Utmarker er en innertier!

I dag starter Krimfestivalen i Oslo, og ett av de store trekkplastrene er den svenske forfatteren Arne Dahl, eller Jan Arnald som han heter i virkeligheten. Han har skrevet en rekke krimbøker i serien om A-gruppen i Stockholm, og er solgt i over en million eksemplarer i Tyskland alene. Hans nye krimserie om Sam Berger og Molly Blom er en mørkere utgave av Arne Dahl, og det finnes vel ikke noen bedre måte å feire åpningen av Krimfestivalen på enn ved å gi hans første bok i denne serien, «Utmarker«, årets første sekser på terningen?

Jeg er ikke blant dem som kaster rundt meg med seksere. I hvert fall ikke nå lenger som jeg snart har fem år som krimblogger og over 200 anmeldelser på samvittigheten. Denne boken var jeg imidlertid aldri i tvil om. Det er en ualminnelig mørk og creepy historie, med så mange twister og turner at jeg til tider var helt svimmel. I tillegg klarer Arne Dahl mesterstykket å formulere seg så språklig litterært at boken i seg selv bør være et studie for ambisiøse kommende krimforfattere. Om det finnes en mastergrad i krimlitteratur, bør «Utmarker» bli pensum. Det er ikke uten grunn at en av Sveriges største aviser kåret boken til den beste svenske kriminalroman noensinne.

OK … What`s the fuzz about, tenker du kanskje? Hva er det som gjør at akkurat denne romanen skiller seg såpass ut i mengden at den er verdt et eget studium? La meg prøve å være så konkret jeg kan. Det er ikke lett, for mye av dette handler selvsagt om en subjektiv magefølelse, men vi har likevel noen knagger som vi kan henge kvalitetskriteriene våre på.

La oss starte med selve plottet og komposisjonen. Altså hva som faktisk skjer i boka, og hvordan dette er komponert. Å planlegge et komplisert krimplott sies å være vanskeligere enn å faktisk gjennomføre tilsvarende kriminelle handlinger. Det føles iallfall slik for oss som sitter og knoter og rabler ned det ene bestialske drapet etter det andre. Alt er gjort før, og det er som oftest gjort mye bedre enn det du selv klarer å tenke ut. Historien bak «Utmarker» er svært ambisiøs og kompleks. Det er et nettverk av tråder som virker fullstendig ugjennomtrengelige for etterforskerne, og ikke minst for leserne. Mysteriet er umulig å få grep om. Det glipper mellom hendene på oss gang på gang. Du skal være usedvanlig dyktig som krimforfatter for å klare å gjøre dette. Du må ha planlagt ned til hver minste setning hvordan dette urverket er skrudd sammen for at det skal begynne å tikke. Jeg tuller ikke … «Utmarker» er så gjennomført planlagt ned på detaljnivå, at jeg tok meg selv i å nikke anerkjennende gang på gang. Dette er så tidkrevende og så vanskelig at det i seg selv er et imponerende stykke arbeid.

Så har vi det som vi forfattere gjerne kaller twister. På fagspråket i litteraturen er vel vendepunkt mer brukt som begrep. Altså steder i fortellingen der det skjer noe helt uventet som plutselig snur handlingen i en ny retning. De siste to-tre årene har dette blitt mer og mer populært, og går gjerne under samlebetegnelsen «Den upålitelige fortelleren». Vi har store navn som Peter Swanson, Claire McIntosh, Paula Hawkins, og Gillian Flynn som alle er sterke stemmer i dette landskapet. De skriver krimhistorier der leseren plutselig hopper himmelhøyt i stolen fordi det skjuler seg en fullstendig uventet sannhet som får hele romanen til å bli snudd på hodet. Som leser er du lurt trill rundt av forfatteren.

«Utmarker» er akkurat slik. Tre ganger mens jeg leste kom jeg til et punkt i boken der jeg bare:  «Whaaaaat????» Plutselig måtte alt det jeg trodde var virkelighet bare gravlegges, og nye briller måtte settes på nesa. Å få til slike twister er ikke bare oppfinnsomt og krever god fantasi. Det krever timing, nøyaktighet og ikke minst enda et underliggende urverk som tikker og går hele veien, men som altså er usynlig for leseren frem til et visst punkt. Hvor vanskelig tror dere ikke akkurat det er å få til? Prøv så å gjøre det TRE ganger. Jeg sier bare WOW!

