Bazar Forlag – Side 2

STOR internasjonal spionthriller

«Jeg er pilegrim» av Terry Hayes er utvilsomt en STOR internasjonal spionthriller. Det fikk jeg se med egne øyne på årets sommerferie. På Schipol i Amsterdam og i hver eneste franske bokhylle sto det paller med denne romanen utstilt i sjokkselgere. I bagasjen hadde jeg selv med meg en ARC-kopi på norsk. Det var med nød og neppe den gikk gjennom vektkontrollen. 779 sider hardkokt spenning ble nesten i meste laget …

Ingressen har dobbel bunn. Dette er en bok som i filmindustriens mekka, Hollywood, ville fått betegnelsen «Blockbuster». Den er omtalt som intet mindre enn den største spionthrilleren som er utgitt på flere år. Forleggere verden rundt har siklet etter å få de nasjonale rettighetene, og filmproduksjon i nevnte Hollywood er allerede kommet langt. I Norge er det Bazar som nok en gang har fått storfisk på kroken. De har fra før storselgere som Paulo Cohelo, Sarah Lark, Patrick Rothfuss og Dan Brown i sin stall. Det er ingenting som tyder på at Terry Hayes vil bli et mindre aktuelt navn denne bokhøsten.

«Jeg er pilegrim» er en herlig røverhistorie som river leseren med på en reise jorden rundt på jakt etter en mann med en grusom plan og med alle forutsetninger for å klare å gjennom føre den. Vi har å gjøre med en overhengende apokalyptisk fare av uante dimensjoner som truer Amerikas befolkning. En terrorhandling verden aldri har sett maken til. Slikt har en tendens til å bli ulidelig spennende. Det hele er så intelligent plottet, tenkt og skrevet, at det er en sann fryd å lese for oss thrillerentusiaster. Sidene vendes hyppigere enn Miley Cirus – skandaler når tabloidpressen.

Samtidig som jeg er oppegående nok til å se at denne boken oser av kvalitet og spenning gjennom samfulle 779 sider, så må jeg si jeg undres hvorfor Hayes forlegger ikke har brukt kjøttøksa for å kvitte seg med alt daukjøttet? Slik boka framstår nå så er det en tungvekter av en murstein. Fantastisk godt skrevet. Glitrende skildringer. Strøkent plott. Nervepirrende, interessant og gøyal. Men, hadde en kuttet 250 sider ville den vært genial. Noe av spenningen forsvinner i ørkesløse tanker, skildringer og vandringer rundt hovedpersonens tidligere liv. Hovedpersonens forhold til sine fosterforeldre, til kunst, hans oppvekst og hvordan han ble rekruttert inn i tjenestene er nok tenkt som viktig for karakterbyggingen, men det framstår mer som seigtflytende fyllmasse dessverre. Det samme gjelder også en god del av forhistorien til antagonisten. Det hjelper oss å forstå hvorfor han handler som han gjør, men det hadde vært nok med 5 sider, ikke 50.

Det er vanskelig å si så mye om handlingen i denne boka uten å røpe viktige detaljer. Jeg holder meg derfor til helt generelle vendinger. «Jeg er pilegrim» handler om USA`s kanskje aller dyktigste agent. Intuitiv, observant, snarrådig og rasjonell. Ingen actionhelt, men en genial og skruppelløs etterforsker og sporfinner. Han blir først dratt inn i et tilsynelatende uløselig kriminalmysterium der drapsmannen har brukt agentens egen bok for å gjennomføre det perfekte mord. Noe senere blir han viklet inn i jakten på en navnløs terrorist, som har en plan som vil få 9/11 til å ligne en kinaputt. Problemet er at ingen vet hvem han er, hva han har planlagt, hvor han befinner seg, og når han har tenkt å gjennomføre planen sin. Med andre ord en helt umulig oppgave i utgangspunktet.

I boka følger vi agenten og antagonisten svært tett. Noe som gjør at vi (faktisk) blir glad i dem begge. Vi ville kanskje mistet noe av dette aspektet ved å kutte de nevnte 250 sidene, men du verden så mye mer fortettet spenningen ville blitt da. Mot slutten merket jeg at det gikk litt på tålmodigheten løs. Det satt til side så er altså denne mursteinen noe av det bedre jeg har lest innen sjangeren på lenge. Dan Browns «Inferno» var vel den forrige virkelig store. Boken kan sammenlignes med denne storselgeren på flere nivåer. Mangler nok litt på driv og mystikk opp mot ringreven Brown, men er langt bedre på både troverdighet og plott. Det skisseres et ekstremt skremmende scenario for leseren som jeg har få problemer med å sluke med både hud og hår. Der Brown forteller strålende eventyr, så er Hayes faretruende nær virkelighetens største mareritt. Liker du spionthrillere i verdensformat så er denne boka en sikker vinner.

