Her er 12 bøker som jeg har gitt terningkast 6 inne på bokelskere.no etter at jeg begynte som bokblogger. Dette er strålende bøker som jeg trygt kan anbefale under juletreet, og de finnes i alle nettbutikker. Vil du gi noen en fantastisk leseopplevelse så er det disse du bør gå for etter min mening. (Et par av valgene er jo litt subjektive, men men …)
For noen dager siden så presenterte jeg en rekke julegavetips til krimelskere. Åtte i tallet. Vi nærmer oss julaften, og det er på tide å presentere de siste seks dersom dere skal få tid til å få de i hus før jul. Jeg reklamerer ikke vanligvis på bloggen min, men akkurat nå føler jeg for å minne folk om at nettbokhandelen Haugen Bok er helt fantastiske på rask levering.
Å finne bøker til andre er egentlig litt håpløst fordi en vet aldri hvilken smak de har. Når det gjelder krim og thrillere så er undersjangerne så mange og komplekse at det skal godt gjøres å finne den perfekte match mellom leser og krimelsker. Derfor har jeg gitt dere ett godt tips innen hver undersjanger.Alle bøkene er lest av meg, og du finner linker til mine anmeldelser ved å klikke på tittelen:
9. Bokseriepakke
JUSSI ADLER-OLSEN – AVDELING Q
Ja, noen synes kanskje det er litt stusselig å gi bare en bok til jul. Da er det en god idè å gi en bokpakke. Alle bøkene i en krimserie for eksempel. Jeg vet iallfall at jeg ville blitt elektrisk av å få noe sånt til jul … Her er tipset enkelt. Ingen slår serien til Adler Olsen i kvalitet, spenning, humor, action og bitende samfunnskritikk. Han har gitt ut fem bøker i serien så langt, og jeg har lest dem alle. Ved å klikke på tittelen kommer du til min anmeldelse. Kvinnen i buret, Fasandreperene, Flaskepost fra P, Journal 64 og Marco-effekten. Hver og en av dem en sann nytelse å lese.
En ting er at bøkene er usedvanlig spennende. En annen ting er at du vil få bli kjent med verdens herligste romanfigur etter min mening. Hafez Al-Assad.
Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt.
Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende. Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).
Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch.
10. Miljøkrim-Thriller
SIDSEL DALEN – DØDELIGE DRÅPER
Er leseren av den miljøpolitisk radikale sorten som heller hadde latt seg gjelle med en sløv kniv enn å bære en minkpels, ja så er ikke denne boken noen dårlig tips. I tillegg til å belyse alvorlig miljøkriminalitet (som garantert finner sted) så er det en ekstremt spennende bok.
Jeg skriver i min anmeldelse at hennes to år gamle debutroman tok meg med storm og bravur. Den er intelligent. Den er skarp. Den er troverdig, og den er aktuell. I tillegg så er den noe så innisvartehuteheitagranskauen spennende. Karakterene glitrer, og humoren drypper i takt med Dalens glitrende svarte dødelige dråper. Best av alt … Vi snakker om en debutant. Vi snakker om en kvinne. Langt inne på menns domene. Jeg reiser meg og applauderer!
Jeg har lest en hel rekke moderne thrillere i det siste, og det slår meg gang på gang at fantasiløsheten ingen ende vil ta. Det florerer av terrornettverk, menneskesmugling og hemmelige agenter som har fått nye beitemarker etter den kalde krigen. Det er innfløkte gåter og vanvittige konspirasjonsteorier som setter menneskehetens ve og vel i fare. Det er psykopater, sosiopater og rene skjære sadister… Kort sagt et fargerikt skue, men akk så forutsigbart. Svært sjelden treffer vi på den virkeligheten som faktisk er der når vi leser dagens thrillermangfold. Trusselen som befinner seg her og nå, og som eksisterer hver eneste dag. I den settingen er Sidsel Dalen en åpenbaring.
Det bør nevnes at Sidsel Dalen også er ute med sin andre bok om gravejournalisten Mia Mikkelsen. 21 dager kom i oktober og har fått glitrende kritikker i avisene.
