Jo Nesbø har skrevet om Kongeriket. Det er vel bare rett og rimelig at det er kongen selv som har påtatt seg det ansvaret. Over 600 sider viser Jo Nesbø hvorfor han har den posisjonen han har fått innen norsk krim. Mannen kan skrive. Også det som ikke nødvendigvis ville fått merkelappen «krim» dersom navnet på bokryggen var et annet. «Kongeriket» er en stille, melankolsk, burlesk og litt skakk røverroman, skrevet med en royal penn.
Jo Nesbø har skrevet om Kongeriket. Det er vel bare rett og rimelig at det er kongen selv som har påtatt seg det ansvaret. Over 600 sider viser Jo Nesbø hvorfor han har den posisjonen han har fått innen norsk krim. Mannen kan skrive. Også det som ikke nødvendigvis ville fått merkelappen «krim» dersom navnet på bokryggen var et annet. «Kongeriket» er en stille, melankolsk, burlesk og litt skakk røverroman, skrevet med en royal penn.
Skal vi begynne med å være litt ærlige, så er ikke dette noen stor spenningsroman. Til det er den for saktegående, for baktung, for dvelende og for utsvevende. For ordrik også kanskje. Med det sagt så er den et mesterstykke av en roman. En fantastisk historie som river leseren med seg, og drar ham gjennom sørpe og søle opp i det grisgrendte bygde-Norges mest nedrige små samfunn. Det er så vakkert. Det er så vondt. Det er så treffende. Og som vanlig … Nesbø sparer aldri på detaljene og oppfinnsomheten når det kommer til de mest morbide partiene. Hovedpersonen Roy Opgard er kanskje den beste litterære karakteren jeg noensinne har møtt mellom to stive permer.
Ja, la oss gjerne snakke litt om Roy. Vi forfattere er gjerne opptatt av at karakterene våre skal ha menneskelig dybde og flere sjatteringer. Ikke være sjablonger som både tenker og opererer som roboter. Det er en vanskelig øvelse for de som ikke er særlig trent på å skrive skjønnlitterært, men faller såre enkelt for andre. Det kan læres selvsagt, men mye av det sitter i arvematerialet. Jo Nesbø har fått rikelig av disse genene, og i sine beste stunder (som her), så gnistrer det av karakterene hans. Roy Opgard er en studie i karaktertegning som bør legges opp som pensum på alle forfatterskoler og skrivekurs fra nå av.
Jeg kan dessverre ikke si så mye om bensinstasjonseier Roy Opgard uten å avsløre mye av bokens innhold, men la meg si det slik. Han har mange sider ved seg. Svært mange. Det er fristende å bruke et så slitt uttrykk som «kamelon» her, men i mangel på noe bedre, så lar jeg det illustrere ham. Han er like skiftende som været på Opgard, men samtidig like stødig som fjellet han står på. Han er sindig og oppfarende. Kynisk kalkulerende i all sin spontanitet. En belest og visdomsfull dyslektiker uten skolegang. En omsorgsfull og hjertegod sosiopat. En lagspiller som alltid setter seg selv først. Og vi møter ham i første person … Hele romanen er en 600 siders jeg-fortelling sett gjennom Roy Opgards øyne, med hans tanker, hans livsfilosofi, hans betraktninger, og hans rasjonelle natur spent i bue mot irrasjonelle valg og uforutsette hendelser.
Så kan en som sagt ha innvendinger mot at dette ble seigtflytende grøt til spenningsroman å være. Samtidig så er det MER enn nok blod, action, drap og spinnville hendelser her til å fylle en hel miniserie med stuntmenn. Det er bare det, at gjennom Roys øyne så er slike ting som døden en helt naturlig del av livet. Når den kommer er ikke så viktig. Ikke hvordan heller. Noen vil vel også påstå at det er et karikert bilde av bygde-Norge Jo Nesbø tegner i Kongeriket. Vel … Da har de ikke vokst opp på bygda slik som meg. Tidvis kunne han tråkket enda hardere på gasspedalen enn det han gjør her. Det finnes verre bygder i Norge enn det fiktive «Os» som Nesbø skriver om, for å si det slik.
