bøker 2014 – GEIR TANGEN

Larsens klart beste krim

Frode Eie Larsen har på få år skrevet ikke mindre enn fire krimbøker på LIV Forlag om journalisten Oskar Myhre, hans datasnokende kjæreste Jessica, og politietterforskeren Eddi Stubb. Du skal lide er definitivt den beste boka så langt, og et solid håndverk. Vestfoldforfatteren har vist jevn stigning i kvaliteten på sine krimbøker, og med denne tror jeg han vil ta steget opp blant våre etablerte navn. Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.

Det har vært gøy å følge Frode Eie Larsens forfatterskap så langt. Fra å være et helt ubeskrevet blad, så begynte han å bli lagt merke til ifjor. Jordtårer var hans tredje krimbok, men den var annerledes. Vi kunne ane en forfatter som ønsket å skille seg ut ved å skape noe særegent. De to første bøkene Hemmeligheten og Frostrøyk var freske og fartsfulle krimhistorier, men med plott og antagonister som var så spinnville at det skortet på troverdigheten. Så kom Jordtårer. Noe helt annet. Veldig nedpå, stillferdig, og med et karaktergalleri som var bunnsolid håndverk. De som vil lære noe om karakterbygging kan ta et dypdykk i den boka. Der går Larsen går langt utenpå flere av våre beste krimforfattere.

Det var derfor med enorm forventning jeg ventet på hans fjerde bok nå i høst. Fallhøyden var stor. Heldigvis skuffer han oss ikke. Persongalleriet hans er gnistrende også denne gangen. Det til tross for en svært ordinær hovedperson i Oskar Myhre. Etterforskeren Eddi Stubb har langt mer substans, men også han er alt for stillferdig og dagligdags til å bekle hovedrollen. Det er de andre karakterene som gjør Larsens bøker så gode. I Du skal lide møter vi to herlige karakterer i forfatterne Tanber Thyve og Hermann Drüph. Herlige, skarpe og særegne hver på sin måte. Det samme gjelder antagonisten. I motsetning til i sine to første bøker har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

En annen ting som er adskillig bedre ved denne romanen er løsningen. Den er troverdig, utspekulert og spennende fram til siste side. Løsningen holdes skjult lenge nok til at den kommer som en overraskelse, og vi aksepterer umiddelbart den enkle logikken og motivet som ligger i løsningen. Jeg mener Frode Eie Larsen har komponert sitt beste plott så langt med denne boken. De to første manglet troverdighet, mens Jordtårer var litt for langsom og stillferdig etter min smak. Her er det mye action, fiffige twister, godt driv og gode cliffhangere.

Eie Larsens svakhet ligger fremdeles i de logiske bristene. Han blir ikke helt kvitt dem, selv om det kommer seg for hver bok. Thyves valg på hotellrommet er ikke troverdig. Enhver i hans situasjon ville gjort alt annet enn det han gjør. All logikk tilsier at han ville tatt valget å varsle politiet der og da. Det hadde ødelagt alt for antagonisten før det hele var i gang (nesten). Det samme gjelder det vanntette alibiet Thyve har når det gjelder de tre siste drapene. Hvorfor står ikke alibiet hans frem og forteller, og hvorfor tenker han aldri den tanken selv? I tillegg vet drapsmannen om alibiet, men bekymrer seg ikke over at det i 999 av 1000 tilfeller ville forkludre alle hans planer. Noen slike glipp finer vi hele veien, og de irriterer litt, men ikke så mye at det ødelegger leseopplevelsen.

Dette er nemlig en svært leseverdig bok. Jeg leste de 325 sidene på ett døgn i helga. Oppslukt og fascinert, med andre ord. Jeg har også svært sansen for Larsens forfatterstemme. Han gir nesten samtlige karakterer sin egen synsvinkel, og vi hopper hele veien mellom korte avsnitt av synsvinkler fra de involverte karakterene. Det gjør det selvsagt litt mer krevende å lese. Man må være våken for alle skiftene, men samtidig så gir det utvilsomt en ekstra dimensjon at vi hele veien vet hva de ulike aktørene tenker. Vi forstår bedre deres valg og handlinger.

