Arto Paasilinna – GEIR TANGEN

All faenskap samlet i en trompet!

Marit Persheims debutroman «Lydløs trompetisme» på Publica Forlag er en tvers igjennom hyggelig bok. Hvorfor? Jo, fordi all jævelskapen som finnes i verden samles behørig i trompeten. Og, da er det jo klart at det resterende blir svært så hyggelig … Jeg var ingen tilhenger før, men nå kan jeg faktisk med Odd Børretzens innlevelse si at: Jeg hater trompeter! Neida.

Trompeten (som etterhvert viser seg å være noe litt mindre) blir hovedpersonens katalysator for all innebygget frustrasjon, forbannelse og hverdagsraseri. Hun er egentlig sint på sin egen dumskap, samboeren Ottos ansvarlighet og svigermorens dårlig skjule forrakt for henne. I tillegg er hun dypt og inderlig sjalu på Stines nye bestevenninne, sosialantropologen Guro. Mitt oppi alt dette så kommer en gryende forbudt forelskelse til en musikkbutikkinnehaver ved navn Claes. Nevnte jeg arbeidssøkerkurset på NAV? Her er det så mye innebygget frustrasjon at alt blir kanalisert inn i karakteren «Teppedama».

Bokbloggeren føler han klarte å samle essensen i boka i det avsnittet, og kaster seg nå rundt på gulvet i en innøvd indiansk gledesdans. Fjærpryden danser fra hodet, og sjamanismen han utøver rundt på stuegolvet fører til at han får alle sine ønsker oppfylt.Tilbake i sofaen nyter han det at alle leserne kommer til å nikke anerkjennende til ham etter å ha lest dette avsnittet, trykke på follow-knappen, og tipse Bok & Samfunn om hvilken uoppdaget stjerne som befinner seg der ute i bokbloggerverdenen. Neida.

For de av dere som ikke skjønte bæret av hva som plutselig skjedde nå, så må dere lese boka. Disse plutselige hoppene til Margits (hjerneskadede) hjernehalvdel, der hun altså lar fantasien løpe fullstendig løpsk, er på mange måter bokens høydepunkter. Det er første sesong av «Ally Mc Beal» ! Disse tankesprangene der vi får se hva Ally egentlig hadde hatt lyst til å gjøre, men som hun naturlig nok er forhindret fra grunnet advokat-kotyme og et amerikansk lovverk. Hysterisk morsomt, spesielt når Ally var sint og hadde lyst til å drepe noen.

Jeg sier ikke at Marit Persheim har lånt denne egenskapen direkte fra Ally Mc Beal, men det er nærliggende å tro det, ettersom hun er i riktig aldersgruppe i henhold til den store snakkisen på slutten av nittitallet. Ally Mc Beal var datidens «Frustrerte Fruer». Den billige amerikanske serien ingen turte å innrømme at de så på tirsdagskvelden, men som alle likevel gjorde.

Dette trekket med fantasisprang er et lykketreff i boka. Den gir boka en nødvendig snert, et faenskap om du vil, som gjør at karakteren Margit Pedersen blir mer tredimensjonal. Hun framstår som naivismens gudmor i all sin barnslighet. Det er som å lese om en sandkassetreåring i fullvoksen størrelse. Det er morsomt, men også noesåjeævliginnihelsikes irriterende. Jeg har så vondt av stakkars Otto. Han er så sørgelig i all sin tålmodighet at han får selv Jesus til å virke som en kruttønne med amfetaminabstinenser. Hadde noen spilt sur trompet i stua mi dag ut og dag inn ville jeg med stor sannsynlighet stått tiltalt for overlagt partering (og drap).

Bokbloggeren tar trompeten rolig ut av hendene på kona si, og med muskelkraft trykker han trompeten ned gjennom svelget på kona til tuten er det eneste som stikker ut gjennom munnen. Neida.

Lydløs trompetisme handler om et sett hverdagsmennesker som er så grå og hverdagslige at det i seg selv blir morsomt. Foruten Margit, så framstår alle karakterer endimensjonalt gjennom hennes øyne. Nok et godt trekk fra forfatteren. I det store og hele så er dette en bok som vil gi deg en artig lesestund. Til tider hysterisk morsom i sin banalitet, andre ganger humrende morsom med sitt øye for de små trivialiteter vi alle sliter med i det daglige.

Dette er så absolutt en forfatterdebut verdt å merke seg. Persheim har noe Arto Paasilinna over seg, men etter min mening langt mer vellykket. Marit Persheim er faktisk morsom, ikke bare naivistisk.

Boken er kort. Jeg leste den på en kveld. Den kunne godt ha vart en stund til, for jeg ble faktisk glad i Margit og Otto. Du har solgt bæra dine Marit! Godt levert. Neida. Joda …

En litt annerledes februar …

Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden….

Ordene fra januar dirrer fremdeles som en kjølig tone i ryggmargen mens årets andre måned langsomt er på vei ut av sine Mørke rom.

Katten har våget seg ut på trammen og slikker livgivende lys fra en blek sol. Han hutrer fremdeles. En lett skjelving i pelsen over ryggen i musisk takt med naboen som slår floker.

Vinteren er Satans verk, slår jeg fast. Det fantes ikke neglebit, rimbarter eller gåsehud i Adam og Evas paradis. Jeg gripes av drømmen om en gang å slippe tak. Aldri mer iføre meg raggsokker og stilongser som klør. En evighetssommer der solen aldri dør. Mitt eget Cafe del Màr i solnedgang. En tilstand der hvert eneste døgn omsluttes av det evige lyset fra solen. Et sted der februar ikke er til.