Dette er altså ikke den beste krimromanen Jo Nesbø har skrevet, men han har aldri skrevet bedre enn dette …
En halvtimes portrett der Lars Mytting intervjuer Jo Nesbø om «Kongeriket» (Kilde: Aschehoug)
Sidsel Dalen har vokst som skjønnlitterær forfatter siden debuten i 2011. Hennes andre roman 21 dager ble til og med nominert til Rivertonprisen ifjor. Nødhjelp er hennes tredje roman med journalist Mia Mikkelsen i hovedrollen. På veien har imidlertid noe gått tapt. Den sjarmerende friskheten, humoren og spenningen som gjorde hennes debutroman Dødelige dråper til en sidevender er nå erstattet av skildrende sosialrealisme, storpolitisk maktspill, korrupsjon, og ganske lange sekvenser med gravejournalistikk. Litterært er hun utvilsomt blitt mye bedre, men historiene hennes mangler tempo. Kniven er ikke like skarp. Den indre dramaturgien har overtatt for den ytre.
Så kan en gjerne diskutere i det uendelige hvorvidt dette er et pluss eller et minus for hennes forfatterskap. Som krimforfatter mener jeg det er et minus. Det er ikke bra at en krimroman mangler både tempo, spenning og skarphet. Ikke minst siden dette var Dalens store styrke i den første, og til dels også i den andre romanen. Mye av fortellergleden og den ungdommelige råskapen er slipt bort, etter min mening. Samtidig ser jeg at Sidsel Dalen langt på vei lykkes i å skape et indre drama og et politisk drama som griper leseren. Hun skriver bedre, er mye flinkere til å gi bikarakterene et ansikt, har flere undertekster, og skildrer tøffe miljøer og psykisk syke mennesker på en svært god måte.
Likevel … Jeg savner Sidsel Dalens opprinnelige forfatterstemme. Nødhjelp er på nesten 400 sider, men har kun tre spennende scener. Åpningsscenen, en scene der Søs flykter fra Tommy i skogen og avslutningscenen der alt og alle møtes til et endelig oppgjør. Mia er aldri i noen som helst fare med unntak av siste scene. Ikke politisamboeren hennes heller. Der Dødelige dråper var en hysterisk klappjakt fra start til mål, er Nødhjelp en ganske stillferdig og stillestående roman. For all del … Det er både interessant, gripende og engasjerende å lese om det storpolitiske spillet rundt statssekretæren og om Søs sine vanskeligheter på vei inn i et rusmiljø, men tempoet er omstendelig.
Når alt dette er sagt så bør jeg legge til en observasjon som kan forklare og rettferdiggjøre Dalens valg. Norsk krim de siste to åra har beveget seg klart og tydelig i den retningen der Sidsel Dalen nå befinner seg. Vi ser stadig flere krimforfattere som bruker langt mer plass i bøkene sine på å sette sosialrealistiske problemstillinger til debatt. Gjerne på bekostning av hasardiøse actonscener, høyt tempo og neglebitende cliffhangere. Gard Sveens Helvete åpent, Chris Tvedts og Elisabeth Rasmussens Djevelen barn, Trude Teiges Jenta som sluttet å snakke og Thomas Engers Våpenskjold er alle eksempler fra de siste to årene på det samme. Krimbøker skal ikke bare være spennende lengre. De skal også si noe viktig, og sette problemer til debatt. Rent litterært er nok dette riktig vei å gå vil mange si. Vi ser for eksempel at Jussi Adler-Olsen og paret Cilla og Rolf Börjlind gjør de samme grepene i sine bøker utenfor Norge. Jeg på min side er ei enkel sjel, og savner derfor halsbrekkende spenning og harehjerte. Ikke bare hos Sidsel Dalen, men hos alle de nevnte forfatterne.
