STOR internasjonal spionthriller

Jeg er pilegrim«Jeg er pilegrim» av Terry Hayes er utvilsomt en STOR internasjonal spionthriller. Det fikk jeg se med egne øyne på årets sommerferie. På Schipol i Amsterdam og i hver eneste franske bokhylle sto det paller med denne romanen utstilt i sjokkselgere. I bagasjen hadde jeg selv med meg en ARC-kopi på norsk. Det var med nød og neppe den gikk gjennom vektkontrollen. 779 sider hardkokt spenning ble nesten i meste laget …

Ingressen har dobbel bunn. Dette er en bok som i filmindustriens mekka, Hollywood, ville fått betegnelsen «Blockbuster». Den er omtalt som intet mindre enn den største spionthrilleren som er utgitt på flere år. Forleggere verden rundt har siklet etter å få de nasjonale rettighetene, og filmproduksjon i nevnte Hollywood er allerede kommet langt. I Norge er det Bazar som nok en gang har fått storfisk på kroken. De har fra før storselgere som Paulo Cohelo, Sarah Lark, Patrick Rothfuss og Dan Brown i sin stall. Det er ingenting som tyder på at Terry Hayes vil bli et mindre aktuelt navn denne bokhøsten.

«Jeg er pilegrim» er en herlig røverhistorie som river leseren med på en reise jorden rundt på jakt etter en mann med en grusom plan og med alle forutsetninger for å klare å gjennom føre den. Vi har å gjøre med en overhengende apokalyptisk fare av uante dimensjoner som truer Amerikas befolkning. En terrorhandling verden aldri har sett maken til. Slikt har en tendens til å bli ulidelig spennende. Det hele er så intelligent plottet, tenkt og skrevet, at det er en sann fryd å lese for oss thrillerentusiaster. Sidene vendes hyppigere enn Miley Cirus – skandaler når tabloidpressen.

Samtidig som jeg er oppegående nok til å se at denne boken oser av kvalitet og spenning gjennom samfulle 779 sider, så må jeg si jeg undres hvorfor Hayes forlegger ikke har brukt kjøttøksa for å kvitte seg med alt daukjøttet? Slik boka framstår nå så er det en tungvekter av en murstein. Fantastisk godt skrevet. Glitrende skildringer. Strøkent plott. Nervepirrende, interessant og gøyal. Men, hadde en kuttet 250 sider ville den vært genial. Noe av spenningen forsvinner i ørkesløse tanker, skildringer og vandringer rundt hovedpersonens tidligere liv. Hovedpersonens forhold til sine fosterforeldre, til kunst, hans oppvekst og hvordan han ble rekruttert inn i tjenestene er nok tenkt som viktig for karakterbyggingen, men det framstår mer som seigtflytende fyllmasse dessverre. Det samme gjelder også en god del av forhistorien til antagonisten. Det hjelper oss å forstå hvorfor han handler som han gjør, men det hadde vært nok med 5 sider, ikke 50.

Det er vanskelig å si så mye om handlingen i denne boka uten å røpe viktige detaljer. Jeg holder meg derfor til helt generelle vendinger. «Jeg er pilegrim» handler om USA`s kanskje aller dyktigste agent. Intuitiv, observant, snarrådig og rasjonell. Ingen actionhelt, men en genial og skruppelløs etterforsker og sporfinner. Han blir først dratt inn i et tilsynelatende uløselig kriminalmysterium der drapsmannen har brukt agentens egen bok for å gjennomføre det perfekte mord. Noe senere blir han viklet inn i jakten på en navnløs terrorist, som har en plan som vil få 9/11 til å ligne en kinaputt. Problemet er at ingen vet hvem han er, hva han har planlagt, hvor han befinner seg, og når han har tenkt å gjennomføre planen sin. Med andre ord en helt umulig oppgave i utgangspunktet.

