Bare et barn – GEIR TANGEN

Her er Hanne Kristin Rohdes tilsvar på min anmeldelse av «Bare et barn» på torsdag. Les den, og bedøm selv om anmeldelse + tilsvar gir et bedre og mer balansert bilde av boken, enn om anmeldelsen hadde stått alene. Takk til Hanne Kristin Rohde for at hun var så sporty å stille opp på dette lille prosjektet.

Bokblogger Geir Tanken har helt rett: Leseropplevelser er individuelle. Dette fremgår tydelig av teksten hans slik han selv har valgt å formulere seg, og bidrar til å åpne for et motsvar basert på dialog ( lytting) og ikke utelukkende diskusjon (kamp).

Først og fremst er jeg takknemlig for at han anerkjenner mine lesere. Det opplever i hvert fall jeg at han gjør.

Tangen utfordrer meg til å fortelle hva det er ved mine bøker som engasjerer nå nærmere 70000 lesere (Mørke hjerter er nå i et opplag på 68000). Da må jeg referere til lesernes egne uttalelser, uttalelser som har kommet direkte til meg på gaten, på sosiale medier, på mail. Og kommentarer som blir formidlet til meg i forbindelse med at jeg reiser rundt og holder foredrag om lederskap. Begeistringen preges av ord som ”page-turner”, ” en flott bok som viser frem et samfunnsproblem”, ”Jeg liker å høre hvordan Wilma har det inne på politihuset, hvordan det er å jobbe der”. ”Du skriver så lett, det er så lett å følge”, ”Jeg har også en sånn sjef, og ble svært engasjert i hvordan Wilma står i samme dritten”.

Min indre motivasjon for å skrive om Wilma er basert på 25 år i Oslo-politiet. Jeg har som forfatter en unik faktisk kunnskap om kriminalitetsbekjempelse i hovedstaden. Norge er et godt land, men du verden så mange utfordringer vi har likevel. Ikke minst er spriket mellom virkelighetsforståelsen av behov for ressurser temmelig ulik fra politi til politiker. Noe som gjør seg utslag i enorme utfordringer i det praktiske liv. Dette ønsker jeg å vise i boka, og skriver Wilma inn i dilemmaer, diskusjoner og valg. I tillegg til selve krimplottene, må Wilma mestre en krevende sjef. Det er på dette punktet min intensjon å formidle mer enn selve jakten på gjerningspersonen. Urett skal bekjempes og gjenopprettes også på et mer personlig plan. Wilmas personlige kamp mot Tone Bylien har engasjert mine lesere enormt. Svært mange av mine lesere hevder at dette løfter boka og tilfører den ytterligere en spennende dimensjon. Årsaken til at jeg åpner for denne dimensjonen i mine bøker, er at det speiler selve livet. Når vi i politiet jaktet på for eksempel Sigrid Giskegjerde Schjetnes drapsmann, stanset ikke resten av verden og våre personlige utfordringer, selv om det nok kunne føles slik i perioder.

Tangen skriver at han ikke forstår dialogene, at han lett mister tråden i hvem som sier hva, hvem som gjør hva og hvorfor personene handler som de gjør. Han bruker mye plass på å begrunne dette, og jeg leste det med interesse. Jeg har ikke hørt disse innvendingene fra mine lesere. Like fullt er det en viktig tilbakemelding, fordi det er gjennomgående sannsynlig at Tangen ikke er den eneste med denne oppfatningen.

Videre savner han at karakterene trer tydeligere frem og ønsker å høre hvordan jeg bygger karakterer. Selv kjenner jeg mine karakterer svært godt, de har lang backstory samt at deres interesser og livsvalg er skrevet ut i mine personlige notater. Ut over dette tror jeg ikke det har en hensikt å gå i lengre redegjørelse for hver karakter i dette tilsvaret. Tangen trekker frem Bjarne som et eksempel på en usynlig person i første del av boka. Akkurat dette overrasket meg, fordi her har flere av leserne mine gitt uttrykk for at de har blitt så glad i Bjarne. ”Jeg håper aldri han forsvinner ut av boka”, var det en som sa. Likefullt: Også karakterbygging kan sikkert bli bedre. Jeg tar med andre ord Tangen på alvor på dette punktet også, selv om jeg ikke tiltrer innvendingen med hele meg.

Vi er alle ulike. På sett og vis er vi alle vandrende romaner med våre gleder og sorger og livserfaringer på godt og vondt. Dette påvirker hvordan vi leser en bok, hvordan vi reagerer på karakterene osv. Dette faktum er med meg på i hver linje i manus.