Til slutt har vi altså det språklige. Jeg tror de fleste har skjønt av min anmeldelse så langt at det er svært komplisert å skrive en så sammensatt historie som det Arne Dahl gjør i «Utmarker». Språket er et virkemiddel, og det er det ikke alle krimforfattere som har skjønt. Enkelte tror tydeligvis at språket kun kan brukes til å fortelle og formidle en historie. Det er langt fra sannheten. Språket er verktøy i seg selv, som når det er finstilt, kan si så uendelig mye mer enn bare de ordene som blir lest. I «Utmarker» strekkes språklige og litterære virkemidler til ytterpunktene for å skape en dirrende suspense. En krypende, kravlende nerve som ligger i selve teksten. I måten setningene blir formulert på. I hvilke ord som er valgt. I hva som skildres og hva som utelates. I måten menneskene snakker til hverandre på. Uhyggen smyger seg inn under skjorta di og nekter å slippe taket selv når «handlings-uhyggen» opphører eller tar en pause i fortellingen. Den blir værende selv i udramatiske scener. Det er en intensitet, en travelhet, et uendelig mørke, som setter seg fast i leseren og som skaper det vi på fagspråket gjerne kaller «indre spenning». Dramaet som altså er usynlig i selve handlingen, men som gjerne driver både karakterer og lesere til vanvidd. Jeg har aldri lest noen som har klart dette bedre enn Arne Dahl gjør i «Utmarker». Lars Kepler prøver på mye av det samme, men ikke med like stødig hånd som det Dahl har.

Som et lite ankepunkt har jeg at oversetteren nok har hatt en langt vanskeligere jobb denne gangen enn han vanligvis har ved en svensk-norsk oversettelse av en kriminalroman. Jeg merker at han har mistet noe av den språklige spenstigheten fra originalteksten. Først stusset jeg en del steder, men så prøvde jeg å oversette det til svensk i mitt eget hode, og da skjønte jeg med ett hva det var forfatteren hadde ment med å skrive det akkurat slik. Men … Det blir for småplukk å regne.

Utmarker er en spinnvill kriminalfortelling, så mørk og creepy både når det gjelder indre og ytre spenning. at det er vanskelig å slippe bokens suspense når siste side er lest. Vi vil ha mer, og vi vil ha det nå. Heldigvis er han å treffe på Krimfestivalen i Oslo. Jeg gleder meg 🙂

 

Leseliste våren 2017

Denne våren kommer det ut så mye bra krim, i tillegg til at jeg er i gang med å lese meg opp på flere serier som har stått på vent. Derfor blir det en hektisk lesevår, og ingenting er kjekkere enn det. Høydepunktene står faktisk i kø, og i og med at jeg har satt min ære i å være up to date med alle serier jeg har 100% på fra før av også, så blir det dessverre stadig mindre tid til å kaste meg over nye stemmer. Men, det blir spennende måneder fra februar til og med juni. Her er mine 22 utvalgte:

OfflineANNE HOLT – OFFLINE / I STØV OG ASKE

Jeg leste alt av Anne Holt på nittitallet, og helt frem til «Presidentens valg». Men, den var så skremmende dårlig at jeg falt av. Prøvde så vidt på 1222 også, men fant ikke tonen med Hanne Wilhelmsen igjen. Jeg prøver på nytt med «Offline» fra 2015 i og med at mange sier at Anne Holt endelig har funnet seg selv igjen med denne boka og høstens oppfølger «I støv og aske. Har begynt, og femti sider inn i romanen virker det veldig lovende igjen. Det er viktig for meg å holde meg oppdatert på våre beste norske krimforfattere. Jeg setter min ære i det, og har vært litt flau over at jeg ikke har tatt meg tid til å følge opp Anne Holt sitt forfatterskap. Nå kjører vi på igjen, og jeg satser på å klare begge bøkene denne våren.

