Djevelmasken er Tom Egelands sjette roman om arkeologen Bjørn Beltø. I dagens VG kan du lese min anmeldelse av boken. En langt mer lavmælt fortelling der Egeland går dypere inn i små menneskers tro og tvil. Mye av tempoet, drivet og spenningen er tonet ned. Les min VG-anmeldelse ved å klikke på faksimilen her:
ANMELDELSE: DJEVELMASKEN av TOM EGELAND
Vil du se andre mediers anmeldelse av samme bok, klikk på lenkene nedenfor:
Jaha … Hva i all verden er det for noe…?, tenker du sikkert når du ser tittelen. Svaret er såre enkelt. Det er Den 13.disippel av Tom Egeland. Hans siste bok om arkeologen Bjørn Beltø er en nytelse for alle oss som elsker å undre. Vi som ikke tror vi har svarene på alle livets gåter. Vi som fremdeles lurer på hva som er der mellom himmel og jord. Det som vi aner, men som vi ikke kan se. Vi som av og til kikker opp på himmelen, ut i universet, inn i evigheten, og spør oss selv slik Pink Floyd en gang gjorde… «Is there anybody out there…?«
Du som er på jakt etter en anmeldelse som gir denne pallevelteren av en hypet Egeland-bok et realt spark bak, kan bare slutte å lese med en gang. Denne anmeldelsen er viet i superlativenes tegn. Det er er en hyllest til en fantastisk fin bok. En bok som går dypere inn i mitt kristne grunnfjell enn jeg noen gang trodde var mulig. En bok som gjorde noe med meg. Som rørte meg. Som løftet meg.
Jeg mener å huske at Tom Egeland er ateist. I alle fall er hans hovedperson Bjørn Beltø det. Likevel, og på tross av akkurat det, så fikk denne boken meg til å komme nærmere Jesus. Min Jesus. Ikke han som jeg lærte om på Bedehuset i Hardanger, men han som er inni meg. Nå skal ikke jeg forsøke å stå fram som en from og dydelig søndagskristen med Bibelen på nattbordet. Har aldri vært der! Men, jeg har alltid hatt min barnetro. Den har vært der som en visshet så lenge jeg kan huske. Grunnen til at jeg sier dette her er fordi det faktisk har ganske mye med mitt perspektiv på denne boken å gjøre.
Boken bekrefter nemlig ingen av kristendommens myter og historier om Jesus. Tvert om, vil jeg heller si. Egeland gruser dem ganske så effektivt i denne boka. Men, det er et par viktige ting vi må ha i mente. For det første så må vi ha i bakhodet at Egelands bøker om Beltø er ren og skjær fiksjon. Det er galskap satt i system. Det er spenningslitteratur som er skapt for å underholde. Derfor kan ikke, og vil ikke, en roman som dette verken bevise eller motbevise noe som helst. Det er heller ikke Egelands mål, kjenner jeg ham rett. For det andre så er det ingenting kontroversielt i de faktaene som Tom Egeland viser til i boka. De er velkjente hos teologer og skriftlærde i hele verden.
Jeg tror Tom Egelands mål med denne boka er å pirre nysgjerrigheten til folk. Vekke undringen hos leseren. Få oss til å tenke. Hvem var han egentlig denne Jesus? Han gir oss selvsagt ikke et svar, men en herlig og spinnvill Beltøsk konspirasjon. Ikke hva som faktisk har skjedd, men hva som kunne ha skjedd dersom det som befant seg i en grotte i Kapernaum faktisk hadde eksistert. Egeland er en undrer. En tenker. En som ikke klarer å la være å tenke «Hva om …?» eller «Tenk hvis..?» Det er akkurat det som gjør disse bøkene så spennende og inspirerende. Vår kjære Beltø har faktisk funnet «The shane of secrets» og Jesu grav i Sirkelens ende, Olav den Hellige og Moses sine levninger i Paktens voktere. «Babels tårn» og en mumifisert alien i «Lucifers evangelium«, mens både «Paktkisten» og «Biblioteket i Alexandria» blir funnet i Nostradamus testamente. Det er ikke meningen at vi skal tro på det skjønner dere. Dessuten … Snart er det vel ikke mer å finne, vil jeg tro?
