Mine nominasjoner til Bokbloggerprisen 2014

Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: www.knirk.no
Fjorårets vinner av Bokbloggerprisen, Agnes Ravatn. Fotokilde: http://www.knirk.no

For andre gang skal landets bokbloggere stemme frem de to beste norske utgivelsene i året som gikk. Ifjor var det Agnes Ravatn som vant kategorien for skjønnlitteratur med «Fugletribunalet». I åpen klasse var det Ruth Lillegraven som vant med sin diktsamling «Urd». Fram til og med i går kunne alle landets bokbloggere nominere inntil syv titler i hver av de to kategoriene. Her er mine syv skjønnlitterære nominasjoner fra 2014.

Resultatet av nominasjonene vil bli å se i en langliste som blir offentliggjort på denne siden 12.januar. Noe senere kommer tre av disse bøkene på en kortliste. En i hver kategori. Det er ennå ikke klart når denne blir offentliggjort. Denne listen skal/kan samleses i en periode på 6 måneder fram til den endelige avstemmingen i august. De to vinnerne av Bokbloggerprisen offentliggjøres under en prisutdeling på Oslo bokfestival i september 2015.

Men … Frem til vi kommer dit er det altså ennå lang tid, og vi som blogger om bøker har fremdeles et berittiget håp om at det er våre bøker som blir stemt frem dette året. Av erfaring vet jeg at krim ikke står svært høyt i kurs i utdeling av litterære priser, men det hindrer ikke meg i å nominere dem. Seks av mine syv nominasjoner er krimbøker, enkelt og greit fordi dette hovedsaklig er en krimblogg, og det er innenfor den sjangeren jeg først og fremst leser bøker og har min kompetanse.

Ønsker du å lese hele min anmeldelse av disse bøkene klikker du ganske enkelt på bildet av omslaget. Jeg ønsker mine forfattere lykke til i prosessen, og håper en eller flere av disse bøkene blir å finne på langlisten 12.januar.

1. YNGVE KVEINE – LYDEN AV ASFALT (Tigerforlaget)

Lyden av asfaltDette er vel den tittelen jeg har mest forhåpninger til under årets nominasjon. Enkelt og greit fordi den ikke er en krimutgivelse, og at den med det trolig treffer en bredere gruppe av landets bokbloggere. Den har også vært en av bokhøstens store snakkiser i bokbloggkretser, og jeg ser mange har lest den og gitt gode anmeldelser av boken. Kveine er debutant, og boken handler om en ung gutts oppvekst på østkanten av Oslo på nittitallet. Boken er nært knyttet opp til Joachim Nielsens tekster og musikk. Kapitteloverskriftene er blant annet hentet fra Jokke & Valentinernes låter, og handlingen er delvis et speilbilde av tekstene. Lyden av asfalt var også det nye Tigerforlagets første utgivelse, og boken er i skrivende stund ute i sitt tredje opplag.

Jeg skrev følgende om boken i min anmeldelse i høst:

Lyden av asfalt er en litterær debut som det lukter svidd gummi av gjennom hele Uelands gate i Oslo, eller Akerselva om du vil. Boka er et fingeravtrykk av østkanten på nittitallet. Et nakent og ærlig manifest fra en hel generasjon, i en bydel som alltid har vært Oslos bankende hjerte. Alt sammen tidsriktig og sterkt tonesatt av Joachim Nielsens lyriske tekster. Det blir ikke spart på noe. Det er skittent og grovt. Vemodig og sårt. Det er et grumsete selvportrett av levde liv og tapte drømmer. Det er lyden av asfalt.

2. TOM EGELAND – DEN 13. DISIPPEL (Aschehoug)

Den13disippel2014 var mitt store «Bjørn Beltø-år». Jeg bestemte meg i januar for å gå løs på hele serien, og lese en bok hver måned fram til utgivelsen av Den 13.disippel kom ut i mai. Jeg holdt det jeg lovte, og selv om jeg var farlig nær en overdose Beltø, så må jeg si det var en fantastisk opplevelse. Egelands univers er et eventyr fra første til siste bok. I sin siste bok bestemte Egeland for å tone det hele ned etter to-tre utgivelser som var ganske så spektakulære når det kommer til fantasi og konspirasjoner. I Den 13.disippel tar Egeland oss med tilbake til stemningen, stilen og spenningen som vi fikk i den første boken i serien «Sirkelens ende». Vi er på jakt etter Jesus egentlige historie i denne boka. I Beltø-universet betyr ikke det nødvendigvis at vi jakter sannheten, men spennende og spektakulært er det alltid.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av Den 13.disippel i mai:

Tom Egelands siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«

Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.