11. Debutant-krim
Er dette en sjanger, tenker du sikkert? Nei, det er ikke det. Men, det er på høy tid at norske bokelskere våkner og tør å lese våre nyeste stemmer også. Det er alltid en risiko, for en vet ikke hva en får, men du verden så gøy det er når en finner gull. Det gjorde jeg til gangs med Thime-Iversen.
Historien er spennende og engasjerende fra første stund. Forfatteren drar oss med på en geografisk rundreise i Norges land på jakt etter «X» og neste utplasserte finger. Jeg fryder meg (faktisk) hver gang jeg oppdager hvor trill rundt forfatteren har klart å lure meg og etterforskerne. Jeg blir fintet ut over sidelinja gang på gang, og jeg tok meg selv i å le flere ganger over måten X nok en gang kommer seg under radaren min.
Helge Thime-Iversen skriver svært godt. Han har et beskrivende språk spekket med detaljer og stemninger. På den måten klarer han å skape klare bilder i hodene våre. Både uhyggen, desperasjonen, vemmelsen og spenningen formidles med en kløktig og god penn. Jeg ser noen kritiserer hans ordrikhet. Drit og dra! Det var faktisk noe av det jeg likte aller best. Jeg mener Thime-Iversen klarer den balansegangen på en strålende måte. I min verden senkes ikke spenningen av at han bruker noe tid på å sette oss i stemning eller bruker litt flere ord på en miljøbeskrivelse.
X vil nok frata leseren både julekosen og nattesøvnen, men god krim er det i høyeste grad!
12. Originalspråk
Jepp! Jeg tar med et tips i denne kategorien også. Noen av oss elsker å lese romaner på originalspråket. Jeg har i år lest flere bøker på både engelsk, svensk og dansk, og jeg nyter det. En kommer nærmere forfatteren på den måten. Får ta, føle og kjenne på språket på en helt annen måte enn ved å lese oversatt litteratur.
Den klart beste av disse bøkene er Joakim Zanden sin debutroman «Simmaren». Den er noe av det råeste jeg har lest innen krim/thriller sjangeren på lang tid. En skikkelig pageturner der forfatteren bruker alle Dan Browns knep i å jage leseren videre på en fantastisk måte. Det skjer noe nytt og dramatisk før hovedpersonene har løst forrige problem, og på den måten blir en hele veien drevet fremover. Boken er som en sammenhengende heseblesende klappjakt på heltene våre, og det er bortimot umulig å legge boken fra seg.
Handlingen er hentet fra diplomatmiljøet rundt EU i Brûssel, og den flettes sammen med en gammel spionhistorie som kryper tilbake til overflaten, og skaper storpolitiske landminer som mange er rede til å drepe for å holde skjult. Det er som sagt i overkant spennende lesing, og det hele krydres med et usedvanlig vakkert og skildrende språk til thriller å være. Gyldendal har skutt gullfuglen da de kjøpte inn denne, men når de har planer om å gi den ut på norsk vites ikke pr.dags dato. Enn så lenge finner du den altså, på svensk, hos adlibris.no . Du kan også prøvelese de første 23 sidene av romanen her.
13. Ungdomsthriller
KEN HANSEN – KRYP! I STORMENS STILLHET
Åh … Jeg ELSKER denne boken, og bruker den støtt og stadig på mine norskelever. Språket er en studie i temposkifter, og jeg synes historien som utspinner seg er både spennende, gåtefull og morsom. Hvor lett det er å få tak i den i bokhandler og andre steder det selges bøker vites ikke, men jeg vet forfatteren selv har hatt bøker på lager, og da kan en jo kanskje få en signert utgave om en tar kontakt med ham på PM på Facebook.
Boken er tenkt som første bok i en serie på mange der en ternings tilfeldige rulling avgjør skjebnen til hovedpersonene. I første bok så er det kompisene Max og Jolfo som får livet sitt snudd på hodet, og som sendes ut i en hektisk strøm av hendelser etter at de oppdager et kvinnelik ved elvebredden, og deretter ser morderen komme ut av skogen.
