Assad – GEIR TANGEN

Karikert undeholdningskrim

Jussi Adler-Olsen er en av mine absolutte favoritter innen nordisk krim. Han har skrevet to av de sterkeste kriminalromanene i nyere nordisk krimhistorie med «Flaskepost fra P» og «Kvinnen i buret». Hans syvende roman i serien om Avdeling Q «Selfies» er akkurat ute i butikkene. Et klart skritt i riktig retning i forhold til «De grenseløse», men overdrevent karikerte skurker og selfie-blondiner skjemmer det som ellers er en ganske underholdende historie.

Humoren er et av de sterkeste kortene Jussi Adler-Olsen har i sin skriving. Han har en måte å skrive på som gjør at vi sitter og humrer gjennom samfulle 5-600 sider. Det er «underholdningskrim» på sitt aller beste. Lettbeint, slentrende og artig. Dialoger mellom de ulike karakterene som får fram smilet, og til tider også gapskratten. Assads trang til å sammenligne alle situasjoner med kamel-metaforer, og hans fordreide danske idiomer fremkaller latteren gang på gang. Carl Mørcks pessimistiske verdenssyn, og trang til å karikere sine kollegaer det samme. Denne humoren er selve limet i Avdeling Q-serien. Men, også vanviddet i en del av situasjonene som oppstår.

Slik sett er Jussi Adler-Olsen tilbake der vi kjenner ham i «Selfies«. Alle disse momentene er hjertelig til stede, og preger romanen fra første til siste side. Men … Så er det den berømte ketchup-effekten da. Det kan nesten bli for mye av det gode, og det er en del alvorlige situasjoner i denne boka som rett og slett fleipes bort med litt flåsete humor. Da blir det ikke like morsomt.

Det samme kan sies om de tre blonde jentene som bærer rollene som arbeidssky og selvsentrerte trygdemisbrukere. De blir så til de grader karikerte i Adler-Olsens fremstilling, at en får en litt emmen smak i munnen av at det er en gammel manns generaliserende bilde av dagens håpløse ungdom. Det er liksom ikke måte på hvor lite intelligente, selvopptatte og navlebeskuende disse jentene blir i denne boka. Det samme kan sies om drapsmannens galskap. Den er så hinsides enhver rasjonell tanke at troverdigheten står på spill.

Skildringene av de tre gutta i kjelleren hos Avdeling Q sine følelser blir også «over the top» når det kommer til deres emosjoner rundt Roses vanskeligheter. De knekker sammen i gråt, og tårene renner i strie strømmer både her og der. Det er ingen små antydninger til at de sliter og har det tøft, … NEI, her er det hele bøtteballetten av følelser på en og samme tid.

Hvordan har det seg at dette er en underholdende krimroman som det er verdt å bruke tid på da, dersom den har så åpenbare mangler og svakheter? Vel … I motsetning til «Den grenseløse» så har denne romanen en viss nerve og spenning. Den er bedre komponert, og plottet har en del både morsomme og interessante vendinger. Galskapen tar kanskje overhånd noen steder, men det er likevel skummelt å se drapsmannen utvikle seg fra en fredfull besteborger til en maskin blottet for empati for sine offer. Vanviddet i situasjoner som oppstår underveis er rett og slett hysteriske, og verdt lesingen alene. Jeg lo høyt flere ganger over hvilke prøvelser forfatteren sender karakterene sine gjennom underveis i dette krimdramaet. Kall det gjerne en slags morbid sans for humor.

Jeg ser at Jussi Adler-Olsen uttaler seg i en del intervjuer at han ønsker å sette et samfunnskritisk lys på en del sykdomstegn i i det danske samfunnet med denne romanen. Det har han gjort med hell flere ganger tidligere, for eksempel i «Marco-Effekten». Det synes jeg han skal holde seg for god til i denne krimhistorien. Ja, vi har et samfunn der egoismen og det selvsentrerte mennesket får en stadig større plass, men å generalisere så til de grader som det Adler-Olsen gjør her er gammelmannstenkning. Selv selfie-blondinene på Paradise Hotell har et mer nyansert bilde på verden og samfunnet enn det Adler-Olsen fremstiller i denne boken. Som underholdning fungerer det strålende, men som samfunnskritikk blir det platt og plumpt.

