Ankerholmen – GEIR TANGEN

Det er litt trist å måtte si det, men Lene Lauritsen Kjølners tredje bok om privatdetektiv Olivia Henriksen ble en gedigen nedtur for meg. Jeg har likt hennes to første bøker i serien veldig godt, og jublet da hun vant «Nytt blod-prisen» for «Høyt henger de». I «Hvorfor spurte de ikke Evensen» som kom i fjor har hun tatt solide grep, og løftet seg flere hakk … Det er derfor med undring jeg registrerer at tredje bok, «Dakota rød» ender med et skikkelig mageplask.

Av og til kan det være fryktelig vanskelig å være bokblogger. Noen forfattere er så sympatiske og herlige mennesker, at det kjennes vondt å ikke kunne skryte av bøkene deres. Lene Lauritsen Kjølner er en av disse. Maken til sprudlende og generøs dame skal du lete lenge etter. Jeg står først i køen til å unne henne all den suksessen hun har oppnådd, og det står respekt av at hun har skapt en helt ny sjanger innen norsk krim. Samtidig må jeg være ærlig, og denne gangen falt hennes krimroman fullstendig gjennom på alt for mange områder. I likhet med at jeg skrøt av hennes to første, må jeg kritisere denne.

Jeg vet ikke hva Lene og hennes redaktør hos Vigmostad & Bjørke har tenkt. Kanskje ble det for fristende å please segmentet av kvinnelige lesere som egentlig ikke liker krim, men som aller helst leser ukeblader? Det er viktig å treffe sin målgruppe. En skriver for sine lesere. Men, her har Kjølner gjort grep som gjør at hun mister veldig mange av oss som er dedikerte krim-lesere, og jeg kan (dessverre) garantere omtrent hundre prosent av hennes mannlige lesere.

«Dakota rød» er ingen spenningsroman. Den er faktisk på grensen til å bli en feature-artikkel i et interiørmagasin. Side opp og side ned med beskrivelser av hus, hjem, arkitektur, rom, tapeter, farger, nipsgjenstander og rustikke detaljer. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne mens jeg leste. Når en krimscene mot slutten av en kriminalroman består av to sider interiørdetaljer og en halv side dialog med et mulig vitne (som viste seg å ikke ha sett noe spesielt likevel), da er det noe som har gått fullstendig galt etter min mening. Her burde Kjølner fått mye mer motstand fra sin redaktør.

Det andre som gjør at «Dakota rød» faller gjennom er den totale mangelen på konflikt og motstand. Olivia er aldri i fare. Det nærmeste hun kommer er en brukket negl på en seiltur og at hun sklir over ende i en gjødselbinge. Hun er heller ikke i konflikt med noen som helst i romanen. Alle er snille og hyggelige. Alle vil henne godt. Kjærligheten blomstrer. Vennene er lykkelige. Broren er lykkelig. De mistenkte drapsmennene er lykkelige, og hunden er kjempelykkelig den også. Det er sommer, sol og fint vær. Champagnen står på kjøl. Det er bare harmoni og fløyelsmyke rosa dunputer på hver eneste bokside. Hvor er BITCHEN Olivia blitt av??? Hun som hadde en skikkelig uppercut-holdning til alt og alle hun møtte. Bein i nesa. Kjapp i replikken. Det var jo der humoren i disse bøkene lå. Ikke bare i at hun er deilig selvironisk.

Skulle konflikten og spenningen ligge i om broren ble skuffet da hun ville flytte for seg selv? Eller i at kjæresten hennes ble observert på biblioteket i samtale med en dame? Vel, i så fall så befinner vi oss på et ganske pent og pyntelig spenningsnivå til krimroman å være, gjør vi ikke? Det trenger ikke være blodig, men det må ikke bli fullstendig blodfattig heller.

Som sagt så er det vanskelig å skrive denne anmeldelsen. Ikke bare fordi jeg liker forfatterens sprudlende vesen, men like mye fordi jeg elsker Olivia Henriksen. Hele mitt bilde av henne blir ødelagt når hun faktisk begynner å bry seg om kjoler, sminke, fransk manikyr og interiør. Hun forsvinner mellom hendene på meg når hun slutter å være fresh og bitchy, og begynner å bli amorøs og naivt lykkelig. Olivia-serien og Ankerholmen mister sitt helt spesielle særpreg når det faktisk foregår mer vold og spenning i en Pippi-episode fra 1974. Det kan godt hende at Vigmostad & Bjørke gjerne vil at Lene Lauritsen Kjølners serie fra Ankerholmen skal bevege seg i retningen å bli rosakrim. Det er utvilsomt et enormt marked der ute som gjerne vil ha den typen lesestoff, men Kjølner kommer til å miste både meg og de fleste andre krimelskere på veien dit, dessverre.

Jeg har ikke gitt opp. Jeg har tro på at Kjølner tar den hvite hansken jeg har kastet. Ser fram til fjerde bok neste vår, og satser på at vi da får full krig på Ankerholmen med trøkk, spenst og sjarme. En Olivia Henriksen som gir fra seg litt juling i kampen mot skikkelige kriminelle, og som har fått liv i den indre bitchen igjen.

«Hvorfor spurte de ikke Evensen» er Lene Lauritsen Kjølners andre krimbok. Hun debuterte ifjor med «Høyt henger de«, og er altså allerede ute med nummer to i serien med den freske og morsomme Olivia Henriksen i hovedrollen. Det gleder meg å se at hun har tatt store skritt som forfatter. Den vanskelige andreboka har blitt en fornøyelig leseopplevelse. «Hvorfor spurte de ikke Evensen» er som et forfriskende glass Prosecco etter fem dryge glass med kryddertung mørk cognac. Den er en lekende og yr vårdag etter månedsvis med regn og stiv kuling. Kjølners andre bok er et syvmilsskritt i riktig retning.

