Hvem får årets Riverton?

Som vanlig så prøver jeg å se litt inn i glasskula når det nærmer seg nominasjonene til Rivertonprisen for årets beste norske kriminalroman. På torsdag blir de nominerte presentert under Krimfestivalen i Oslo, og tradisjonen tro presenterer jeg dere for de fem jeg TROR blir nominert, og de fem jeg skulle ØNSKE ble det. Har de siste årene truffet merkverdig godt på tipsene, så får vi se om en koronasyk hjerne klarer å grave fram gull denne gangen også.

Her er de fem titlene jeg TROR blir nominert til årets Rivertonpris. Forklaring på hvorfor finner dere under bildet:

Dette er altså mitt utvalg av hva jeg TROR, og sannsynligvis ikke den endelige fasiten, men det ville overraske meg stort om ikke noen av dem blir å finne blant de nominerte. Fire av fem har vært nominert tidligere, og tre av dem har vunnet prisen.

Aslak Nore har fått utelukkende glitrende anmeldelser for «Havets kirkegård», og nevnes som en oddsfavoritt hos alle forfattere jeg har snakket med. Et vell av gode anmeldelser kan vi vel si at festivalforfatter Anne Holt også har fått for «Det ellevte manus». Etter min mening har hun skrevet sin klart beste bok på to tiår. Sven Petter Næss vant prisen i fjor for «Skjebnesteinen», og «Skyldig» er faktisk enda bedre. Da ville det nesten være rart om han ikke dukket opp på kortlisten i år også. Så har jeg valgt ut to mer usikre kort fra bunken. «Elskeren» av Helene Flood fordi det er en bok som enkelte anmeldere er kjempebegeistret for. Den har fått flere seksere i aviser, og hun ble merkelig nok ikke nominert for gjennombruddsromanen sin «Terapeuten». En liten kompensasjon for en tidligere feilvurdering her? Jeg tror det. Den siste jeg trekker fram er altså Ingebjørg Berg Holm. Litt overraskende på mange kanskje at jeg tror hun når opp til en nominasjon, men svært gode anmeldelser, og det faktum at hun også tidligere er nominert til prisen teller inn. I tillegg til at hun trolig er en av Norges mest litterære krimforfattere. Dessuten er «Rasende binne» en knakende god psykologisk thriller.

Så har vi de fem jeg virkelig skulle ØNSKE hadde blitt nominert i år. Her kunne jeg tatt med både Anne Holt og Sven Petter Næss for min egen del. En nominasjon til en av de to vil uansett glede meg stort, men jeg tenkte jeg ville løfte frem fem andre navn som mine personlige ønsker:

Jada, jeg vet at enkelte reagerer på at jeg løfter fram Agnes her med «Uvigslet jord», men av de 28 nye norske kriminalromanene jeg leste i fjor, så må jeg si at den var en av de mest helstøpte kriminalromanene. Hun har (etter min mening) skrevet sin aller beste bok, og burde stått på lista. Den er spennende, skremmende og sår, og den har en hjerteskjærende tematikk som ikke mange norske krimforfattere våger å dykke ned i.

Så synes jeg vi er langt på overtid når det gjelder å gi Hans Olav Lahlum en anerkjennelse for det flotte forfatterskapet han har produsert siden 2010. «Sneen var ren» er den beste historiske krimromanen han har skrevet. Et pirrende mysterium og et innblikk i Norge under andre verdenskrig som virkelig fenget meg. Dessuten har han lansert en solid protagonist i Engly Martinsen som vi blir skikkelig glad i. Et lesehøydepunkt for meg i fjor.

Å få Bjørn Beltø tilbake på sirkushesten var en fryd for oss som har savnet ham, og «Sølvmyntene» er en av de beste bøkene i serien. Her sprudler Egeland igjen etter at jeg synes han har gått litt på tomgang i sine siste thrillere. En merker energien i hver eneste setning. «Sølvmyntene» er svært spennende og har et driv som vi husker fra Beltøs glansdager.

«Matadorens siste dans» er kanskje den kriminalromanen som skilte seg mest ut av fjorårets norske kriminalromaner. I denne boka har Øistein Borge en hommage til den engelske landsbykrimmen som er så fin at en kan få tårer i øyekroken. Selv om handlingen foregår i Spania, så er settingen gjenkjennbar så det holder. En stille, rolig og forsiktig krimroman der karakterene virkelig får lov til å skinne. Her viser Borge mestertakter, og spikrer alle som påstår at krim ikke kan være litteratur mot veggen til allmenn spott og spe. Et nydelig stykke norsk kriminallitteraturhistorie.

«Rød stjerne» er Ørjan Nordhus Karlssons tredje bok i actionthrillerserien om Ida Vinterdal, og det er rett og slett en forbigåelse av juryen at de ikke nominerte «Hvit armada» da den kom for noen år siden. Disse thrillerne til Karlsson er så spennende at det er merkelig at de ikke tapetserer hver eneste bokhandel i Norge. Det er på høy tid å nominere Karlsson, og stort bedre anledning enn med «Rød stjerne» får de ikke. Det dramaet som foregår i isødet på Svalbard er så godt plottet og fortalt at det var nære på at jeg måtte kjøpe inkontinensbind.

Så til slutt. Noen «dark horses». Altså … Knakende gode krimromaner som kanskje blir å finne blant de nominerte, men som ikke nådde helt opp i siste runde for min egen del:

Heftig adrenalinkick!

