Ann-Christin Gjersøe – GEIR TANGEN

Et krimtalent med sløv redaktør

Jeg er en snill mann. Blir sjelden sint, og biter kun unntaksvis i gjestfrie lag. Men, får jeg noen gang tak i Ann-Christin Gjersøes redaktør i Cappelen Damm, da vil hvitfråden skumme rundt tennene mine. Gjersøes krimdebut «Jernjomfruen» er en fantastisk god og svært spennende krimhistorie skrevet av en usedvanlig dyktig forfatter. Men … med en redaktør som tydeligvis ikke skjønner seg på krim, blir det ikke så bra som det skulle og burde blitt.

«Stor i ord – liten på jord» sang vi når noen skrøt på seg å være litt eplekjekke da jeg var liten i Hardanger. Godt mulig jeg sklir på noen bananskall i denne anmeldelsen. Men, jeg våger meg utpå glattisen likevel. Jeg tar selvsagt forbehold for at det kan være forfatteren selv som har tviholdt på det hun mente var genialt, men det virker som en klassisk redaktør-brøler.

Hva er det jeg snakker om, spør du kanskje? Vel … Jeg vil holde deg på pinebenken en liten stund til. Du trenger å vite mer først.

«Jernjomfruen» er i grunnen flere parallellhistorier som etterhvert vikler seg inn i hverandre. En historie om Alice som forsvinner fra sitt hjem og sin lille to år gamle sønn tidlig på åttitallet. En historie fra nåtiden der vi følger en nyfødt norsk forfatterstjerne som mottar trusler. En historie om tobarnsmoren og interiørdesigneren Vendela, og hennes gryende flørt og fasinasjon for en annen mann enn den hun er gift med, og en historie om hennes søster Ida som jobber som journalist, og som kommer over noen gamle bilder av sine jødiske forfedre som ble sendt til Auschwitz under krigen. Mange baller i luften samtidig med andre ord, men alle historiene henger på sett og vis sammen, og får sin løsning til slutt. Jeg vil ikke røpe hva som skjer med disse personene ettersom det ødelegger en god leseopplevelse for deg som vil hive deg over denne boka, men kan vel røpe såpass som at det blir svært så dramatisk for et par av hovedpersonene.

Selv med fire innviklede parallellhistorier så klarer Gjersøe det kunststykket det er å sy dem sammen, og bevare spenningen og drivet i fortellingen. Hun skriver knakende godt. Gnistrende, til tider. Enkelte sekvenser i boka er så spennende at jeg var nære ved å miste blærekontrollen. Et par av actionscenene var til å miste pusten av. Jeg gispet (faktisk) et par ganger underveis. De som leser vil raskt oppdage at vi har med et stort krimtalent å gjøre her. Hun har et fortellerinstinkt i seg som så gjerne vil vise oss den dramatiske historien hun sitter på. Det merkes.

Ann-Christin Gjersøe har skrevet serieromaner i mange år, og hun kan skrive. Rent litterært er denne kriminalromanen godt over gjennomsnittet av det vi møter i krimromaner. Hun skildrer både følelser, stemninger og omgivelser bedre enn de fleste. Karakterene er også ganske gode, troverdige og tydelige.

Så var det baksiden av medaljen …

Når en forfatter får redaktørhjelp hos et forlag så er det en forutsetning at de får hjelp. Spesielt viktig er dette for debutanter, da de gjerne ikke vet intuitivt hvilke uskrevne regler som gjelder innen en sjanger. I mitt debutantintervju med Gjersøe i vinter røpet hun at hun hadde fått med seg den samme redaktøren som hun hadde hatt på sine serieromaner, og at dette var fantastisk ettersom de hadde en svært god kjemi. Kanskje er det derfor jeg reagerer som jeg gjør her? For alt jeg vet så kan jo Gjersøes redaktør være en dreven krimredaktør. Jeg vet ikke, men her er det klare mangler som burde vært svært enkelt å ordne opp i.

Problemet er at den knallgode krimhistorien lider en langsom kvelningsdød forårsaket av en uendelig rekke av sirupstrege skildringer. Mange scener inneholderside opp og side ned uten noen form driv eller handling. Kun skildringer av rom, natur, møblement, personer, interiør eller bekledning. Det samme skjer gang på gang når det kommer til tankereferater hos karakterene. En ubegripelig massiv mengde av fullstendig meningsløse tanker rundt de minste små hverdagslige ting. Dette får motoren til å stanse fullstendig. Historien står helt stille flere steder. Her kunne det blitt kuttet minst 100 sider, uten at det hadde gått ut over spenningen i det hele tatt. Tvert imot. Den ville økt betraktelig.