Jeg har brukt 20 år av mitt liv på å være leder, og nesten hver eneste dag utfordret jeg meg selv: Hvordan kan jeg bli en enda bedre leder? Jeg gransket meg selv og mine avgjørelser, min adferd og hvordan jeg virket på andre. Som foredragsholder og som forfatter av barneboka Kråka som hadde høydeskrekk, krimbøkene Mørke hjerter og Bare et barn samt inspirasjonsboka Kjemp for alt hva du har kjært, er ikke kravene til egen ytelse blitt mindre. Jeg jobber hver eneste dag med å lære å bli bedre. Jeg blir definitivt aldri for gammel til ros. Samtidig: Saklige betraktninger som denne anmeldelsen fra Tangen finner jeg faktisk både nyttig og interessant.

Tangen synes at scenene på politihuset blir «navlebeskuende». På dette punktet vil jeg vanskeligere la meg bevege: Krimbøkene er innsideromaner som har som intensjon å vise politiarbeid i fiksjon. Da må leseren erfare det som avspeiler hverdagen i Wilmas jobb.

Jeg vil takke Tangen for at han utfordret meg til et tilsvar etter min kronikk i Aftenposten der jeg utfordret anmelderiet slik det praktiseres idag. Det Tangen evner er å gi meg lyst til å gå i dialog. Se hans bokanmeldelse av Bare et barn HER. Flere av hans offisielle kritikerkollegaer som imøtegikk min kronikk har definitivt noe å lære av Tangen, ihvertfall hvis de faktisk mener det de sier: at kunstneren er velkommen til debatt.

De fleste som følger med litt i litteraturdebatten har garantert fått med seg forfatter Hanne Kristin Rohdes frontalangrep på den norske anmelderstanden i en kronikk i Aftenposten, og kanskje også Knut Faldbakkens karakterdrap av et tilsvar de siste to dagene. I morgen kommer min anmeldelse av Rohdes siste kriminalroman «Bare et barn» her på bloggen, og jeg har invitert forfatteren til å komme med sitt svar dagen etter dersom hun ønsker det.

Nå skal det sies at det ikke er oss bokbloggere hun først og fremst sikter til i sitt eget blogginnlegg der hun påstår at et terningkast aldri kan bli noe annet enn tilfeldig. Hun tar for seg de offisielle anmeldelsene i aviser, magasiner og i andre medier. Anmeldelser foretatt av ansatte eller innleide anmeldere. Hun skyter på alt fra deres kompetanse til deres intensjoner, men først og fremst skyter hun på en norm der forfatteren står forsvarsløs tilbake uten muligheter til å forandre et terningkast som står frem som en slags «fasit» for evig og alltid. Hun mener maktbalansen er skjev, og at dette ødelegger mange gode kunstnere allerede i startgropen.

Rohde hevder i sitt innlegg at en vil få et mye mer balansert inntrykk av en bok sin litterære kvalitet dersom anmelder og forfatter går inn i en debatt der begge syn får komme til uttrykk, og der forfatteren får mulighet til å forklare eller forsvare seg etter en anmeldelse.

Jeg er på langt nær enig i alt det Rohde skriver, men jeg mener hun har noen gode poeng, og jeg synes det er på høy tid at noen kikker oss litt i kortene. Er vi tøffe nok til å vurdere et annet menneske sitt kunstneriske arbeid, ja så bør vi strengt tatt være tøffe nok til å la kunstneren få komme til orde og gi sitt motsvar også. Hvem vet, kanskje de to innleggene gir oss et mer nyansert og bedre bilde av det litterære verket? Jeg har iallfall invitert Hanne Kristin Rohde til å svare på min anmeldelse av «Bare et barn» som jeg skal publisere torsdag kveld. Dersom hun svarer, vil hennes svar bli publisert på min blogg i løpet av fredag.

Dette er et stunt, og et forsøk på å skape noe nytt og kanskje spennende. Samtidig er det min hyllest av en forfatter som tør å snakke Roma (les anmelderkorpset) midt imot.

Noen lurer kanskje om jeg har lest boken på en dag. Det har jeg ikke. Jeg lånte den på eBokBib for tre uker siden, og har lest jevnt og trutt siden da. Jeg gleder meg til å se hennes reaksjon på min vurdering, og forhåpentligvis vil det være god underholdning for dere også.

20/4-2016 GEIR TANGEN