Fremtidige omtaler av bøker fra Gyldendal vil bli merket med denne logoen.
8.mars signerte jeg utgivelseskontrakt for mine to første bøker med Gyldendal Forlag i Norge. En fantastisk mulighet for meg personlig, men det fører til at jeg anser ikke meg selv som uhildet til å skrive flere anmeldelser fra bøker jeg leser under Gyldendal sin logo lengre.
Jeg har fått en del spørsmål om jeg vil legge ned bokbloggen nå som jeg har blitt antatt som forfatter. Jeg har ikke noen ønsker om å gjøre det. Jeg er ikke den eneste forfatteren i Norge som skriver omtaler og anmeldelser. Ingvar Ambjørnsen er et godt eksempel på dette. Tom Egeland et annet. Jeg synes likevel at det er mest ryddig å la være å anmelde flere bøker fra Gyldendal. Jeg kjenner de ansatte og de fleste av krimforfatterene litt for godt, i tillegg til at det ville sette meg i en situasjon der enkelte ville trodd at det var forventet av meg fra forlaget sin side at jeg uttalte meg positivt. Slik er det selvsagt ikke, men jeg velger likevel å holde hånda mi ute av det vepsebolet.
Mine tidligere anmeldelser av Gyldendal-bøker ligger fremdeles ute på bloggen. De er alle skrevet før jeg visste noe om den avtalen som skulle komme. Det kan også hende jeg omtaler (ikke anmelder) noen av Gyldendals kommende bøker, men da vil jeg i så fall merke disse tydelig med «produktplassering», slik at ingen skal være i tvil.
Håper dere alle vil følge meg videre på ferden både som krimblogger og som krimforfatter. Det er et eventyr det som skjer, og en fantastisk reise jeg er i ferd med å legge ut på. Ber også om forståelse for at det kan bli litt færre bøker som blir lest og anmeldt i tiden som kommer. Jeg må nemlig levere et råmanus til «Hjerteknuser» til Gyldendal i løpet av kommende høst.
Marit Reiersgårds debutkrim «Stolpesnø» fra 2012 er en beskrivelse av en norsk finbulvinter som ingen ende vil ta. Det snør tett gjennom samfulle 300 sider, og snøen antar det jeg vil kalle klaustrofobiske dybder. Langt inni disse snøfonnene finner vi alle de små menneskene som hvert på sitt vis prøver å holde varmen. Varme hjertegode mennesker som vi blir oppriktig glad i, men som står maktesløse ovenfor de små tilfeldighetene som sender dem ut i elendigheten og kulden. Det hele starter med det verst tenkelige. Lille 6 år gamle Oda leker i snøen utenfor huset sitt mens moren lager middag. Sekunder senere er hun sporløst forsvunnet. Slukt av et hvitt teppe som skjuler alle spor, også etter små barneføtter.
Min kone har sagt det mange ganger. Hun har visstnok hørt det av Unni Lindell. Skal du skrive krim, så må du skrive ned ditt aller verste mareritt. Gjøre det utenkelige tenkelig. Skremme fram monstrene under senga di. Du må gjøre mardrømmen til virkelighet. Sjelden har jeg sett noen gjøre akkurat det knepet med så stort hell som Marit Reiersgård. Vi har lest nok bøker om barn som blir borte, det er ikke unikt. Men … Reiersgård klarer å gjøre historien så mye mer levende enn de fleste. Hun gir den fortvilte moren en så inderlig og sterk stemme at det tar pusten fra leseren. Vi befinner oss langt innenfor intimgrensen. Det er ubehagelig nært og ekstremt innpåtrengende, og derfor også så ufattelig vondt. Jeg kjenner smerten. Jeg merker angsten. Jeg føler panikken.