3. JO NESBØ – SØNNEN (Aschehoug)

SønnenDette er boken alle leste ifjor, og som alle har ment noe om. En kan si mye rart om Jo Nesbø, men at fyren selger bøker er det liten tvil om. Så kan en alltids spørre seg hvorfor det er slik? Er det fordi forlag, media og bokhandlere hyper hverandre opp i et astronomisk tempo hver gang Nesbø har noe på gang, eller er det fordi han rett og slett skriver knakende gode bøker? Svaret ligger naturligvis et sted midt imellom, men jeg mener oppriktig at det er på høy tid å anerkjenne vår største litterære eksport siden Hamsun for det han gjør. Ikke fordi han skriver stor litteratur, men fordi han skriver bøker som en hel verden elsker å lese. «Sønnen» var hans første voksenutgivelse siden «Hodejegerne» som ikke hadde Harry hole i hovedrollen, og det knyttet seg stor spenning til dette. I Sønnen leker Nesbø seg med Oslos underverden og med Bibelen. Boken har så mange allusjoner til bibelhistorien at den er et studie i seg selv. samtidig er det en beinhard, røff og ærlig bok om de som vanker i Tigerstadens mørkeste bakgater.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Sønnen» i vår:

Etter ti bøker med Harry Hole i hovedrollen tok Jo Nesbø sjansen, og lot «Sønnen» slippe til. For en karakter …! Har vi noensinne sett en lignende type gå bananas i en norsk krimthriller? Sonny Lofthus er kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har lest om siden jeg fikk Hafez Al Assad i fanget i Jussi Adler Olsens Kvinnen i buret. En ting kan jeg umiddelbart si. Nesbø fungerer akkurat like godt uten gode gamle Harry H.

Er det ikke gøy når en karakter er så annerledes, så sammensatt, og så uimotståelig uforutsigbar at en som leser gir seg ende over? Det er jo disse vi er på jakt etter hele veien, er det ikke?

4. LENE LAURITSEN KJØLNER – HØYT HENGER DE (Schibsted)

Høyt henger deÅ bruke sosiale medier aktivt for å profilere seg selv som bokdebutant er blitt viktigere og viktigere i dagens bokbransje. Bøkene selger ikke seg selv uansett hvor bra de er. Det kreves massiv oppmerksomhet og medieomtale for at bokhandlerindustrien skal få øynene opp for nye stemmer. Lene Lauritsen Kjølner gjorde dette da hun debuterte ifjor. Hun turte å gå høyt ut, og skaffet seg tidlig en stor tilhengerskare som framsnakket hennes debutroman «Høyt henger de». Når det er sagt, så hjelper det lite dersom produktet ikke holder mål. Det gjorde det til de grader for Kjølner. Hun skriver gnistrende godt, og har lansert en herlig karakter i Olivia Henriksen. En middelaldrende, selvironisk og litt bitter dame som kaster seg ut i et krimmysterium i beste Agatha Christie -stil. Her ligger også selve hemmeligheten ved Kjølners suksess. En svært sterk katrakter, kombinert med at hun våger seg utpå og bryter med sjangeren. Slentrende humor, koselige varme skildringer, og en kriminalhistorie omtrent blottet for bestialsk vold og blod.Kjølner velger med andre ord å gå motstrøms, og hun gjør det med stil.

Jeg skrev følgende i min anmeldelse av «Høyt henger de» i vår:

Høyt henger de» er befriende annerledes i både stil, plott og i det fortellertekniske. Boken er en pussig crossover mellom krim, chic-lit og bygdefortelling.Fortellerstemmen har et selvironisk skråblikk på verden og på det som skjer rundt henne som er utrolig forfriskende og artig. Olivia har en indre «bitch» i seg som omverden aldri får se, men som vi lesere heldigvis får lov til å oppleve. Olivias tanker og betraktninger rundt folk og fe på det lille tettstedet fremkaller latteren flere ganger. Hun er syrlig, spydig og bitende, men samtidig svært selvironiserende.