Uansett vektklasse, «Jeg er pilegrim» blir en hyllevelter i norske bokhandlere, kiosker og kolonialforretninger i høst. Det trenger en ikke være orakelet i Delfi for å kunne spå. Det er nok å svippe innom en hvilken som helst bokhandel i Europa. Du kan allerede høre golvbjelkene knake under sjokkselgerne…

Venter på (bok)høsten

Høsten er som alltid høytid for oss bokelskere. En drøss med nye titler fra forfattere i både inn og utland. I dagens «Boken på vent» hos Beathes bokhylle, så tar jeg for meg de bøkene jeg ser mest fram til denne høsten. Jeg har trålt katalogene til de ulike forlagene, og plukket meg en tittel fra hver av dem. Håpet er jo at noen av dem finner veien til postkassen min av seg selv, men noen må jeg kanskje gå til anskaffelse av selv også.

Gyldendal Forlag:

Mange spennende titler i høst, men jeg velger meg selvsagt «Hulemannen» av Jørn Lier Horst. Da ark.no hadde sin 50%-kampanje gikk jeg til innkjøp av hele William Wisting-serien. Den skal leses i høst og i vinter. Må si jeg gleder meg til disse bøkene. Har hørt enormt mye om dem, og tror dette kan være noe for en seriekrimsluker av mitt format.

Cappelen Forlag:

«Carmen Zita og døden» av Karin Fossum er mitt selvsagte valg fra Cappelen. Jeg likte enormt godt de første Konrad Sejer-bøkene, men falt litt av etter den grusomme «Elskede Poona» i år 2000. Har slitt med Fossums bøker etter dette, men har bestemt meg for å gi henne en sjanse til. Har vel vært noen Sejer-bøker i mellomtiden, men Fossum er jo vanligvis ikke så opphengt i etterforskerens subplott at det blir et problem. Om noen mener noe annet så gi meg et vink før jeg bæsjer på leggen her 😉

Bazar Forlag:

Her har jeg valgt en fantasybok. «Støv og stjerneskinn» er Laini Taylor sin oppfølger til fjorårets suksess «Mørk Engel». Har ikke lest noen av dem, men denne fantasyserien har stått på leselisten en stund. Tror jeg snart må gi den en sjanse. Det er mange som anbefaler den ser jeg. Er det noen av dere som har lest Taylors bøker, og som kan si noe mer om dem?

Schibsted Forlag:

*En ny roman av Stephen King er alltid en spennende nyhet verdt å vente på*

Stephen Kings «22.11.63» har mildt sagt et interessant utgangspunkt. 22. november 1963 ble det avfyrt tre skudd i Dallas. Drapet på John F. Kennedy forandret alt, men hva hadde skjedd hvis én mann kunne forhindret det hele? Dette er inngangsportalen til Kings nye thriller. Spenningens mester vet hvordan han skal trollbinde leseren, og jeg er en av tusenvis av King-fans som ser fram til denne utgivelsen i oktober.

Aschehoug Forlag:

«21 dager» er en triller om menneskehandel, grådighet og korrupsjon i oljebransjen. Her møter vi på ny journalist Mia Mikkelsen fra «Dødelige dråper». Denne boken av Sidsel Dalen er ikke et opplagt valg kanskje, men jeg har hatt forløperen «Dødelige dråper» på leselista. Øyner et håp om å klare begge disse i høst, og må si jeg gleder meg til et helt nytt bekjentskap i den norske krimverdenen. Kanskje rekker jeg også å få med meg lanseringsfesten til «21 dager» i Oslo under bokbloggtreffet? Vi får se hva det blir tid til.

Juritzen forlag:

Alle snakker om «Hevneren» i høst, men den har jeg allerede lest, så jeg har gravd litt lenger ned i høstens utgivelser. Ørjan N. Karlsson har gitt ut flere actionbøker med politisk snitt, og med Gerhardsens Testamente debuterte han som krimforfatter. Nå kommer neste bok med etterforsker Kyrre Kaupang, «Hauges direktiv» fortsetter i samme gate som forløperen, og jeg må si jeg er spent på hva Karlsson har i ermet denne gangen. Dette er bøker for deg som er glad i politisk maktspill og hemmelige tjenester.