Det er med dette som bakteppe jeg altså hevder at Tom Egeland faktisk får meg nærmere min egne religiøse overbevisning i sin siste bok. Han får meg til å undre, å tenke, å gruble, å føle. Det gjør godt å lese bøker som gjør slike ting med deg. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. Det som skjer, og det som liksom «avsløres» burde vel heller fremkalle tvil enn å fremkalle tro? Likevel skjer altså det motsatte.
Den 13.disippel er noe helt annet enn de tre siste bøkene om Bjørn Beltø. Det er «back to basic». Boken starter der den første boken «Sirkelens ende» slutter. Ikke i tid, men i tematikk og tempo. Det er roligere. Mer ettertenksomt.Det er de store spørsmålene om Jesus som står i sentrum. Bjørn Beltø blir sendt ut på en reise i Jesu fotspor, og gjennom denne reisen kommer spørsmålene. De store spørsmålene. De vi alle stiller oss. De eksistensielle og vanskelige spørsmålene. Svarene uteblir selvsagt, men det er selve prosessen med å fabulere rundt dem som gjør denne boka til en intens og berusende leseopplevelse. Jeg elsker den følelsen. Gang på gang la jeg boka fra meg, og lot meg selv fundere og reflektere.
På mange måter føler jeg et punktum er blitt satt med den 13.disippel. Ringen er sluttet. Vår kjære hovedperson har kommet rundt, og er tilbake der han startet, men på et bedre sted. Roligere, eldre og klokere. Slik skal en fortelling være. Gjennom all galskapen og de hinsides sprøe opplevelsene så har den nevrotiske albinoarkeologen stått støtt. Han har vært vår guide gjennom over 2000 romansider. Han er en hard negl!
Den 13.disippel er etter min mening den beste av de fem bøkene i serien. Den går dypere inn i sjelen. Den setter større avtrykk. Den er aldri hektisk eller oppjaget. Løsningene er mer i tråd med hva leseren kan vente seg, men likevel fascinerende og nesten litt trolsk. Hadde historien vært sann ville jeg lagt ut på pilegrimsreise i sommer i stedet for pakketur til syden. Språket er en nytelse i seg selv. Egeland varierer fint mellom det som skal øke og det som skal senke tempoet. Bipersonene i romanen er langt sterkere karakterer enn mange av de vi har sett tidligere, og mange av spørsmålene vi har stilt oss tidligere får sine tvetydige svar i denne romanen. Det er herlig å se hvordan en karakter som Trygve Arntzen blir videreutviklet, og med det skaper en ny dimensjon til et allerede fargerikt persongalleri. Rebecca og Victoria glir inn i min bevissthet som to av de sterkeste kvinneskikkelsene jeg har sett i moderne norsk krimlitteratur. Det sier ikke rent lite, og den ene av dem er knapt våken ett eneste sekund i boka 😉
Javel … Men er dette spennende lesing? Er det krim? Er det i det hele tatt spenningslitteratur? Svaret er både ja og nei. En god krim bør helst ha en sentral kriminell handling og i alle fall en klar og definert antagonist. Den 13.disippel har ingen av delene. Likevel er det dødsens spennende. Det er spennende å følge Bjørn Beltø og Rebecca Mendelsohns jakt på svarene på alle de store gåtene som blir lagt ut foran dem. Det er spennende å bli utfordret til å tenke selv i nye baner. På ukjente kompasskurser og gjengrodde stier. Det er spennende å lese noe som setter i gang prosesser i en selv. Vil det gjøre det hos deg når du leser? Jeg vet ikke, men jeg håper det. Er du åpen nok til å tørre å tenke de store tankene, og ikke bli redd selv om svarene du får i boken og i livet kanskje er helt andre enn de du selv trodde lå der? Ja, i så fall bør du prøve. For meg var denne boken det nærmeste jeg har kommet en åpenbaring i krimsjangeren, men da må du ikke glemme at jeg allerede var frelst i utgangspunktet …
Jeg har hatt Tom Egelands Beltø-serie som leseprosjekt denne vinteren og våren. 5 bøker på 5 måneder. Her er de andre anmeldelsene:
Nostradamus testamente. Tittelen alene skaper både nysgjerrighet og forundring, og den er en invitasjon til en røverhistorie som har fengslet mange. Den franske spåmannen var selv en myteomspunnet røver. Han skrev aldri noe testamente, og hadde så vidt meg bekjent aldri så nære relasjoner til verdens maktmennesker som det Tom Egeland fabulerer om. Men, det er her Egeland viser oss sin genialitet. Han får oss (nesten) til å tro alt han skriver. Den fjerde boken om Bjørn Beltø skuffer ikke.