Det samme må sies om avslutningen. Spenningen og dramatikken blir utløst og får sin løsning rundt side 290. Så kommer over 60 sider (!) med oppsummering etter at morderen er avslørt og uskadeliggjort. Dette for å nøste alle de løse trådene i den komplekse historien. Bra at de ikke henger løst, men dette må jo skje FØR dramatikken løses, ikke etterpå? Hva i all verden har redaktøren tenkt her? 60 siders ørkesløs vandring inn og ut av scener som skal oppklare de små spørsmålene som gjenstår, det begriper jeg ikke poenget med. Hadde historien blitt avsluttet der morderen blir uskadeliggjort ville jeg nesten godtatt at enkelte ting forble uløst. (Nja, kanskje ikke, men den oppsummerende biten kunne lett blitt puttet inn i en 5 siders epilog).

På meg virker disse to tingene kraftig inn på min opplevelse av å lese boken. Jeg vil jo tro at en rutinert krimredaktør ville sett at motoren stanser når forfatteren skildrer såpass mye uvesentligheter. Det samme gjelder den ekstremt lange oppsummerende biten etter at spenningen er utløst. Her må jo redaktøren ha sett det samme? «Kill your darlings» er et begrep som brukes mye blant redaktører. Det betyr at forfatteren må kutte ned på ting som han eller hun selv kanskje har forelsket seg i. I en krim hjelper det ikke at skildringene er litterære, vakre og detaljrike når de ødelegger for det viktigste i en kriminalroman. Spenningen. Drivet. Tempoet.

Som sagt … Jeg er en snill mann. Og jeg har derfor svært lyst til å avslutte denne anmeldelsen med en oppfordring til mine lesere. Les romanen! Gjør det, for den er på sitt beste faktisk svært spennende. Dessuten skriver Gjersøe godt. Når du kjenner at du begynner å gå lei av alle rombeskrivelsene og tankereferatene, vel … Skumles noen sider til det går over, og du kommer tilbake til handlingen. Når løsningen kommer så dropper du avslutningen fra s.300 og utover. (!) MÅ du vite løsningen på alle de små trådene så fungerer det også her helt greit å skumlese.

Jeg gleder meg til å lese Ann-Christin Gjersøes neste krimroman, for hun har et talent for å skrive spennende som jeg ikke har sett hos mange andre nye norske forfattere. Men, om ikke redaktøren vil begrense henne litt ved neste korsvei så bør hun tenke på å gjøre noe med det selv.

Jernjomfruen krimdebuterer

Forfatter Ann-Christin Gjersøe debuterer som krimforfatter i februar. Foto: Privat

Ann-Christin Gjersøe er et ukjent navn for de fleste som følger med på norsk krim. De som foretrekker litt historisk serielitteratur som sengelektyre vil nok tvert imot nikke anerkjennende. Gjersøe er nemlig forfatteren bak den 36 bøker lange serien «Livsarven». Nå er serien som kom ut på Cappelen Damm ferdig, og forfatteren har skiftet ham fra serieforfatter til krimforfatter. I begynnelsen av februar lanseres hennes krimdebut «Jernjomfruen» på Cappelen Damm, og skal vi tro forlaget så har vi noe svært spennende i vente.

Selv om hun debuterer innen denne sjangeren, så er det altså lenge siden drammensjenta Ann-Christin Gjersøe hadde annet arbeid enn å skrive. 36 bøker tar tross alt en del tid å tråkle seg gjennom, og historien rundt «Jernjomruen» har måttet tåle å sitte på vent en god stund. I tillegg så krever jo familie og gårdsbruk sitt.

– Jeg har jobbet som forfatter på heltid siden 2004, men er utdannet førskolelærer. Jeg forlot yrket i år 2000, da jeg sammen med ektemannen min overtok hans hjemgård på Re i Vestfold.

Hun flirer litt når jeg foreslår å introdusere henne som ei ekte gårdsjente:

– He he … Nei, i dag deltar jeg lite i gårdsarbeidet, men jeg bidrar litt under lamming og sauesanking, så jeg har ikke meldt meg helt ut av driften, sier hun.

"Jernjomfruen" lanseres til det norske krimpublikum i begynnelsen av februar — «Jernjomfruen» lanseres til det norske krimpublikum i begynnelsen av februar

Ideen til å skrive en krim har hun hatt lenge, men hun står knallhardt på at det i seg selv ikke har vært en drøm hun har hatt, og som hun nå realiserer. Det er selve historien som har gjort at hun nå krimdebuterer.

– Nei, det var ikke slik at jeg tenkte at «Nå skal jeg skrive krim». – Det handlet vel egentlig mer om at historien jeg hadde «ruget på» en stund passet best inn i krimsjangeren. Da serien min «Livsarven» var ferdigskrevet, var jeg klar for å skrive Jernjomfruen, som hadde ligget i bakhodet. Etter å ha jobbet med manuset i rundt ti måneder, sendte jeg det inn til Cappelen Damm – og ble selvfølgelig veldig glad da jeg ble tilbudt kontrakt.