5. FRODE EIE LARSEN – DU SKAL LIDE (LIV forlag)

Du skal lideEn annen forfatter som jeg trålet hele bibliografien til ifjor var Frode Eie Larsen. En forholdsvis fersk og ukjent stemme i krimlandskapet inntil ifjor. Med sin fjerde bok «Du skal lide» gikk han endelig gjennom lydmuren, og ble et kjent navn også for de med mindre kjennskap til norske krimforfattere. Larsen har gått gradene. Fra å selvpublisere sin første bok for noen år siden, til å bli et navn på alles lepper i høst. I «Du skal lide» viser han også at han har lært mye i krimfaget på veien. Svært sterke bikarakterer, og et bakteppe rundt krimhistorien som river deg i sjela,  gjør at jeg har valgt å nominere ham i år. Han har skrevet en spennende historie som henger godt sammen fra begynnelse til slutt, og «Du skal lide» har også fått svært gode anmeldelser i pressen denne høsten. Larsen er en forfatter som hele veien tar nye skritt. Fra første stund har han mestret actionsekvenser på et høyt nivå. Dernest kom karakterbyggingen på plass i hans tredje bok, Jordtårer. Nå fungerer hele pakka fra start til mål, og jeg kaster meg med glede inn i jubeldansen. «Du skal lide» starter med et smell da en bombe går av på Farris bad, og med at forfatteren Tanber Thyve som var i Larvik våkner opp på et fremmed hotellrom i Berlin uten å skjønne noe som helst.

I min anmeldelse av «Du skal lide skrev jeg følgende i høst»:

Du skal lide er mer spennende, har bedre driv, og et spenstigere plott enn de tre foregående bøkene. I tillegg ser vi en særegen forfatterstemme som fungerer bedre og bedre.  I motsetning til i Larsens to første bøker, har antagonisten denne gangen en råskap og ondskap ved seg som vi tror på. Det ligger en traume i hans liv som gradvis avdekkes underveis, og som ville gjort selv Jesus til psykotisk drapsmann. Det gjør fysisk vondt i kroppen å lese historien som avdekkes rundt denne personen.

6. ØRJAN N: KARLSSON – HUSET MELLOM NATT OG DAG (Vendetta)

Huset mellom natt og dagIkke krim faktisk … Dette er science fiction på høyoktan. Ørjan Karlsson er nok mest kjent for sine to (snart tre) bøker innen den litt unorske sjangeren spionthriller. Gerhardsens testamente og Hauges direktiv er to av bøkene jeg har kost meg mest med de siste årene, og Hauges direktiv var en av de jeg nominerte til Bokbloggerprisen ifjor. Det var derfor med en smule nysgjerrighet jeg kastet meg ut av komfortsonen, og leste hans sci-fi roman «Huset mellom natt og dag» i sommer. Det ble en leseopplevelse jeg knapt kan huske å ha hatt på år og dag. Historien er så heseblesende, og holder så høyt tempo at jeg anbefaler å ha nitroglyserin innen en armlengdes avstand dersom du sliter litt med et humpende hjerte. Sammen med den norske ex-soldaten Marko Eldfell sendes vi hodestups inn i den ene klappjakten etter den andre i et framtids-Europa som ikke er spesielt lystig, for å si det slik. Boka er utrolig spennende fra start til mål med eneste minus at den stanser midt i en cliffhanger.

I min anmeldelse i sommer skrev jeg følgende om «Huset mellom natt og dag»:

La meg begynne med en advarsel…. Denne boka leser du ikke om du er diagnostisert med et dårlig hjerte eller høyt blodtrykk. Jeg ønsker ikke å være en indirekte årsak til at ditt navn står hugget inn i marmor på en kirkegård. Sånn … Nå er det sagt. Flåsete? Ja, litt … Men, det understreker det som er hovedpoenget mitt når det gjelder denne boka. Den har et så skyhøyt tempo i handling og actionsekvenser at den bokstavelig talt leses mens du holder pusten. Vår helt, norske Marko Eldfell, befinner seg i akutt livsfare fra første til siste side. Det er en heseblesende jakt på ham som aldri gir deg rom for å få så mye som en bitteliten pust i bakken. Boka er et adrenalinrush! Marko Eldfell intet mindre enn en slags framtidsversjon av John McClane i ADHD-utgave. Yippee-ki-yay, motherfucker!