Sven G. Simonsens andre thriller, «Crux» følger pent i fotsporene til hans debutroman «Risiko», som kom for to år siden. Det gjelder i hele thrillerens fargespekter.

De ekstremt spennende og gode actionsekvensene er like spektakulære og illustrerende som de vi fikk i hans prisnominerte debutroman «Risiko». Hovedpersonen like tøff, smidig, snartenkt og senesterk. Men aldri i nærheten av å bli en Lara Croft-klisje. Liv Eriksson er tøff slik beintøffe jenter i vår tid kan være. «Crux» er befriende, frisk og spennende lesing fra begynnelse til slutt. 

Handlingen er hektisk jagende, noe som også understrekes av korte og handlingsmettede kapitler, med høyt tempo, spesielt i andre halvdel av romanen. Når du først setter deg ned for å lese denne boka, gir forfatteren deg svært få anledninger til hvileskjær.

Dette er forfatterens største styrke. Han skriver actionscener som få andre norske thrillerforfattere vil klare å overgå, og han har en protagonist som forlanger å få stå midt i spotlighten. Hun er den rettferdige helten som går etter de korrupte og mektige skurkene. Skruppelløst jager hun dem fra skanse til skanse som en rottweiler. Samtidig så er dette forfatterens svakhet. Det er for lite rom for ekte følelser og litt mer dyptpløyende prosa som lar oss få hvile i karakterene og hendelsene. Det dreier seg hele veien om å skyve handlingen framover. Liv Erikssons ensrettede blikk mot det som (alltid) viser seg å være en riktig hunch. Dama må ha verdens mest velutviklede magefølelse, og storyen blir derfor litt forutsigbar for trente lesere.

I «Crux» beskytter hun en ung gutt på vei inn i et farlig gjengmiljø og forsøker å avsløre en korrupt statsråd. Hun reiser til Haiti for å avsløre bistandskorrupsjon, og hun slåss med bare nevene mot grums fra Oslos underverden. Er dette tøft? JA, definitivt! Er det spennende? JA, så absolutt! Vi trenger hardtslående damer i norsk spenningslitteratur, og de blir ikke tøffere enn Liv Eriksson. Og så trenger vi nye norske forfattere som våger å løfte det stemoderlig behandlede actionthrillerformatet til nye høyder. Sven G. Simonsen gjør akkurat det. 

20.februar 2022 – ©Geir Tangen

FRISK – FREKK OG FREIDIG!

Friskt. Annleis. Sprekt. Spanande. Frekt. Modig. Fargerikt. Morosamt. Artig. Sprudlande. Rått. Ekte. Hjertevarmt. Sorgtungt. Unikt …. Og med ein aller siste twist som me kunne vore forutan!

Alt dette og meir til, er «Tonedød». Randi Fuglehaug sin andre krimroman med handling frå Voss tar pusten frå deg. Det er så levande og sprudlande skildra med ekte varme, fargerike karakterar og frekk humor at det er ein fryd å lesa. Denne krimromanen handlar ikkje om eit drap på Voss. Den ER Voss i eitt og alt. For alle oss som kjenner denne store bygda (eller vesle byen), så er det nesten så ein må rista på hovudet over kor godt Randi Fuglehaug treff med sine spinnville utgreiingar. Ho klarar på forunderleg vis å smelta saman alt det vakre, varme og sjarmerande med det litt eplekjekke, småborgarlege og ufine i bygda.

Ein verdsberømt saksofonist fell død om på scenen under Vossa Jazz. Etterforskinga rykker idylliske Voss ut av påskefreden, og den eigenrådige journalisten Agnes Tveit hamnar midt oppi eit livsfarleg drapsmysterium. Saksofonisten Marta Tverberg fell død om på scenen berre minuttar etter at ho har halde ei flammande tale med kritikk av både jazzmiljø og festival. Seks hundre tilskodarar i salen er vitne til dramaet – blant dei mange som har hemmelegheiter den omdiskuterte divaen ikkje lenger kan røpe. Agnes er midt i arbeidet med biografien om Tverberg og kjem snart tett på fleire av desse hemmelegheitene.

Hovudpersonen hennar, Agnes Tveit, er til å ete opp med alle sine feil og manglar, sin sjarm og sitt nyfikne vesen. Ho er alt det ei frustrert nyskilt dame som klatrar mot 40 skal vere, der ho strekk seg i spagaten, og i ein konstant limbo mellom alt det ho helst vil, og det ho klarar å få til. Fuglehaug vågar til og med å gje dama ein frekk sensualitet som kjem til uttrykk i fargerik skildring. Og der me andre krimforfattarar sit att med ein flau smak i munnen over at me aldri vågar å gje karakterane våre noko så enkelt som ekte kåtskap, så tek Fuglehaug skrittet heilt ut og gjer med det Agnes Tveit til heil ved. Imponerande!

Både miljø, karakterar, skildringar og krimplott er betre i denne boka enn i debuten «Fallesjuke», og det seier litt, for det var bra der og. Så får eg heller leve med at boka kunne spart seg for dei fem siste sidene. Avslutninga før den aller siste lille twisten var meir enn god nok. Det kunne, og burde blitt ståande slik. Men pytt pytt … Boka er klink sekser på terningen uansett!

©Geir Tangen 03.02.22