Boken alle skal lese i år. «Tørst» av Jo Nesbø. Harry Hole tilbake på hesten. Jo Nesbø tilbake på sporet. Balansen er gjenopprettet. Verden går videre. Å anmelde denne boken er enkelt. Jeg kunne skrevet hva som helst, og sluppet unna med det. Jeg kunne slaktet den, og argumentert med at Jo Nesbø skriver den samme boken om igjen og om igjen. Eller jeg kunne hyllet den i euforiske vendinger, og vist til hvor genial Jo Nesbø er som får oss til å tørste etter mer hver eneste gang. En Coca Cola-oppskrift som alle andre kan prøve å kopiere, men som likevel aldri blir like god som originalen.
Så hva blir det til? Blodig slakt eller manna fra himmelen? Vel … Vil det i det hele tatt være interessant å lese hva jeg mener om denne boka? Mediene mener visst det. En avis presterte til og med å bruke en halvside på å fortelle at jeg ennå ikke hadde lest Tørst, men at den sto høyt på leselista mi … Kanskje jeg heller skal la mine meninger ligge for en gangs skyld, og i stedet fortelle dere hvorfor disse bøkene om Harry Hole engasjerer så voldsomt, og hva som er grunnen til at Jo Nesbø ikke forandrer oppskriften?
Vi gjør det … Og da må vi begynne med begynnelsen. Og med begynnelsen tenker jeg her på det sekundet leseren plukker boka ut fra sjokkselgeren på Rema1000, og bestemmer seg for at denne skal han eller hun ha. Premissene er selvsagt lagt til rette for kjøpet ved at boka er å finne overalt. Ikke bare fremst ved kassa i bokhandelen, men også ved siden av rollerburgeren på Seven Eleven, og like ved hylla med billigklærne på Sparkjøp. Dessuten snakker alle om boka. Mediene snakker ustanselig, vi bokelskere snakker i det uendelige, krimforfattere blir dratt ut fra skrivestua og børstet støv av for å uttale seg om Jo Nesbø og den nye boka, og folk snakker seg imellom og til folk de møter på veien. Det er som å snakke om været. Noe enkelt og håndgripelig som den andre garantert kan si noe om han også.
MEN … Ville dette skjedd dersom boka (eller de tidligere bøkene) ikke var noe helt utenom det vanlige? Nei, det ville ikke det. Nesbø har et skrivetalent vi andre kan drømme om, og en Coca Cola-oppskrift som er åpen og hemmelig på en og samme tid. Det er ikke vanskelig å følge oppskriften, og få det til å smake som Cola. Men, vi mangler den siste lille hemmelige ingrediensen som gjør at det bare blir en drikk med Cola-smak, ikke ekte vare. Bøkene om Harry Hole har denne hemmelige ingrediensen, denne X-faktoren, som gjør at bøkene får dette nesten mytiske og magiske ved seg.
Slik er det med «Tørst» også. Det er en Harry Hole roman akkurat slik vi forventer at den skal være. Den inneholder de riktige elementene, og som lesere blir vi hektet. Elementene skal jeg ramse opp for dere, og med det gi dere en analyse av hvorfor dette fungerer så godt. Følg oppskriften, og du vil få noe som smaker Cola, men jeg kan love dere at det vil mangle «noe» likevel. Det lille ekstraordinære som utgjør den store forskjellen. Dette «noe» er det bare Nesbø selv som kan tilsette. Men, her har dere oppskriften iallfall:
DET SPEKTAKULÆRE
I «Tørst» møter vi en vampyrist som biter sine ofre i halsen med et sylskarpt jerngebiss. Det er så hårreisende langt utenfor den morbide fantasien som de fleste av oss krimforfattere har. Det er spektakulært, grusomt, grufullt og inn i helskies usannsynlig. Våre redaktører ville bare ristet bedrøvet på hodet og bedt oss trykke på delete-knappen fort som fy. Akkurat derfor vekker det oppsikt. Det er noe som bare Nesbø slipper unna med. Fordi han har gjort det før. Eller rettere sagt, fordi han har gjort det med glitrende resultater før. En splitter pine gal drapsmann som gjemmer seg inni snømenn, eller en annen som dreper sine ofre ved å putte «Leopolds eple» inn i munnen deres, og vente til trykkbelastede springfjærer får et dusin nåler til å springe ut i alle retninger gjennom hodet på stakkaren. Det er hinsides alt det vi andre kunne klart å komme på, og kommet unna med, med æren i behold. Kepler kan utstyre sine sprø drapsmenn med hareører og barnesanger spilt inn på bånd. Samuel Bjørk kan få morderen til å ikle seg uglefjær når han skal gjennomføre sine morbide ritualer, men det smaker bare Cola. Det er ikke ekte vare. Det mangler det lille ekstra som bare Nesbø får til. Han er en mester i å gjøre det spektakulære troverdig. Få oss til å tro på konseptet. Vi godtar at dette er mulig i Nesbøs verden. I Harry Holes univers.