der-hvor-roser-aldri-doer_productimageGUNNAR STAALESEN – DER ROSER ALDRI DØR

Jeg leser Gunnar Staalesen baklengs, og har så langt slukt både Storesøster fra 2016 og Ingen er så trygg i fare (2014). Leser på eBokBib, og har så vidt fått startet på min tredje Veum-bok. Det er litt viktig at jeg er oppdatert på bøkene hans også i og med at vi skal sitte i samme panel under årets Krimimesse i Horsens i Danmark. Å lese Veum har vært en overaskende fin opplevelse, for jeg prøvde meg på et par av dem tidlig på nittitallet uten å bli helt bitt av basillen. Nå derimot har jeg fine stunder med Varg og hans underfundige selvironiske humor. Jeg skjønner hvorfor disse bøkene etter hvert er blitt legendariske

slakterenØYSTEIN WIIK – SLAKTEREN / HVIT PANTER

Jeg ventet lenge med å starte på Øystein Wiiks bøker, men du verden for en opplevelse det var å lese hans debut «Dødelig applaus» fra 2010 som han også ble nominert til Rivertonprisen for. En hysterisk hurlumheireise av en krimroman som slo beina under meg. Skal lese meg ferdig med Wiik i 2017, og andre bok ut er altså Slakteren fra 2011. Håper også å få lest «Hvit panter fra 2012 denne våren. Om han klarer å holde samme nivå videre så har jeg funnet meg en ny favorittforfatter innen norsk krim. Kombinasjonen krim og opera skulle en tro var en ganske søk og konstruert greie, men det fungerte glitrende i første bok iallfall. Så får vi se om begeistringen holder seg ved lag. Det er alltid artig å finne nye norske stemmer som fenger i denne sjangeren.

imageEYSTEIN HANSSEN – JAGET

Det er høytid i heimen hver gang Eystein Hanssen kommer ut med ny krimbok om Elli. Hans bøker er en stor favoritt både hos meg og Agnes, og vi må ofte krangle om hvem som skal få lese først. Spent på om han finner tilbake til intensiteten som var ett av hans store kjennetegn i de første bøkene. Synes personlig at «Brennemerket» (2015) manglet litt av det krydderet, selv om det så absolutt var en spennende bok. Kanskje den manglet litt fordi handlingen foregikk i et veldig ukjent miljø for meg, men uansett så er en ny Elli-bok alltid høyt på ønskelista. Hans samfunnskritiske krimbøker er noe dere bør kaste dere over ved første anledning dersom dere fremdeles har ham til gode. Jaget har så langt fått glimrende kritikker, så jeg gleder meg.

den-som-forvolder-en-annens-dodCHRIS TVEDT – DEN SOM FORVOLDER EN ANNENS DØD

Endelig har bergenseren Chris Tvedt plukket opp igjen sin gamle advokatkrimhelt Mikael Brenne igjen. Ikke dermed sagt at de tre bøkene om Edvard Matre (som han skrev sammen med sin kone Elisabeth Gulbrandsen) har vært en nedtur. Spesielt «Den blinde guden» var helt eksepsjonelt god. Men, nå er altså gode gamle Brenne tilbake på banen. Jeg brukte høsten 2016 på å lese meg gjennom Chris Tvedt sin serie om Mikael Brenne, og har hatt mange strålende lesestunder. Det er spennende, intenst og plottmessig utfordrende bøker å lese. Tvedt er en mester i å skape neglebitere, og jeg har store forventninger til denne, som mange hevder er hans beste Brenne-bok. Jeg skal ut på bibliotekturne i slutten av mars med Chris Tvedt, så innen den tid er boken iallfall lest.

utmarkerARNE DAHL – UTMARKER

En ny serie fra den svenske mesteren Arne Dahl. Jeg har ikke lest noen av de tidligere bøkene av Arne Dahl, men så første sesong av TV-serien som er basert på disse. Knallgøy krimserie som jeg håper de følger opp med flere sesonger av. I og med at han kommer med en ny hovedfigur nå, så har jeg bestemt meg for å kaste meg over den med liv og lyst. Svenske anmeldere har vært fra seg av begeistring, og hevder at det er det beste Dahl noen gang har skrevet. I tillegg blir han å se på Krimfestivalen i Oslo i mars, og første helgen i April sitter han på scenen med meg og Gunnar Staalesen for å snakke om krimsjangerens mange klisjeer. Da må jeg i det minste ha lest hans ferskeste krimroman. Gleder meg veldig til denne godbiten.