Bokens to protagonister er begge tenåringer med tenåringenes tanker, følelser, og – ikke minst – tenåringens impulsivitet både i språk og handling. Språket er muntlig, ungdommelig og det brukes en god del lavstil som smeller i bokryggen som mitraljøseskudd. Det er flittig bruk av litterære virkemidler som vi ofte ser i ungdomsbøker. Humor, allusjoner og morsomme seksuelle preferanser er noen av dem. Boken er også såpass kort at den er overkommelig for en ungdommelig lesermasse.
Det jeg liker spesielt godt med denne ungdomsromanen er drivet og tempoet som Ken Hansen har brukt. Det er heseblesende, kjapt, og uten dødpunkter fra start til mål. I tillegg til dette så synes jeg han har funnet fram til herlige karakterer. Både Max, Jolfo, Linus og «Drita-Rita» er fornøyelige hver på sin måte. Max sin uhelbredelige ADHD-impulsivitet, Jolfos nølende og ufrivillig morsomme vesen, Linus med sin genialitet og øye for detaljer, og Drita-Rita som den svært så uheldige og alkoholiserte politisekretæren. Herlig!
14. Naivistisk krim
Ha – ha … 🙂 Det var et combo-ord jeg aldri trodde jeg skulle ta i min munn. «Naivistisk-krim…» Det virker sjukt, merkelig, upassende og en smule koko. Men …. Du verden så bra det ble når noen først våget seg utpå glattisen og begikk dette kunststykket. «Mysteriet» er det merkeligste stykke litteratur jeg noen gang har lest. Det er en 500-siders lang også-fortelling, men likevel så medrivende, spennende og altoppslukende at jeg ble helt matt mens jeg leste. Dette er gaven til de som vil ha noe helt utenom det vanlige. De som kjeder seg gjennom bøker med litterære skildringer og svulstige metaforer. Her er de borte! Kun handling! Høyt tempo, glitrende plotting og et nakent språk som uten blygsel blotter seg i all sin prakt.
I sin romandebut gjør Vidar H. Andersen vågestykket å legge alle vedtatte normer til side. For å ha baller nok til å gjøre noe slikt er det ikke nok med hår på brystet, her bør en ha et asketisk ønske om å bli stett til evig pine. Å fjerne alt som kan lukte «litterært» er som selvdrap å regne i de rette kretser.
Nja, tenker du kanskje … Det finnes jo eksempler på suksessfulle naivister der ute. Vi har sett og lest både «Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant» av Jonas Johansson og «Harens år» av Arto Paasilinna. De gjør mye av det samme, men det er en vesentlig forskjell…. De gjør det med humor. Bøkene er og skal være morsomme. Vidar H Andersen bruker naivismens grep i krimlitteraturen. Det er noe helt nytt. Kan en bok være både naivistisk og samtidig spennende? Hadde du spurt meg i fjor så ville jeg fått latterkrampe, og svart et høyt og tydelig NEI. Nå derimot, er fliret tørket bort en gang for alle. Det er mulig. Det går faktisk an å skrive en handlingsfokusert også-fortelling på 564 sider og samtidig gjøre det ulidelig spennende.
Andersen bryter med sjangeren. Han bryter med våre forventninger. Han bryter normer og oppleste sannheter. Med enkle grep og midler skaper han sin helt egen stemme. Er ikke det et godt julegavetips til «en som har lest alt«, så vet ikke jeg.
© Geir Tangen
Dett var dett …. 14 krimtips burde være nok å boltre seg i for de fleste av dere der ute. Jeg har med vilje valgt ut litt andre titler enn de mest åpenbare. Jeg kunne selvsagt valgt å ta fram hylleveltere som Hulemannen av Jørn Lier Horst og Inferno av Dan Brown, men faren ville vært stor for at de hadde havnet ved siden av samme tittel i bokhyllen hos bokelskeren du skal gi gaven til. Uansett … Lykke til i jakten på den perfekte matchen mellom krimelsker og elskverdig krim. God jul!
Noe av det som er morsomt med å være bokblogger er jo at folk plutselig opplever deg som Orakelet i Delfi når det kommer til alt som har med bøker å gjøre. Ikke minst nå når det nærmer seg jul. Fortvilte sjeler går seg vill på bokhandlerne på jakt etter den perfekte bokgaven til en av sine bokelskende venner eller slektninger. Vel, slapp av … Her kommer nemlig fasiten 😉 . I dag anbefaler jeg krim/thriller-bøker. Senere i uka kommer andre kategorier.