Jeg var en av mange som lot meg begeistre av «Høyt henger de» ifjor. Artig, annerledes, forfriskende, morsomt og spenstig. Alle adjektiver brukt om hennes debutroman. Samtidig var jeg kritisk til en god del. Mye som ikke hang på greip. Enkle løsninger, opplagte twister, og stivbeinte karakterer var vel noe av det som jeg kritiserte. Det ble rett og slett ikke helt troverdig at den middelaldrende dama skulle få så lett tilgang til etterforskningsmateriale og detaljer i en drapsetterforskning. Likevel, så var det så mye som var så bra at jeg lot meg sjarmere. Kjølner er kjerringa mot strømmen. Hun gjør det ingen andre i nordic noir rusen tør å gjøre. Hun skaper et univers på Ankerholmen som er forfriskende dagligdags og lettbent. Bøkene hennes er nærmest kjemisk frie for vold og bestialitet.

I «Hvorfor spurte de ikke Evensen» har snart 50 år gamle Olivia Henriksen startet sitt eget detektivbyrå. (Sjarmerende nostalgisk, spør du meg) Hun får i oppdrag å renvaske en klient som er blitt mistenkt for et drap på en lokalpolitiker. En oppgave hun gyver løs på med en herlig optimistisk innstilling. Litt naiv og godtroende, men også en erfaring rikere etter forrige bok, der hun gikk på en kjempesmell i å stole på en god venn. Gjennnom små samtaler, enkle undersøkelser og noen telefoner hit og dit, nøster hun sakte men sikkert opp i trådene som spinner rundt drapet på lokalpolitikeren. Jeg koser meg, og godter meg med Olivia på veien fram mot løsningen. Her er det hverken mørkt, dramatisk eller spesielt farlig. Det er bare pur underholdende spenning. Et friskt pust. Et morsomt mysterium. Dette er glad-krim!

Jeg nevnte i starten at Lene Lauritsen Kjølner har tatt noen viktige skritt i riktig retning med denne boken. Å skrive krim er et håndverk, og en kommer ikke unna med sjarm alene dersom det resterende ikke har en viss substans. La oss derfor se på hva det er som er blitt bedre med hennes andre utgivelse:

1. Færre evigvarende naturskildringer

I «Høyt henger de» hadde Kjølner en hang til å bli svært så ordrik når det kom til skildringer av natur og omgivelser. Side opp og side ned med grønne enger og skjærgårdsidyll bremset tempoet voldsomt, og gikk på bekostning av selve historien som skulle fortelles. I denne boken er det gjort solide grep når det gjelder dette. Her er det kuttet med skarpe kniver, og jeg merket meg ikke ett eneste sted hvor det ble for mye skildringer. Tempoet er skrudd opp flere hakk som et resultat av dette, og leseopplevelsen er langt bedre. Men, når hun først skildrer så gjør hun det med en presis og kjærlig hånd. Veldig fint. Elsker Ankerholmen, og synes egentlig det er litt trist at stedet ikke finnes i virkeligheten.

2. Mindre opplagt løsning

I forrige bok visste jeg hvem skurken var fra første stund. det lå i kortene helt fra starten av, og alle spor pekte etterhvert i samme retning. Det var få mulige gjerningsmenn, og de fleste ble luket bort tidlig. I denne boken derimot holdt mysteriet seg kjempegodt hele veien fram til avsløringen. Jeg ble overrasket da jeg fikk den, og førte opptil flere plusstegn i margen for dette. Det er nemlig noe av det vanskeligste i krimplotting. Å klare å skjule det åpenbare så godt at leseren ikke ser det før han skal. Her var twistene mange, og jeg bommet grovt på hvordan dette ville ende flere ganger underveis.

3. Stødigere karakterer

Olivia var strålende i «Høyt henger de», og hun holder seg flytende også i denne boka. Savner litt av den bitre og sarkastiske bitchen i Olivia, men det ble kanskje litt mye av det sist? Det som var problemet i forrige bok var bipersonene. De var nesten pappfigurer, og manglet mye på å bli levende troverdige mennesker. Det er gjort skikkelige grep med dette i «Hvorfor spurte de ikke Evensen». Nå framstår både politikjekkasen, hotellvertinna, broren, eiendomsmagnaten, politikerens elskerinner, og alle de andre langt mer som ekte mennesker med ekte liv, ekte tanker og ekte bekymringer. De har fått både hud, form og farge for å si det slik. Nå råder Kjølner over et helt spekter av bygdeoriginaler som kan brukes i bok etter bok. Dyktig gjort å klare å ordne en så omfattende svikt allerede i bok nummer to.

Som dere ser … Her er det gjort solide grep, og fortellerteknisk fungerer «Hvorfor spurte de ikke Evensen» langt bedre enn forgjengeren. Jeg synes vi ser en forfatter som er i stand til å lære av sine feil, og er i stand til å ta grep. «Høyt henger de» var en fornøyelig bok. Morsom og annerledes. «Hvorfor spurte de ikke Evensen» er langt mer spennende, innfløkt og samtidig sprelsk levende. Lene Lauritsen Kjølner er en herluig dame med bein i nesen som tør å gå sine egne veier, og å tale Roma midt imot. Stor kred også til Schibsted Forlag som har oppdaget potensialet, og som tør å satse på noe helt annet enn det åpenbare i dagens krim-marked. Gladkrim. Kosekrim. Sommerkrim. Chiq lit-krim. Kall det hva du vil … Jeg nøyer meg med å sprette chanpagnen for Olivia!