Krim er også litteratur!

Statssekretær i kulturdepartementet Knut Olav Åmås foreslår at krim kuttes ut fra bibliotekenes innkjøpsordning. (Foto: Universitas)
Statssekretær i kulturdepartementet Knut Olav Åmås foreslår at krim kuttes ut fra bibliotekenes innkjøpsordning.
(Foto: Universitas)

Dagens lille smakebit på en søndag dedikerer jeg til alle norske krimforfattere som denne uka har blitt gjenstand for en statssekretærs dårlig skjulte aversjon mot at krim er litteratur. Hans utspill om at det kan spares penger ved at krim ikke lenger kjøpes inn til bibliotekene gjennom kulturrådets innkjøpsordning er sjokkerende, og diskriminerende. Fordekt bak et latterlig argument om at disse titlene selger så godt. Da burde han tatt bestselgere generelt, ikke krimutgivelser spesielt. Jeg svarer ham med å vise Norge at krim ER litteratur, og jeg gjør det med Tom Egeland. Dette, kulturminister Thorild Widvey, er hva din statssekretær sier bibliotekene må finne sine egne penger for å kjøpe inn i framtida. Wassmo og Jacobsen derimot er visst høyverdig nok til å få støtte selv om de selger millioner. De skriver nemlig ikke krim.

Sirkelens endeDagens smakebit er hentet fra hans første bok i Beltø-serien som jeg leser på om dagen. Sirkelens ende.Smakebiten bør legge alle debatter om at krim er lettvint annenrangs litteratur død en gang for alle. Hadde jeg hatt lov til det skulle jeg hengt på hele første kapittel i Jo Nesbøs «Marekors» også bare for å understreke mitt poeng, men jeg tror det kommer godt nok fram gjennom Toms stemme også. Kos deg:

Det begynte å regne sent den ettermiddagen da Grethe døde. Gjennom trådene av vann skimter jeg fjorden, blank og kakld, som en flod bak det nakne kjerret. I time etter time sitter jeg og glor på dråpene som sildrer nedover ruten. Jeg tenker. Jeg skriver. I duggen på glasset former bygene et buktende gitter.

Jeg har skjøvet skrivebordet inntil vinduet. Da kan jeg skrive og skotte ut samtidig. I fjæra driver klaser med råtten tang. Sjøen skvulper dovent mot svabergene. En terne skriker halvhjertet og livstrett. Grenene på eika ute på tunet spriker, sorte og våte, ennå klamrer et og annet blad seg fast, som om de ikke riktig fatter at høsten snart vil hente dem til seg.

Det var sommer da pappa gikk bort. Han ble trettien år, fire måneder, to uker og tre dager gammel. Jeg hørte at han skrek. De fleste mener det var en ulykke. Den første tiden etter dødsfallet kapslet mamma seg inn i en kokong av stille sorg. Så, i en metamorfose som aldri har sluppet tak i meg, begynte hun å drikke og forsømme meg. Det ble en del prat. Sideveien vår hadde øyne og ører. I butikken fikk jeg medfølende blikk. Barna lagde stygge sanger om henne. Med kritt tegnet de henne naken på asfalten i skolegården. Enkelte minner er det lim på. (Sirkelens ende – 2001. s.7)

Vil du lese flere smakebiter på en søndag, så finner du dem hos Mari på Flukten fra virkeligheten.

Forlagsindustrien på godt og vondt

slått i hodet med bokNesten ingen folkeslag leser så mye litteratur som nordmenn. Salgstall og utlånstall viser dette. Antallet biblioteker, bokhandlere og forlag ligger skyhøyt over land det er naturlig å sammenligne seg med dersom en ser på det i forhold til befolkningsgrunnlaget. Vi har støtte, stipend og tilskuddsordninger til forfattere som langt overgår det de fleste andre har. Likevel så murres det i litteraturmiljøer. Dagens ordninger er ikke gode nok.

