GLITRENDE TV-KRIM!

Krimserier på TV er digg! I løpet av et år så slukes det en del både bra og mindre bra, men for de av oss som ser en del, så er det en stadig kilde til frustrasjon at det kan være ganske vanskelig å finne fram i jungelen av kanaler. Hva er spennende og hva er søppel? Jeg tenkte jeg ville gi dere fem tips i januar til serier som vi to hjemme har storkost oss med det siste året. Verdt å sjekke ut om du er på jakt etter en knakende god krimserie. I dag tipser vi om «Mare of Easttown»

MARE OF EASTTOWN (2021) – HBO MAX

En krimserie av svært høy kvalitet med ekte mennesker og virkelighetsnær etterforskning. I denne serien så er det dramaet som gjør den til en soleklar terningkast 6. Den er varm, hjerteskjærende, interessant, morsom og spennende, med sammensatte rollefigurer og gode skuespillere, og med en gnistrende Kate Winslet i spissen. I tillegg byr krimgåten på både spenning og gisp. Kate Winslet er så ufattelig dyktig i rollen som etterforskeren Mare at det er en fryd å se. Hun gir serien egenart – hun klarer å gjøre Mare Sheenan til en helstøpt og minneverdig figur med nyanser og dybde. Dette er «hverdagsgrå krimkunst» sier Filmpolitiet, og jeg kunne ikke vært mer enig. Hovedpersonen er en sliten politietterforsker i en småby så liten at skillene mellom jobb og privatliv knapt eksisterer. Anmelder Sigurd Vik i NRK bruker følgende karakteristikk som jeg glatt skriver under på:

Her er det mer enn nok næring i jordsmonnet til at det er interessant å marinere en saktegående drapsetterforskning i småbyslarv, gamle hierarki, tynnslitte familiebånd og vonde hemmeligheter. Alt holdt i et gråtonet, realistisk og akkurat passe sorgmuntert uttrykk.

Sigurd Vik – NRK

I «Mare of Easttown» treffer vi politietterforskeren Mare, som bor sammen med moren, datteren og barnebarnet, med eks-mannen i nabohuset. Easttown er en liten by der alle kjenner alle, og når en ung kvinne blir drept, er det mange berørte, og etter hvert flere mistenkte. Dessuten ligger forsvinningen av en annen ung kvinne ett år tidligere allerede tungt over byen. Mare får motvillig selskap av den unge politietterforskeren Zabel , og hun forsøker å takle jobben samtidig med et trøblete familieliv og en personlig sorg hengende tungt over seg. Mare er en dyktig etterforsker, men er så stappfull av innestengte følelser at de stadig tyter ut og tar over for profesjonaliteten. Det er mange karakterer å forholde seg til, men de er så godt tegnet at det er lett å følge dem og bli engasjert i de ulike historiene deres. Og her er det stappfullt av interessante historier og engasjerende drama.

Det er enn så lenge bare en sesong (7 episoder) å se på HBO Max, men med en slik suksess, så er det iallfall håp om at det vil komme flere sesonger.

12.januar 2022 – ©Geir Tangen

Det gnistrer av Anne Holt!

Det er et helt tiår siden sist Anne Holt skrev en roman som ble nominert til Rivertonprisen. (2011 for «Flimmer» sammen med broren Even Holt). For 2021 vil det nesten være en skandale om hun ikke blir det. Jeg klarer iallfall ikke å komme opp med fem norske krimromaner som har vært bedre enn «Det ellevte manus» blant de 24 aktuelle jeg har lest fra fjoråret. Det har rett og slett vært en fryd å lese Anne Holt tilbake i sprudlende storslag med Hanne Wilhelmsen bak rattet.

Romanen gnistrer av energi og overskudd, og en merker at forfatteren har storkost seg mens hun skrev. Både nye og gamle karakterer er så knivskarpe og særegne i Holst måte å portrettere dem på, at det er en studie for alle dem som sliter med å skrive gode karakterer som ikke skal være sjablonger.

«Det ellevte manus» er utvilsomt Anne Holt på sitt aller, aller beste. Her krydres et sammensatt plott med mysterier, topp spenning, slentrende humor, og menneskeskildringer som tar pusten fra deg. Samtidig så er det definitivt det mest vellykkede jeg har lest av krimromaner som har forsøkt å gi et bilde av Norge under pandemien. Der andre ikke tør å la koronaen være så framtredende at den krever sin plass i romanen, så gjør Anne Holt det stikk motsatte. Pandemien gjennomsyrer hver eneste scene med akkurat så voldsomme inntrykk som det faktisk var å leve i Norge i disse marsdagene i 2020. Og hun leverer oss et humoristisk, gjennomsiktig og selvironisk bilde på norsk forlagsindustri som det slår gnister av. For oss forfattere er det hysterisk morsomt å lese disse sekvensene, for selv om Holt tidvis drar strikken langt, så er det også mye som er svært gjenkjennbart. Denne godbiten havner utvilsomt på pallen over de beste norske krimromanene fra 2021 i min bok.

5.januar 2022 – ©Geir Tangen

Tilbake på rett spor

Den tredje boken i serien om den tidligere kriminalteknikeren Enzo McCloud, og hans forsøk på å løse syv av Frankrikes største uløste kriminalgåter er en skikkelig opptur! Første bok «Ualminnelige mennesker» er en genistrek av en kriminalroman, mens andre bok «Kritikeren» var en stor skuffelse. I «Blodets bånd» er Peter May tilbake i storslag, og historien er kjempespennende fra begynnelse til slutt. Fartsfylt, overraskende, drivende og interessant på alle plan.

Her er det så mange uforutsigbare plott-twister at en kan bli svimmel av mindre, og etterforskningen drives videre med stadig nye skremmende detaljer, og i et tempo som gjør at det aldri blir kjedelig. Den tredje saken til Enzo blir utvilsomt også den mest sammensatte og krevende av dem så langt, og han kastes fra skanse til skanse også på det personlige planet. Det han selv, døtrene hans, og samboerne deres blir utsatt for i denne boka kan vel nærmest kalles en nådeløs vendetta. Her er de i konstant fare, og det er et heseblesende kappløp om å klare å finne drapsmannen før han utsletter dem alle.

Boka er nok litt krevende for dem som blir forvirret av veldig sammensatte plott, og her er det mange franske krinkelkroker i både språk og vendinger som krever at du er konsentrert. Men, du verden så gøy det var å se at det potensialet som serien la opp til i første bok ikke ble skuslet bort likevel. Nå ser jeg virkelig fram til de siste fire bøkene i denne serien som May altså skrev før han slo gjennom med «Svarthuset» og «Lewis-brikkene».

26.desember 2021 – ©Geir Tangen