Stikkord: bøker

En reise i bøkenes verden er et eventyr. De magiske øyeblikkene. Et ord. En setning. En metafor som får hjertet til å bykse. En bok du ikke visste om. Et møte. Et smil. Et håndtrykk. En vandring inn i det ukjente.

Det var ifjor sommer jeg forsto hva som manglet i livet mitt. Agnes hadde skrevet et nytt tilbakeblikk på manuset til «Stryk meg over håret». Det handlet om hennes første møte med biblioteket som åtteåring. Jeg leste det og merket til min forundring at klumpen i halsen vokse seg større og større. Jeg slet kraftig for å holde tilbake tårene, og da jeg kom fram til dette avsnittet om lille Guro så måtte jeg bare gi meg over til følelsene:

– Bib-li-o-tek, stavet hun. -Hva er det?

-Vent og se, sa pappa og tok henne i hånden.

Da de kom innenfor ble hun stående helt stille og glane, som om hun nettopp hadde sett en tryllekunstner trekke en kanin opp av en hatt. Her var det drøssevis med bøker. Veggene var stappfulle. Til og med midt på gulvet var det hyller med bøker.

– Ojojoj! ropte hun, men pappa la fingeren over munnen og hysjet på henne.

– Her må vi være helt stille, Guro, hvisket han. – Det er regelen. Han tok henne i hånden, og leide henne til en av hyllene. Det Guro fikk se der fikk henne nesten til å skrike høyt igjen. Hele hyllen var full av Nancy-bøker.

– Nå kan du finne deg noen bøker som du kan ta med deg hjem og lese, forklarte pappa.

– Jammen, jeg har jo ikke bursdag i dag? Hun så opp på pappa.

– Det koster ingenting, svarte han. – Det er det som er bibliotek

Stryk meg over håret – s.53

Er det noen av dere som kjenner dere igjen? Den følelsen … Å stå der midt i rommet foran den uendelige rekken med bøker som bare ventet på å bli lest? Ikke alle gjør det, men vi som vokste opp med stabler av bøker på nattbordet kjenner den følelsen. Vi kjenner også følelsen av dirrende fingre da vi åpnet julegavene som vi kunne kjenne var bøker. Hjertet i halsen … Holdt pusten … Var det virkelig den boken som gjemte seg under julepapiret? Følelsen av å glede seg til 1.juledag fordi at det var så stille den dagen. Ingen plikter. Ingen krav. Ikke noe mas. En hel dag alene. Bare deg og akkurat den boken som du selvsagt fikk til jul av tante. I dag kaller vi det leseglede, men det ordet rommer ikke den følelsen jeg prøver å formidle til deg her. Jeg velger heller å kalle det lesemagi. 

Det var altså i fjor sommer jeg skjønte det som jeg burde skjønt for så lenge siden. Ved å lese Agnes sine vakre minner om biblioteket forsto jeg med ett at jeg manglet bøker i livet mitt. De som var der da jeg var liten.  Jeg leste jo bøker innimellom, det var ikke det, men jeg hadde egentlig glemt å lese bøker. (Det er nemlig forskjell på å lese og å lese) Jeg tørket diskrè en tåre fra øyekroken, og kikket rundt meg i stuen. Hvor var bøkene? Ikke så mye som en skarve bokhylle var å se i rommet. Det var på tide å finne tilbake til litteraturen. Likevel skulle det ta enda et år før jeg gjorde alvor av tankefrøet som ble sådd den dagen.

I sommer begynte jeg på arbeidet med å promotere Agnes sin roman som hun nå hadde fått antatt på Commentum Forlag. Jeg begynte å tråle rundt på internett etter sider om bøker. Jeg trakket ned den ene bokhandleren etter den andre for å se, kikke og lære. Jeg finleste forlagene sine hjemmesider, og ble etterhvert mer og mer oppmerksom på bokbloggernes verden. Etterhvert ble disse fast lesestoff, og jeg merket at jeg missunte dem. De leste så mange bøker, og kunne fortelle om så mange fine opplevelser. De delte smakebiter, hadde ventelister i bokhyllene, skrev bokomtaler med pennen festet til hjerterota, tok bilder av deilige bokfrokoster og skrev bokryggpoesi. Dette var en verden jeg umiddelbart følte meg hjemme i.

