William Lanleys psykologiske thriller «Til Jacobs forsvar» er en glitrende idè til en skrekkinngytende roman, men den lander med et mageplask i uendelige referater fra en rettssal. Interessant? Ja, så absolutt. Spennende? Njaaaa …. Jeg vet ikke helt. Det virker som om forfatteren aldri klarte å bestemme seg seg for om han ville skremme, forundre eller berøre leseren, og så ble det egentlig ingen av delene.
La det være sagt først som sist. Jeg går definitivt motstrøms i denne anmeldelsen. Boken er skamrost av et samlet pressekorps, og av alle anmeldere jeg har lest. Det er med andre ord lite og ingenting som tyder på at jeg har rett i å være festbrems denne gangen. Dessuten har boken faktisk inspirert meg til mitt eget neste plott, men da mer i idèen bak selve konseptet «Defending Jacob», ikke selve innholdet.
Er jeg blind for bokens kvaliteter? Nei, definitivt ikke. Jeg ser at det er mye som er bra her, og ingen skal si at Lanley ikke kan skrive, for det kan han virkelig. Språklig er det til tider både lekkert og fiffig. Jeg liker måten han maler ut karakterene sine på. Jeg ser en forfatter som evner å bygge en virkelighet som vi tror på, og som vi tar del i mens vi leser. Han bygger dessuten en etterforskning og en rettsak som faglig sett holder vann og vel så det.
Problemet mitt er at det blir ganske så stillestående når man har passert punktet der statsadvokatens egen sønn blir tiltalt for et drap. Derfra og ut boka handler det om evighets-scener fra rettsalen med en fæl aktor som bare er stygg og dum, en mor som er i ferd med å bli nervevrak, en bittebittelitt halvskummel fyr som overvåket huset deres, og en kul forsvarer som setter aktoren på plass med vittige kommentarer og faglig kompetanse. Innblandet i alt dette kommer det side opp og side ned med evigvarende tankereferater rundt statsadvokatens dårlige forhold til sin egen drapsdømte far. Disse sekvensene var ren sovemedisin, og engasjerte ikke meg som leser.
Jeg mener det er enormt mye som er uforløst i denne boka. Forholdet mellom far og sønn burde virkelig blitt tatt hånd om på en bedre måte, og spenningen burde blitt opprettholdt gjennom boka ved hjelp av mer ytre og indre spenning. Det er for lite av begge deler, og for meg blir det da verken fugl eller fisk. Den ytre spenningen er ikke spesielt skummel, og tempoet svært lavt. Den indre spenningen dreier rundt navet om Jacob har gjort det eller ikke, men vi kommer aldri skikkelig inn på ham eller noen av de andre karakterene. Kun statsadvokaten selv. Det er ikke så opprivende, rått og brutalt som det burde være å få en sønn tiltalt for en så grusom gjerning. Til det er statsadvokaten for sikker i sin sak på Jacobs uskyld. Twisten rundt frifinnelsen så vi komme hundre sider i forveien, og den avsluttende twisten overrasker heller ikke slik som vi har sett familiemedlemmene utvikle seg gjennom boka.
Alt i handlingen leder opp til disse to twistene, men vi som lesere ser dem komme. De blir som tydelig merkede fartsdumper. Vi sakker av farten i god tid, og glir over dem uten særlig dramatikk. Ikke som i «Flink pike» av Gillian Flynn der vi møter en semitrailer som kommer dundrende mot oss i en krapp hårnålssving. Vi får den midt i trynet uten å kunne tenke på å vike unna for faren. Her glir som sagt twistene stille og rolig forbi, og vi nikker anerkjennende til at forfatteren gjorde slik vi hadde ventet.
Men … som sagt …. Jeg er sørgelig alene om å tenke slik rundt denne kritikerroste thrilleren. Les og bedøm selv. Mye tyder på at du ikke blir skuffet.
GEIR TANGEN 