Vendetta Forlag:

Briten Warren Ellis er mannen bak tegneserien Red (filmatisert med Bruce Willis, Helen Mirren og Morgan Freeman), The Authority og Transmetropolitan. Han har også vært forfatter for tegneserier som Hellblazer, X-Men, Iron Man og Ultimate Fantastic Four. I 2007 ga han ut sin første rendyrkede roman, Crooked Little Vein. Med krimromanen Gun Machine skal han i 2013 virkelig vise for verden hvor godt han behersker det skrevne ord. Norsk tittel er ennå ikke klar, men den er annonsert å komme i september, så her er det bare å glede seg

Vigmostad & Bjørke:

En vaskeseddel som gav meg frysninger på ryggen ... — *En vaskeseddel som gav meg frysninger på ryggen …*

«Det henger en engel alene i skogen» av Samuel Bjørk (pseud.) var den tittelen som vekket størst interesse hos meg hos Vigmostad sine bøker. Ikke ofte jeg får frysninger på ryggen av å lese en vaskeseddel, men denne gav den effekten. Walter Henriksen skal ut og lufte bikkja for å dekke over gårsdagens fyll og sin dårlige samvittighet. Plutselig forsvinner cocker spanielen mellom trærne. Han springer etter. Da oppdager han den lille jenta som henger i et tre. Dinglende over bakken. Med skolesekken på ryggen. Og en lapp rundt halsen der det står Jeg reiser alene. Spennende … I tillegg så er det jo det uendelige mysteriet da når det dukker opp et pseudonym. Hvem skjuler seg bak spøkelsesnavnet Samuel Bjørk?

Samlaget:

Ojojoj!!! Eit nynorsk krimdrama med handling henta frå mi eiga heimbygd??? Kan det verta betre enn dette? Thore Eithun Helland er heilt ukjent for meg, og boka «Farleg kreditt» frå mi heimbygd Øystese har eg aldri høyrt om før. Den kjem ut i oktober ser det ut som. Handlinga er som fylgjer: Rockemusikaren Alvin Evjo er på veg for å nå igjen ekskjærasten som han angrar på at han kasta ut av leilegheita i Bergen. Idet han set seg inn i den gamle Volvoen, ringjer faren. Edgar Evjo har gjeld til langt over pipa etter å ha vore involvert i eit mislykka hotellprosjekt saman med broren, Martin. Den litauiske mafiabossen Vanagas har gitt Edgar ein frist på to dagar til å skaffe 640 000 kroner. Men Edgar manglar betalingsevne. Like blakk er Alvin, men han tek likevel på seg å hjelpe faren. Utan aning om kva dei skal gjere, reiser dei heim til det gamle huset i Øystese. Først når Alvin får barndomskameraten Erik med på laget, lausnar det. Den tidlegare drapsdømde kameraten har ingen sperrer, og han har ein dristig plan. Ein hardangerkrim med torpedoar, smuglarsprit og tragiske familieløyndommar.

Ja…. da fant jeg faktisk tilbake til min gamle hjembygd, så her stopper jeg min lille rundreise. Håper du også fant noe som kunne passe inn i din bokhøst. Kommenter gjerne hva det er du gleder deg mest til. Kanskje jeg har gått glipp av noen store titler?

Fin tirsdag da folkens 🙂

Inferno – Tilbake til røttene!

I «Inferno» har Dan Brown funnet tilbake til røttene. Oppskriften som gav ham verdensberømmelse med «Da Vinci koden». Jeg og mange med meg fryktet at vi hadde mistet noe for godt da vi leste «Det tapte symbol», men slik var det heldigvis ikke. I Inferno finner du alt du forventer… Mysterier, kunsthistorie, arkitektur, religion, litteratur, symbolske gåter og TEMPO!

De mørkeste stedene i Helvete

er reservert for de

som forholder seg nøytrale

i tider med moralsk krise

Jaha … Hvorfor har Tangen skrevet «TEMPO» med versaler, tenker du kanskje? Vel, svaret er enkelt. For meg er det sikreste tegnet på en Dan Brown-roman et halsbrekkende tempo. Ting skjer fort, og hovedpersonene blir jaktet på fra første til siste side mens en tidsinnstilt klokke tikker og går mot den kommende katastrofen. Hver gang du tror Langdon er i sikkerhet så er han ett skritt nærmere avgrunnen, og jegerne puster ham i nakken bak neste sving.