7. KJELL ERLING BARDAL – ET BLÅTT SJAL AV BLY (Fair Forlag)

Et-blaatt-sjal-av-bly_product_fullDenne utgivelsen ble jeg først klar over i månedsskiftet november/desember da forfatter Frode Granhus gikk ut på sin facebookside og twitterkonto og anbefalte den på det varmeste. Han omtalte boken som «… en litterær krim…» noe som pirret min nysgjerrighet med en gang. Granhus viste til det vakre språket med sin hentydning, noe jeg kan skrive under på her og nå. Jeg er faktisk ikke mer enn drøyt halvferdig med denne boka, men jeg nyter hver eneste setning, og leser så sakte som jeg bare klarer. Bardal skriver rett og slett helt fantastisk. Noen steder på grensen til poetisk. En soleklar sekser på terningen dersom siste halvdel av boka holder samme kvalitet som den første. Handlingen er hentet fra Alstahaug i Nordland med de syv søstre som nærmeste referansepunkt. Et storslått landskap som blir beskrevet på en måte som gjør at jeg kribler av lyst til å reise nordover på ferie i år, og ikke sørover som vanlig. Vi møter en «jeg-person» som reiser hjem igjen til Alstahaug etter mange år i landflyktighet som «søring». Han er hentet inn som foredragsholder på årets Petter Dass-festival, og bosetter seg sammen med sin litt eksentriske storebror i deres felles barndomshjem. Mystiske ting skjer rundt dem. Hodeskaller av russiske fanger fra et senket tysk frakteskip blir smuglet, en felles venn av brødrene blir myrdet, og det jaktes på en ravfigur som i følge mytene skulle vært en del av en verdifull kunstskatt ombord på det samme skipet som ble senket. Alt dette vikles sammen med en skjør og vakker kjærlighetshistorie, og krydret med urkraften til den nord-norske folkesjela.

Anmeldelsen av denne boka kommer først når den er ferdiglest, men jeg kan si så mye som at her kommer superlativene til å hagle tettere enn noen gang før. 🙂

Det var mine syv bidrag. Så får vi håpe at noen av dem blir å finne på langlista. Ifjor var det kun Nesbøs «Politi» som nådde opp av krimtitlene, men jeg krysser fingrene for at det blir annerledes i år. Jeg er spesielt godt fornøyd med at jeg nominerer hele tre debutanter i år. Det lover godt for framtida.

«I Åpen klasse» har jeg kun nominert to bøker. Egon Holstads flotte bok om «Den norske kaffesjela», og Erika Fatlands fantastiske reiseskildring i «Sovjetistan».

Spre dine vakre vinger

FuglNår en billedbok for barn går hen og blir nominert til Bokbloggerprisen 2014, da må det være noe helt spesielt som ligger til grunn. Og det er det … Lisa Aisatos billedbok «Fugl» er på mange måter et kunstverk. Det er store ord, men store bøker fortjener store ord. Aldri har jeg latt meg gripe slik av en barnebok siden «Brødrene Løvehjerte». De 16 sidene fanget meg og grep meg. Den fikk meg til å undre, til å tenke, og til å kjenne på en melankoli langt der inni meg et sted.

Teksten er enkel og historien er banal. Slik ville jeg oppsummert boka dersom den hadde blitt presentert for meg i rent tekstformat. En jente sitter i et tre og drømmer om å bli en fugl, men hun har ingen vinger og kan ikke bli med fuglene når de flyr sørover for vinteren. Et år senere har hun kledd seg ut som fugl, men vingene hun har laget bærer henne ikke, og hun må atter en gang vente. Så skjer forvandlingen. Hun blir litt etter litt til en fugl, og denne gangen reiser hun med de andre når høsten kommer.

Så langt er alt greit. En enkel historie som er lett å forstå og ta tak i for et lite barn. Så kommer det som skiller denne barneboka fra alle andre bøker. Illustrasjonene. Boka er illustrert med de mest fantastiske tegninger av forfatteren selv. Hver eneste illustrasjon har så mange lag, så mange detaljer, og så mange latente følelser at det griper tak i deg og fillerister alt du måtte tro om teksten. Hvert eneste bilde er en hel novelle i seg selv. De forteller en historie langt dypere enn teksten som følger bildet. På mange måter er det bildene som er historien, mens teksten kun er illustrasjon. Skjønner dere?

