Et minefelt av små detaljer

«Djevelen ligger gjemt i detaljene», er det noe som heter. Når det kommer til researcharbeidet med en roman, så må det sies å være en svært god beskrivelse av prosessen. I helga leste jeg gjennom det siste utkastet av min kones nye krimroman «Uvigslet jord» som skal gis ut på nyåret, og tenkte jeg ville gi dere et lite dypdykk i det omfangsrike arbeidet hun har lagt ned.

«Djevelen ligger gjemt i detaljene», er det noe som heter. Når det kommer til researcharbeidet med en roman, så må det sies å være en svært god beskrivelse av prosessen. I helga leste jeg gjennom det siste utkastet av min kones nye krimroman «Uvigslet jord» som skal gis ut på nyåret, og tenkte jeg ville gi dere et lite dypdykk i det omfangsrike arbeidet hun har lagt ned.

For at dere skal skjønne utgangspunktet her, så er «Uvigslet jord» hennes femte roman, og hennes tredje krimroman i serien om lensmann Bengt Alvsaker fra Øystese i Hardanger. Tematikken denne gangen er homofili, og boka tar utgangspunkt i at levningene etter en ung gutt blir funnet i en hage i ett av bygdas byggefelt. Boka har et historisk subplott tilbake til tidlig 80-tall fra Øystese i tillegg til hovedhistorien som foregår i samme bygd i nåtid.

Da hun startet på arbeidet med romanen våren 2019 var dette omtrent alt hun visste. Som alle forfattere visste hun at det måtte et omfattende researcharbeid til for å skape en troverdig historie. Å gi dere et innblikk i dette arbeidet vil uansett ikke bli mer enn en liten sniktitt. Det er så mye mer enn det jeg skriver her, men det kan kanskje gi dere nok til at dere forstår hva som ligger bak en utgivelse av en helt vanlig krimroman i våre dager.

La oss begynne med tematikken. Homofili … Vi kjenner jo alle noen homofile, gjør vi ikke? Da kan det vel ikke være rakettforskning å skrive om dem heller? Tja … Hun kunne selvsagt valgt å skrive om hvordan hun tror det må være, men personlig kjenner jeg ikke en eneste norsk krimforfatter som ville gjort et så slett arbeid. Skal en skrive om noe, så må en kunne noe om det. Helst mye mer enn den jevne leser. Aller helst like godt som dem du skriver om. Dette er en tabbe mange nybegynner gjør. Skriver om steder de aldri har vært, følelser de aldri har kjent på, miljøer de aldri har vært i, eller om yrker og hobbyer de aldri har hatt. For min kone sin del betydde tematikken at hun ble nødt til å gjøre flere grep.

Å lese bøker er en vei å gå. Hun leste «Heller død enn homofil» av Arnfinn Nordbø og «Tørk aldri tårer uten hansker» av Jonas Gardell. Skjønnlitteraturen kan gi mange svar og en dypere innsikt. Men det holder ikke. En må møte mennesker. Snakke med dem. høre deres historier. Først da kan en få det under huden nok til at en kan begynne å skrive om det. Min kone har mange skeive venner, og de siste to årene har hun hatt mange og lange samtaler med dem. Spurt og gravd om de mest utrolige (og mest intime) detaljer. Hun har skaffet seg en unik innsikt i hvordan det er å være skeiv i dag, men også hvordan det var å vokse opp i små bygdesamfunn på 80 og 90-tallet med en slik legning. Hun har fått høre noen utrolig tøffe historier som har fått tårene til å sprette selv hos meg. Slike dybdeintervjuer er gull verdt for oss som skriver, og det er gjerne i de dypeste avgrunnene av disse historiene at vi finner vår inspirasjon og de beste ideene.

Seniorkonsulent og koordinator for intervjuprosjektet «Skeive livsminner» ved UiB Bjørn Andre Widwey

Men, det stanser ikke der. I fjor sommer reiste hun til Bergen for å besøke «Skeivt arkiv» der hun fikk se videointervjuer med flere homofile som fortalte om sine liv som skeive inne i Hardanger. Gamle historier tilbake til 1800-tallet og helt ferske fra vår egen tid. I tillegg fikk hun til et samarbeid med «Skeivt arkiv» sin representant Bjørn Andre Widvey om at han skulle prøvelese hennes første utkast, og komme med korreksjoner på alt som angikk historiene rundt de homofile som figurerer i boka.