DET UTRYGGE
Dette punktet er svært viktig i Nesbøs bøker, og er en dirrende undertone som ligger og vibrerer gjennom samfulle 526 sider i «Tørst». Utryggheten. Vi føler oss overhode ikke trygge på hva som kommer til å skje på veien fram til Harry Hole går ut som seierherre. Og, denne vissheten om det uvisse bruker Nesbø i hver eneste scene for å få oss til å gispe etter luft når trusselen er nær, kikke en annen vei enn vi burde, og til å konstruere et drama der vi aldri føler oss ovenpå. Når som helst smeller jernkjevene rundt halsen vår. Denne utryggheten hos oss lesere har Nesbø skapt gjennom serien. Gang på gang har han sjokkert oss ved å la det som ikke skulle skje hende gang på gang. Han har bygget opp kjære og nydelige karakterer gjennom tre-fire bøker, for å så å la drapsmannen rive hjertet deres ut med bare nevene og vise det fram til oss. Vi står oppreist i godstolen og roper et høyt NEEEEEEEEIIIII! Det er hjerteskjærende vondt, og det skaper en intens følelse av …. (trommevirvel) … Utrygghet. Vi stoler ikke på Jo Nesbø. På hva han kan finne på å gjøre. Han er notorisk utro mot krimkonseptet, utro mot sine egne karakterer, og utro mot oss lesere. En dreper ikke de vi er blitt glade i, men Nesbø gjør. Gang på gang. Derfor føler vi oss aldri sikre på at dette vil gå bra. Tvert imot så er vi ganske sikre på at det ikke gjør det. Det er denne følelsen som gjør at du synes det er så vanvittig spennende å lese Harry Hole-bøkene, mens lignende scener i andre bøker får oss til å gjespe. Nesbø har kombinasjonen av det spektakulære, det morbide, og det utrygge.
DET STRUKTURELLE
Struktur? Noe så kjedelig faktisk? Ja, for å skrive kriminallitteratur handler faktisk i stor grad om akkurat dette. Det er ikke nok å ha den gode pennen og den gode ideen. En må også ha evnen til å kunne komponere spenning. Det er et håndverk. Det er ikke tilfeldig hvordan historien bygges opp, hvor i romanen det er grenseløst spennende, og hvor det ikke er det. Det handler om struktur. Å skape spenning. Å skape uhygge. På de riktige stedene og på riktig måte. La oss ta to helt banale triks i krimhåndboka som eksempel. Cliffhangere er det ene. Det er så grunnleggende at vi lærer det på ungdomsskolen. Å stanse en fortelling der den er på sitt mest spennende uten å fortelle hvordan det går, for så å gå inn i en ny scene med andre karakterer. I «Tørst» lar Nesbø oss gjennomleve leser-traumet gang på gang. Uten å røpe noe av handlingen (og hvordan det går) så sender han altså en av Harrys nærmeste inn i et drama der vedkommende svever mellom liv og død med dårlige odds, for å så å forlate oss lesere i det han stormer inn på sykehuset. Vi må vente før vi får svaret på om han eller hun overlever. Enkel basic strukturell oppbygging av spenning. Et annet eksempel er å benytte seg av «de tre dører». Altså la leseren forstå at drapsmannen slår til igjen (skjuler seg bak en av dørene), samtidig som han bygger opp sannsynligheten for hvem dette faktisk er i ferd med å skje med likt mellom flere karakterer. Du som leser veksler mellom hvem du tror er offeret, og panikken kryper opp gjennom luftrøret ditt mens du leser. Nesbø bruker dette trikset gjentatte ganger, men det er helt tydelig i starten på romanen da vi har tre personer som alle har vært involvert i en Tinder-date, og for hver scene du leser så blir du skråsikker på at det er den du leser om nå som kommer til å bli drept. Jeg kunne gitt dere en liste på 10 andre slike strukturelle knep, og vist dere hvor dyktig Nesbø er til å bruke disse om hverandre, kombinere dem, og bryte med konvensjonen her og der. Alt i en (ondsinnet) plan om å drive leseren til vanvidd. Jo Nesbø planlegger spenningen og strukturerer den bedre enn noen andre i Norge.
