Anton Brekke – GEIR TANGEN

Bekmørk Anton Brekke-krim

«Ringmannen» er den klart mørkeste av krimromanene der ex-Kripos etterforsker Anton Brekke er hovedfigur, og også den der hans yngre protige, Magnus Torp, har fått mest plass og spillerom. Stemningen er vond og dyster fra start til slutt, og selv humoren som Fjell er så kjent for, er dreid inn i et landskap som preges av melankoli og oppgitthet. Dette er et bevisst grep fra forfatter og redaktør som speiler både tematikk og Antons egen sinnsstemning. Det er godt gjort, og viser en modenhet hos forfatteren.

Den ekstreme voldsomheten som utføres av gjerningsmannen setter premisser også for romanens aktører. Dette er en krimroman som tar strupetak på deg tidlig, og som nekter å slippe taket. Parallellhistorien fra Volda i 1999 er et grusomt dypdykk ned i et sykt sinn til en sosiopat. Ekstremt skremmende. Det drypper frykt fra hver eneste blankpolerte setning, uten at teksten tyr til vold som virkemiddel. Det er nok at vi vet hva gjerningsmannen er i stand til å utføre. Den samme frykten vaker i nåtidshistorien, og gjør fortellingen både vond og spennende. Selv en vakker, romantisk date eller et besøk i en fiskebutikk utløser et voldsomt adrenalinrush hos leseren. Dessuten synes jeg forfatteren med denne boka tar opp en prisverdig tematikk i menns tendenser til å ty til vold i nære relasjoner. Det brukes ikke som et billig triks for å øke spenningen, men omhandles på en måte som avdekker angsten, frykten og manipulasjonen som disse kvinnene utsettes for. Fjell tør å bli skitten på hendene, og han rører i det mest nedrige i oss mennesker. Bra og skikkelig gjort, med et lite minus for litt mange hendelser, karakterer og synsvinkler. Noe som skaper et litt kaotisk lappeteppe.

31.oktober 2021 – ©Geir Tangen

Alle gode ting er fem

Jan Erik Fjell kom som et uskrevet blad inn og tok tittelen som «den neste store» med debutromanen «Tysteren» i 2010. Juritzen klinte til med et hysterisk opplag, og han vant Bokhandlerprisen på første forsøk. Siden har det gått langt tråere for den sympatiske østfoldingen. Men, han har lagt stein på stein etter at oppfølgeren «Skyggerom» flyttet ham ut fra prinse-suiten i 2011. I august kommer hans femte krimbok med Anton Brekke i hovedrollen med tittelen «Lykkejegeren«. Kjære portier … Det er på tide å gi mannen nøkkelen tilbake. Han tok ikke heisen opp igjen. Han gikk trappene. Det står det respekt av for en mann i rullestol.

Jeg har lest «Lykkejegeren» og er mildt sagt begeistret. Du verden for en god kriminalroman Jan Erik Fjell har skrevet. Jeg skjønte det allerede da jeg leste «Hevneren» i 2013 at det var noe på gang, og «Rovdyret» fra 2014 var enda et hakk bedre. Med «Lykkejegeren» feier Fjell beina under alle oss andre som har skrevet krimromaner i 2016. Fristende å ta en Bjørge Lillelien nå … «Torkil Damhaug, Jørgen Brekke, Marit Reiersgård, Øistein Borge, Tom Egeland og Geir Tangen … Gå og legg dere, your books took a hell of a beating!» Jan Erik Fjell spiller i en annen liga med «Lykkejegeren».

Tar jeg for hardt i, og er litt flåsete nå? Ja, kanskje det, men det jeg prøver å si er at jeg er så imponert over den jobben Fjell har gjort. Ikke bare veien han har gått de siste tre-fire årene, men hvor godt han har skrudd sammen denne historien. Jeg skal prøve å forklare:

Å skrive en krimroman er ikke enkelt, for de av dere som måtte tro det. Det er en svært kompleks konstruksjon der hver eneste bit er ekstremt viktig, og dersom en skrue mangler, faller hele konstruksjonen sammen. Jeg sammenligner gjerne en krimroman med et stykke ingeniørkunst der forfatteren er både oppfinner, arkitekt, materialforedler, og byggherre på en og samme tid. I «Lykkejegeren» ser vi en maskin som best kan sammenlignes med et sveitsisk urverk.