Når det kommer til det kriminaltekniske og det politifaglige så har Agnes et ønske om at dette skal være så etterrettelig som det er overhode mulig. Altså at arbeidet foregår slik det faktisk gjør. Her er hun utrolig mye flinkere enn meg. Jeg går lei, og skriver om etter en kort oppoverbakke, men hun går hele Stoltzekleiven opp om det så skulle være. Vi har en hel rad med politifaglige bøker hjemme om etterforskningstaktikk, åstedsgransking, kriminalitet og rettsmedisin. Uvurderlige bøker som brukes uhemmet hos oss begge. I tillegg har hun jo en søster i Stavanger som er kriminaltekniker, og som er vår største ressurs som krimforfattere. Jeg overdriver ikke om jeg sier at det har vært over 50 telefonsamtaler de siste to årene, bare på det manuset hun når har jobbet med. Store ting som hvor mange dager det tar å få svaret på en DNA-prøve, til ørsmå detaljer som hva den lille wattpinnen som strykes i munnhulen er laget av, og hvordan den best oppbevares. Hun har spurt om bevæpningsregler, arrestgrunnlag og om sjargongen mellom kollegaer. Alt mellom himmel og jord. Lange diskusjoner rundt grad av lovlighet rundt oppbevaring av arvemateriale til inngående samtaler om nedbrytingstid i ulike jordsmonn.

Alle disse samtalene er research. Det samme er alle bøkene som leses. Alle oppslagsverkene som brukes, og alle telefoner en tar. Jeg vet med sikkerhet at hun har sporet opp og ringt til folk fra Norsk kadaverhundklubb, værmeldere på meterologisk institutt, og hatt samtaler med spesialister innen slektsforskning. Hver eneste gang for å få på plass en bitteliten ny liten detalj i puslespillet på 25.000 biter.

I helga har jeg altså lest hele romanen med lupe, på jakt etter de små detaljene som ikke er nøstet. De ørsmå ubetydelighetene som likevel gjør at det lugger. Jeg er jo vokst opp i Øystese, og jeg var 13 år i 1983 der det historiske subplottet er lagt, så derfor fikk jeg lov til å gå henne etter i sømmene denne gangen. Jeg må si jeg er mektig imponert. Men, det har vært en del rare diskusjoner oss imellom denne helga. Hver gang jeg fant en liten ting som måtte sjekkes, så var det opp med søkeverktøy, dukke ned i faglitteratur, ta noen nye telefoner osv.osv. Noe av det som var på bordet var blant annet disse spørsmålene:

  • Var egentlig Hubba Bubba på markedet i 1979, eller kom det senere?
  • Hadde Gullsmed Sørstrømmen åpnet butikken i bygget nedenfor Seljebotn i 1976?
  • Hvor solgte de fotballkort på slutten av 70-tallet, og var det pakkene med eller uten tyggegummi som ble solgt da?
  • Bensinstasjonen i sentrum … i 1981, kalte de den BP, Norol eller Statoil da?
  • Hvilken opptaksprøve hadde Fantomet-klubben for at du skulle få hodeskalleringen i gull?
  • De typiske Levis-jakkene i 1980, hadde de et rødt Levis-merke oppe i brystlomma?
  • Når var det Mekken åpnet kiosk egentlig?
  • Fikk elevene elevbevis ved Øystese Gymnas tidlig på åttitallet?

Dette er bare en mikroskopisk bit av alle diskusjonene som oppsto. For når jeg leser at det «luktet Hubba-Bubba» av munnen på et barn som kjører rattkjelke ned Råkabrekko. Ja da må en jo spørre seg spørsmålet. Var Hubba Bubba kommet på markedet da, eller var det senere. (Svaret var for øvrig nei. Den kom til USA i 79, og Norge noe senere. Sæå da ble det Spearmint i stedet)

Det er kanskje lett å tenke at en kan gå utenom alle disse tingene når en støter på dem (det kan jo lukte tyggis av munnen, ikke sant?), og jeg har selv en tendens til å velge den enkle løsningen. Men, Agnes er ikke slik. For henne er de bittesmå detaljene av største betydning. De skal stemme, og det er de som er med på å skape et miljø som leseren virkelig kjenner seg igjen i. Jeg synes den egenskapen er prisverdig, selv om jeg personlig mener det virker unødvendig slitsomt å bruke en halv dag på å sjekke opp om hvilken type insekt som trives i et spesifikt jordsmonn.

