bøker – Side 3 – GEIR TANGEN

Leif Enger Ned til elva — *Jeg tror jeg har funnet gull, men må vente en liten stund før jeg får vite det med sikkerhet…*

Leif Enger debuterte på norsk i vår med den kritikerroste romanen «Ned til elva». Etter å ha lest utdrag fra første kapittel på forlaget Press sine hjemmesider kjente jeg faktisk et fysisk sug i magen. Denne må jeg lese. Jeg lengter allerede – «Ned til elva»…

Dette innlegget er mitt første i Beathes Bokhylle sin tirsdagstråd, «Bøker på vent». Ta vel imot meg, jeg er debutant i dette landskapet.

Boken er på vent. Det har den vært siden klokken ett i natt, da jeg sendte forespørsel til forlaget om å få tilsendt et anmeldereksemplar. Jeg hadde tipset Press om den nystartede bokbloggen min, og fikk et hyggelig svar samme dag. Om det var noen bøker jeg fant av interesse hos dem, så måtte jeg bare ta kontakt. En halv time senere kom altså dette suget, og fem minutter senere var mailen til forlaget sendt. Jeg vil ha «Ned til elva». Helst nå med en gang! Jeg kunne ane denne prikkende følelsen i fingrene av at jeg hadde funnet gull etter å ha siktet sand i årevis. Dersom resten av romanen har tenkt å følge opp det fantastiske anslaget, vel da kan jeg knapt vente.

En del av dere kjenner sikkert både til bok og forfatter fra før, men for meg var dette et helt ubeskrevet blad. Her følger vaskeseddelen og litt om forfatteren sakset fra forlagets hjemmesider:

Leif Enger lar oss møte elleve år gamle Reuben Land, en astmatisk gutt i Midtvesten en gang på 1960-tallet, en forteller som ikke nøler med å tro på mirakler.
Han har vokst opp sammen med en far som kanskje var liten i verdens øyne, men som likevel forvaltet store krefter. Nå er Reuben på vei gjennom Midtvesten sammen med søsteren og faren, på leting etter sin eldre bror: en rastløs ung mann som har vært på kant med loven og nå står overfor en omstridt drapstiltale. Reisen blir både en odyssé og en åpenbaring – et intenst møte med det amerikanske landskapet, med menneskene, og med den kjærligheten som gjør det mulig å trosse selv de frykteligste fiender.

Leif Enger (f. 1961) er oppvokst i Osakis i Minnesota og arbeidet som journalist og produsent for Minnesota Public Radio i nærmere tjue år.
Ned til elva er hans debutroman (2001), og ble en bestselger i store deler av USA. Boken brakte ham også til topp fem-lista over årets bøker i New York Times i 2001. Han har siden utgitt romanen So Brave, Young and Handsome (2008). Enger bor på en gård i Minnesota med sin kone og sine to sønner.

Vil du vite mer om Leif Enger og hans bakgrunn så kan du også lese en stor artikkel i Dagbladet fra hans norgesbesøk i år.

11 år skulle det altså ta før den fant veien til norske bokhyller, og enda noen måneder før den var på vei til min, men nå er den det, og jeg må si jeg gleder meg stort. Er du usikker, så kan du gjøre som meg og lese de første sidene av romanen ved å trykke på «Bla i boka» litt nede på denne siden her.

God tirsdag alle sammen…

mvh.

Geir

I dag får vi vite hvem som vinner årets Nobelpris i litteratur. Det må vel være en fin dag å debutere som bokblogger på? Velkommen skal du være til mine tanker rundt bøker jeg leser.

Hvem-Hva-Hvor var en oppslagsbok som sto i alle bokhyller i ethvert møblert hjem på 70 og 80-tallet. Der kunne vi lese alt om hva som hadde skjedd i året som hadde gått. En fin måte å oppdatere seg på med nyheter i datidens snegle-samfunn. Jeg likte det samfunnet. Å få vokse opp i et samfunn der en nyhet fikk leve lengre enn en time, og der du kunne diskutere med vennene dine dagen etterpå om de hadde fått med seg det som hadde skjedd? Gikk det en film på TV så hadde alle sett den, og det åpnet for diskusjon og meningsbryting. Spesielt på onsdager, for da hadde NRK hatt finsk fjernsynsteater på tirsdagen, og finsk fjernsynteater inneholdt mye badstu og dermed også en god del nødvendig nakenhet…