Dette er ikke et nytt innlegg i boklovdebatten. Den lar jeg ligge. Det er heller ikke et innspill i litteraturhusdebattene som går sin seiersgang i hver minste avkrok av dette landet. Det jeg ønsker å se litt på er den harmen som bobler mot forlagsindustrien i Norge. Det brukes ord som kartellvirksomhet, mafiatendenser og bokmonopol. Sterke ord. Ord som stigmatiserer, mistenkeliggjør og hinter om skjulte agendaer. Er det slik det er? Finnes det et snev av sannhet i forlagenes påståtte begjær etter å mele sin egen kake uten tanke for at de er viktige kulturbærere?

Jeg er ikke Orakelet i Delfi. Jeg har ingen fasitsvar. Jeg har ingen geniale løsninger, eller avslørende og kompromitterende beviser. Jeg er bare meg. En enkel bokblogger som leser mye om litteratur, og som gjør meg mine egne tanker. Bakgrunnen for innlegget er basert på egne erfaringer på godt og vondt i møte med norske forlag, og på erfaringer jeg har lest at andre har gjort seg.

En av påstandene som kommer for en dag så ofte at det har blitt en opplest og vedtatt sannhet, er påstanden om at det er de tre store forlagene som er premissleverandører for alt innen norsk litteratur. Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal. De bestemmer hvilke bøker som skal bli salgssuksesser og ikke. Dette gjøres visstnok gjennom enorme markedsføringsbudsjetter, gjennom kontroll over hylleplass og innkjøp hos brorparten av norske bokhandlerkjeder, og gjennom samarbeid med landets største litteraturmiljøer som for eksempel forfatterforeningen, forleggerforeningen, de største litteraturfestivalene, og med kulturredaksjonene i de store mediene. Dette er den oppleste og vedtatte sannhet hos forlagskritikerne og de tastaturtøffe debattantene.

Ingen skal få meg til å tro at Siss Vik lar seg manipulere av de store forlagene.
Ingen skal få meg til å tro at Siss Vik lar seg manipulere av de store forlagene.

Stemmer dette? Jeg mener nei. Bildet er adskillig mer nyansert enn som så. Ingen skal få meg til å tro at NRKs Siss Vik lar seg diktere av Aschehoug når hun legger planen for vårens utgaver av Bokprogrammet. Jeg vet med sikkerhet at Gyldendal ikke har diktert min lokale Ark-bokhandel i hvilke bøker han får lov til å stille ut i vinduet. Forrige gang jeg kikket der var det faktisk ikke en eneste Gyldendal-tittel i det vinduet … Jeg vet også ved førstehåndskjennskap at det å bli utgitt på Cappelen Damm ikke betyr at du finnes i hver eneste bokhandel og hvert eneste bibliotek, eller at det brukes en eneste krone i markedsføring på denne utgivelsen.

Å bli antatt på Aschehoug, Gyldendal eller Cappelen Damm er ikke ensbetydende med store markedskampanjer, bilde på postere på busstoppen, eller utsolgte opplag på 10.000. Det er faktisk ikke slik at hver eneste kulturredaksjon kaster seg over deg bare fordi det er et bilde av et grantre på bokryggen din. Vi må utvide rammen. Se et større bilde. Det er en del andre ting som også er avgjørende når det kommer til å bli sett, hørt og solgt som forfatter i Norge.

Arve Juritzen bruker et begrep som "kartellvirksomhet" om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør.
Arve Juritzen bruker et begrep som «kartellvirksomhet» om de store norske forlagene. Ganske sterke ord fra en så synlig forlagsredaktør.

Etter min mening kan vi først av alt droppe tanken rundt «de tre store». Den klubben har langt flere medlemmer enn som så. Dersom du i tillegg til de tre tar med Schibsted, Bazar, Juritzen, Oktober, Pirat, Vigmostad & Bjørke, og Samlaget så har vi altså 10 store og mellomstore forlag i Norge. Med stor sannsynlighet vil brorparten av sjokkselgerne i bokhandelen inneholde titler fra disse 10 med noen få hederlige unntak. At folk som Arve Juritzen skriker seg hes på at bøker fra hans forlag ikke får nok hylleplass og oppmerksomhet blir bare patetisk. Det står Juritzen-bøker overalt.  I tillegg har vi noen forlag der de fleste titler (i alle fall de største) kommer ut i omtrent alle bokhandlere og biblioteker, og får en OK hylleplass. Eksempler på slike forlag er etter min mening Pantagruel, Silke og Pax.