I boka følger vi agenten og antagonisten svært tett. Noe som gjør at vi (faktisk) blir glad i dem begge. Vi ville kanskje mistet noe av dette aspektet ved å kutte de nevnte 250 sidene, men du verden så mye mer fortettet spenningen ville blitt da. Mot slutten merket jeg at det gikk litt på tålmodigheten løs. Det satt til side så er altså denne mursteinen noe av det bedre jeg har lest innen sjangeren på lenge. Dan Browns «Inferno» var vel den forrige virkelig store. Boken kan sammenlignes med denne storselgeren på flere nivåer. Mangler nok litt på driv og mystikk opp mot ringreven Brown, men er langt bedre på både troverdighet og plott. Det skisseres et ekstremt skremmende scenario for leseren som jeg har få problemer med å sluke med både hud og hår. Der Brown forteller strålende eventyr, så er Hayes faretruende nær virkelighetens største mareritt. Liker du spionthrillere i verdensformat så er denne boka en sikker vinner.

Uansett vektklasse, «Jeg er pilegrim» blir en hyllevelter i norske bokhandlere, kiosker og kolonialforretninger i høst. Det trenger en ikke være orakelet i Delfi for å kunne spå. Det er nok å svippe innom en hvilken som helst bokhandel i Europa. Du kan allerede høre golvbjelkene knake under sjokkselgerne…

En genial kriminalfortelling

Sannheten om Harry QuebertHar du fulgt littegrann med i hva som rører seg innen internasjonal krim det siste året så har du garantert hørt om «Sannheten om Harry Quebert-saken«. Den knapt tredve år gamle sveitsiske forfatteren Joël Dicker som har tatt verden med storm med sin andre roman. Boken har blitt en «snakkis», og etter å ha ventet i det uendelige på den på biblioteket så ble det endelig min tur. Boka er snappet opp av Pax forlag, og oversatt til norsk i vår. Nå forstår jeg oppstyret. Jeg forstår hypen. Jeg forstår hvorfor akkurat denne boka har blitt den alle skal lese i år. Sannheten om Harry Quebert-saken er rett og slett en genial vri på det klassiske kriminalmysteriet.

Det morsomme er at den fremstår som en selvironisk og selvoppfyllende profeti. Bokens jeg-person er nemlig en tretti år gammel forfatter som skriver sin andre roman. En roman som skal gjøre ham til en stor stjerne. (Noe som altså har skjedd)  En roman basert på et kriminalmysterium fra 1975 der 15 år gamle Nola Kellergan forsvinner fra småbyen Aurora. I sentrum for begivenhetene står intet mindre enn forfatterens egen nestor og læremester, den fantastiske Harry Quebert.

Jeg skal ikke dvele for mye ved handlingen, for den er (for å si det mildt) en smule komplisert. Vi har altså hovedpersonen Marcus Goldman som er forfatter. Han har hatt suksess med sin debutroman, men befinner seg i starten av boka i en total og altoppslukende skrivesperre. For å komme ut av krisen søker han tilbake til Aurora der hans gamle læremester Harry Quebert bor. Quebrt er professor i litteratur ved universitetet der Marcus en gang gikk, og han er forfatteren bak mesterverket «Det ondes opprinnelse» som kom ut i 1976. Under besøket blir finner Marcus ut at Harry for over 30 år siden har hatt et forhold til den 15 år gamle jenta Nola Kellergan. En jente som forsvant spørløst på sensommeren 1975. Når så levningene til Nola blir funnet i Harrys egen hage sammen med orginalmanuset til «Det ondes opprinnelse», ja så blir Harry naturlig nok arrestert for drapet. Marcus på sin side nekter å tro at Harry har vært i stand til å gjøre dette, og starter sin parallelle etterforsking av hendelsen. Samtidig skriver han på boken som skal renvaske Harry. Boka er «sannheten om Harry Quebert-saken».