Søvnen og dødenAJ KAZINSKI – SØVNEN OG DØDEN / DEN GJENFØDTE MORDEREN

I romjula startet jeg på en ny krimserie jeg har vært nysgjerrig på lenge. Det danske radarparet AJ Kazinskis bøker om Niels Bentsson og Hannah Lund. Krimbøker som beveger seg i grenselandet mellom medisinsk vitenskap, religion, kunst og moderne kvantefysikk … Altså HALLO? Det må jo bare være bra. Og det er det … Leste altså «Den siste gode mann» fra 2010 i romjula, og ble begeistret. Nå venter andre og tredje bok i serien, Søvnen og døden og Den gjenfødte morderen. Jeg har forstått på flere anmeldere at denne serien bare blir bedre og bedre for hver bok, så dette ser jeg virkelig fram til. På mange måter et dansk motsvar til Dan Brown eller vår egen Tom Egeland, for å si det slik. Skal bli moro å se om duoen holder trykket oppe, og om jeg er like forelsket etter bok nummer to og tre.

På overflaten flyter vannliljeneFRODE EIE LARSEN – PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE

Dette er en av de forfatterne jeg har fulgt tettest siden han startet på sin reise som krimforfatter med Hemmeligheten i 2012. Han har hatt en bratt læringskurve, og bare blitt bedre og bedre for hvert eneste år som går. Han er krimforfatternes DDE som kjører bokhandlerturneer og bibliotekturneer land og strand rundt for å møte nye lesere, og fanskaren blir større for hvert år som går. Det er så fortjent. Hans forrige bok «Englefjær» burde vært nominert til Rivertonprisen etter min mening. Det var nesten skandale i mitt hode at den ikke ble det. Dersom han holder det samme nivået i sin femte (eller sjette) bok om Eddi Stubb, så kan det ikke være lenge før han blir innlemmet i det gode selskap.

sov-du-vesle-spireCILLA & ROLF BÖRJLIND – SOV DU VESLE SPIRE

Denne svenske duoen har fått mange nye tilhengere siden TV-serien «Springflo» gikk på NRK i sommer, og Agnes og jeg fikk gleden av å tilbringe en kveld sammen med det sympatiske ekteparet etter Gyldendals Pocketparty i høst. Jeg har fulgt dem tett helt siden deres første bok kom ut i Norge i 2013, og den siste så langt i serien Svart daggry (2015) var rett og slett en fantastisk godt skrevet krimroman. Den fenget meg, og har vært en av mine viktigste inspirasjonskilder i arbeidet med min kommende krim «Hjerteknuser» som kommer i mai. Gyldendal er nå ute med alle de tre tidligere bøkene i nye pocketversjoner, så for de av dere som ennå ikke har prøvd dere på denne serien så har dere min anbefaling. Jeg gleder meg stort til fjerde bok, Sov du vesle spire, som altså kommer ut i slutten av februar.

selfiesJUSSI ADLER-OLSEN – SELFIES

Forrige bok i serien om Avdeling Q var en gedigen skuffelse, og det samme har de to kinofilmene basert på bøkene vært. Jeg har forstått på flere som har tjuvlest «Selfies» at Adler-Olsen har funnet tilbake til storformen med denne boka. Den er alt det som «Den endeløse» ikke var. Når det er sagt så ble også den boka en salgssuksess for en av Nordens største internasjonale krimforfattere, men de fleste var enige om at den var et par knepp ned i forhold til det vi har lest tidligere. Jeg ser frem til «Selfies» synes ideen bak plottet en gnistrende, så får vi virkelig håpe at forfatteren har funnet tilbake til formen, stilen, humoren og spenningen som han er så kjent for. Om dere kjenner noen som står bak scriptet på filmene, så kan dere godt gi vedkommende en lusing fra meg for å ha ødelagt Assad fullstendig. Sånn … Der fikk jeg den frustrasjonen ut av kroppen iallfall.

forlisetFRODE GRANHUS – FORLISET

Ramsalt Lofot-krim står alltid høyt på ønskelista mi, og Frode Granhus er den ubestridte mesteren. Hans krimbøker fra det vakreste norsk natur har å by på er så spektakulære og utspekulerte som det går an å få det. Forliset er hans sjette roman, og hans femte om politimannen Rino Carlsen. Vi snakker om en som virkelig elsker å sende oss ut i storm og uvær her, og tittelen tyder på at han ikke har tenkt å la være denne gangen heller. Bøkene hans er spesielt gode på det å skape suspense. Altså å gi leseren dette krypende ubehaget av at det er noe som ikke stemmer. At det er noe en ikke har fått med seg i Rinos møte med vitner og pårørende. Det er noe der som vi ikke får tak i, og når det kommer for en dag så er det alltid et grøssende velbehag når vi skjønner sammenhengen. Om du ikke har lest Granhus tidligere, ja så er det bare en ting å gjøre … LES -LES-LES!