Jeg kunne fortalt om mer enn dette her. Dokumentarfilmer som er sett i løpet av det siste året. Åstedsbefaringer på ulike steder i Hardanger i sommer. Timevis med dypdykk ned i My Heritage sine innerste irrganger. Studier rundt moderne avhørsteknikk og avhørstaktikk. Lange vandringer rundt på Google Earth for å finne akkurat den lokalisasjonen en er på jakt etter. Graving etter typiske tegn på alvorlig dehydrering. osv.osv Men, ett sted må også dette stanse. Når er (forhåpentligvis) siste utkast av «Uvigslet jord» levert til Gyldendal. Både grovjobben og finjobben er gjort. Herfra og fram til den er ute på markedet på nyåret er det fint lite annet å gjøre enn å vente på dommen. Var det likevel en liten detalj som glapp ut av hendene ett eller annet sted? Tiden vil vise.

Krimforfatter Agnes Lovise Matre

«Djevelen ligger i detaljene» sier hun, og etter å ha lest «Uvigslet jord» fra perm til perm i helga, er jeg tilbøyelig til å være helt enig.

Du kan bestille boka ved å gå inn på denne siden, og fylle ut skjemaet.

Norsk krim 2017 – Her er oversikten!

torstNorsk krim anno 2017 er et kobbel av utgivelser som kommer til å sette tydelige spor på bestselgerlistene både her hjemme og i utlandet. Alle vet at Jo Nesbø kommer slepende på Harry Hole i mars, men det er nok av andre storkanoner som kommer til å prege butikkhyllene, selv om krimhøsten vi har lagt bak oss kanskje var tidenes sterkeste. Har du savnet Elli Rathke, Bengt Alvsaker, Tom Hartmann, Ina Grieg, Eddi Stubb, Viljar Ravn Gudmundsson eller Bjørn Beltø? Da er det bare å glede seg. Det er plass til flere hardtslående krimhelter enn Harry H i 2017.

 

I denne årlige oversikten gir jeg dere et innblikk i hva som vil komme i året som kommer. Jeg har ikke tatt med debutanter her. Kun etablerte norske krimforfattere. En del av dem har ikke svart meg, og jeg har heller ikke funnet noen info om dem på forlagets sider. Da står det åpent om dem enn så lenge. Det betyr altså ikke at de IKKE kommer med ny krimroman i år 🙂

HVA SKJER MED SJELEN I DØDSØYEBLIKKET?

Foto: Elio Pallard/Wikipedia
Foto: Elio Pallard/Wikipedia

La oss begynne med den utgivelsen jeg personlig gleder meg aller mest til i året som kommer. «Lasarus-effekten» er Tom Egelands sjuende roman om Bjørn Beltø. Temaet denne gang er: Døden. Kort og godt: Hva skjer med oss når vi dør? Dramaet begynner med Beltøs jakt på et forsvunnet, men legendarisk verk fra oldtiden: De dødes bok. Dette verket – skrevet i Babylon og Egypt

Tom Egeland har skrevet fire bøker i serien om Bjørn Beltø. I mai kommer nummer fem.
Tom Egeland har skrevet seks bøker i serien om Bjørn Beltø. I år kommer nummer sju.

for mange tusen år siden – rommer etter sigende svaret på mange av dødens gåter, og en amerikansk stiftelse engasjerer Bjørn Beltø til å finne det. Samtidig pågår et topphemmelig eksperiment i det amerikanske Xian Research Laboratories, der forskere er i ferd med å avdekke – medisinsk og biologisk – hva sjelen egentlig er og hva som skjer med den i dødsøyeblikket. Handlingen åpner i Juvdal, dit Bjørn har trukket seg tilbake for å skrive om sin leting etter De dødes bok, men det meste av handlingen finner sted i London, Torino, Roma og i USA.