Mitt store Beltø-prosjekt som jeg startet på i januar nærmer seg slutten. En bok i måneden frem til «Den 13.disippel» ser dagens lys 6.mai. I går ble fjerde og siste bok fullført, og nok en gang så smiler jeg i det skjegget jeg ikke har. Tom Egeland klarer nok en gang kunststykket å gjøre verdens mest usannsynlige historie troverdig. Det er så finurlig og forseggjort at det er en fryd. 600 sider med kreativ og sprudlende historieforfalskning, riv – rav – ruskne gærne soldatmunker, høytravende teologisk tankespinn, og en ellevill jakt gjennom Firenzes kulturminner, biblioteker og gallerier. Det er pur galskap satt i system. Eller om du vil … eventyr for voksne.
Med fare for å gjenta meg selv i mine anmeldelser av Egeland sine fire bøker om arkeologen Bjørn Beltø, så vil jeg sette fokuset på det som skiller Egeland fra andre forfattere innen samme sjanger. Dan Brown har jeg nevnt før, og det finnes svært mange likhetstrekk der. Men, flere av vår samtids forfattere har begitt seg ut på samme slagmark for å prøve å gjenskape Browns suksess. Hva er det som gjør at Egeland skiller seg ut?
For det første så tør han å dra strikken til bristepunktet når det gjelder det aller meste. Han går lenger enn alle andre i å blande sammen fiksjon og fakta. Han frigjør seg langt mer fra litterære normer og regler enn sine sjangerkamerater. Han dykker enda dypere ned i researchmaterialet enn andre, og går ikke til side for å gjengi lange sekvenser fra disse kildene. Han (og forlaget) bruker visuelle virkemidler innen offset for å gjøre manuskripter, brev og kodekser mer troverdig. Andre også gjør dette i noen grad, men ingen så mye som Egeland. Han tør å dra konspirasjonsteoriene sine mye lengre enn det de fleste ville våge. Slik sett så står Tom Egeland fram som langt mer vågal. Faren for å ikke bli tatt seriøst er overhengende.
For det andre så skriver Tom Egeland mye bedre enn det de fleste av hans likesinnede gjør. Kanskje med unntak av akkurat Dan Brown, som jeg ser på som en brilliant mester også når det kommer til språk og uttrykk. Egeland har sekvenser i alle sine fire romaner som er nydelige. Små litterære perler som dukker opp mellom alt det vanvittige som skjer. Det er partier i romanene hans hvor jeg bare nyyyter språk og ordbilder. Lager meg små hareører (Nei FY!) for å kunne finne dem igjen senere. Skriver dem opp i et lite register av gullkorn. Disse sekvensene gir meg et skrikende behov for å kunne skrive selv. Skape noe. De inspirerer og lokker. Så kan det godt går 37 sider til neste gang en sånn sekvens åpner seg på boksidene foran meg. Det er litt av det forunderlige med Tom Egelands bøker. De er et lappeteppe av ulike litterære sjangre. Ulike skrivemåter. Ulike uttrykksmåter. Han kan gå fra å være svulstig litterær og skildrende på en side til å bli en skarpsindig naivist på den neste. Så plutselig kommer et brev fra oldtiden, før du uten forvarsel blir sendt ut på en halsbrekkende biljakt der alt er skrevet med korte huggende setninger for å øke tempo og driv.