Snøkaoset som oppstår i Lier disse dagene er en massiv substans som binder deg til lesestolen. Det er noe i det, når bøker nesten blir fysiske. Stolpesnø har denne egenskapen. Jeg skal ikke påberope meg genialitet, men jeg tror jeg vet hva det er som gjør at denne boka virker så mye mer klaustrofobisk på meg. Det er fortellerstemmene. Vi befinner oss til enhver tid inni karakterenes hoder, og får aldri de befriende pausene der vi synsvinkelmessig kan trekke oss tilbake og bivåne dramaet fra avstand. Nei, vi er der sammen med dem hele veien. Dette skjer ikke med dem. Det skjer med oss. Når Oda forsvinner i snøen så er det min jente som forsvinner. Forstår dere?
Ikke det? OK … La meg være mer presis. Marit Reiersgård har gitt alle karakterene sin egen synsvinkel. Noe som igjen betyr at vi hele tiden vet akkurat hvordan karakteren har det innerst inne, hva han eller hun tenker, og vi observerer alle rundt oss med denne karakterens øyner. Det betyr at vi ufrivillig blir en del av den vannvittige frykten, den grusomme angsten, og den bunnløse sorgen. Selv om boka har sine to protagonister i politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed, så lånes altså fortellerstemmen like mye ut til alle de som er direkte berørt av alt det som skjer når Ida forsvinner. Det er så vondt det, at jeg har hatt store problemer med å stenge inntrykkene ute etter at boken var ferdig lest for et par dager siden.
Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen i Tvedestrand …
UnderLahlums krimfestival i helga påpekte Marit i en samtale med meg at dette var veldig bevisst fra hennes side, men at hun ikke hadde fått ubetinget skryt for dette fortellertekniske grepet. Noen anmeldere syntes det ble for forvirrende og kaotisk med så mange stemmer i en bok. Selv synes jeg ikke det. Tvert imot. Synsvinklene gjør at boka er krevende å lese, men det gjør den også til en usedvanlig sterk beretning om menneskeskjebner. Langt dypere enn det vi vanligvis møter i kriminallitteratur. Vi møter ekte mennesker med ekte følelser. Krimdramaet blir ikke bare et mysterium som skal løses, det blir personlig. Når karakterene har det vondt, har jeg det også.
Kanskje er det det at Reiersgård våger å være litterær som gjør at vi kommer mye nærmere inn på saken i denne boka opp mot andre lignende «Jente forsvunnet» bøker. Ikke vet jeg, men dette er faktisk en feinschmecker-krim for dem som aller helst liker bøker med litt dybde, men som av og til må puste ut med noe enklere. Kanskje er det de to politiheltene som gjør susen. Hverdagsmennesker i ett og alt. Ingen spesielle lyter annet enn de vi selv har på litt tøffe dager. De er hele mennesker som gjør menneskelige feil og menneskelige valg. To nydelige typer som vi trykker til vårt bryst fra første stund. Kanskje var det plottet og twistene som gjorde susen for meg? Jeg ble rundlurt, og historien er rett og slett usedvanlig godt tenkt ut.
Marit Reiersgård er rett og slett ei dame vel verdt å merke seg. Bok nummer 2, Jenta uten hjerte, er å finne ute i de fleste bokhandlere. Nummer 3 i serien er under utarbeidelse.
PS! Ikke glem min jubielumskonkurranse, som går fra 27.februar og ut mars måned. Bloggen har nådd 100.000 besøkende, og det må feires. Annenhver dag vil dere finne nye konkurranser med flotte premier på noen av de beste bøkene jeg har lest siden jeg startet bloggen i oktober 2012. Svar på et enkelt spørsmål for å vinne. Klikk på bildet til høyre for å komme til dagens konkurranse.
Kameleonene er Jørgen Jægers andre bok om lensmann Ole Vik og hans stab på lensmannskontoret i vestlandsbygda Fjellberghavn. Den markerer et skifte i skrivestil fra Jæger, men om dette er noe som kun gjelder denne ene utgivelsen, eller om det er et vedvarende trekk gjenstår å se. I Kameleonene er scenene kjappere, replikkene kortere, språket mindre omstendelig og dramaturgien speedet opp flere hakk.