Å finne bøker til andre er egentlig litt håpløst fordi en vet aldri hvilken smak de har. Når det gjelder krim og thrillere så er undersjangerne så mange og komplekse at det skal godt gjøres å finne den perfekte match mellom leser og krimelsker. Derfor har jeg gitt dere ett godt tips innen hver undersjanger.Alle bøkene er lest av meg, og du finner linker til mine anmeldelser ved å klikke på tittelen:
1. Klassisk seriemorderkrim
SAMUEL BJØRK – DET HENGER EN ENGEL ALENE I SKOGEN
Denne krimmen grep meg etter nakkeskinnet fra første side, og slapp ikke taket før jeg var kjølhalt, ribbet og partert. Er ikke så ofte at det skjer. At en krimroman fenger meg slik at jeg føler meg som et slaktoffer etterpå. Den ble også nominert til årets bokhandlerpris, og det er første bok i en serie. Denne kan du med andre ord trygt kjøpe uten å være redd for at mottakeren ikke har lest forgjengerne.
Det som gjør denne boken til en av de mest spennende jeg har lest i år er selvsagt det grusomme i å henge englekledde seks år gamle jenter i trærne med skiltet «Jeg reiser alene» rundt halsen. Allerede der tror jeg de fleste av oss får gåsehud. Det fullstendig utenkelige i å drepe små uskyldige jentebarn, for så å henge dem til utstilling. I tillegg så har forfatteren klart å skape en svært interessant protagonist i Mia Krüger. En genial, ung etterforsker med nese for å se sammenhenger der andre bare ser kaos. Samtidig blir hun ridd av påtrengende suicidale tanker og store psykiske problemer. Sammen med den gamle kjederøykende etterforskningslederen Holger Munch blir de et umake par som støtter og elsker hverandre på tross av ulikhetene. Styrken i historien ligger altså i selve mysteriet, i de grufulle handlingene, og i et sterkt protagonistpar.
2. Journalist-thriller
ANN CECILIE REMEN – PÅ DIREKTEN
Dette er til alle Liza Marklund-elskere. Remens første bok fillerister det norske mediemiljøet, og hun gjør det med en kløkt, fantasi og et spenningsnivå som Marklund bare kan drømme om selv i sine beste stunder.
Anne Cecilie Remen gir oss noe helt annet i «På direkten». Vi møter faktisk en ærlig, pågående, ekte og menneskelig etterforsker i Christina Fiori Mørch. Handlingen er hentet rett ut fra toppen av medie-Norge. Norges mest kjente nyhetsanker og TV-fjes blir drept under en direktesending, og etterforskningen viser hvor skitten denne bransjen kan være. Her er det maktkamp, sjalusi, golddiggers, store penger, svindel, korrupsjon og spill for kulissene. Alt for å være først ute med det siste. Øystein Sundes «Smi mens liket er varmt» får en ny bærebjelke å støtte seg på i denne romanen.
Det jeg likte best ved denne kriminalromanen var Remens evne til å bygge opp troverdige karakterer. Hver eneste person står fram med et liv, en historie og med styrker og svakheter. De er ekte, og det finnes ingen krimklisjeer så langt øyet kan se når det kommer til karakterbygging. Det krever stor plass og en stødig hånd for en forfatter å legge såpass mye inn i hver karakter.
3. Finansthriller
Det skrives ikke mye finanskrim i Norge, men de som gjør det har virkelig noe i elitedivisjonen å gjøre. Ulrik Høisæther har enn så lenge fått lov til å gå stillere i dørene enn Tom Kristensen, men han skriver minst like bra, og Høisæthers bøker har en røffhet ved seg som Kristensen mangler. Her er det store penger og få rene hender, for å si det slik.
Ulrik Høisæther sin hovedkarakter er den unge finansanalytikeren Eveline Enger. Sammen med en en eldre politimann og tidligere mordetterforsker som er overført til Økokrim, prøver de å rulle opp en sak som stikker dypt inn i den norske finansjungelen. En kollega av Eveline blir drept på en firmafest, og hun velger å ta på seg rollen som Økokrims muldvarp i firmaet.