Her ligger "Inferno" og venter på menneskeheten... — Her ligger «Inferno» og venter på menneskeheten…

Det var en sann befrielse å oppdage at dette kjennetegnet var på plass igjen. Ikke for det … «Det tapte symbol» var endelig spennende nok, men den var en nedtur etter «Da Vinci Koden» og fantastiske «Engler & Demoner» (Som faktisk ble gitt ut FØR Da Vinci Koden)

Tilbake til «Inferno». Boken har blitt hauset opp i alle medier, og etter alle kunstens regler, før utgivelsen i mai. Oversettere ble innesperret i månedsvis, og med jevne mellomrom ble det sluppet kryptiske meldinger på YouTube fra forfatteren. Slik selger dere bøker folkens! Faren er at forventningene selvsagt blir skyhøye til det ferdige produktet når det først kommer. På samme måte som med Nesbøs «Politi» så har det jo også blitt merkbart mer stille rundt «Inferno» etter utgivelsen enn det var før.

Hva får du dersom du leser denne godbiten? Jo, som sagt så får du alt det du forventer av en GOD Dan Brown-roman. Handlingen er lagt til tre av Europas mest spennende steder innen kunst, religion, historie og arkitektur. Firenze, Venezia og Istanbul (Tidligere Konstantinopel). Settingen er så altoppslukende at det tar pusten fra leseren. Her sendes vi fra det ene historiske monumentet til det neste i ekspressfart. Det er en vanvittig mengde kulturhistorisk informasjon som blir presentert for oss lesere i denne boken, og det blir gjort på en så malerisk og kunstnerisk måte at jeg mister pusten. Bildene svever forbi som på et lerret foran øynene mine. Du skal pinadø være litt av en skribent for å klare å skildre så godt.

Når Firenze er valgt som sted, ja så MÅ faktisk Duomoen være en del av handlingen

Midt oppi alt dette vakre og imponerende stykke europeisk kulturhistorie finner vi Robert Langdon på jakt etter kilden til det som skal vise seg å være en kommende pest. Med Dantes «Inferno» fra «Den Guddommelige komedie» som inspirasjon har en ytterliggående genforsker skapt et virus som kan utrydde store deler av verdens befolkning. Dette gjør han for å redde den fra overbefolkning og en uunngåelig katastrofe. På veien må Robert Langdon kjempe mot alt og alle. Hvem som er venn eller fiende vites ikke, og han må stole på sine egne instinkter i jakten.

Det som gjør «Inferno» ekstra spesiell for oss litteraturelskere er den inngående kunnskapen vi får om Dante og hans triologi om ferden gjennom helvete, skjærsilden og til himmelen. Det er så interessant å lese om dette verket at det frister å sette i gang med å lese det selv. En kollega av meg som jeg møtte for et par uker siden har faktisk gjort akkurat dette etter å ha lest Dan Brown sin siste bok.

Det samme gjelder selvsagt Markusplassen i Venezia ... — Det samme gjelder selvsagt Markusplassen i Venezia …

Et annet moment som hever kvaliteten på denne boken i forhold til den forrige er de store spørsmålene den stiller oss ovenfor. Hva skal vi gjøre med befolkningsveksten? Det mest skremmende med hele boken er faktisk faktaene rundt hvor mye verdens befolkning øker med hver eneste dag. All fornuft tilsier jo at dette snart kollapser, og Dan Brown setter oss som lesere i et snedig dilemma der vi langt på vei er villige til å forstå tankegangen bak å utrydde 2/3 av verdens befolkning for å kunne redde mennesket som art.

Den endelige løsningen på bokas mysterium vil jeg ikke avsløre her, men jeg kan si såpass som at den er svært snedig, og noe helt annet enn du tror. Du kan glede deg til den 🙂

Det er vel ganske innlysende allerede at jeg likte denne boka. Jeg kunne forsåvidt tatt fra hele registeret av superlativer her og slått dere i hodet med dem, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg elsket»Inferno» fra start til mål, men har ett stort problem som irriterer meg grenseløst. «Konsortiet». Selv om Brown hevder at denne organisasjonen finnes, og at den holder på med de tingene som blir beskrevet i boka, ja så kjøper jeg det ikke. Det gikk greit helt fram til Langdon blir fanget av dem. DA oppstår det en forklaringsrekke som jeg ville sagt var syltynn selv i en Donaldpocket. Min løsning var å banne så høylytt at katten reiste bust, vise langfingeren til boksidene og deretter ta meg en lengre gåtur i nabolaget. En halv time og fire sigaretter senere hadde jeg omsider fordøyet at også Brown kan feile, og fortsatte lesningen med at jeg aksepterte Donald-løsningen. Da gikk det strålende!

Inferno har tempoet til Da Vinci koden, skrekken til Engler & Demoner og overraskelsene til Det tapte symbol. En god blanding av det beste fra de tre foregående bøkene om Robert Langdon. Nå er det på høy tid med ny filmatisering før Tom Hanks blir for gammel 😉

Jeg sier bare Bravo Bravissimo! – og Ciao, enn så lenge!