Hva er i så fall konklusjonen min? Vel, den er at Sidsel Dalen er en smart krimforfatter som har tatt grep og som følger med i sjangerens tegn i tiden. Hun skriver bedre, beveger seg langsomt bort fra krim/thriller-segmentet, og klarer å skrive mer dyptgripende historier. Hun er ikke alene om å gjøre dette. På den andre siden opplever jeg personlig bøkene som langt mindre spennende, og sosialrealismen og maktspillet går på bekostning av driv og tempo i fortellingene. Sagt med andre ord. Nødhjelp er en godt skrevet historie som griper og engasjerer leseren, men som mangler drivet, spenningen og røffheten som har preget Dalens to første bøker.
Det er en uskrevet regel i litteratur-Norge at en forfatter ALDRI skal svare en anmelder offentlig når en har fått en dårlig kritikk. Dette er noe omtrent alle forfattere respekterer mer eller mindre motvillig. De siste to dagene har imidlertid det motsatte skjedd. I går tok Vidar H. Andersen et kraftig oppgjør med anmelder Ståle Hovdenakk i VG, og i dag følger Helge Thime-Iversen opp med en bredside mot samme avis og Ingvar Ambjørnsen. Dette er interessant. Ser vi en ny trend der forfatterne ikke lenger finner seg i å bli kritisert uten å kunne ta til motmæle?
Jeg har lenge ventet på at dette skulle skje. En del aviser, bloggere og tidsskrifter har i økende grad kuttet bokanmeldelser inn til beinet, og anmelderne skal skrive sin faglige vurdering av boka i bittesmå artikler, som mest av alt ligner notiser. Når en skryter så gjør det jo ikke så mye, men når en slakter … ? Fortjener ikke forfatteren og leserne å få en skikkelig og grundig grunngivelse for hvorfor noe er et «makkverk» eller en «Lite troverdig klisjèbombe»? Både Andersen og Thime-Iversen påpeker akkurat dette i sine innlegg. Det er ikke terningkastet og det at anmelderen ikke likte boka de reagerer på. Det er at begrunnelsen til totalslakten er så overfladisk og lite gjennomtenkt av anmelderen. Når anmelderen bruker sterke ord så bør han vel også presentere sterke begrunnelser for dette?
Jeg er personlig uenig i begge de to VG-anmeldelsene av «Mysteriet» og «X» . Det vil dere se om dere leser mine omtaler som det er linket til ved å klikke på bokomslagene her inne. Men, det er ikke poenget mitt. Poenget er at forfattere er så forsvarsløse når slikt skjer. Vi opplevde noe av det samme her hjemme. Min kones bok «Stryk meg over håret» fikk en hel drøss med gnistrende anmeldelser, men ble totalslaktet ett sted. Da kunne vi ikke gå ut å si det som helt åpenbart var sannheten. Nemlig at anmelderen utvilsomt bare hadde lest litt av boken, og det faktum at han var en 73 år gammel pensjonert mannlig lektor, og at det dermed var så totalt skivebom på målgruppen som det går an å komme for den boken. Vi kunne ikke si noe. Måtte bare holde kjeft, for en anmeldelse er ikke noe man diskuterer. Den bare er. Fremdeles står den der … Høyt oppe på Googles søkemotor … Full av helt åpenbare feil og mangler … Til evig tid. Er det greit?
Jeg synes de to forfatterne tar opp en hanske som har blitt liggende alt for lenge på bakken. De er modige som tør å gjøre det. Jeg kan si meg enig i en god del av det de sier, men ikke alt. Jeg gir dere de to forfatternes uttalelser i sin helhet her, så kan dere selv vurdere. Er dette på sin plass? Er det sutring? Har de et poeng og to, eller blir dette bare indignert oppgulp fra fornærmede kunstnere?
HELGE THIME-IVERSEN (Forfatter av «X» – Juritzen 2013)
Klikk på bildet for å lese MIN anmeldelse av «X»
Et lite hjertesukk som har vært stengt inne litt for lenge.