Faksimile Dagbladets Krimbilag denne uken
Faksimile Dagbladets Krimbilag denne uken

Noe av kritikken mot forlagsindustrien i Norge har gått på akkurat dette. Det er kun noen forlag (les listen over) som blir «godtatt» som seriøse og/eller store nok til å bli tatt med i beregningen. Et godt eksempel på dette er Dagbladets litteraturmagasin i forbindelse med krimfestivalen i helga. Svært mange forfattere og bøker blir behørig omtalt, selv om de har bøker som ikke blir utgitt denne våren. Derimot blir for eksempel Roar Sørensens «Smertens Aveny» (Commentum forlag) og Vidar H. Andersens «Mysteriet» (Nova Forlag) ikke nevnt med ett eneste ord. Dette til tross for at begge gir ut nye og aktuelle krimbøker nå til påske. Hvorfor? Vel, det må nesten Dagbladet eller Krimfestivalens ledelse svare for, men det er nærliggende å tro at det er fordi forlagene deres ikke blir sett på som store og seriøse nok. Dette til tross for likeverdige medlemskap i Forleggerforeningen.

Jeg har jo opplevd mye av det samme rundt utgivelsen av min kones roman «Stryk meg over håret» på Commentum i høst. Boken blir tatt inn av et fåtall bokhandlere. Forlaget tør ikke oppnevne noen av sine titler til Kulturrådets Innkjøpsordning fordi de er redd for å bli nullet, og de økonomiske konsekvensene av det ville bli for store. Bibliotekene får dermed ikke leseeksemplarer, og må kjøpe inn boken basert på at jungeltelegrafen når fram. Tittelen blir aldri brukt bokhandlernes salgskampanjer hverken på nett eller i papir.  Avisredaksjonene anmelder ikke boken. Forlaget har ikke økonomisk rygg til å bære store reklamekampanjer. Det er utrolig fort gjort å bli gjemt og glemt.

På små forlag handler det om å GJØRE seg synlig. Her en reportasje på tre sider om Agnes Matre i KK i februar
På små forlag handler det om å GJØRE seg synlig. Her en reportasje på tre sider om Agnes Matre i KK i februar

Heldigvis var vi en av dem som klarte å nå ut likevel. Gjennom aktiv og massiv (gratis) markedsføring på sosiale medier, kontakt med bokbloggere, nyhetsbrev på mail, og selvsagt jungeltelegrafen. Likevel, til tross for en enorm suksess og stor synlighet, så tilsvarer ikke salget mer enn et lite førsteopplag hos de store forlagene. Hvorfor? Jo, fordi boken ikke er en del av et system der en blir distribuert ut til hver minste lille krok i landet. For forfattere som ikke blir utgitt på de ti største forlagene så må en mase seg inn i det gode selskap i hver eneste bokhandel, på hvert eneste bibliotek, på hver eneste litteraturfestival, i hver eneste avis og på hver eneste fjernssynsstasjon. En blir aldri invitert. Aldri inkludert. Aldri tatt med som en selvfølge.

Hva så? Er ikke dette greit da? «Survival of the fittest». Ingen ønsker kommunisttilstander. Når en velger å gi boken sin ut på et lite forlag, ja så er jo dette en del av «pakka» som en må godta. «Er boken god nok så selger den» er et uttrykk som forlagene ofte bruker. Men, det stemmer ikke. Hadde det vært sant så ville Roar Sørensen solgt fletta av Lars Kepler denne våren. Det kommer han garantert ikke til å gjøre. Hadde det vært sant at gode bøker selger best så ville folk knapt ha hørt om «Fifty shades of Grey». Det handler og markedsliberalisme. Bøker som markedsføres bredt og stort selger bra. Bøker som selger bra får de beste plassene i butikken både i bokhandelen, på biblioteket og i nettbokhandelen. Bøker som blir sett blir lest. Bøker som blir lest blir en snakkis. Snakkiser selger enda mer enn de kanskje fortjener. Gode salgstall gjør at en blir solgt videre til andre land. Slik går spiralen, og den skal det intet mindre enn et mirakel av en bok til for å klare å bryte for et «lite» forlag. De makter ikke å starte nederst i spiralen, og går derfor glipp av hele turen. Akkurat det kan synes urettferdig for noen. En starter med et tidshandicap på 10.000 meter, og en får i tillegg hinder i løpebanen som en må over i motsetning til de andre. Da skal en være jævlig god for å klare å vinne løpet.

Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak "Brente barn skyr ilden" i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen?
Hvorfor finner vi ikke forfatteren bak «Brente barn skyr ilden» i dobbeltside i Dagbladets litteraturmagasin? Er det fordi forlaget heter Panthera, og ikke Cappelen?

Mitt hovedpoeng er at vilkårene for forfattere er ikke like i Norge. Det er en forskjell på å bli utgitt på Cappelen Damm og på å bli utgitt på Panthera Forlag. Det betyr ikke at det er umulig å slå igjennom på Panthera, det er bare langt vanskeligere. Det betyr heller ikke at du er sikret suksess, heder og ære om du blir utgitt på Cappelen Damm. Men, veien er nok kortere og lettere.

Det er utvilsomt en uting at forlagene eier de største bokhandlerkjedene. Det gjør nåløyet for smalere titler og mindre forlag å komme igjennom enda mindre. Det er også en uting at forlagene må dekke store kostnader ved å bli nullet på innkjøpsordningen. Det fører til at de små vegrer seg fra å melde inn titler, mens de store har rygg til å takle et lite tap, og melder inn hele høstlista. Ordningen favoriserer med andre ord ikke nødvendigvis de beste titlene, men derimot de rikeste forlagene. Jeg synes også det er for lettvint av landets ulike kulturredaksjoner å bare skumme overflaten av bokmarkedet og forholde seg utelukkende til titler fra de største forlagene.

Det jeg derimot synes er helt greit er at vi har forlag med varierende grad av suksess, og som dermed har anledning til å profilere sine egne titler mer. Å beskylde dem for proteksjonisme eller kartellvirksomhet bare fordi de ønsker å selge sine egne boktitler i størst mulig grad blir for dumt. Det er også for dumt å tro eller å påstå at de store forlagene kun tenker på egen profitt. Ja, de vil selvsagt også tjene penger. Enhver bedrift har dette som sitt primære mål. Jeg synes imidlertid de største forlagene i Norge viser en imponerende evne til å ta inn smale titler som umulig kan bli salgssuksesser. Dette gjør de fordi de er seg bevisst sin oppgave som kulturbærer. For å ha råd til å tape penger på alle disse høylitterære smale titlene så er de avhengig av noen hylleveltere også, og derfor benytter de seg av de enorme salgsapparatene  de har. Det er ingen tvil om at Lars Keplers «Sandmannen» er med på å finansiere utgivelsen av Siri M. Kvammes «Nattgjengar». Uten «Fifty Shades of Grey» ville Gyldendal hatt langt mindre spillerom til å gi ut høyverdig lyrikk for voksne. Porno til massene gir faktisk poesi til kultureliten. Slik er det, og etter min mening så er dette helt rett. Prisen å betale for dette er altså at det er tøft å være liten.

Da har en to valg. En kan kjøpe seg større og større etterhvert (som for eksempel Vigmostad & Bjørke) eller en kan nøye seg med å være mindre, og selge sine bøker i mindre opplag til sitt eget begrensede distribusjonsnett. Dersom forfatterne har problemer med det, ja så bør de kanskje prøve enda hardere å bli antatt på ett av de 10 store. Er det å banne i kjerka, eller?

En magisk reise i bøkenes verden …

Velkommen til mitt lille møte med bøkenes verden….

En reise i bøkenes verden er et eventyr. De magiske øyeblikkene. Et ord. En setning. En metafor som får hjertet til å bykse. En bok du ikke visste om. Et møte. Et smil. Et håndtrykk. En vandring inn i det ukjente.