Som en hommage til hans forbilde Umberto Eco lar Tom Egeland Bjørn Beltø oppsøke en fiktiv munkeorden som holder til i Sacra di St. Michele-klosteret utenfor Torino. Dette klosteret er også modellen for «Kolossen» – klosteret Eco skildrer i Rosens navn.

EYSTEIN HANSSEN FØRST UT

imageEn annen ringrev som dukker opp allerede om noen få uker er Eystein Hanssen. En av mine store favorittforfattere gjennom mange år. Serien om Elisabeth Sunnee Rathke, eller Elli, som vi gjerne kaller henne, er blant de sterkeste krimseriene i Norge på 2010-tallet. Eystein Hanssen har toppet listene på lyttetjenesten Storytel og blitt nominert til Bokhandelprisen to ganger. Og når vi møter Elli igjen i romanen Jaget, har tilværelsen har tatt en ny vending. Hun har blitt mor for første gang, og er hjemme i permisjon med datteren Mali. Men når et lik driver til overflaten i Bjørvika, får hun en oppringning fra politihuset. Politiet trenger hennes hjelp.

I saken finner Elli kun ett spor: krypterte mobilmeldinger. Samtidig i Libya, kjemper flyktningen Basma og hennes to barn for en plass på båtene over Middelhavet. Ellis etterforskning peker mot en mann Beredskapstroppen Delta allerede har anholdt, Jonathan Smith. USA og PST har spilt en rolle i saken. Først når Basma ankommer Norge, faller brikkene på plass. Noen har forferdelige planer i Oslo. Elli, Brenner og Jan Nereng er byens eneste håp.

Eystein Hanssen kan også røpe at det er noen som lukter på en TV-serie med bøkene hans, men at han selv har holdt litt igjen:

– Jeg har hatt flere filmproduskjonsselskap «på døra», men siden jeg selv jobbet mange år med tv- og filmproduksjon, har jeg holdt tilbake inntil jeg har nok stoff til at det eventuelt kan bli flere tv-sesonger. Med seks bøker nå er det nok stoff til å skape en univers som kan leve en stund.

 

EIE LARSEN GLEDER SEG STORT

pa-overflaten-flyter-vannliljeneFrode Eie Larsen kan vel snart regnes som en veteran etter at han nå kommer med sin sjette (eller femte om vi regner Hemmeligheten og Frostrøyk som en bok) krimroman. «På overflaten flyter vannliljene» er tittelen på Eddi Stubbs nye eventyr. Denne rufsete og litt koselige politimannen som vi etter hvert er blitt veldig glade i. Personlig er jeg veldig spent på hvor bra dette blir ettersom den klart sterkeste og mest fargerike karakteren i Frode Eie Larsens univers døde i forrige bok. Et helt ubegripelig grep fra forfatteren, men vi har sett andre gjøre lignende ting før med hell, så jeg stoler på at det blir bra.

Ser vi på vaskeseddelen til boka så er det en stemning og en mystikk der som lover bra iallfall:

Dypt inne i skogen, under de duvende trekronene, ligger det lille tjernet. Solen drysser dråper av gull på det blikkstille vannspeilet, men under overflaten skjuler det seg et bunnløst mørke. Ved bredden står Eddi Stubb. Han har ikke hørt brølet, eller sett boblene og de lette krusningene, men han føler seg sikker på at Bakkanetjønn gjemmer en hemmelighet. Og han vet at dette bare er starten. For hvor er Håkon Helstad, Larvik Håndballklubbs savnede trener? Og hva med kvinneliket som akkurat er skylt i land langs Farriselva?

Frode selv hevder at dette ikke er en «Larvik Håndball-krim», men at bakgrunnen som event-sjef for håndballklubben har gitt ham inspirasjon på veien.

– Jeg kan ikke huske sist jeg har vært så stolt av resultatet. Jeg gleder meg stort til å dele den nye historien med leserne. Foreløpig dato for utgivelse er 20. februar. 