La meg ta to helt konkrete eksempler illustrert med bildene fra boka.

fugl6Denne illustrasjonen fra side 8  er kun akkompagnert av teksten «-La meg bli fugl, hvisker jenta«. Men, se på bildet… Det forteller så mye mer enn dette ønsket hun bærer på. Hun føler seg liten. Hun hører ikke hjemme. Det er et iskaldt samfunn der ingen egentlig bryr seg om henne. Alle ser de samme vei, bortsett fra henne. Hun er ikke interessert i det de ser. De ser inn i ingenting … Hun har øynene igjen. Vi ser en tristhet. En sorg. Et savn. Jeg ser en resignasjon i jenta. Hun er ulykkelig og alene. Alene til tross for at det er mange rundt henne. Det er brukt kalde og kjølige farger som gir leseren en følelse av kulde, håpløshet og av ensomhet. Fargene forsvant med fuglene om høsten. Hun er alene igjen i en verden hvor hun ikke hører hjemme.

Overtolker jeg nå? Det kan godt hende. Vi som tolker bøker har en tendens til det. Kanskje var Lisa Aisatos tanker bak illustrasjonen langt enklere enn som så. Kanskje ville hun bare vise jentas mistrivsel på kalde vinterdager? Likevel blir det ikke feil det jeg gjør, fordi det er disse tankene jeg tenker når jeg ser tegningen. Den gjør noe med meg, enten det var forfatteren og illustratørens tanker eller ikke. Musikere opplever dette støtt. De har laget en sang, eller en komposisjon bare fordi de synes det var litt fint, og så sitter folk og griner fordi sangen gav dem så mye mye mer enn det musikeren egentlig hadde tenkt. Slik er det kanskje med meg og Lisa Aisatos tegninger også, men jeg er ikke alene. Vi er mange voksne som har latt oss gripe av «Fugl».

Fugl1Det andre eksempelet jeg vil vise dere er det du ser her. Forvandlingen starter. Jenta begynner å få voksende fjær på kroppen. Illustrasjonen står helt alene. Ingen tekst. Leseren må tolke alt gjennom tegningen. Vi ser jenta som med store øyne er vitne til at det flere steder har begynt å poppe opp fjær. Dette er magien. Hun har ønsket så sterkt å bli fugl så lenge at til slutt så blir hun det. Samtidig forteller bildet så mye mer. Den enorme forbløffelsen i de oppsperrede øynene viser at dette er uventet. Hun hadde egentlig aldri forventet at det skulle skje. Tegningen viser også en jente som er i ferd med å komme i puberteten. Brystene har begynt å utvikle seg, og hun har også fått noen andre ungdomstrekk ved seg. Jeg ser masse usikkerhet og en god porsjon angst i dette bildet. Hun er redd og hun er fortvilet. Mye av det samme en ungdom føler i starten av puberteten. Jeg ser flere refererer til at boka egentlig handler om et barns vei inn i ungdommen, og oppbruddet ved å forlate hjemmet og fly sin egen vei. Denne illustrasjonen underbygger helt klart den tolkningen.

Andre hevder boka handler om et sykt barn, som til slutt dør og flyr avgårde som en engel. At boken handler om dette barnet som vet det skal dø, og som gjerne ønsker å ta det skrittet før hun kan fordi hun ikke orker mer. Det er som dere ser mange tolkninger, og jeg synes også Lisa Aisato selv legger til rette for flere tolkninger i sin beskrivelse av hva «Fugl» egentlig er:

Dette er en melankolsk billedbok som handler om savnet etter å høre til og om å ønske seg noe som virker umulig. Det er en bok som kanskje skaper flere spørsmål enn svar og jeg tror den derfor kan bidra til mange fine samtaler mellom barn og voksne. 
Jeg syns det var utrolig spennende å lage en bok med lite tekst og fortellende, spennende bilder. Da føler jeg at boka på et vis åpner seg og man kan legge sine egne erfaringer og tolkninger inn i bilde og tekst.  (Kilde: http://aisato.no)