Det er ingen tvil om at dette er bevisste valg av forfatteren. Jeg omtalte hans første bok «Skyggejakten» som en kosekrim, med alt det som det innebærer. Langsomme, vedvarende scener. Lange monologer og dialoger. Lite action, og bittelitt Kardemomme By. Litt i stil og form som «Mord og Mysterier» på TV2. Ukomplisert og enkelt, men skikkelig koselig lesning fra begynnelse til slutt.
Kameleonene bryter med denne formen fra første kapittel av. Lensmannen kastes hodestups inn i et bankran, et mord og en kidnapping i en og samme scene. I den påfølgende blir han selv livstruende skadet i en biljakt, mens kjæresten er gisselet til bankraneren, en bankraner fullstendig uten skrupler. Det er et heseblesende tempo de første 50 sidene av boka, og han bruker alle virkemidler som finnes i oppskriftsboka for krim og thrillere. For de av oss som hadde forventninger etter å ha lest den første boka så er dette et hamskifte som kommer litt bardus.
Så kan en spørre seg om dette var et riktig trekk av Jæger. Ja, på en måte så er det jo det. Vi lever ikke på 70-tallet lengre, og den moderne krimleseren forventer kanskje et større driv enn det «Skyggejakten» kunne skilte med. «Kameleonene» er langt mer moderne i stil og form, og den engasjerer adrenalinkjertlene hos leseren i langt høyere grad. Et såpass rolig tempo som første bok la opp til krever svært intrikate og gode mysterier. Det krever også enormt mye innsikt i faktisk politiarbeid ettersom mye av spenningen ligger i selve etterforskningen. Jørn Lier Horst klarer dette kunststykket i bok etter bok. Det er ikke like sikkert Jørgen Jæger ville klart det samme.
Et høyt tempo er likevel ikke nok alene. Det kreves en god historie, et gåtefullt plott og sterke karakterer som utvikler seg. Jæger mestrer heldigvis dette godt, og derfor blir Kameleonene en spennende bok. Han har likevel gjort et par feilgrep etter min mening. Grep som gjør at jeg faller litt ut, og ikke klarer å opprettholde engasjementet hele veien gjennom. I Kameleonene har han valgt å samkjøre etterforskningen med lensmannskontoret i Borg. Det betyr at vi blir presentert for en hel rekke nye sentrale karakterer. i tillegg er det en hel flokk med folk som er involvert i det som skjer. Ved bankranene, på et motell i Borg, under kidnappingen, i sykehistoriene, i dop-miljøet i Borg og på politistasjonen i Borg og i Fjellberghavn. Alt i alt en hel skokk med karakterer. som om det ikke er nok så opererer en rekke av antagonistene også med dekknavn. Dette ble etterhvert svært forvirrende for meg. Det ble mange tanker ala: «Hvem faen var Bjørn igjen? Var det han som…? Nei …. »
Mange subplott er også med på å gjøre det hele litt diffust for meg. Jeg mener og tror at Kameleonene ville hatt gått av å slanke seg litt. Det gapes over litt for mye litt for fort. Samtidig så tror jeg det var en nødvendighet fra Jæger sin side å guffe opp tempoet litt. Gjøre Ole Vik litt mer robust, og litt mindre kosebamse. Jeg likte den biten. Etterhvert som bøkene skrir frem så regner jeg også med at jeg får bedre kontroll på persongalleriet til Jæger. Han er noe helt spesielt innen norsk krim. En som byr på noe særegent og annerledes. En som skriver krim med hjertet i hånda. Han gir oss et helt lokalsamfunn som nå begynner å ta form, og en hel rekke karakterer som skiller seg ut og som gir liv og spenning til historiene som utfolder seg.
Konklusjonen er enkel: Det var på tide å gi gass Jørgen, men her gikk det kanskje litt vel fort i svingen?
GEIR TANGEN 