Her er en presentasjon av forfatteren og et utdrag fra den nye boka:

 

MER KOS, MEN INGEN TIL BORDS

ingen-til-bordsLene Lauritsen Kjølner er etter hvert blitt et sikkert vårtegn for oss krimelskere. Siden 2013 da hun debuterte med «Høyt henger de» har det kommet en ny Olivia-krim hvert eneste år i mai. Årets godbit har fått tittelen «Ingen til bords», og allusjonen til Agatha Christies «Tretten til bords» er ikke til å unngå å legge merke til. Spørsmålet er om det er et lukket roms mysterium vi blir vitne til denne gangen? Lene har skapt seg sin egen sjanger. Skjærgårdskrim, kosekrim … Ja, kall det hva dere vil … Uansett så er det artig at noen av oss tør å skape noe helt nytt og unikt. Et krimunivers der humor, glede, mysterier og kjærlighet får blomstre i sørlandsk sommeridyll. I høst kom også nyheten om at første bok i serien er solgt til Polen.  Vi gleder oss alle sammen til årets utgave av Olivia Henriksen, selv om forrige bok «Dakota rød» ikke var hennes beste så langt i porteføljen. Her er det som står på baksiden av boka:

Olivia er i ferd med å avslutte et herlig opphold i England, da hun blir kontakten av en ny klient. Samtidig mottar hennes politikjæreste Torstein, melding om et drap begått på friluftsteateret utenfor Tønsberg. Olivia bestemmer seg raskt for å holde seg unna saken. Hun ønsker ikke å skapeproblemer for Torstein, og kaster seg inn i utroskapssaken hun har tatt på seg, med sedvanlig nysgjerrighet og kreative metoder. Det blir etter hvert klart at de to sakene har noen felles berøringspunkter, og Torstein har vanskelig for å tro Olivia når hun dukker opp både her og der i nærheten av hans egen etterforskning.

Lene forteller i en kommentar at hun har måttet ta et dypdykk inn i både musiker, teater og alternativ-miljøer i arbeidet med denne krimboka. For øvrig er hun en driftig forfatter om dagen, og skal blant annet være ett av hovednavnene på Lahlums Krimfestival i Tvedestrand i februar, i tillegg til at hun bidrar med krimnoveller til både Juritzen og LIVs påskekrimsamlinger.

JØRGEN BREKKE MED AVGRUNNSBLIKK

avgrunnsblikkDen femte boka i serien om Odd Singsaker, Avgrunnsblikk, kommer ut i løpet av våren. Singsaker reiser på tur med kona si Felicia Stone til en avsidesliggende hytte i Femundsmarka. Hyttekosen blir ødelagt av at det henger et lik fra takbjelkene da de kommer fram til hytta. Singsaker gjenkjenner den døde kvinnen som et vitne i en gammel drapssak og vi tas med tilbake til året 2009, året da Singsaker kjemper mot symptomene på hjernesvulsten som skal komme til å forandre livet hans. En professor i religionshistorie blir funnet drept i sin villa i bydelen Singsaker. En ung kvinne, en moderne heks og wicca-utøver var i huset sammen med ham da han ble drept, hun anholdes, men saken tar snart andre retninger.

Odd Singsaker er en av få krimhelter jeg personlig ikke har klart å følge fra start til mål. Las den første boka i serien for flere år siden, men gikk meg fullstendig vill i bok to, og har ikke tatt opp hansken igjen etter det. I år har «Paradisplaneten» virkelig fått fart på Jørgen Brekkes forfatterskap igjen, så nå er det ingen vei utenom. 2017 blir et Brekke-år for meg som krimblogger. Jørgen sier selv at 2016 har vært et produktivt år, og at det blir travelt også i året som kommer:

– Den andre boka i ungdomsbokserien Oppdrag Mars, kommer også ut i løpet av året. Nå tar ungdommene fra bok en endelig fatt på den lange reisen til mars. Men ekspedisjonen trues fra flere hold. For fans av Nils Bayer, min andre krimhelt, kommer det en splitter nye historie om ham i Juritzens påskekrim. Den heter Aslak Bjerkes forsvinning og foregår som alle Bayerfortellinger i Trondheim på 1700-tallet.

