Det er selvsagt alt for tidlig å komme med en slik uttalelse, men at «Den syvende demonen» av Øistein Borge vil være en av toppene i krimåret 2016 tror jeg vi kan slå fast allerede nå. Intenst spennende, godt skrevet, og plott og karakterer som fenger fra første stund.
«Den syvende demonen» er en kriminalroman i nåtid med handling hovedsakelig fra idylliske Saint Maxime ved den franske Riviera, ispedd en del historiske subplott fra en liten fransk landsby under andre verdenskrig, samt noen scener som utspiller seg i henholdsvis Buenos Aires på femtitallet og på en kunsthistorisk reise i syd-Frankrike med Edvard Munch og Henri Matisse som viktige bipersoner. I hovedplottet følger vi den norske Kripos-etterforskeren Bogart Bull som blir sendt til Saint Maxime for å bistå det franske politiet i deres etterforskning av drapet på den gamle norske multimillionæren Axel Krogh. Mens Bull er der nede blir også Kroghs datter drept på lignende vis. Sentralt i etterforskningen står tyveriet av et ukjent Munch-maleri og en rituell avstraffing post mortem av ofrene ved at det er skåret ut et kors i ryggen på både Axel og datteren. Etterforskningen sender Bull fra idylliske Provence til en liten landsby i nærheten av Valdemossa på Mallorca. Samtidig med at vi kommer nærmere en løsning på drapsgåten følger vi det historiske dramaet som utspiller seg under andre verdenskrig. Hendelsene henger naturlig nok nøye sammen, men det er først når Bull returnerer til Norge at de siste puslespillbitene i mysteriet kommer for en dag.
Øistein Borge har tidligere skrevet barne og ungdomslitteratur med stort hell, men beveger seg nå over i krimsjangeren for voksne med «Den syvende demonen». Han har valgt en subsjanger innenfor krim som er veldig tidsriktig. Å skrive kriminalhistorier fra nåtiden med parallelle subplott fra historiske hendelser er blitt mer og mer populært de siste par årene innen norsk krim. Jørgen Brekke har gjort det samme i alle sine bøker om politimannen Odd Singsaker og hans samboer Felicia Stone. Gard Sveen vant Rivertonprisen og Glassnøkkelen i 2014 for den fantastiske boken «Den siste pilegrimen» der vi følger en pågående drapsetterforskning i nåtid, mens den egentlige gåten utspiller seg i et drama fra andre verdenskrig. Folk elsker slike bøker om dagen, og Borge er flink til å flette disse trådene sammen på en god og troverdig måte.
Jeg føler Øistein Borge får belyst flere temaer i sin roman på en god måte. Det ene er grensegangen mellom hva som er en heltedåd og hva som er en forbrytelse. Jeg synes også hovedpersonens obligatoriske akilleshæl i form av psykiske vansker etter å ha mistet sin kone og sin datter i en bilulykke blir behandlet på en god og troverdig måte som gir protagonisten ekstra dybde. Problematikken får rikelig med plass, noe som også er rimelig med tanke på hvor nært opp til handlingen i tid disse dødsfallene er. Thomas Enger har gjort mye av det samme i sine bøker om Henning Juul, men jeg synes Borge gjør det både bedre og mer virkningsfullt i denne boka.
Miljøet er viktig i denne boka. Jeg vet ikke om det er bevisst fra Borge sin side, men det er så absolutt et godt trekk å bruke Saint Maxime og Valdemossa som to viktige åsteder. Nordmenn er et feriefolk, og vi har i større og større grad lagt vår elsk på turiststedene i syd-Europa. For de av oss som elsker Provence er selvsagt Saint Maxime og Saint Tropez to byer som holdes høyt, og miljøbeskrivelsene fra disse stedene er så autentiske at det er liten tvil om at forfatteren har god kjennskap til både området og kulturen. Det samme gjelder Valdemossa på Mallorca. Er du nordmann og har vært på Mallorca, ja så har du også vært i denne byen. Det er gjenkjennbart, skaper gode og varme assosiasjoner, og vi kommer nærmere den fiktive handlingen. Dessuten får vi det skumle og grusomme i handlingene som en kontrast til alt det vakre og avslappende i miljøet.
Borges karakterer er usedvanlig gode, og er i tillegg til et svært godt språk kanskje noe av det aller beste med denne romanen. Bogart er en sylskarp protagonist. Vi føler med ham fra første side av, og det som skjedde med familien hans er så hjerteskjærende at vi som lesere hadde godtatt det meste fra hans side. Som tørrlagt alkoholiker i sorg framstår han også svært troverdig og sympatisk. En karakter vi mer enn gjerne følger videre. Jeg kunne fortsatt slik med karakter for karakter. Hver og en av dem har et særpreg som gjør dem tredimensjonale og troverdige. Selv den mørke satanisten og den manipulerende rikmannsdatteren får kjøtt på beina her. De er ikke karikerte, noe som i seg selv er godt gjort med slike karakterer.
Språket er et kapittel for seg. Dette er skrevet av en forfatter. Det skjønner vi med en gang. Han har evnen til å fange øyeblikket med ord, og han skriver nesten helt uten klisjèer og flåsete passasjer. Forfatteren bruker språket for å male stemninger og bilder, og han gjør det vakkert.
Romanen er rett og slett svært bra fra start til mål. Historien er god, den er usedvanlig godt fortalt, karakterene er glitrende og plottet fenger fra første stund. Vi rives med både i de historiske passasjene og i de etterforskningsmessige scenene der vi følger Bull i nåtid. En liten refs til forlaget for valg av omslag, dog. Det var IKKE bra …
Jeg er IKKE enig med VGs anmelder som mener boken har litt for mange klisjeer og Patos. Tvert imot vil jeg si. Skal du lese èn norsk krim av de som er utgitt så langt i år, ja så er det denne. Bør være en selvsagt kandidat til neste års Riverton-nominasjoner.