», «Snømannen», «Panserhjerte», «Gjenferd» og «Politi». De står alle på leselista i 2013.

Imponerende svensk krimdebut

Vredens tidÅ skrive krim er ikke enkelt. Det vet alle som har prøvd. Knapt noen sjanger har flere fallgruver enn denne, og krimleseren er kresen. Derfor er det ikke mindre enn imponerende når det dukker opp debutanter som får det til på første forsøk. Stefan Tegenfalk gjør det med debutromanen «Vredens tid«.

Denne rykende ferske krimmen kommer ut på Bazar Forlag den 1.mars. Den er den første i en triologi på tre bøker fra forfatteren som allerede har gjort stor suksess med serien i Sverige. Den er kjøpt opp av SVT, og skal etter planen filmatiseres om ikke så lenge.

På vaskeseddelen står det følgende:

Vredens tid er første bok i en serie på tre om den erfarne politietterforskeren Walter Gröhn og den unge og uerfarne, men dyktige, spesialetterforskeren Jonna de Brugge. De får i oppgave å etterforske et uforklarlig mord: Under en taxitur tar en velansett dommer og jusprofessor livet av sjåføren, uten at han kan forklare hvorfor. Like etter tar en mor livet av sin tenåringsdatter under en krangel. Heller ikke hun kan forklare hvorfor hun ble så rasende at hun mistet kontrollen. Da et tredje like uforklarlig mord skjer, begynner Walter og Jonna å lete etter fellestrekk og sammenhenger. Er det noen forbindelse mellom ofrene eller gjerningspersonene?

Her har forlaget skrevet litt mer også, men etter min mening så går teaseren for langt, og avslører alt for mye av handlingsforløpet. Jeg velger derfor å ikke skrive mer om det her.

Romanen er på ingen måte nyskapende eller revolusjonerende. Den føyer seg fint inn i rekken av tradisjonell nordisk krim. Etterforskeren er sliten og rufsete og havner i krangel og konflikt med alt og alle. Hjelperen er ung, full av pågangsmot og usedvanlig intelligent. Plottet er intrikat og snodig satt sammen slik vi er blitt vant til fra stormestere som for eksempel Jo Nesbø og Jussi Adler Olsen.

Jonna de Brugge og Walter Gröhn slik forfatter Stefan Tegenfalk ser dem på sin hjemmeside.
Jonna de Brugge og Walter Gröhn slik forfatter Stefan Tegenfalk ser dem på sin hjemmeside.

Stefan Tegenfalk følger oppskriften til punkt og prikke. Du får cliffhangere der de skal være, snerten og til tider humoristiske dialoger, en kamp mot politisystem og rettsvesen, vennekorrupsjon og fanatiske polititopper med sine egne agendaer som forpurrer etterforskningen. Antagonisten er hevngjerrig, utspekulert og lynende intelligent. Hørt det før? Lest det før? Ja, så absolutt. Slik sett er «Vredens tid» på mange måter svært forutsigbar. Det er kanskje det største ankepunktet. For oss som leser mye krim så utfordrer ikke Stefan Tegenfalk oss på noen måte.

Hvorfor er jeg da så begeistret, kan en kanskje spørre seg? Vel … Jeg elsker nugatti på brødskiva også, og jeg synes det smaker like godt hver dag. Jeg blir ikke spesielt overrasket når jeg åpner matpakka, men jeg gleder meg til matpausen, og jeg nyter brødskivene. Slik er det med «Vredens Tid» også. Det er en helstøpt krim akkurat slik jeg ønsker å ha den. Jeg elsker denne krimformen. Den tiltaler meg, og tydeligvis også millioner av andre krimelskere.

Stefan Tegenfalk har gjort stor sukess i Sverige. Nå kommer triologien på norsk.
Stefan Tegenfalk har gjort stor sukess i Sverige. Nå kommer triologien på norsk.

Etterforsker Walter Gröhn er en herlig skrue med langt flere lyter enn karismatiske trekk. Han er satt, gretten, opponerende og driter i lover og regler så lenge han mener at målet helliger middelet. Ett av flere høydepunkt er hans herlige betraktninger og kommentarer. Han har mange gullkorn på lager som fikk meg til å le høyt. På samme måte så er Jonna de Brugge hans rake motsetning, men hennes urokkelige rettferdighetssans gjør at hun også lar seg inspirere og lede av sin 20 år eldre og hakket mer rufsete kollega. De er et umake par, men en forfriskende duo.

Drivet i «Vredens Tid» er godt. At jeg valgte å legge vekk Nesbø gang på gang for å lese mer av denne sier litt om det. Boken har svært få dødpunkter, samtidig som den er såpass lett i fortellerstilen at den ikke blir tung å lese. Forfatteren har hele veien gjort grep som holder leseren fast fra side til side. «En pageturner» for å bruke en klisjè. Selve historien har også noe mørkt og skremmende ved seg. Hva får vanlige mennesker med omsorg, omtanke og nestekjærlighet til å begå brutale drap på de som de er mest glade i? Løsningen skal jeg ikke gi her, men den holder seg innenfor grensen av troverdighet. Så vidt …

Elsker du krim? Liker du det trygge foran det eksprimentielle? Har du sansen for krimforfattere som bruker språket og litteraturens virkemidler bevisst for å nagle deg fast til sidene? Vil du ha en skikkelig kosestund med en god bok på sofaen? Vel, da anbefaler jeg «Vredens tid» på det sterkeste. Dette var rett og slett kjempespennende og altoppslukende lesning.

Jeg gleder meg som en unge til «Nirvana prosjektet» kommer på norsk. 🙂