Konklusjonen blir at «Selfies» er en blandet opplevelse der Jussi Adler-Olsen viser tydelige tegn på å komme seg ut av sottesenga han befant seg i under skrivingen av «Den grenseløse», men samtidig blir det nesten «anstrengt» morsomt til tider. Litt påtatt. Det er underholdende lesing med masse artige twister og situasjoner. Morsomme dialoger og til tider et friskt språk. Historien fenger og engasjerer. Likevel føler jeg hele veien at han kunne hatt godt av strengere redaktører som kunne gi ham mer motstand i en del partier av boka. Både på språk og karakterbygging. Jussi Adler-Olsen har fiffet seg opp før fotoshooten til sine nye selfies, men hadde kanskje hatt godt av å se seg selv gjennom linsen til en trent fotograf med øye for detaljer.

Mine anmeldelser av tidligere Adler-Olsen bøker:

Hafez al-Assad

Hafez Al-Assad traff meg som et godstog fra første stund i Jussi Adler Olsens Avdeling Q-debut «Kvinnen i buret«. Hans fantastisk naive troskyldighet er bare en maske, det skjønner vi nå. Under den ligger en skarpsindighet som ville fått Sherlock Holmes til å rødme. Likevel så er det alle hans ordspill med kameler, og hans stadige språklige misforståelser som skaper karakteren til noe helt spesielt.

Jeg hadde enormt sansen for måten Assad framsto på i første bok om Avdeling Q. Vet ikke om jeg er like begeistret for den stadig mørkere versjonen av Assad som vi ser utvikle seg i de neste bøkene, men det ligger en forhistorie som ennå ikke er avdekket rundt Assads liv og gjerning. Det er spennende.

Hans ufrivillig morsomme kommentarer, og hans enfoldige naivisme var så morsom i «Kvinnen i buret» at jeg lo på meg både brokk og lumbago. Han kom ikke bare inn i boken som et friskt pust… Han kuppa heile driden! Vaskehjelpen som helt uten å spørre tar seg større og større friheter inne på Carl Mørchs nye kontor. Etterhvert tar han mer og mindre over hele etterforskningen iført en dobørste i venstrehånda, og en kopp rykende fersk (og kvalmende søt) urtete i den høyre ;).

Hans gebrokne dansk fører ustanselig til misforståelser og morsomheter. Likevel er han alltid like blid og glad. Tar alt som skjer med et smittende godt humør. En naiv og barnslig stå-på vilje som er som et fly-krasj i møte med den mutte, gretne og svært så bedagelige etterforskningslederen Carl Mørch. Jeg skrev dette om Assad etter å ha lest første bok i serien i november:

Assad er uten sidestykke den herligste romanfigur jeg noen gang har møtt på. Full av et misunnelsesverdig godt humør, positiv innstilling, verbale anekdoter, enfoldig naivisme, finurlige påfunn og treffende replikker, framstår han som den mest utrolige hjelper en krimhelt noensinne har hatt. Assad overrasker i hver eneste scene. Han er altså vaskehjelpen som gradvis blir politimannens umistelige høyre hånd, høyre fot og høyre hjernehalvdel.

Sammen er de Avdeling Q. Et umake par som i utgangspunktet er fullstendig ute av stand til å løse noe som helst. Men, som du sikkert allerede skjønner så er det det de faktisk gjør.