Nå, fem måneder senere er bokylla på plass i stua. Den fylles opp mer og mer for hver uke som går.  Jeg leser bøker i hver ledige stund jeg har. Og nå leser jeg bøker. Det er ikke simpelt tidsfordriv. Det er kvalitetstid!  Jeg skulle bare hatt så mye mer av den.

Samtidig som jeg har funnet tilbake til lesemagien så har jeg også fått lov til å være med Agnes på hennes fantastiske reise som forfatter. Jeg har møtt mennesker som meg. Hennes lesere. Andre lesere. Forfattere. Bokhandlere. Bibliotekarer. Litteraturelskere … Jeg har møtt mennesker som er glad i bøker, slik som meg. Dette har faktisk gjort noe med meg som person. Jeg har funnet tilbake til sinnsroen, kosen og de gode øyeblikkene. TVèn skriker borti hjørnet av mangel på oppmerksomhet. Det gjør meg ingenting. Jeg trenger ikke fôres med bilder fra en skjerm. Jeg lager mine egne bilder i hodet mitt. Vi bokelskere gjør det.

Gjennom lanseringen av «Stryk meg over håret» har jeg fått være med til noen fantastiske perler av steder og opplevelser. Verdens minste Kafè i Skudeneshavn på SILK Litteraturfestival. En bitteliten kafè uten kjøkken (men med bokhylle:). Lille Hillesland Bokhandel på samme sted hvor bøkene sto stablet så tett at en måtte snirkle seg gjennom labyrinter av bøker og skatter. Fantastiske «Fjørsilkebris» på Førland i Tysvær. Verdens nydeligste spisested med en hjertevarm og nesten provencalsk atmosfære. Intimt. Vakkert. Et spisested med sjel. Røvær Kulturhotell på lille idylliske Røvær utenfor Haugesund. En liten øy med drøyt hundre innbyggere. Et sted og et folk jeg har hatt nær tilknytning til helt siden jeg kom hit til byen i 1996, og hadde øyas lille skole som mitt første arbeidssted. Et hjertevarmt og ekte folkeslag.

Hele veien møter jeg det samme. Flotte mennesker som brenner for litteratur hver på sin måte. Møtet med den sprudlende forfatteren Karin Moe og hennes pussige tolkninger av ord og språk. Møtet med forfatter Siri Kvamme og lyriker Lars Haga Raavand på bLEST Litteraturfest. Et møtet med ordet i en språkdrakt jeg vanligvis ikke leser. Litt underlig. Litt fint. Litt uvant. Litt godt … Møtet med norsklæreren som kommer bort til meg og tørker tårer fordi hun har lest boken til Agnes, og vil gjerne fortelle meg om hvor god den var. Sterkt å se hvor dypt inntrykk boken hennes har gjort på andre mennesker. Møtet med bokhandleren Judith på Aksdal Bok og Papir som lever og ånder for bøker i alt hun gjør. Engasjert, levende og med profesjonalitet guider hun kundene og behandler hver og en av dem med kjærlighet og en håndfull service. Slike bokhandlere skulle det vært flere av der ute. Møtet med journalisten og dikteren Truls Horvei, som jeg trodde jeg kjente fra før, men som viste meg en ukjent litterær side av seg selv gjennom samtalen da han intervjuet Agnes hjemme hos oss.

Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige … Min nye reise i bøkenes verden har blitt et møte med med mitt egentlige jeg. Gjennom bøkene jeg har lest, menneskene jeg har møtt, de litterære kveldene, litteraturfestivalene og gjennom ordet i dets videste forstand har jeg funnet meg selv. Jeg har bare en ting å si til det … TUSEN TAKK!