*Modesty Blaise var dama med stor D for de tøffeste gutta i klassen…*

Sneglesamfunnet gav også tid og rom for lesing. Lesing var en anerkjent hobby. Du var ikke nerd eller retard selv om du åpent og uten blygsel fortalte kameratene dine at du hadde lest i en bok i stedet for å gå på kafeèn i går. Å lese var helt greit. Det var noe alle gjorde, om ikke annet så iallfall tegneserier. Selv de kuleste og tøffeste gutta i klassen leste. Det gikk riktignok ofte i blader som Colt og Modesty Blaise, men de leste…

I dag ser mine elever (ja, jeg er norsklærer på ungdomsskolen) rart på meg når jeg snakker om leseglede. De to brunstige tenåringene mine hjemme bruker ord som geek, himler med øynene, og rister oppgitt på hodet over gamlefar, når han foreslår at de kan slå i hjel litt dødtid med en god bok. Lesing = Skole = Tvang = Kjedelig…. Trist! Det er dager der jeg savner det å ha en jente eller gutt hjemme som gjør leksene sine, rydder rommet uten å nøle, og som leser bøker av egen fri vilje… Slik jeg gjorde, og min kone gjorde, og alle jeg kjenner gjorde… SUKK!

Vel, nå pratet jeg meg bort som vanlig. Hvem-Hva-Hvor var tråden min… Hvem er jeg, hva har jeg tenkt å skrive om, og hvor befinner jeg meg i det litterære landskapet?

*I det gamle sneglesamfunnet var finsk fjernsynsteater på¨NRK et høydepunkt i uka. Mye nakenhet der som en ikke fikk se ellers på statskanalen.*

Jeg startet eplekjekt med Nobels Litteraturpris for 2012. La det være sagt med en gang… Jeg er ikke der i litteraturen. Hvem som vinner, og hva vedkommende har skrevet, interesserer meg ikke et pøkk. Betyr det at jeg er en enkel sjel uten litterær tyngde, sjel eller kunnskaper? Ja, vil noen si, og det er helt greit. Selv mener jeg nei. Jeg har høyskoleutdannelse i litteratur. Har lest og leser enormt mye bøker. Har 20 år på baken som frilansjournalist. Er sensor på sjette året for skriftlig norskeksamen på ungdomsskolen. Underviser ungdommer i skriving hver eneste dag. Skriver på roman selv, og har jevnlige litterære samtaler med min fantastiske kone, som altså er forfatter, og debuterer med romanen Stryk meg over håret nå i oktober. (I tillegg er hun alt det andre jeg også listet opp). Jeg mener dette gir meg en stemme til å vurdere det jeg leser med en viss tyngde, selv om jeg altså gir bæng i nobelprisvinnere…

Hva vil denne bokbloggen inneholde? Jo, jeg ønsker å blogge om bøker jeg leser, bøker jeg har tenkt å lese, generelle litterære temaer og også litt om skriving. Jeg gaper over mye, men mener jeg er stor nok i kjeften til å klare det. Utenom alt som har med min kones romandebut å gjøre, (der jeg er latterlig innhabil, og skjødesløs subjektiv) så har jeg tenkt å være skremmende ærlig om det jeg leser. Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener, selv om det kan være både kontroversielt i litteraturkretser, og til tider også for selvskudd å regne for å bli oppfattet som en seriøs aktør i bokbloggerjungelen.

Hardyguttene — *Denne bloggen skal handle om leseglede, og disse gutta ga meg akkurat det på 80-tallet.*

Jeg er 42 år og bor i Haugesund. Jobber som lærer, og bruker mye av fritiden på lesing og skriving. Mer hokuspokus enn det er det egentlig ikke. Jeg er definitivt mest glad i krim, og helst skandinavisk krim. Gjerne også serier med samme hovedperson fra bok til bok (en senskade som henger igjen etter 100 Hardygutt bøker på 80-tallet). Jeg kan også rives med av annen skjønnlitteratur, men er altså ikke særlig glad i høylitterære metafor-onanister som mener det er deres litterære plikt å bringe mest mulig uforståelig pjatt til almuen.

Beklager å måtte si det, men slikt gir ikke meg leseglede, og det er det denne bloggen først og fremst skal handle om. Gode bøker og leseopplevelser fra meg til deg… Velkommen!