En krimroman skal være spennende. Det skal være en gåte eller et mysterium som skal løses. Romanen skal ha et driv som gjør at leseren aldri rekker å kjede seg. Den skal være troverdig innenfor sitt fiktive univers. Karakterene vi møter skal selvsagt også være troverdige, interessante, og ha et liv og en historie å fortelle oss. Det skal ikke være lett, men heller ikke umulig å se løsningen underveis. Hovedhistorien skal helst ha et biplott som holder samme spenningsnivå, og disse to skal elegant flettes sammen på en troverdig måte. Romanen skal så langt det lar seg gjøre være historisk korrekt dersom ikke all handling foregår i nåtid, og etterforskning, miljø, steder og hendelser skal være etterprøvbare. I tillegg til dette skal karakterer i en serieroman utvikle seg fra roman til roman. Karakterene skal være dynamiske, ikke statiske. Historien skal gjerne ha flere twister der leseren blir lurt, og sannheten viser seg som noe helt annet enn det en trodde. Til sist bør ikke språket stå tilbake for det vi leser hos andre skjønnlitterære forfattere. Gjerne skal romanen også si noe viktig om samtiden vi lever i, og sosiokulturelle utfordringer samfunnet vårt står ovenfor.

Som dere ser … Dette er ikke lett! Når vi i tillegg vet at serieromaner helst bør komme i intervaller på 12-15 måneder for å holde leseren varm, ja da skjønner dere kanskje hvorfor jeg lar meg begeistre av denne sjangeren og dens kunstnere.

Det er dette jeg poengterer med «Lykkejegeren» av Jan Erik Fjell. Denne gangen er alt på plass. En murstein på 560 sider som ikke er kjedelig ett eneste sekund. Glitrende karakterer som puster, lever og engasjerer. Et biplott som det lukter svidd av. Et mysterium som skaper interesse, nysgjerrighet og som utfordrer meg som leser. Viktige samfunnsproblemer til debatt. Vi snakker her om temaer som ensomhet, spilleavhengighet, organisert kriminalitet og krigsforbrytelser. I tillegg skriver forfatteren bedre og bedre. Han har utviklet språket i riktig retning fra bok til bok, og er nå helt på nivå med flere av de beste krimforfatterne våre.

Historien i Lykkejegeren engasjerer som sagt fra første side av. Levningene av det som en gang har vært en menneskehånd blir funnet i en gammel Cadillac som er inne til overhaling hos et lokalt verksted i Østfold. Bilen er uregistrert, og etter en stund settes bilens mysterium i sammenheng med funnet av en drept kvinne på gjenvinningsanlegget. Anton Brekke i Kripos får i oppgave å løse drapet. Samtidig følger vi handlingen i Las Vegas tilbake til 70-tallet, der en norsk danser og lykkejeger gjør stor suksess, og ender opp som hovedattraksjon i Vegas sitt største danseshow. Hun innleder et forhold til stedets eier. En forretningsmann som ikke går av veien for å ty til alle midler for å nå sine ambisiøse mål. Etter hvert skjønner vi at disse to historiene er tett vevd inn i hverandre, og spilleavhengige Anton Brekke sendes til las Vegas for å bistå det lokale politiet i å rulle opp den gamle saken, som også settes i sammenheng med et nylig begått drap i byen.

Som dere ser … En kompleks historie med flere bihistorier skrevet over forskjellige tiår på vidt forskjellige steder i verden. Vi som leser og skriver krim skjønner med en gang at dette ikke har vært spesielt enkelt for forfatteren. Han har gjort det ekstremt vanskelig for seg selv. Ikke tatt noen snarveier. Samtidig har han gjort et helt fantastisk arbeid med å skape de nye karakterene vi møter i romanens bihistorie fra Vegas. Forretningsmannens livvakt, Hayden Quest, er om mulig den beste karakteren jeg har truffet i en krimroman på lang tid. Gnistrende skildret med en tyngde som setter lange skygger. En person vi blir svært glad i og fascinert av underveis. Samtidig er han en veldig mørk sjel med mange fryktelige hemmeligheter. Utvilsomt en farlig mann. Godt gjort å få til å skape en slik type med troverdighet. Finansmannen Applebaum og danseren Sol er to andre som også skildres med hjertet utenpå tastaturet.

Boken er også effektiv til tross for at den er på hele 560 sider. det er tempo hele veien. Enten i form av gåter, mysterier, intens spenning, eller engasjerende handling. Jeg klarte ikke finne en eneste scene som ikke lokket fram interessen hos meg. Dette er rett og slett helstøpt, og dere kan virkelig glede dere til en godbit når boken kommer i salg i august. Jeg triller en soleklar sekser på terningen. Den første til en krimroman i år. Ørjan N. Karlsson fikk det samme for «Speilets bakside«, men det er en sci-fi roman med et helt annet rammeverk.