Det var ifjor sommer jeg forsto hva som manglet i livet mitt. Agnes hadde skrevet et nytt tilbakeblikk på manuset til «Stryk meg over håret». Det handlet om hennes første møte med biblioteket som åtteåring. Jeg leste det og merket til min forundring at klumpen i halsen vokse seg større og større. Jeg slet kraftig for å holde tilbake tårene, og da jeg kom fram til dette avsnittet om lille Guro så måtte jeg bare gi meg over til følelsene:

– Bib-li-o-tek, stavet hun. -Hva er det?

-Vent og se, sa pappa og tok henne i hånden.

Da de kom innenfor ble hun stående helt stille og glane, som om hun nettopp hadde sett en tryllekunstner trekke en kanin opp av en hatt. Her var det drøssevis med bøker. Veggene var stappfulle. Til og med midt på gulvet var det hyller med bøker.

– Ojojoj! ropte hun, men pappa la fingeren over munnen og hysjet på henne.

– Her må vi være helt stille, Guro, hvisket han. – Det er regelen. Han tok henne i hånden, og leide henne til en av hyllene. Det Guro fikk se der fikk henne nesten til å skrike høyt igjen. Hele hyllen var full av Nancy-bøker.

– Nå kan du finne deg noen bøker som du kan ta med deg hjem og lese, forklarte pappa.

– Jammen, jeg har jo ikke bursdag i dag? Hun så opp på pappa.

– Det koster ingenting, svarte han. – Det er det som er bibliotek

Stryk meg over håret – s.53

Hillesland Bok i Skudeneshavn. En drøm av en bokhandel.

Er det noen av dere som kjenner dere igjen? Den følelsen … Å stå der midt i rommet foran den uendelige rekken med bøker som bare ventet på å bli lest? Ikke alle gjør det, men vi som vokste opp med stabler av bøker på nattbordet kjenner den følelsen. Vi kjenner også følelsen av dirrende fingre da vi åpnet julegavene som vi kunne kjenne var bøker. Hjertet i halsen … Holdt pusten … Var det virkelig den boken som gjemte seg under julepapiret? Følelsen av å glede seg til 1.juledag fordi at det var så stille den dagen. Ingen plikter. Ingen krav. Ikke noe mas. En hel dag alene. Bare deg og akkurat den boken som du selvsagt fikk til jul av tante. I dag kaller vi det leseglede, men det ordet rommer ikke den følelsen jeg prøver å formidle til deg her. Jeg velger heller å kalle det lesemagi. 

Karin Moe og Agnes i samtale på SILK Litteraturfestival

Det var altså i fjor sommer jeg skjønte det som jeg burde skjønt for så lenge siden. Ved å lese Agnes sine vakre minner om biblioteket forsto jeg med ett at jeg manglet bøker i livet mitt. De som var der da jeg var liten.  Jeg leste jo bøker innimellom, det var ikke det, men jeg hadde egentlig glemt å lese bøker. (Det er nemlig forskjell på å lese og å lese) Jeg tørket diskrè en tåre fra øyekroken, og kikket rundt meg i stuen. Hvor var bøkene? Ikke så mye som en skarve bokhylle var å se i rommet. Det var på tide å finne tilbake til litteraturen. Likevel skulle det ta enda et år før jeg gjorde alvor av tankefrøet som ble sådd den dagen.

Fjørsilkebris på Førland i Tysvær. En oase av et spisested for gylne stunder.

I sommer begynte jeg på arbeidet med å promotere Agnes sin roman som hun nå hadde fått antatt på Commentum Forlag. Jeg begynte å tråle rundt på internett etter sider om bøker. Jeg trakket ned den ene bokhandleren etter den andre for å se, kikke og lære. Jeg finleste forlagene sine hjemmesider, og ble etterhvert mer og mer oppmerksom på bokbloggernes verden. Etterhvert ble disse fast lesestoff, og jeg merket at jeg missunte dem. De leste så mange bøker, og kunne fortelle om så mange fine opplevelser. De delte smakebiter, hadde ventelister i bokhyllene, skrev bokomtaler med pennen festet til hjerterota, tok bilder av deilige bokfrokoster og skrev bokryggpoesi. Dette var en verden jeg umiddelbart følte meg hjemme i.