«Pokerfjes» anbefales på det sterkeste de av dere som likte for eksempel «En Kule«, «Hvitvasking» og «Freshwater» av Tom Kristensen. Dette er omtrent like bra som Kristensens første bøker, og kanskje hakket mer drivende og spennende også.
Jeg kunne selvsagt også anbefalt oppfølgeren «Rene Hender» her, men i min verden starter man ALLTID med bok nr.1 i en serie.
4. Kosekrim
Er du lettskremt? Er du blant dem som synes at Pompel og Pilt blir i skumleste laget? (selv nå 40 år etter). Da vil jeg anbefale deg å prøve ut Jørgen Jægers bøker. Den første boka hans i serien om lensmann Ole Vik er som en lightversjon av detektimen på tidlig 80-tall.
Det høres kanskje litt søkt ut med kosekrim, men dersom en tenker litt «Midsomer Murders» (Mord og Mysterier på TV2) så ser en kanskje mer av bildet. En liten bygd. Koselige og ærlige politifolk. Rare bygdeorginaler. En godmodig etterforskningsleder. Mystiske og innfløkte mord, og ingen heseblesende actionscener. Mordgåten og oppklaringen av denne står i sentrum, samtidig som vi følger hovedpersonenes gjøren og laden i dagliglivet ved siden av. Tempoet og drivet er lavt, og spenningen ligger først og fremst i selve mysteriet. Jørgen Jægers «Skyggejakten» er en norsk bygdeversjon av den gode gamle «Detektimen» på NRK. Ikke for blodig, ikke for skremmende. De snille er snille og de slemme er slemme.
Vær imidlertid oppmerksom på at allerede fra andre bok i serien begynner det å øke på med action og spenning, så faren er til stede for at du må ut på glattisen dersom du faller for bok nr.1 i serien.
5. Mørk thriller
Det motsatte av kosekrim må vel være mørke thrillere. Der er den eneste peiskosen den man får når man kremerer de man har partert. I denne sjangeren finner du alt fra det spekulativt blodige til det som er genialt creepy. Gillian Flynns andre bok tilhører sistnevnte kategori.
Mørke rom er rett og slett en svært spesiell historie med et uvanlig persongalleri og med en utradisjonell oppbygging. Alt snekret sammen i en mørk, creepy atmosfære som får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste. Du merker det helt fra første side. Uhyggen som sprer seg i blodet ditt som en saktevirkende gift fra en veneflon på hånda. Du vet at noe fælt er i ferd med å skje, og at det er for sent å gjøre noe med det.
Historiens protagonist, Libby Day, er så langt fra en tradisjonell krimhelt som det er mulig å komme. Hun er en usympatisk, lat, hatsk, grisk og selvmedlidende kleptoman uten et snev av empati for de hun skader, ødelegger og bruker på sin vei. Hun er en rendyrket parasitt. Det eneste som får oss som lesere til å trykke henne til vårt bryst i starten av boka er hennes grusomme forhistorie, og at det er så innlysende hvor skadet hun er blitt av denne hendelsen. I tillegg har hun en befriende svart humor som gjør det noe enklere å svelge de usedvanlig usympatiske sidene hennes.
Denne boka er under filmatisering, og jeg vil også legge til at språket i seg selv er en nytelse i dette internasjonale mesterverket. Hun vant Goodreads Award i fjor for sin siste bok «Flink Pike» (som også er strålende), men jeg mener personlig at Mørke Rom er mer creepy og fengslende.
6. Historisk krim
Finnes det noe som heter «historisk krim»? Jeg vet ikke … Kanskje Ljunghill har oppfunnet sjangeren? Vi blir sendt tilbake til 20 og 30-tallets Stockholm og følger en etterforskning på et drap av en liten pike. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.