Inspirert av Vidar H. Andersens oppgjør med anmeldelsen av hans Mysteriet i VG tar jeg bladet litt fra munnen jeg også.
Selveste Ingvar Ambjørnsen anmeldte X for VG og ga den terningkast 2 i fjor sommer. Det er ingen hemmelighet, og i seg selv er det egentlig helt greit også. Ikke alle elsker boken min, det har jeg ett hundre prosent forståelse for. NRK P1 elsket den, VG «hatet» den, Haugesunds Avis og Bergens Tidende lå et sted midt imellom. Så skal ikke forfattere kommentere negative anmeldelser, og det hadde jeg heller ikke tenkt å gjøre, men flere har kommentert nettopp denne anmeldelsen overfor meg og kommet med spørsmål om den, så nå tar jeg altså bladet fra munnen (der har jeg brukt den klisjeen to ganger).
Det første jeg vil si er at når en etablert, ekstremt velfortjent, anerkjent forfatter totalslakter en debutant i landets største avis, så er han fullt klar over hvilken kraft hans mening har. Da mener jeg at han for det første bør vise litt respekt og for det andre komme med noe konkret. Så vidt jeg kunne se var det tre elementer han kritiserte. 1. Plottet er «spinnvilt» med en «gærning» som flyr landet rundt og dreper folk. 2. Hovedpersonen har et alkoholproblem (les: klisjé) og 3. Forlaget skryter for mye av boken på omslaget. Så føyer han til at det er 400 sider med underholdende tull og tøys.
Plottet er altså hovedankepunktet hvis jeg har forstått ham rett. Nei, jeg mener ikke at plottet er veldig realistisk i den forstand at jeg tror noe slikt faktisk vil skje noen gang (på flere andre plan mener jeg likevel at det er realistisk). Men var det spennende? Var det intrikat? Var det underholdende? Og uten at jeg vet hva Ingvar Ambjørnsen mener om noen av disse bøkene – er plottet så mye mer realistisk i Nesbøs Snømannen og Panserhjerte, Tom Egelands Lucifers evangelium, eller Jørgen Brekkes Nådens omkrets? (jeg liker for øvrig alle).
Ambjørnsen nevnte ingen andre av byggesteinene en bok består av. Ikke ett ord om språk, beskrivelser, karakterer, dialog, spenningsoppbygging eller noe annet enn plottet. Det kan godt være han mener at alt er like dårlig, og at det ikke finnes noe positivt her, men han sa ingenting om det (faktisk skrev han at boken var underholdende, at forfatteren tydeligvis har kost seg med manuset, og at det innimellom smittet over på ham). Min ambisjon var å skrive en underholdende krimbok. Ja, det er elementer av både historie, samfunnskritikk, hverdagsrealisme og karakterers personlige problemer som tas opp, men hovedpoenget mitt har vært å underholde. Ikke å skrive et høyverdig skjønnlitterært mesterverk basert på en sann historie.
Jeg skal tåle både toere og enere om de skulle dukke opp, men da forventer jeg en viss saklig, konkret kritikk. Jeg stiller spørsmålstegn ved at VG lot en så slett, skuldertrekkende og intetsigende anmeldelse stå på trykk. Ambjørnsen gjorde akkurat det samme da han ga terningkast 1 til Stein Morten Liers Bunnen av himmelen på akkurat samme grunnlag i 2011. Jeg har ikke lest den boken, men jeg vet at ett av hovedankepunktene hadde å gjøre med en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad i moderne tid. Realistisk? Nei. Men Ingvar Ambjørnsen hadde ikke trengt å lese boken en gang for å komme til den konklusjonen. Det står bakpå omslaget. Og når han så det, og ikke klarte å svelge den kamelen, så aksepterte han ikke bokens premisser. Da burde han lagt den fra seg og bedt VG om å gi den til noen andre. Deretter kunne han skrevet en artikkel om krimlitteraturens blindspor, hvis det er det korstoget han ønsker å lede an.