Røvær Kulturhotell. Fantastisk sted. Fantastisk øy…

Nå, fem måneder senere er bokylla på plass i stua. Den fylles opp mer og mer for hver uke som går.  Jeg leser bøker i hver ledige stund jeg har. Og nå leser jeg bøker. Det er ikke simpelt tidsfordriv. Det er kvalitetstid!  Jeg skulle bare hatt så mye mer av den.

Samtidig som jeg har funnet tilbake til lesemagien så har jeg også fått lov til å være med Agnes på hennes fantastiske reise som forfatter. Jeg har møtt mennesker som meg. Hennes lesere. Andre lesere. Forfattere. Bokhandlere. Bibliotekarer. Litteraturelskere … Jeg har møtt mennesker som er glad i bøker, slik som meg. Dette har faktisk gjort noe med meg som person. Jeg har funnet tilbake til sinnsroen, kosen og de gode øyeblikkene. TVèn skriker borti hjørnet av mangel på oppmerksomhet. Det gjør meg ingenting. Jeg trenger ikke fôres med bilder fra en skjerm. Jeg lager mine egne bilder i hodet mitt. Vi bokelskere gjør det.

Judith på Aksdal Bok i samtale med Agnes og Sigmund Hansen.

Gjennom lanseringen av «Stryk meg over håret» har jeg fått være med til noen fantastiske perler av steder og opplevelser. Verdens minste Kafè i SkudeneshavnSILK Litteraturfestival. En bitteliten kafè uten kjøkken (men med bokhylle:). Lille Hillesland Bokhandel på samme sted hvor bøkene sto stablet så tett at en måtte snirkle seg gjennom labyrinter av bøker og skatter. Fantastiske «Fjørsilkebris» på Førland i Tysvær. Verdens nydeligste spisested med en hjertevarm og nesten provencalsk atmosfære. Intimt. Vakkert. Et spisested med sjel. Røvær Kulturhotell på lille idylliske Røvær utenfor Haugesund. En liten øy med drøyt hundre innbyggere. Et sted og et folk jeg har hatt nær tilknytning til helt siden jeg kom hit til byen i 1996, og hadde øyas lille skole som mitt første arbeidssted. Et hjertevarmt og ekte folkeslag.

Å få være med Agnes på hennes forfatterferd har vist meg en vei tilbake til bøkenes magiske verden

Hele veien møter jeg det samme. Flotte mennesker som brenner for litteratur hver på sin måte. Møtet med den sprudlende forfatteren Karin Moe og hennes pussige tolkninger av ord og språk. Møtet med forfatter Siri Kvamme og lyriker Lars Haga Raavand bLEST Litteraturfest. Et møtet med ordet i en språkdrakt jeg vanligvis ikke leser. Litt underlig. Litt fint. Litt uvant. Litt godt … Møtet med norsklæreren som kommer bort til meg og tørker tårer fordi hun har lest boken til Agnes, og vil gjerne fortelle meg om hvor god den var. Sterkt å se hvor dypt inntrykk boken hennes har gjort på andre mennesker. Møtet med bokhandleren Judith på Aksdal Bok og Papir som lever og ånder for bøker i alt hun gjør. Engasjert, levende og med profesjonalitet guider hun kundene og behandler hver og en av dem med kjærlighet og en håndfull service. Slike bokhandlere skulle det vært flere av der ute. Møtet med journalisten og dikteren Truls Horvei, som jeg trodde jeg kjente fra før, men som viste meg en ukjent litterær side av seg selv gjennom samtalen da han intervjuet Agnes hjemme hos oss.

En liten detalj fra Verdens minste cafe i Skudeneshavn

Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige … Min nye reise i bøkenes verden har blitt et møte med med mitt egentlige jeg. Gjennom bøkene jeg har lest, menneskene jeg har møtt, de litterære kveldene, litteraturfestivalene og gjennom ordet i dets videste forstand har jeg funnet meg selv. Jeg har bare en ting å si til det … TUSEN TAKK!