Jeg merker meg at i den pågående filmatiseringen av «Kvinnen i buret» så har regissøren og manusforfatteren bestemt seg for å gjøre Assad til en mer normal politiassistent fra starten av. TABBE!!!! Gjør de det blir Assad bare seriens «innvandreralibi» og ikke noe mer. Den mørke innvandrerpolitimannen som skal hjelpe den hvite og flinke etterforskningslederen. Blæh! Nei, Assad hadde fortjent bedre enn som så.

De som fikk med seg Jussi Adler Olsens intervju med Bokprogrammet i fjor vår lærte også at samtlige karakterer i serien er planlagt et livsløp for over 10 bøker. De utvikler seg og forandrer seg. Allerede nå etter fjerde bok ser vi en langt mørkere, mindre humoristisk versjon av Assad. Mer voldelig, mer fordomsfull og langt mer usympatisk på alle måter. Jeg kunne tenkt meg å gi Jussi Adler Olsen to tette og ei badehette for å gjøre dette, men må vel bare finne meg i at min Assad først og fremst lyser i Kvinnen i buret. Trist men sant!

Her er et lite utdrag fra et intervju Jussi Adler Olsen gjorde med det amerikanske tidsskriftet «Shelf awarness«, der han svarer på hvilke tanker han har rundt karakteren Hafez al-Assad:

Assads historie er et af Afdeling Q’s bærende og mest hemmelighedsfulde elementer. Han opstod af en enkelt sætning, som min gode ven og oversætter Steve Schein gav mig en dag, hvor jeg ringede ham op og erklærede, at jeg savnede ham, og at jeg tænkte på ham meget ofte. Hvorpå han svarede: “Hey Jussi, that’s fantastic. Two souls in one mind. I am ALSO always thinking of me.”

Gennem denne enkle sætning opbyggede jeg den skæve figur Assad. Han er som Don Quixotes sidekick Sancho Panza, levende og vital og fuld af krumspring og den, der sætter en historie i gang. Samarbejdet imellem Carl og Assad kan tolkes som Sherlock Holmes’ og Dr. Watsons, men helt Watson er Assad nu ikke. Assad er den unikke rengøringsmand, der går Carl til hånde og virker enfoldig, men i virkeligheden rummer stor humor og intelligens og hertil politiefterforskningsmæssige egenskaber i en grad, vi ellers ikke regnede med at møde. Assad er skabt til at være Carls katalysator. Han er ham, der kan få denne dovne, arbejdstrætte overordnede efterforsker til at interessere sig for sit job og sine omgivelser. Og samtidig er Assad et lysende eksempel på en indvandrer, der er ligeværdig, mindst lige så godt uddannet som en selv og ikke det mindste bange for, at forskellige kulturer arbejder side om side. Assads lange historie, som udvikles gennem de mange romaner, er mindst lige så spændende, grum og uforudsigelig som Carls.
Bare vent!

Her er bøkene der du kan lese om Hafez Al-Assad. Linkene viser til min omtale:

Kvinnen i buret

Fasandreperne

Flaskepost fra P

Journal 64

Marco-Effekten

En kjapp Journal mens vi venter på Marco

Den fjerde boken i Jussi Adler Olsens serie om Carl Mørch, Assad og Rose er Journal 64. Bokserien om Avdeling Q har tatt helt av internasjonalt, og en hel verden venter nå på at Marco-effekten skal bli oversatt til deres språk. Her i Norge vil det si noen få uker til i spenning. Enn så lenge bør Journal 64 leses – og nytes.

Etter å ha lest de tre første bøkene i serien, Kvinnen i buret, Fasandreperne og Flaskepost fra P på en måned før nyttår, så gav jeg meg selv (og leserne ) en måneds nødvendig Jussi-pause. Overdosen var overhengende nær, og jeg trengte et pusterom. Jeg var ikke mange dagene inn i januar før jeg angret bittert på det stupide valget. Å la Journal 64 stå urørt i hylla helt til februar viste på kalenderen var en prøvelse. Den lokket og lurte med den fristende bokryggen sin.