Det aller beste med boken er likevel det kunstferdige plottet. Det går av en bombe på Farris bad i Larvik. Comet forlag har hatt forlagsfest i festsalen, og etter eksplosjonen er deres største forfatter, Tanber Thyve savnet. Han aner ingenting, men våkner til seg selv på et hotellrom i Berlin. Ribbet for alt annet enn en mobiltelefon der det ligger en eneste tekstmelding. «Du skal lide». Thyve blir raskt mistenkt for å stå bak eksplosjonen, og alle spor peker mot ham. Etterhvert begynner det også å dukke opp lik på hans vei, og det utvikler seg til en stadig større floke for den stakkars forfatteren. Etterforsker Eddi Stubb får en vanskelig oppgave i å nøste alle trådene. Spesielt siden alle tråder peker i samme retning, Rett mot den forsmådde forfatteren.

Trenger du en spennende bok i høst, ja så vil jeg så absolutt anbefale denne boka. Bli kjent med Eie Larsens karakterer. De er noe helt for seg selv. Kan ikke huske sist jeg lo så godt som det jeg gjorde av Hermann Drüphs hysteriske tirade. Jeg er helt sikker på at flere enn meg vil dra kjensel på den …

Dette er en sang for alle oss … Verdiløse menn!

Kan alle de som føler seg vellykka
vær så snill og gå hjem
Dette er et privat lite treff
for oss verdiløse menn …

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

Kanskje var det en skjebnens ironi at den første boka til Tigerforlaget skulle ta pulsen på Tigerstaden? Kanskje var det nøye planlagt og kalkulert? Ikke vet jeg, men det er hevet over enhver tvil at forlaget med dette grepet har tenkt å sette et tydelig avtrykk etter seg. En så sterk og brutalt ærlig bok vitner om et forlag som mener alvor. Som ikke har tenkt å stå med lua i hånda mens Store-Slegga Aschehoug forsyner seg av de beste manuskriptene. Lyden av Asfalt oser av vitalitet. I Yngve Kveines språkdrakt blir det en mektig leseopplevelse for alle oss som har vært en av gutta.

Kanskje stusser du litt over denne formuleringen? Du som kjenner meg vet godt at jeg aldri har tilbrakt et eneste sekund på østkanten av Oslo. Jeg er en av bønda i peanøtthjerneforbundet. Trygt og godt plassert i ei nasjonalromantisk småbygd i hjertet av Hardanger. Født 10 år for seint til å være hippie, og fem år for tidlig til å dyrke Jokke. Likevel var jeg en av gutta. En av den gjengen som alltid sto på siden av og så på alle de kule typene som kapra alle damene.

For dette er en sang for alle oss
verdiløse menn
en sang for de som alltid blir dumpa
og sitter ribba igjen

Vi blir aldri innvidd i de innviddes gjeng
de lukter oss på avstand
vi er verdiløse menn

I følelser, tanker, ord og handlinger er hovedpersonen og hans lille klikk fra Sleggas Penthouse også min gjeng. Mine venner. Mitt liv. Ikke Tony, Slegga og Hevneren, men kanskje Håkken, Willy og Junior. Lyden av asfalt kunne like gjerne vært Lukten av Epleblomster. Når Yngve Kveine forteller om uante mengder med øl, galloperende hormoner og uoppnåelige berter, så tenker jeg at du Yngve, du skulle ha blitt med oss. Du ville følt deg hjemme. Du ville ledd av de samme grovisene og hata de samme folka.

Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en fyll på meg
tenk på alt det morsomme vi sammen kunne gjort
hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg

Som sagt så var jeg for bittelitt for gammel, og bodde for langt ute i gokk til å bli en av blodfansen til Jokke & Valentinerne. Vi måtte pent ta til takke med å digge det som NRK fant det for godt å spille på radio. I ettertid har jeg imidlertid hatt stor glede av denne musikken, og det var med en viss ærefrykt jeg satte meg ned og lyttet til låtene mens jeg leste boka. En øvelse jeg anbefaler på det sterkeste til dere som ikke er like bevandret i Jokkes musikalske univers. Referansene i boka er nesten overtydelige. I både ord og handling så dukker Jokkes sangtekster opp fra første til siste side. Det er gjennomført, for å si det sånn. På grensen til å bli religiøst. Noen ganger svært vellykket, andre ganger med en anelse tvangstrøye over seg. Jokkes sanger danner altså bakteppet for denne romanen, men det er gjort med verdighet og respekt. Som Joachim selv, så blir det ikke lagt skjul på noe som helst i denne oppvekstromanen. Du kommer langt innenfor det mange vil kalle forfatterens intimsone. I enkelte partier føles det nesten som blotting og utlevering. Scenene, tankene og ordene er alt for ekte til at de kan være noe annet enn selvopplevde. Det er noe Knausgårdsk over nakenheten for å si det slik.