Jeg jobber for tiden med en ny bok. Den kommer ikke til å være mer realistisk enn X, men forhåpentligvis med en beslektet type spenning og mystikk, og med mye realisme i alt det urealistiske. Når den en gang forhåpentligvis kommer ut, så tar jeg imot de terningkast som måtte komme, men dersom noen anmeldere, bloggere eller hvem det måtte være, leser på bokens bakside og ser at dette i utgangspunktet ikke er noe for dem – ikke les. Og for all del ikke anmeld den. Det holder å si at du ikke liker den type bøker. Det er helt greit.
VIDAR H. ANDERSEN (Forfatter av «Mysteriet» – Nova Forlag 2013)
Les MIN anmeldelse av «Mysteriet» ved å klikke på bildet.
JEG MÅ TA BLADET FRA MUNNEN FORDI NOK ER NOK!
Jeg kan godt få terningkast 2 med en begrunnelse i VG, men å bli uthengt som homohater og tillagt meninger som andre anmeldere har publisert, før Hovdenakk leser boken er langt under beltestedet og langt forbi det en seriøs anmelder skal gjøre. Å gi lave terningkast krever faktisk mer en forklaring enn høye terningskast. Som redaktør i Norges fremste litterære magasin, Prosa, burde Hovdenakk selv eller VG`s redaktører vise integritet og la en annen anmelde boken på nytt på skikkelig vis, eller sørge for å fjerne hele makkverket sitt. Når det gjelder Hovdenakk`s påstand: «homofili langt på vei sidestilles med perversitet, vold og svik» har jeg følgende å si: Hvis han faktisk hadde lest boken skikkelig, så hadde også han, som de fleste lesere, sett at seksuelle legninger sidestilles i boken og ikke omvendt. Ingen andre har påstått en slik fremstilling. Hovdenakk står dermed alene med sin oppfatning og syn på andre menneskers legning, som han nødvendigvis måtte ha tenkt over, for å komme frem til en slik konklusjon etter å ha lest min bok. Jeg har ingen negative meninger om homofili, bare positive. Det påståes også at jeg nesten har begått plagiat av Stieg Larsson`s bøker. «vil så gjerne være Stieg Larsson». Dette finner jeg veldig krenkende. Anmelderens meninger om at jeg vil være lik Larsson er bare så altfor tydelig hentet direkte fra bokbloggere som har anmeldt boken før ham, og de kommentarer forlaget har valgt å trykke på baksiden av boken. Han har så gjort seg opp en slags dømmende mening om dette. Jeg har nok med å være meg selv, om jeg ikke skal være noen andre i tillegg. Det er noe de fleste vet. Hadde anmelderen så mye som undersøkt bare en smule om meg, så ville han skjønt hvor mye en slik påstand sårer.
Jeg vil også si at det i hovedsak IKKE er jeg som reagerer mest på dette makkverket av en «anmeldelse» som ligger ute til evig tid hos VG og skader forfatterskapet mitt så kraftig. Men det er jeg som til stadighet må svare på reaksjonene. Jeg synes selvfølgelig det er trist å bli behandlet så lite respektfullt av Hovdenakk og VG, men det er lesere av boken som reagerer ganske kraftig. De som kanskje kunne vært mange flere hvis det ikke var for at hver gang noen søker på min bok på nettet, så kommer denne «anmeldelsen» øverst i alle søkemotorer og gir dermed et utrolig negativt førsteinntrykk av mitt arbeid.
Jeg er nå veldig lei av å måtte forklare dette dårlige arbeidet fra Sindre Hovdenakk og svare på spørsmål om hvorfor han har hengt meg ut som han har gjort, som en dårlig forfatter, når så mange lesere mener motsatt. Det vet jeg nemlig ikke. Jeg henviser derfor nå og fremover til ham og kommentarfeltet til «anmeldelsen» hos VG.
Takk til dere som går inn og har gått inn på VG`s kommentarfelt under «anmeldelsen» av boken min og forsvarer den overfor det utrolig dårlige arbeidet.
GEIR TANGEN 