God gammel årgang!

«Sneen var ren» er Lahlums første historiske krimroman i et annet univers enn serien om K2 og Patricia. Den foregår også i en annen tidsperiode, nærmere bestemt i et okkupert Norge under andre verdenskrig. Politietterforsker Engly Martinsen befinner seg i en nær sagt umulig limbo mellom et gjennomsyret nazifisert politivesen og et personlig ønske om at alt politiarbeid må ha objektivitet som grunnmur, og aldri skal ta politiske hensyn. Selv har han i følge datteren dratt nøytraliteten sin til det ekstreme når han gikk så langt som til å stemme Venstre før krigen.

En framtredende NS-sympatisør og advokat blir skutt inne på hytta si ved Voksenkollen i Oslo, men det er et stort mysterium hvordan morderen har kommet seg inn og ut av hytta ettersom snøen er uberørt utenfor hytta, og at den hadde lagt seg allerede kvelden før drapet. Sammen med sin yngre assistent Egil, som er ivrig NS-sympatisør, må Engly tråkle seg gjennom et stort nett av familiehemmeligheter, arveoppgjør, politiske motiver og en hel rekke involverte som alle kan være involvert i drapet.

På sedvanlig Lahlum-vis så kommer sannheten gradvis for en dag gjennom hovedpersonens mange avhør og grublinger, men sporene må dekkes til og skjules da flere av dem blir servert ham av motstandsfolk som har holdt advokaten under oppsikt. Hans Olav Lahlum er definitivt på sitt aller beste når han kan boltre seg i gammel historie. Det er som om både skrivestil, mysterier og tilnærming passer mye bedre når han beveger seg i dette landskapet. «Sneen var ren» er først og fremst en knakende god pusle-krim, men også en studie av Norge under okkupasjonen. Fine karakterer, gode historiske skildringer, og et interessant mysterium driver leseren fint gjennom boka. For deg som liker de aller første K2 og Patricia-bøkene, så er denne helt på nivå med dem. Dette var rett og slett kos!

16.januar 2022 – ©Geir Tangen

Det gnistrer av Anne Holt!

Det er et helt tiår siden sist Anne Holt skrev en roman som ble nominert til Rivertonprisen. (2011 for «Flimmer» sammen med broren Even Holt). For 2021 vil det nesten være en skandale om hun ikke blir det. Jeg klarer iallfall ikke å komme opp med fem norske krimromaner som har vært bedre enn «Det ellevte manus» blant de 24 aktuelle jeg har lest fra fjoråret. Det har rett og slett vært en fryd å lese Anne Holt tilbake i sprudlende storslag med Hanne Wilhelmsen bak rattet.

Romanen gnistrer av energi og overskudd, og en merker at forfatteren har storkost seg mens hun skrev. Både nye og gamle karakterer er så knivskarpe og særegne i Holst måte å portrettere dem på, at det er en studie for alle dem som sliter med å skrive gode karakterer som ikke skal være sjablonger.

«Det ellevte manus» er utvilsomt Anne Holt på sitt aller, aller beste. Her krydres et sammensatt plott med mysterier, topp spenning, slentrende humor, og menneskeskildringer som tar pusten fra deg. Samtidig så er det definitivt det mest vellykkede jeg har lest av krimromaner som har forsøkt å gi et bilde av Norge under pandemien. Der andre ikke tør å la koronaen være så framtredende at den krever sin plass i romanen, så gjør Anne Holt det stikk motsatte. Pandemien gjennomsyrer hver eneste scene med akkurat så voldsomme inntrykk som det faktisk var å leve i Norge i disse marsdagene i 2020. Og hun leverer oss et humoristisk, gjennomsiktig og selvironisk bilde på norsk forlagsindustri som det slår gnister av. For oss forfattere er det hysterisk morsomt å lese disse sekvensene, for selv om Holt tidvis drar strikken langt, så er det også mye som er svært gjenkjennbart. Denne godbiten havner utvilsomt på pallen over de beste norske krimromanene fra 2021 i min bok.

5.januar 2022 – ©Geir Tangen

Tilbake på rett spor

Den tredje boken i serien om den tidligere kriminalteknikeren Enzo McCloud, og hans forsøk på å løse syv av Frankrikes største uløste kriminalgåter er en skikkelig opptur! Første bok «Ualminnelige mennesker» er en genistrek av en kriminalroman, mens andre bok «Kritikeren» var en stor skuffelse. I «Blodets bånd» er Peter May tilbake i storslag, og historien er kjempespennende fra begynnelse til slutt. Fartsfylt, overraskende, drivende og interessant på alle plan.

Her er det så mange uforutsigbare plott-twister at en kan bli svimmel av mindre, og etterforskningen drives videre med stadig nye skremmende detaljer, og i et tempo som gjør at det aldri blir kjedelig. Den tredje saken til Enzo blir utvilsomt også den mest sammensatte og krevende av dem så langt, og han kastes fra skanse til skanse også på det personlige planet. Det han selv, døtrene hans, og samboerne deres blir utsatt for i denne boka kan vel nærmest kalles en nådeløs vendetta. Her er de i konstant fare, og det er et heseblesende kappløp om å klare å finne drapsmannen før han utsletter dem alle.

Boka er nok litt krevende for dem som blir forvirret av veldig sammensatte plott, og her er det mange franske krinkelkroker i både språk og vendinger som krever at du er konsentrert. Men, du verden så gøy det var å se at det potensialet som serien la opp til i første bok ikke ble skuslet bort likevel. Nå ser jeg virkelig fram til de siste fire bøkene i denne serien som May altså skrev før han slo gjennom med «Svarthuset» og «Lewis-brikkene».

26.desember 2021 – ©Geir Tangen