En annen ting som er særegent ved denne romanen er at den er så gjennomført på det språklige. Det vil være feil å si at den er skrevet på dialekt, som enkelte hevder. Det er den ikke. Men, det er brukt a-endinger og diftonger slik vi kjenner det fra østkant-Oslo dialekten. Her det «veit», «sleit» og «leita», ikke «vet», «slet» og «letet». Det er «gutta», «skoa» og «husa», ikke «guttene», «skoene» og «husene». Personlig synes jeg det var et gjennomtenkt, gjennomført og lykkelig valg av forfatteren. Språket står i stil med innholdet. Blir en del av totalpakken. En ærlig, jordnær røst fra dypet av Bredtvet.

I boka følger vi hovedpersonen fra før han begynner på skolen på begynnelsen av åttitallet og helt fram til vår egen tid. Hovedvekten av handlingen ligger imidlertid i tidsommet fra 1990 til 1997. Det er så gjenkjennbart for oss som var unge den gangen at det er på grensen til å bli rene deja vu-opplevelsen. Vi fryder oss sammen med gjengen. Hver og en av dem sylskarpe og ekte karakterer. De har personlighet, pondus og sjel. Vi kjenner dem igjen med andre navn fra en annen tid og et annet sted, men vi kjenner dem. Vi har alle hatt en Snikern i gjengen, eller en som Slegga. En som ordner opp, fikser og organiserer der vi andre flippa ut. Bikarakterene er om mulig enda sterkere. «Spettet» for eksempel. Herregud for en type. Dersom en aldri har vært en 14 år gammel underutviklet spjæling i guttedusjen, ville en ikke trodd at slike typer som Spettet fantes. Men, han er ikke karikert. Han er der ute et sted. Jeg unngår ham. Har ham ikke som venn på Facebook, men jeg vet at han er der ute. Flekser muskler foran speilet, og har et haleheng av imponerte læresveiner diltende etter seg. Selv nå 30 år senere …

For å gjøre en lang historie ikke fullt så lang. Jeg har lest mange oppvekstromaner. Flere fra min egen tid også. Aldri har jeg følt det på samme måten. Aldri har forfatteren truffet så til de grader blink i sine skildringer av tanker og gjerninger. Det er vemodig å lese Lyden av asfalt. Kveine har vært ærlig nok til å ikke påtvinge oss en sukkersøt avslutning der nerdene tar hevn. Gjengen fra boka kommer aldri til himmelen, men ikke til helvete heller. De forblir i skjærsilden til evig tid. Sammen med Jokke.

Jeg stikker nå
klokka er snart fem
Jeg går og når den første banen hjem
For i kjøleskapet hjemme er det øl …
I kjøleskapet hjemme er det øl!

(Ved å klikke på tekstutdragene kommer du til You-tube videoer av sangene)

Ingen innertier, dessverre

Årets tredje mest solgte krimroman heter «Mørke hjerter«, og er gitt ut på Kagge Forlag av debutanten Hanne Kristin Rohde. Det er svært lenge siden en debutant har vist så godt igjen på topplistene. Kun slått av Nesbø og Egeland. Jeg ble, som mange andre, nysgjerrig på hva det var den tidligere politisjefen hadde skrevet, siden så mange sprang til bokhandlerne for å sikre seg den. Jeg ble skuffet. Rohde har utvilsomt skrevet en bestselger, men jeg tror dessverre hun har solgt på sitt gode navn og ikke på kvalitet.

«Mørke hjerter» har mange helt åpenbare mangler. Det har de fleste debutanter. Å skrive romaner er ingen enkel kunst, og det tar tid å klare å snekre sammen noe som fenger målgruppen. At en krimdebutant sliter litt med å få ting til å henge i sammen her og der er jeg villig til å se gjennom fingrene med. Men, vanligvis så har en forlagsredaktører som er tøffe nok til å filleriste manusene, og på den måten få tynt ut en godt fortalt historie til syvende og sist. I denne boka ser det ikke ut til at forlaget har tatt denne jobben på alvor. De har visst at boka vil selge i bøtter og spann uansett, og har latt Rohde få slippe ut til leserne med mange merkelige feil og mangler vi vanligvis ikke ser. Ikke en gang hos hardt prøvede debutanter. Det er med andre ord forlaget jeg skyter på her, ikke Rohde. Hun har et uforløst potensiale som kan bli svært bra på sikt.