Historien om «Jernjomfruen» er en historie om en forsvinning, et drap, og om en ondskap som har ligget i dvale som kommer tilbake. På bokens vaskeseddel kan vi lese følgende om handlingen som utspiller seg:

I desember 1981 forsvant en ung mor sporløst fra hjemmet sitt utenfor Tønsberg. Alice skulle bare ut og lufte hunden mens den lille sønnen hennes sov. Hun kom aldri tilbake. Tretti år senere forsvinner to nye kvinner fra samme distrikt; en av dem blir funnet død og ille tilredt i skjærgården. Ida Gabler, en ung, samfunnsengasjert journalist i Tønsberg Tidende, blir involvert i etterforskningen. Kan saken ha en forbindelse med den seneste overfallsvoldtekten i området, eller ligger andre motiv bak? Politiet famler i blinde, men de pårørende krever svar. Da en som står henne nær, også blir borte, innser Ida Gabler at det begynner å haste. Journalisten blir forbløffet over å avdekke spor som fører tilbake til krigens dager, og til hennes egen families fortid. Snart aner hun konturene av en ny og skremmende sammenheng. Den virker bare for ond til å være sann – og for nær og truende til at hun kan kjenne seg trygg …

Ann-Christin Gjersøe hører til blant dem som bruker mye tid i planleggingsfasen av en bok. Hun er strukturert og planmessig med det hun skal gjøre før hun begynner på selve historien. God planlegging mener hun er nøkkelen til suksess i denne bransjen, og hun deler mer enn gjerne noen råd på veien for de som ønsker å skrive gode historier:

– Jeg har jobbet med denne boken i et helt år. Den største utfordringen har nok vært å beholde roen og gi meg selv den tiden det tar å skrive boken slik jeg mener den burde være. Man vil skynde seg, men det tar tid å skrive en bok! Dessuten så må du brenne for det du vil fortelle. Du må tenke at denne historien er for bra til ikke å bli fortalt, hevder hun.

– Hvordan man velger å jobbe er selvsagt veldig individuelt, men for meg er det viktig å ha strukturert boken på forhånd. Før jeg begynner å skrive, planlegger jeg derfor hovedplottet detaljert og gjør nødvendig research, for så å skissere de viktigste handlingslinjene og finne frem personkarakterer som kan bære historien. Godt forarbeid lønner seg alltid!

Ann-Christin Gjersøe har skrevet 36 bøker i serien "Livsarven" fra 2006-2012 — Ann-Christin Gjersøe har skrevet 36 bøker i serien «Livsarven» fra 2006-2012

Ettersom hun har jobbet som serieforfatter i mange år i samme forlag, så føler hun at hun har fått god oppbacking og hjelp fra forlaget i prosessen fram mot den ferdige boka.

– Ja jeg har nok det. Jeg er så heldig å få jobbe med samme redaktør som jeg har samarbeidet med tidligere, men når det er sagt, så foretrekker jeg å jobbe uten for mange innspill fra andre under selve skriveprosessen. Jeg lar derfor ingen andre lese før jeg selv anser et manus for ferdig. Samtidig er det veldig godt å vite at man kan ta en telefon eller sende en mail og få oppmuntrende ord og støtte.

Den ferske krimforfatteren ser fram mot lansering med en litt blandet ærefrykt. Det venter noen anmeldere med skarpe penner i andre enden, og en vet jo aldri hvordan en vil bli mottatt. Hun har imidlertid ikke tenkt å la seg knekke, for skrivingen er hennes levebrød, og det er det hun lever og ånder for:

– Jeg er naturligvis spent på hvilken mottagelse boken vil få, og kanskje særlig som debutant innenfor en sjanger føler man seg sårbar. Hvorvidt jeg kommer til å lese anmeldelser eller ikke, har jeg ikke bestemt meg for ennå – men jeg er nok for nysgjerrig til å la være. Om det blir flere krimbøker fra min hånd vet jeg ikke ennå. Det kommer nok an på hvordan Jernjomfruen blir mottatt. Men jeg har levd av å være forfatter i snart ti år og ønsker å fortsette å skrive.

Om et par uker er det imidlertid ingen vei tilbake. Da bærer det opp fra skrivebordet og ut på landeveien for å promotere sin ferske krimroman.

– Å skrive bøker innebærer to veldig ulike oppgaver: Først skal boken skrives, dernest skal den markedsføres. Når jeg skriver, foretrekker jeg å sitte alene, med færrest mulig forstyrrelser. Jeg er i skriveboblen min, et sted jeg liker veldig godt å være. Så skal boken markedsføres, og som forfatter går man da fra en veldig stille, til dels innadvent tilværelse, til å skulle være selger. Jeg hadde nok foretrukket å forbli i skrivehulen min, men det er jo svært hyggelig å treffe leserne da. Det gleder jeg meg veldig til, avslutter hun.