Da den endelig kunne tas frem etter jeg hadde lest ut Gillian Flynn sin Mørke rom så var det med en viss andektighet, og store forventninger. Reiste på hyttetur til Voss med den som eneste papirlektyre. Nesten 500 sider lang. Det måtte holde selv for en nyfrelst boksluker som meg tenkte jeg.

Joda … Den holdt i tre dager! Latterlig … Jeg burde jo visst bedre. Når det er sagt så var det tre fantastiske dager. Er det noe Jussi Adler Olsen er flink til, så er det å skrive pageturnere. Jeg drives fra side til side uten at jeg enser hverken rom eller tid. Noen kaller det pur leseglede, og jeg skriver gladelig under på det oppropet.

Journal 64 starter med et nys (ja, det er mye influensasymptomer i boka) og et gammelt mysterium om flere forsvinninger fra en kort tidsperiode i 1987. Forsvinningene knyttes etterhvert opp mot det ytterliggående brunskjorte-partiet Rene Linjer, og dets 88 år gamle leder. Samtidig som forsvinningene nøstes opp av Carl, Rose og Assad, følger vi Nete Hermansens historie fra barn til voksen, og det som til slutt skal kulminere i bokens høydepunkt. Vil ikke røpe for mye her, så jeg lar det bli med det.

På samme måte som i både Fasandreperne og Flaskepost fra P så møter vi drapsmannen ved navn tidlig, og selve drapsgåten blir aldri et mysterium. Motoren i historiene til Jussi er ikke hvem, men heller hvorfor og hvordan. Så også med Journal 64. Liker jeg det? Nja … ikke helt. Er fremdeles glad i å lure på hvem som kan stå bak forbrytelsen når jeg leser krim. Motiv og metode vil aldri bli noe mer enn oppklarende momenter i en god krim for meg.

I Flaskepost fra P klarer Jussi å gjøre antagonisten så til de grader skummel at det på mange måter veier opp for at vi visste hvem han var. I Journal 64 er ikke dette mørke og skremmende like fremtredende. Det blir aldri skikkelig skummelt, men han holder nysgjerrigheten min ved like hele veien ved at jeg lurer fælt på hvorfor vedkommende begår de grusomme handlingene. Når jeg så vet det, så er det hvordan morderen klarer å utføre drapene som holder interessen oppe.

Jeg forsto løsningen 70 sider før boken var slutt, og det gjør jo at det var litt forutsigbart, men måten løsningen kom for en dag på var kanskje noe av det mest creepy jeg har lest på krimfronten på år og dag. Skikkelig fin twist som gav meg bilder i hodet av gamle Roald Dahls «Tales of the unexpected» episoder på NRK. Avslutningen er verdt å vente 450 sider på.

Som sagt så turboleste jeg boken på tre dager, og det alene vitner om en svært god krim. I tillegg så har oversetteren denne gangen gjort en mye bedre jobb enn ved de tidligere bøkene. Nå flyter språket fint og uforstyrret gjennom hele boken. Nerven holdes ved like, og karakterene er i stadig utvikling. Det er helt tydelig at Adler Olsen har en langsiktig plan med dem. Vi kommer også litt etter litt nærmere en løsning på Carl Mørchs opprinnelige krimgåte. Hva skjedde den dagen han og de to politikollegaene ble skutt?

Boken har en del løse tråder i subplottene, men det er tråder jeg regner med vil bli fulgt opp i bøkene som kommer. Jeg er forlengst solgt, og drømmer meg bort i disse bøkene. Som gammel Hardygutt-elsker fra tidlig åttitall klarer jeg ikke motstå serier som dette. Det trigger noe ved lesegleden min når jeg får møte figurene igjen og igjen og igjen. Om en liten stund dukker nok Marco-effekten opp i posten. Den kommer jeg ikke til å vente en hel måned med å lese.