Jeg kunne sagt mye mer om handlingen, men det vil ødelegge mer enn det beriker. Dette er nemlig en bok jeg så absolutt håper at du vil ta deg tid til å lese i sommer. Boka har så mange dimensjoner at den er en nytelse å lese for oss som kjenner litt litteratur. For det første så har vi selve kriminalmysteriumet. Det er så Agatha Christie som det kan få blitt. Genialt plottet, og med så mange finurlige vendinger at du ikke har nubbesjans til å forutse den egentlige løsningen. Jeg flirte godt hver gang jeg ble rundlurt, og det ble jeg helt til siste side var lest av mursteinen. (618 sider).

For det andre så er boka en nydelig kjærlighetshistorie som er så inderlig at den gnager på hjerterøttene dine i lang tid etter at du har lest den. Vakker, silkemyk og hjerteskjærende på en og samme tid. Det er en historie om forbudt kjærlighet, og det finnes en rekke nydelige allusjoner til kjente klassiske mesterverk innen sjangeren. Akkurat som kriminalmysteriet så bukter og vrir kjærlighetsfortellingen seg som en ål mellom hendene dine. Vi tror vi vet hva som skjer, men er aldri i nærheten av den egentlige sannheten. Det lille harmoniske bygdesamfunnet kryr av små finurlige hemmeligheter som alle er med på å vende historien i stadig nye retninger.

For det tredje så har vi forfatteraspektet. Både Marcus og Harry er forfattere, og her diskuteres det litteratur over en lav sko. Alle Harrys små råd til Marcus som vi undres litt på underveis fordi de er så gåtefulle og pompøse. Preget av klisjè og selvsagtheter. Lenge trodde jeg at dette, og også utklippene fra Harrys store roman, var en svakhet ved denne romanen, men nå når jeg ser hele bildet så er det rett og slett genialt gjort. Det føyer seg pent inn i rekken over frampek som vi blir presentert, men som vi aldri oppdager før vi plutselig sitter med fasiten.

Nevnte jeg det selvironiske? Ja, jeg gjorde visst det. Både Marcus og Harry presenteres som litt selvhøytidelige, forfengelige og pretensiøse i sin kontakt med omverdenen. Samtidig så har de begge så tydelige karakterbrist at det blir vittig å følge med på. Deres nervøsitet over å bli avslørt som ordinære og vanlige mennesker er nesten komisk. Selvironien kommer også tydelig fram i forholdet mellom forfatter og forlegger. Marcus sin forlagssjef er nemlig et bilde på alt det som er galt med vår tids litteratur. Alt dreier seg om penger, tidspress, publisitet, markedsføring og det å skape en hype. Det finnes ikke en gnist av medlidenhet eller tanke for at litteratur egentlig er en kunstform som nødvendigvis ikke kan tvinges ut til rett tid og sted. Tvisten mellom Marcus og hans forlegger er et studie i seg selv. Morsomt, men samtidig tankevekkende.

Til slutt så har vi karakterene. Enhver historie er avhengig av gode karakterer, og kanskje er det her at Joël Dicker treffer så ufattelig godt? Både Marcus og Harry er gode, men det er alle bikarakterene som bærer romanen frem. Dicker tør å bevege seg på grensen til det karikerte hele veien uten å falle av den stramme lina. Noen av dem er helt fantastiske. Marcus sin mor er ett eksempel. En hysterisk frue som til stadighet er på telefonen til sin sønn, og som drar sine egne konklusjoner på absolutt alt som blir sagt, for så i neste omgang å presentere dette som oppleste sannheter. Jeg lo slik at tårene trillet over noen av telefonsamtalene mellom mor og sønn. Det samme kan vi si om politietterforskeren som Harry etterhvert får et tett og nært forhold til. En sarkastisk, spydig og harselerende skrue med så mye edder og galle innvendig at en skulle tro han ville krepere av magesår. Likevel så ligger det så mye respekt og beundring mellom alle de spydige kommentarene til Marcus at det gjør oss som lesere varme om hjertet. Jeg må også nevne Tamara Quinn. Stedets store wannabe-soss som gjør alt hun kan for å kurtisere den store forfatteren Harry Quebert slik at han vil gifte seg med datteren hennes. Hun er 100% fasade i alt hun gjør og sier, og hun herser slik med mannen sin at en kan ikke annet enn å synes fryktelig synd på tøffelen Robert «Bobbo» Quinn.