For best å beskrive denne kriminalromanen, må jeg ty til et nytt begrep. Jeg kaller det «slow-crime». Uttrykket er stjålet fra NRK`s store suksesser med real-time overføring fra Bergensbanen og Hurtigruta. Det fikk folk til å snakke om «Slow-TV«, og det trollbandt hele Norge på en måte som ingen hadde trodd, og heller ikke helt klarte å forklare. Slik er En usynlig også. Den trollbinder deg fra første side, og drar deg langsomt gjennom en kriminalfortelling uten nåtidens oppleste og vedtatte virkemidler for driv, action, spenning, obskønigheter, og grusomme detaljer. En usynlig har ingenting av dette.
Likevel så blir du sugd inn den sjelsettende realismen i fortellingen. Språket, karakterene og ikke minst de fantastiske miljøbeskrivelsene er en fryd for øyet. 1920-tallets Stockholm blir beskrevet på en så stemningsfull måte at jeg flere ganger hadde lest flere sider med miljøskildringer uten at jeg hadde merket meg ved at motoren i selve krimdramaet hadde stanset. Det var så interessant og godt skrevet at jeg bare ville ha mer. Å lese En usynlig var en fryd. Å slippe å halse etter forfyllede politietterforskere og snappe etter pusten på hver eneste side var deilig.
7. Konspirasjonsthriller
ØRJAN N. KARLSSON – GERHARDSENS TESTAMENTE
Her kunne jeg likegodt valgt den høstferske oppfølgeren «Hauges direktiv», men som sagt så er det lurt å begynne med starten av en serie. (En trilogi) Karlsson har en helt særegen forfatterstemme som gjør det til en fryd å lese. Min sans for humor og hans evige karakterdrap er en «match made in heaven», for å si det sånn.
Handlingsmessig er dette en storpolitisk norsk røverhistorie med anslag av både krimmysterie og spionthriller i seg. Høyt tempo. Jagende. Fortettet handling. Samtidig nøstes et spennende krim-mysterium og en politisk konspirasjonsteori seg foran øynene våre. En konspirasjon som innbefatter våre tre mektigste politikere i etterkrigstiden. Einar Gerhardsen, Jens Christian Hauge og Haakon Lie. Disse tre «eide» Arbeiderpartiet i de første 25 årene etter krigen, og i denne boken framstilles deres interne kamp for å opprette en spionorganisasjon til å bekjempe kommunismens fremmarsj i Europa.
Dette er på mange måter en klassisk spionthriller med alle ingredienser på plass, men Karlsson har så mye mer på lager. Han klarer også å vikle inn en fiffig kriminalgåte, han skriver spennende om reelle (og oppdiktede) historiske hendelser, og på toppen av det hele så er han både morsom, syrlig og i stand til å sende ut noen smertefulle politiske spark på leggskinnet til norsk politisk selvforherligelse. Til sammen så blir dette knallbra lesing. For spenningselskere så er «Gerhardsens testamente» intet mindre enn et kinderegg. En spionkrimthrillerkonspirasjon!!! Er ikke det gøy, så vet ikke jeg
8. Byttekrim
Vil du være hundre prosent sikker på at mottaker skal bli misfornøyd på julaften så kan du kjøpe denne boka. ALLE som ønsker å lese den har kjøpt den allerede, så sjansen for at den står i tante Sara sin bokhylle allerede er overhengende. De som eventuelt ikke har kjøpt den enda kan umulig ha gått glipp av sjansen til å gjøre det, og er vel derfor ikke spesielt interessert.
En annen grunn til at denne boka trolig blir årets store bytteoffer er at den ikke holder helt samme kvalitet som Nesbøs tidligere bøker om Harry H. Innen norsk krim så er Jo Nesbø en Lionel Messi blant Mjøndalen-spillere. En Luciano Pavarotti på scenen med kidsa fra One Direction. Det er rått parti. Feige lag. Om dette er det ingenting å diskutere. I norsk målestokk kan ingen måle seg med Nesbø i salgstall og internasjonal suksess. Derfor settes lista høyt hver gang han kommer på banen. Også av meg, og det er med en viss skuffelse jeg må medgi at det ble riv i dette forsøket. De fleste av hans bøker om Harry Hole er spektakulære. Politi var bare spekulativ. Kjøp heller «Marekors» eller «Panserhjerte».
GEIR TANGEN 