torstJO NESBØ – TØRST

Denne boka trenger for så vidt ingen presentasjon. Det er den alle går og venter på denne krimvåren, og da snakker jeg ikke om bare her i Norge. Jeg snakker om hele verden. Så vidt jeg forstår kommer Tørst ut samtidig i alle land. Det er litt slik som det var da en ny «Harry Potter» ble lansert i sin tid. Ingen fikk være først, og ingen ville være sist. Bøkene hadde verdenspremiere. Jeg gleder meg til å lese et nytt kapittel om Harry Hole. Politi var en skuffelse, og Gjenferd var midt på treet. Det begynner å bli lenge siden Jo Nesbø tok ballegrep om meg som leser med en Harry Hole-roman. Forrige gang var faktisk med Panserhjerte (2009). Men, vi vet at han kan … Og en pause fra Harry H har kanskje gjort Nesbø godt også. Jeg vet iallfall at han fikk skrivegleden tilbake med Tørst, og det er et lovende tegn. En krimsak med Tinder-drap høres jo også ganske forlokkende ut, spør du meg.

det-som-aldri-dorØISTEIN BORGE – DET SOM ALDRI DØR

Borge var fjorårets største krimsensasjon i Norge. En fantastisk debut i sjangeren med Den syvende demonen. Knallsterk hovedperson som vi umiddelbart trykker til vårt bryst, svært godt språk, høy spenningsfaktor gjennom hele romanen, og et utspekulert og dristig plott. Det meste var rett og slett riktig med Den syvende demonen, og jeg utropte den til årets kanskje beste norske krimroman allerede i januar. Ganske hårete av meg, og det holdt nesten stikk. Etter min mening var det bare Jan Erik Fjells Lykkejegeren som overgikk Borges krimdebut i fjor. Ekstra cred også til forlaget Font som endelig turte å satse på en norsk krimutgivelse. Jeg tror ikke de angrer på det. Borge leverte varene. Nå kommer altså oppfølgeren, og jeg er veldig spent på om han har klart å gjøre dert like bra denne gangen. Jeg vet alt om hvilken forskjell det er på å skrive en krimroman på under ett år, opp mot å kunne dulle og dalle med et manuskript i årevis slik vi har gjort tidligere.

den-stille-flokkenLARS MÆHLE – DEN STILLE FLOKKEN

Lars Mæhle er en krimforfatter som dessverre har gått mange hus forbi så langt. Jeg håper virkelig flere vil legge merke til denne godbiten av en krimforfatter i år. Han kommer med tredje bok i sin serie om Ina Grieg, og de to første bøkene har vært svært gode. Han skriver litterært, og så på nynorsk da … Alt for få våger å gjøre det. Ikke siden Kolbjørn Hauge har vi hatt en så god nynorsk krimforfatter, så kjære lesere … Vi må ta vare på ham. Han er verdt det. Den tredje boka i serien tar også for seg et svært spennende tema i vår behandling av tatere og romanifolket. Ina Grieg er en veldig spenstig og frisk karakter som vi blir glade i, og jeg tror at Mæhles fanskare vil bli stor nå ettersom flere og flere har oppdaget at det går helt fint å lese nynorske skjønnlitterære bøker. Det beviser suksessen til «Saman er ein mindre aleine» og ikke minst suksessen til Elena Farrante med Napolikvartetten. For meg blir denne boka en av vårens høydepunkt.