Som forfatteren selv sier, vi kan legge våre egne erfaringer og tolkninger inn i både bilde og tekst. Det er ikke feil å tenke eller tro at boken handler om sykdom, død, pubertet, lengsel eller andre ting. Vi legger selv våre tolkninger i potten. For meg ble boken en historie om det å ikke høre hjemme. Å være en del av et kaldt samfunn der ingen er som deg selv. En bok om å lengte til en er stor nok, eller rik nok, til å kunne forlate denne traurige hverdagsverdenen, og heller følge sine innerste drømmer. Bli det en alltid ønsket å bli … Det kan skje. Om en bare ønsker det hardt nok …

Dette innlegget er en del av Bokbloggerprisen 2014 sin samlesing av de seks nominerte bøkene til årets Bokbloggerpris. Lisa Aisatos barnebok er boken som er valgt ut for februar, og du kan lese hva andre bokbloggere har tenkt og sagt om boken ved å gå inn på prisens Facebookside. Der ligger det tråder med linker.

Alle bilder er hentet fra Lisa Aisatos egen hjemmeside, og er brukt med hennes personlige tillatelse.

Her er de nominerte til Bokbloggerprisen 2013!

Den onde arvenKjære forlagsredaktører … Sett igang trykkpressene. Det er nå fritt fram å klistre «Nominert til Bokbloggerprisen 2013» på følgende 12 bøker. En spennende liste vil nok de fleste si, og utvilsomt mange perler fra det norske bokåret 2013. Personlig savner jeg mer krim. Mye mer krim … Men, bokbloggerne i Norge er nok ganske skeivt fordelt når det kommer til favorittsjangre. Ekstra moro er det likevel å se at en av mine egne nominasjoner har nådd frem til langlisten.

I kategorien «Norsk skjønnlitteratur» er det vel ingen stor overraskelse at vi finner titler som «Fugletribunalet» av Agnes Ravatn, og «De usynlige» av Roy Jacobsen på denne lista. Mer overraskende synes jeg personlig det er å finne Jo Nesbø med «Politi«. En bok jeg faktisk halvslaktet …Av norsk krim ifjor finnes det etter min mening laaaangt bedre titler enn denne, men smaken er som baken.

Som sagt så er det alltid litt stas å nå fram med egne nominasjoner, men denne gangen nådde ikke noen av mine nominerte titler innen kategorien «Norsk skjønnlitteratur» opp. Det er jeg selvsagt litt skuffet for.

I åpen klasse finner vi mange ulike sjangrer. Herunder kommer både barne og ungdomsromaner, faktabøker og poesi for å nevne noe. Ingen har vel vert i tvil om at «Odins barn» av Siri Pettersen og «Mysteriet Mamma» av Trude Lorentzen skulle nå opp, men at vi skulle finne titler som «Fugl» av Lisa Aisato var nok mer overraskende for de fleste.

Odins barnAt min nominasjon, fantasyromanen «Den onde arven» av Thomas Enger faktisk gikk hele veien til langlista er ikke mindre enn en stor stor glede for meg. Hans fantastiske ungdomsroman traff meg veldig godt da jeg leste den i vår.  Jeg vil få benytte anledningen til å gratulere både Thomas Enger og Gyldendal Forlag med nominasjonen.

Kortlisten til prisen vil være på tre bøker i hver kategori, og den vil bli offentliggjort i mandag 27.januar. Så gjenstår det å se hvilke av disse titlene som ender opp som de endelig nominerte når dette offentliggjøres. Vi gleder oss alle sammen, og har mye god lesing i vente. Prisene deles ut under bokbloggertreffet på Oslo Bokfestival til høsten. Lykke til!

DE NOMINERTE I KLASSEN NORSK SKJØNNLITTERATUR:

– Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
– Politi av Jo Nesbø (Aschehoug)
– Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
– Over det kinesiske hav av Gaute Heivoll (Tiden)
– Det finnes ingen helhet av Helga Flatland (Aschehoug)
– De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

DE NOMINERTE I ÅPEN KLASSE:

– Mysteriet Mamma av Trude Lorentzen (Oktober)
– Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)
– Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
– Den onde arven av Thomas Enger (Gyldendal)
– Det vi kan stå for av Geir Lippestad (Aschehoug)
– Urd av Ruth Lillegraven (Tiden

Listen er hentet fra Bokbloggerprisens offisielle hjemmeside