Årets klareste anbefaling i krimbokhylla!

Råbra rovdyr!

I august kommer Jan Erik Fjell med sin femte bok i Anton Brekke-serien. Den har fått tittelen «Lykkejegeren». Jeg har varmet opp til begivenheten med å lese hans fjerde krim «Rovdyret» som kom ut i fjor vinter. Her er det bare en ting å si … Jeg er helfrelst! Her snakker vi om en forfatter som blir sterkere og sterkere for hver bok. «Rovdyret» er ikke bare svært spennende, men også morsom, intens og interessant.

Jeg blir rett og slett glad når jeg treffer på slike bøker. Ikke høyverdig litterær poesi, men god underholdningskrim med høyt tempo, artige twister og karakterer som lever. Jeg var manuskonsulent på «Hevneren» for noen år tilbake, og likte den storyen, selv om det ble litt for mye amerikansk fengselshistorie for min smak. I denne derimot er hele handlingen lagt til hjemmekjære Oslo, og bihistorien byr på et dypdykk inn i en ung kokainkonges hverdag og tanker. En langer med samvittighet. Kanskje den mest sammensatte karakteren jeg har møtt så langt i Fjells bøker.

Tempoet er skrudd opp flere hakk, og siste halvdel av boka var komplett umulig å legge fra seg på nattbordet. Klokka plinget halv fire på natta før jeg maktet å falle til ro den siste lesekvelden. Jeg synes Jan Erik Fjell har gjort flere heldige trekk i denne fjerde Anton Brekke-boka. Han har klart å få Brekke selv mye mer på beina som etterforsker og politimann. Ikke en spilleavhengig bavian som er kjappere i replikkene enn i topplokket. Nå fremstår han som den skarpe og dyktige politimannen han faktisk er, og hans relasjon til makkeren som ble livstruende skadet i forrige bok gir karakteren en dybde som vi ikke har sett tidligere i samme grad. Well done!

Når det gjelder hans unge makker, så var det livsnødvendig for karaktergalleriet til Fjell at han fikk leve videre etter den dramatiske avslutningen på «Hevneren». Han bringer optimisme, humor, lys og glede til begge disse to siste romanene. En karakter vi som lesere faller for ved første møte. Hadde han forsvunnet ville Brekke stått ganske stusselig alene igjen. Han trenger en slik sprudlende ungfole rundt seg. Tilbake på jobb i KRIPOS får også Anton Brekke et helt annet handlingsrom som Jan Erik Fjell kan benytte seg av.

Historien i «Rovdyret» er et morsomt lite plott som fenget meg fra første side. En fengslet kokainkonge sitter på åttende året av en drapsdom etter å ha tatt livet av sin nærmeste venn og medlanger. Liket ble aldri funnet den gang, men nå dukker det plutselig opp på en strand i Danmark. Men, kroppen har kun vært død i to uker slår rettsmedisineren fast. Den fengslede blir løslatt til store overskrifter i avisene, for han kan jo ikke ha utført drapet den gangen for åtte år siden. Anton Brekke blir hentet inn til KRIPOS for å finne ut av hva som egentlig skjedde den gangen.

Å klare å skape interesse, engasjement og tempo i både hovedplott og i subplottet er alltid en enorm utfordring for en krimforfatter. Jan Erik Fjell klarer det med glans i denne boka. «Oppveksthistorien» til de to guttene som ender opp med å bli Oslo underverdens største kokainbaroner fenger meg umiddelbart. Det samme gjør gåten Anton Brekke har blitt satt til å løse. At disse henger nøye sammen er selvsagt ingen hemmelighet, og romanens kanskje eneste svakhet er at det er såpass opplagt hva som må ha skjedd, og hvem som står bak ugjerningene. Vi er rimelig sikre på at vi har svaret tidlig, og det stemmer på en prikk. Her kunne det gjort seg med et par sjokkerende twister mot slutten. Men … Hvem klager når romanen samlet sett er såpass interessant og spennende som dette? Ikke jeg i hvert fall 🙂

Gleder meg stort til august og neste Anton Brekke kapittel. Jeg frykter at han kan få trøbbel med spilleavhengigheten i Casinoenes metropol Las Vegas. Men, hvem vet … Kanskje han har karakter nok til å stå imot? Pokerspilleren Jan Erik Fjell burde iallfall ha forutsetninger for å skildre miljøet på en troverdig måte. Lykkejegeren er akkurat nå den høstutgivelsen jeg gleder meg aller mest til å lese.