I Nostradamus Testamente blir albinoarkeologen (er det et ord forresten?) Bjørn Beltø kastet ut i en forrykende jakt etter at en forelesning han var på ble angrepet, og der aksjonistene kidnappet den forelesende professoren og hans sønn. Tilbake står Beltø sammen med professorens kone, og blir bedt om å hjelpe henne å finne mannen. I et henfall av umulig kjærlighet (et helt vanlig Beltø-dilemma) lar han seg lokke til å ta opp jakten. Professoren som er kidnappet foreleste om et nylig funn av et brev fra Nostradamus til Comino den Store. Et brev full av koder og anagrammer. Beltø håper på å finne professoren og kidnapperne gjennom å løse kodene, men origalbrevet er forsvunnet, så han må finne svarene på Nostradamus sine gåter gjennom andre veier. Så kommer de på rekke og rad alle de teologiske konspirasjonsteoriene som Tom Egeland er så kjent for. Vær på vakt for skumle munkeordener, tempelriddere, historien bak paktens ark, Medici-familiens konspirative maktpolitikk i Italia, Cæcars grav, det tapte biblioteket i Alexandria, Orakelet i Delfis magiske hodesmykke og hemmelige avdelinger ved CIA. Det er der alt sammen, og mye mye mer. I sentrum av de historiske begivenheter finner vi selvsagt den sagnomsuste spåmannen Nostradamus. Men, her møter du også en rekke paver, Leonardo Da Vinci, Macchiavelli, Cæcar, Kleopatra osv.osv. Egeland tar deg dit det skjer for å si det slik. Den eneste plassen han feiger ut er når Beltø møter paven. Her har forfatteren (av respekt?) unnlatt å bruke den ekte paven. Men, på finurlig vis brukt navnet til en selvutnevnt settepave som levde i landflyktighet i Amerika fram til han døde for noen få år siden.
Boken har driv og spenning fra start til mål. Der det ikke er spennende er det proppet av interessante historiske teorier og detaljer, mens det motsatte skjer når handlingen forflytter seg tilbake til nåtiden. Da er gåtene og drivet tilbake for fullt og dette gjør det hele så nervepirrende at jeg fortærte et helt sett med fingernegler på veien gjennom mursteinen. 600 sider er mye. Men, det må sies å være et godt tegn når jeg bruker langt kortere tid på disse sidene enn på en vanlig 250 siders krimbok. Med Tom Egelands bøker i hus så leser jeg oftere, mer og i lengre strekk om gangen.
Nostradamus testamente er en fantastisk røverhistorie der Tom Egeland ser ut til å ha ekspirimentert med alt som finnes av litterære virkemidler. Til tider kan dette bli så springende at det forvirrer leseren, men for det meste så syr han det sammen på en glitrende måte. Jeg må nevne ett eksempel. I siste tredjedel av boka blir vi kjent med en amerikansk hjerneforsker, og vi møter ham først på en forelesning foran studentene sine i 1999. Greit nok , men så skjer det forunderlige. Egeland forteller oss hele hans historie fra denne dagen og fram til i dag i en sammenhengende tekst der han hopper fra ett år til et annet midt inni en setning. Knalltøft! Jeg kan vise dere hva jeg mener. Jeg kan for eksempel si at: » Jeg skrev på denne anmeldelsen i går kveld, men da jeg
(1.mai 2014)
våknet i dag morges fortsatte jeg på skrivingen som om jeg ikke hadde sovet ett sekund….
Artig? Ja, jeg synes det er det. Slike litterære eksperimenter understreker Egelands lek med ordet. Han er en historieforteller som elsker å utfordre leseren. I Nostradamus testamente drar han dette eksperimentet lengre enn noen gang. (Jeg har ikke tenkt meg fram til dette selv. Det er hans egne ord til meg). Jeg har fått Den 13.disippel i hus, og gleder meg stort til å lese den. Må bare ta et par vanlige krimromaner først slik at jeg ikke får en overdose Beltø. Det blir vel som å lese «Et dukkehjem» etter å ha trålt seg gjennom Asbjørnsen og Moes samlede verker. Ingenting er så gøy som eventyr, men av og til trenger vi en realitysjekk, før vi koser oss med nye spinnville historier om tusser og troll. Beltø-romanene er eventyr for voksne, og innen sin sjanger finnes det knapt bedre bøker etter min mening. Nå kan jeg si det med pondus for jeg har lest dem alle fire.
GEIR TANGEN 