Som dere ser, så har jeg mye på hjertet om denne romanen. Jeg leste de 600 sidene nesten i ett strekk. Den var umulig å legge fra seg. Historien var alt for fasinerende og spennende til det. Jeg skrev om dette i et innlegg på torsdag under tittelen «Når alt rundt deg forsvinner«. Nå er jeg altså tilbake i virkeligheten, og det eneste jeg skulle ønske var at boken ikke var en murstein på 600 sider. Den skulle vært et blylodd på 1000 … 😉

Skal du lese èn bok denne sommeren så er det denne!

 

En teologisk orgasme!

Den 13 disippelJaha … Hva i all verden er det for noe…?, tenker du sikkert når du ser tittelen. Svaret er såre enkelt. Det er Den 13.disippel av Tom Egeland. Hans siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«

Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.

Jeg mener å huske at Tom Egeland er ateist. I alle fall er hans hovedperson Bjørn Beltø det. Likevel, og på tross av akkurat det, så fikk denne boken meg til å komme nærmere Jesus. Min Jesus. Ikke han som jeg lærte om på Bedehuset i Hardanger, men han som er inni meg. Nå skal ikke jeg  forsøke å stå fram som en from og dydelig søndagskristen med Bibelen på nattbordet. Har aldri vært der! Men, jeg har alltid hatt min barnetro. Den har vært der som en visshet så lenge jeg kan huske. Grunnen til at jeg sier dette her er fordi det faktisk har ganske mye med mitt perspektiv på denne boken å gjøre.

Boken bekrefter nemlig ingen av kristendommens myter og historier om Jesus. Tvert om, vil jeg heller si. Egeland gruser dem ganske så effektivt i denne boka. Men, det er et par viktige ting vi må ha i mente. For det første så må vi ha i bakhodet at Egelands bøker om Beltø er ren og skjær fiksjon. Det er galskap satt i system. Det er spenningslitteratur som er skapt for å underholde. Derfor kan ikke, og vil ikke, en roman som dette verken bevise eller motbevise noe som helst. Det er heller ikke Egelands mål, kjenner jeg ham rett. For det andre så er det ingenting kontroversielt i de faktaene som Tom Egeland viser til i boka. De er velkjente hos teologer og skriftlærde i hele verden.

Jeg tror Tom Egelands mål med denne boka er å pirre nysgjerrigheten til folk. Vekke undringen hos leseren. Få oss til å tenke. Hvem var han egentlig denne Jesus? Han gir oss selvsagt ikke et svar, men en herlig og spinnvill Beltøsk konspirasjon. Ikke hva som faktisk har skjedd, men hva som kunne ha skjedd dersom det som befant seg i en grotte i Kapernaum faktisk hadde eksistert. Egeland er en undrer. En tenker. En som ikke klarer å la være å tenke «Hva om …?» eller «Tenk hvis..?» Det er akkurat det som gjør disse bøkene så spennende og inspirerende. Vår kjære Beltø har faktisk funnet «The shane of secrets» og Jesu grav i Sirkelens ende, Olav den Hellige og Moses sine levninger i Paktens voktere. «Babels tårn» og en mumifisert alien i «Lucifers evangelium«, mens både «Paktkisten» og «Biblioteket i Alexandria» blir funnet i Nostradamus testamente. Det er ikke meningen at vi skal tro på det skjønner dere. Dessuten … Snart er det vel ikke mer å finne, vil jeg tro?

Det er med dette som bakteppe jeg altså hevder at Tom Egeland faktisk får meg nærmere min egne religiøse overbevisning i sin siste bok. Han får meg til å undre, å tenke, å gruble, å føle. Det gjør godt å lese bøker som gjør slike ting med deg. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. Det som skjer, og det som liksom «avsløres» burde vel heller fremkalle tvil enn å fremkalle tro? Likevel skjer altså det motsatte.