syndenes-forlatelseJOHN HART – SYNDENES FORLATELSE

En av de store snakkisene innen internasjonal krim det siste året har vært John Harts bok «Syndenes forlatelse». Utgitt av Font Forlag på norsk nå nylig, og en av dem jeg valgte å ikke avbestille i bokklubben. Jeg har vært nysgjerrig på denne en stund, og da jeg leste at han kommer til Krimfestivalen så bestemte jeg meg for å gi boka et forsøk. Jeg er såpass mainstream at jeg ikke alltid er overbegeistret for de bøkene som anmelderne kaster seksere på terningen etter (Hviskeren av Karin Fossum er bare ett eksempel), men jeg har et håp om at en hel verden ikke kan ta veldig feil. Derfor vil jeg denne våren gi meg i kast med boka, og så får vi se om den faller i smak. Gleder meg iallfall veldig til å møte ham på Krimfestivalen i mars. Det blir spennende. Jeg burde sikkert lest mer av disse forfatterne som alle andre lovpriser, så jeg har ikke vondt av å få meg en litterær uppercut. Jeg gir det et forsøk.

dnaYRSA SIGURDADOTTIR – DNA / DRAGSUG

Hennes første bok i en ny krimserie kom i fjor vinter, og DNA ble blant annet kåret til årets beste internasjonale krimroman i Danmark. Hun skal få prisen under Krimimessen i Horsens der jeg selv er deltaker, og det vil være litt flaut å komme dit som «krimnerd» og ikke ha lest den. Dessuten har jeg seriøse planer om å sende min kjære Viljar Ravn Gudmundsson «hjem» til Island i tredje bok «Død manns tango», og da skader det ikke akkurat å lese meg litt opp på islandsk krim. Dette er en god anledning med andre ord. Yrsa er også hovednavnet på Lahlums Krimfestival nå i februar, og det er dumt at det ser ut som om jeg ikke vil klare å få til å komme dit dette året. Uansett … Jeg kompenserer med å lese første bok i Yrsas serie denne våren iallfall. det er da noe å ta med seg. Jeg er veldig spent på å lese denne, og liker jeg den så har jeg altså den blodferske nye romanen hennes «Dragsug» stående klar i bokhylla allerede. Det kan bli en finfin Islandsk vår. Jeg må iallfall en tur til Reykjavik på research, og det ser jeg virkelig fram til.

ingen-til-bordsLENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS

Ingen krimvår uten en ny bok fra Lene Lauritsen Kjølner, og denne gangen er det altså «Ingen til bords». Denne friske dama (som for øvrig også er ett av navnene under Lahlums krimfestival i år) skiller seg ut i mengden av oppskriftsmessig krim og spenningslitteratur. Hun har valgt en mye softere variant der humor, familiedrama og hverdagsliv er like så viktige ingredienser som drap og vold. «Ingen til bords» er hennes fjerde bok om livsnyteren og privatetterforskeren Olivia Henriksen. En dame litt over sin beste alder, som vet å nyte sitt otium like så mye som hun lar hjernen gruble over krimmysterier i en vakker sørlandsidyll. Jeg har lest hele serien så langt, og må si jeg er svært begeistret for hennes to første bøker. Den tredje, Dakota Rød, tippet over i for mye husmorkrim etter min smak, men jeg har stor tro på at Lauritsen Kjølner slår knallhardt tilbake med årets krimeventyr. Det har nesten blitt en tradisjon nå at jeg innleder sommeren i selskap med Olivia, og slik blir det i år også.

i-djevelens-klorJAN BORIS STEINE – I DJEVELENS KLØR

Trøndersk Sherlock Holmes. Det er tøft. Det er Harry. Og … Det er faktisk ganske artig lesestoff. Jan Boris Steine ble nominert til beste norske krimdebutant med sin første historiske krimroman fra Trondheim, og nå kommer altså oppfølgeren. En bok jeg har sett fram til helt siden jeg leste det første mysteriet i sommer. Jeg synes Steine fikk til komboen med tidsriktig språk, spenning, mysterier og drama i sin første bok. Interessante karakterer, selv om de altså er svært like våre kjære venner Watson og Holmes. Det avgjørende i disse historiene er jo om en klarer å gjøre drapsgåten utspekulert nok til at detektivene framstår som geniale. Her ligger virkelig djevelen i de små detaljene, og balansegangen mellom en vellykket og en mislykket roman er mye mindre enn for oss som kan pøse på med action, tempo og drama. Vi kan skrive spennende selv om plottet er enkelt, men det kan en ikke når en skal skrive i Steines sjanger. Da må det sitte perfekt, og AHA-effekten må være til stede. Jeg har stor tro på at også årets Trondheim-tur blir en höjdare.