Jeg ser på rimet som har lagt seg som et hvitt glitrende dekke i gresset utenfor. Et nakent testament fra solens fravær gjennom mørketiden. En påminnelse om at vi er her på lånt tid. En dag vil også vi gå inn i en mørketid som dekker oss med rimfrost. Vil jeg i det hele tatt stå nevnt i en Journal 64 år fra nå? Vil det være et eneste spor av meg igjen på denne snurrende tidsmaskinen? Eller vil jeg, som de hvite frosne gresstråene, skaffe meg nytt liv fra dype røtter som tåler mørketid og tele. Er jeg fremdeles et potensielt liv når kulden fanger meg der fremme?

Jeg hutrer, og tar et fastere grep om ullpleddet jeg har rundt meg. Kjenner at kroppen fremdeles jobber med å slite i stykker de siste influensavirusene som har formert seg i kroppen min uten min tillatelse. En internering. Et overgrep. En fallitterklæring over mitt skrøpelige forsvarsverk. Min kropp vil aldri få et Magellans Kors reist til ære for den kampen som ble vunnet mot fienden. Det er en lydløs seier som venter. Stillheten etterpå føles mer som en lettelse. Ingen jubel. Ingen marsjerende opptog. Ingen fanfaner som kan bevitne at slaget er vunnet. Bare stillhet og søvn. Langsomt vil kroppen atter en gang våkne til liv og i sitt eget speilbilde bevitne at krigen er over. En usynlig seier …

Ennå er den ikke her, seieren. Det vil ta tid. Frelseren holder sin hånd over meg i mine hustrige feberfantasier. Vokter, vaker og beskytter. Jeg våkner av en solstråle. En enkelt stråle som sniker seg inn mellom persiennen og treffer meg i øynene. En mikroskopisk stråle av energi og varme, men likevel ispedd uendelige mengder med håp og lovnader om bedre dager etter dette. Varmere dager. Dager da katten kan krølle seg sammen på trammen uten å få frostskader på bjellene. Dager da naboen kan kassere dundyna og nyte sin sigarettrøyk i fred for den beskjemmende frostrøyken. Dager da kroppens kamp mot virus bare er et vagt ubehagelig minne fra en litt annerledes februar …

Adam og Eva – Langt fra Paradis

Det er langt fra Adam og Evas Paradis i Edens hage til hustrige og vinterkalde Finland. Omtrent like langt er det fra Arto Paasilinnas forskrudde skjønnlitterære verden og til min oppfattelse av hva som er god litteratur. Hans siste bok, Adam og Eva, er like morsom og underholdende som omslaget på boken tilsier.

Omslaget viser et batteri. Javel … Originalt. Strippet for stash. Naivt. Minimalistisk. Fargeløst. Nakent. Se på det … Sug til deg stemningen i bildet. Kjenn på følelsen som ligger i omslaget. Føler du ingenting …? Akkurat. Point taken?

Akkurat slik opplevdes boken for meg. 187 sider med pjatt. Pregløst. Uten sjel. Stillestående, og mest av alt usedvanlig kjedelig. De første 30-40 sidene var OK. Litt snert og humor et par steder. En svært lovende protagonist, og en artig og annerledes historie. Dette kunne bli til noe bra bare Arto fikk igang motoren, tenkte jeg … NOT! I stedet for å vri om tenningen skrudde han løs batteriet og gav meg en faglig forelesning om gjenstandens fortreffelighet.

Side opp og side ned med uvesentligheter.

Denne boken er i tillegg til å være gudjammerlig kjedelig også skrevet i en stil som gjør at jeg reiser bust. En god fortelling skal ha driv, snert, gode skildringer, artige karakterer og overraskende vendinger. Adam og Eva mangler alt dette. Etter de første 40 sidene skrus tempoet ned til krabbegir, og vi får lange (svært lange) faktabeskrivelser av alt som er revnende likegyldig for leseren. Side opp og side ned med rombeskrivelser, gjenstandsbeskrivelser og miljøbeskrivelser. Når hovedpersonen etterhvert blir rik begynner han å bruke mye penger på rare ting, men Arto Paasilinna sin måte å formidle dette på er som å fortelle noen om en vits en overhørte på bussen, men ikke fortelle vitsen. Hvor morsomt er det å få vite faktumet at Eva har havnet på fylla i India, for så å våkne i New Zealand? Ingen detaljer utover det at hun hadde sovet over hos noen uteliggere?

Kanskje er dette genial og stor litteratur som en enkel sjel som meg ikke skjønner. Jeg ser virkemidlene Paasilinna bruker. Strippe alt slik at det blir nakent. Fjerne følelsesregistret fra karakterene. Bruke en naivistisk fortellerstil for å gjøre det dumme dummere, og på den måten få fram humor. La leseren lese alt det vesentlige mellom linjene. Jeg sier det først som sist. Vil du absolutt lese om Adam og Eva så velg heller de to i Bibelen. Den fortellingen har i det minste en skikkelig skummel slange. Alt denne boken har er lange og kompliserte finske navn som gjentas med for og etternavn til det kjedsommelige, en avhandling om batterienes egenart og elektrokjemi, og en beskrivelse av hvordan en kan bruke noen milliarder finske mark på fyll, spetakkel, veldedighet og uvesentligheter.

Beklager Arto … Men dette var mer søvndyssende enn innsovingstabletter. Jeg har lest min siste Paasilinna-roman. Takk og pris for at den var på under 200 sider. Jeg hadde ikke orket en side til med dette våset.