Den 13.disippel er noe helt annet enn de tre siste bøkene om Bjørn Beltø. Det er «back to basic». Boken starter der den første boken «Sirkelens ende» slutter. Ikke i tid, men i tematikk og tempo. Det er roligere. Mer ettertenksomt.Det er de store spørsmålene om Jesus som står i sentrum. Bjørn Beltø blir sendt ut på en reise i Jesu fotspor, og gjennom denne reisen kommer spørsmålene. De store spørsmålene. De vi alle stiller oss. De eksistensielle og vanskelige spørsmålene. Svarene uteblir selvsagt, men det er selve prosessen med å fabulere rundt dem som gjør denne boka til en intens og berusende leseopplevelse. Jeg elsker den følelsen. Gang på gang la jeg boka fra meg, og lot meg selv fundere og reflektere.

På mange måter føler jeg et punktum er blitt satt med den 13.disippel. Ringen er sluttet. Vår kjære hovedperson har kommet rundt, og er tilbake der han startet, men på et bedre sted. Roligere, eldre og klokere. Slik skal en fortelling være. Gjennom all galskapen og de hinsides sprøe opplevelsene så har den nevrotiske albinoarkeologen stått støtt. Han har vært vår guide gjennom over 2000 romansider. Han er en hard negl!

Den 13.disippel er etter min mening den beste av de fem bøkene i serien. Den går dypere inn i sjelen. Den setter større avtrykk. Den er aldri hektisk eller oppjaget. Løsningene er mer i tråd med hva leseren kan vente seg, men likevel fascinerende og nesten litt trolsk. Hadde historien vært sann ville jeg lagt ut på pilegrimsreise i sommer i stedet for pakketur til syden. Språket er en nytelse i seg selv. Egeland varierer fint mellom det som skal øke og det som skal senke tempoet. Bipersonene i romanen er langt sterkere karakterer enn mange av de vi har sett tidligere, og mange av spørsmålene vi har stilt oss tidligere får sine tvetydige svar i denne romanen. Det er herlig å se hvordan en karakter som Trygve Arntzen blir videreutviklet, og med det skaper en ny dimensjon til et allerede fargerikt persongalleri. Rebecca og Victoria glir inn i min bevissthet som to av de sterkeste kvinneskikkelsene jeg har sett i moderne norsk krimlitteratur. Det sier ikke rent lite, og den ene av dem er knapt våken ett eneste sekund i boka 😉

Javel … Men er dette spennende lesing? Er det krim? Er det i det hele tatt spenningslitteratur? Svaret er både ja og nei. En god krim bør helst ha en sentral kriminell handling og i alle fall en klar og definert antagonist. Den 13.disippel har ingen av delene. Likevel er det dødsens spennende. Det er spennende å følge Bjørn Beltø og Rebecca Mendelsohns jakt på svarene på alle de store gåtene som blir lagt ut foran dem. Det er spennende å bli utfordret til å tenke selv i nye baner. På ukjente kompasskurser og gjengrodde stier. Det er spennende å lese noe som setter i gang prosesser i en selv. Vil det gjøre det hos deg når du leser? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Er du åpen nok til å tørre å tenke de store tankene, og ikke bli redd selv om svarene du får i boken og i livet kanskje er helt andre enn de du selv trodde lå der? Ja, i så fall bør du prøve. For meg var denne boken det nærmeste jeg har kommet en åpenbaring i krimsjangeren, men da må du ikke glemme at jeg allerede var frelst i utgangspunktet …

Jeg har hatt Tom Egelands Beltø-serie som leseprosjekt denne vinteren og våren. 5 bøker på 5 måneder. Her er de andre anmeldelsene:

Sirkelens ende i januar

Paktens voktere i februar

Lucifers evangelium i mars

Nostradamus testamente i april