DET GJENKJENNBARE
Det siste punktet jeg tar med her er «Det gjenkjennbare». Du forventer noe som leser når du går inn i en ny Harry Hole roman. Det er et paradoks, men det ligger faktisk en trygghet i å vite at det kommer til å skje de jævligste ting. Mennesker elsker det gjenkjennbare. Det bekreftende. Vi forventer at Harry Hole bryter reglene, selv om det alltid fører med seg at noen uskyldige dør. Vi forventer at han sprekker på drikkingen minst en gang i hver roman, og at han da ødelegger noe helt fundamentalt i livet sitt. Vi forventer at Harry Hole blir utsatt for disse spektakulære innretningene, og at han klarer å snu dem til sin fordel. Alt dette er gjenkjennbart. Hans nærmeste kjære (Rakel og Oleg) skal på ett eller annet vis utsettes for noe jævelskap, og vi forventer at Beavis & Butthead setter kjepper i hjulene som de korrupte og udugelige politifolkene de er. De har gjort det siden sjette bok etter at Harry endelig fikk has på den forrige korrupte politimannen i Marekors. De er der igjen og igjen og skaper nytt drama. Truls Berntsens forelskelse i Mikael Bellmans kone, Ulla. Oleg og Harrys alltid like gripende bånd til hverandre. Harrys tilbakevendende moralske spørsmål der han må velge mellom privat lykke eller fellesskapets beste. Jo Nesbøs språklige finurligheter som fargelegger Oslos skyggesider bedre enn noen andre. osv.osv. Alt er der og vi kjenner det igjen. Det er som å møte en gammel venn etter noen år. Vi finner tonen raskt så snart vi oppdager at den andre ikke har forandret seg. Og det har ikke Jo Nesbø. Det har ikke Harry Hole. Og det har ikke resten av universet heller. Vi forventer at oppskriften ikke brytes. Det er som med Hardy-guttene. Tenk om vi hadde åpnet en av bøkene en gang tilbake i nittenhundreogpilogbue og funnet ut at Faren til Frank og Joe hadde funnet seg en elskerinne og stukket av til Bali for å pleie kjærligheten? Eller at Chet hadde reist til Canada for å studere, og ikke ville komme hjem igjen? KRISE! Det ville vært å bryte det usynlige båndet mellom forfatter og leser. Det ville vært avtalebrudd. Derfor holder Jo Nesbø seg til oppskriften, og derfor kjøper du «Tørst» i butikken. Uansett hvor den måtte ligge. Det er den boka du vil ha. For du vet hva du får, og du liker det gjenkjennbare.
Så til slutt … For dere som tålmodig har lest dere så langt i min amatør-analyse av Harry Hole seriens popularitet. Hvor god er «Tørst» målt opp mot de andre ti bøkene i serien? Svaret er 4. Den er svakere enn Panserhjerte, Marekors og Snømannen (i den rekkefølgen), men milevis bedre enn de to siste bøkene om Harry Hole, Gjenferd og Politi (som befinner seg på de to nederste plassene). Så da vet du det, og mer trenger du egentlig ikke å vite. Da er det bare å kjenne etter … Er du tørst?
MINE ANMELDELSER AV HARRY HOLE-SERIEN:
(De fire første leste jeg før jeg startet bloggen)
MAREKORS – FRELSEREN – SNØMANNEN – PANSERHJERTE – GJENFERD – POLITI
GEIR TANGEN 