Vi begynner med språket. Jeg sliter veldig med Rohdes flate og rapport-aktige referatstil. Alt er nøkternt, objektivt og sett fra utsiden. Selv når hun beskriver hovedpersonens innerste følelser, traumer eller begjær, beskrives de på en maskinmessig måte. Jeg merker ingen forskjell på scener hvor hun spiser kake og drikker kaffe med personalet, og på scener der hun jages av livsfarlige kriminelle, eller har dampende sex for den saks skyld. Det er nøkternt, nakent og observerende. Aldri deltakende. Aldri opprivende eller støtende. Selv festlige sammenkomster framstår som hverdagslige møter i Rohdes språkdrakt.

Det andre jeg stusser på er referansebindingene når vi snakker på et makronivå. Altså at det som det skrives om har en tydelig og riktig henvisning til noe som har vært tidligere i teksten, og som leseren med enkelhet klarer å referere til. Gang på gang måtte jeg stanse lesingen og begynne å lete meg bakover. Hva skjedde nå? … Hæ, var han der i det samme rommet også? …. Vent litt, var ikke hun på jobb, og nå sitter hun hjemme? osv.osv. Det jeg prøver å si er at det blir sagt ting helt ut av det blå som jeg som leser ikke klarer å referere til noe som helst, og personer kommer og går inn og ut av møterom, avhørsrom, ganger og kontorer i ett sett, og det blir vanskelig å holde rede på dem. Ofte skjer det plutselige ting som jeg som leser ikke begriper noe som helst av.

En redaktør gir gjerne beskjed til forfatteren at en skal kutte en del. Ikke overforklare alt. La noen svar ligge mellom linjene. La leserne selv få nøste seg fram til en del ting. Det er gjerne det som er å være litterær. I denne boka tok jeg meg selv i å lure på om forfatteren har fått denne beskjeden, for så å gå en smule konkretoperasjonelt til verks. Kutte halve scener, halve avsnitt, halve forklaringer, halve innledninger, halve sitater osv. Med linjal og saks. Det er i alle fall veldig forvirrende og plagsomt for meg som leser. Skal en kutte, så kan en ikke kutte ukritisk, og uten tanke for hvordan det resterende materialet framstår etterpå.

Det siste jeg vil trekke fram er drivet i fortellingen. Motoren. Det som skal sende oss videre fra side til side. Akkurat dette punktet er ømtålig fordi det gjerne er en smakssak. Noen ønsker høyt tempo, masse action og drivende spenning hele veien, mens andre ønsker å dvele lenge ved små interessante detaljer og partier i teksten. I «Mørke hjerter» dreier godt over halvparten av boka seg om de interne stridighetene i politibyråkratiet. Budsjettposter, overskridelser, personalmangel, overflytting av aktive ressurser, møter, personalsamtaler, maktspill, hersketeknikker, kjønnsdiskriminering, svake lederstrukturer, manglende beslutningsmyndighet, press fra politikere og regjering, pressekonferanser, strategimøter og fanden og hans oldemor. Det er til tider drepende kjedelig, dessverre. Det var kanskje der det burde blitt kuttet. Ingen tvil om at Rohde kjenner disse tingene godt, og det er troverdig søppelgraving hun driver med her. Men, spesielt spennende er det jo ikke.

Hva kan vi så hente ut av dette. Vel … For det første så har Rohde ekstremt mye kunnskap og innsikt som hun med litt hjelp vil kunne klare å formidle i gode historier der selve gåten, spenningen og det etterforskningsmessige får større plass. Hun er en ivrig, positiv dame som stråler av energi og skrivelyst. Hun har skapt en karakter mellomlederen Wilma som hun ønsker å fortelle flere historier om. Hun selger fletta av alt og alle i Norge, og forlaget kommer derfor til å satse tungt på hennes forfatterskap videre. Det viktigste av alt er likevel at vi lærer enormt mye av å skrive. Dess mer vi skriver dess bedre skriver vi. Jeg tror Anne Kristin Rohde vil komme sterkere og sterkere og sterkere etterhvert som hun finner ut av hvordan en skriver spennende og dramatiske krimromaner. Forhåpentligvis ønsker ikke Kagge Forlag å stå fram med venstrehåndsarbeide heller, og jeg vil tro at boken har vært gjenstand for litt intern debatt. Med skikkelig redaktørhjelp kommer Hanne Kristin Rohde til å selge hundretusenvis av krimbøker i årene som kommer. Da forhåpentligvis ikke fordi hun har et kjent og sympatisk fjes, men fordi hun fortjener det! Det både tror og håper jeg vil skje.