 

CREEPY OG PSYKOLOGISK LOFOTKRIM

forlisetFrode Granhus har etablert seg som en av de virkelig store norske krimnavnene internasjonalt. Bøkene hans med den majestetiske nordnorske naturen som bakteppe er blitt svært populære både her hjemme og ute i verden. Ikke så rart, egentlig. Granhus skriver mer spennende enn de fleste, og alle krimromanene hans har en dirrende undertone av noe uhyggelig. Om menneskers onde gjerninger og hva det er som skaper kriminaliteten. Helt klart en av mine favoritter og forbilder blant norske krimforfattere. Dette er Nordic noir på sitt aller ypperste. Her er hva baksideteksten lover om hans kommende roman som har fått tittelen «Forliset», og som er ventet i butikkhyllene 20.februar:

De fleste holder seg innendørs i sprengkulda som har festet grepet om Lofoten, men det vakre lyset lokker en fotograf ut i isødet. På en av turene oppdager han en tønne som stikker opp av isen. En tønne med et makabert innhold. Rino Carlsen får etter hvert mistanke om at tønnefunnet har sam menheng med et forlis som rystet det lille kystsamfunnet for flere år siden. Et forlis som krevde flere ofre. På den isolerte institusjonen Tennholmen vokser spenningen for hver dag, og det kan virke som enkelte av beboerne vet mer om saken enn de vil innrømme. 

Frode Granhus hevder han prøver seg på et nytt grep i denne romanen:

– Jeg Mener å ha beholdt lofotkrimsignaturen, men denne gangen er det nok vel så mye en litt dvelende psykologisk krim, der tempoet er tonet noe ned til fordel for stemning, og en (forhåpentligvis) krypende følelse av at noe er riv ruskende galt.

 

HARRY HOLE LØSER TINDER-DRAP

torstDatoen er satt. Jo Nesbøs ellevte bok om Harry Hole kommer 21.mars. Boken, som har fått tittelen «Tørst» handler om unge kvinner som blir drept i sine hjem i hovedstaden. På ny trekkes Harry Hole inn i etterforskningen. I et intervju med VG 19.september røpet han litt av tankene rundt den kommende boka:

– Jeg har bestandig vendt tilbake til Harry Hole, han er min sjelekompis. Men det er jo en ganske mørk sjel, så det har som vanlig vært både en glede og emosjonelt utmattende. Men Harry og historien gjør det verdt de søvnløse nettene.

Nora Campbell i Aschehoug forlag sier til samme avis at hun gleder seg til den kommende utgivelsen:

– «Tørst» er en ekte og solid Harry Hole-roman, med alt det innebærer av galskap, korrupsjon, maktbegjær, utspekulerte drapsmetoder og en etterforsker som aldri unnslipper helt helskinnet.

Boken fortsetter der «Politi» slapp, men for min egen del håper jeg Jo Nesbø har funnet tilbake til formen han hadde i sine beste Harry Hole-år med kvartetten «Marekors», «Frelseren», «Snømannen» og «Panserhjerte». Da var han så strålende at jeg tviler på om noen i norsk krimlitteratur vil kunne klare å overgå ham. De seneste to utgivelsene, «Gjenferd» og «Politi» har vist en litt dalende kurve. Det eneste vi kan si med sikkerhet er hvilken tittel som kommer til å selge best i det norske krimåret 2017.

NY KRIM FRA FJORÅRETS GULLFUGL

det-som-aldri-dorJeg tror ikke vi trenger å dvele så veldig lenge over hvem som kommer til å stikke av med «Nytt Blod-prisen» for årets beste krimdebutant i 2016. Om det ikke blir Øistein Borge så er det en skandale etter min mening. «Den syvende demonen» var en klokkeklar sekser på terningen hos meg, og nå kommer altså oppfølgeren «Det som aldri dør». Den er ifølge forlaget Font en frittstående oppfølger (hva de nå enn måtte mene med en slik selvmotsigelse):

Under et ferieopphold i Nord-Irland blir tidligere høyesterettsdommer John Sand og hans kone Monica myrdet. Kripos-etterforskeren Bogart Bull, som er i landet for å besøke sin morfars gård, koples inn i saken for å bistå førstebetjent Miriam Dixon i det nordirske politiet. Da også forpakteren på morfarens gård blir funnet drept, aner politiet en sammenheng med drapet på ekteparet, og Bull oppdager at morfaren bærer på en hemmelighet som strekker seg mange år tilbake i tid. Kanskje er også selve politiledelsen innblandet? Samtidig trekker Borge tråder til urolighetene og attentatene i 1970-årenes Nord-Irland. Konflikten ble formelt bilagt med fredsavtalen i 1998, men det gamle IRA har sine moderne avleggere, ikke minst en mystisk «Tobin» og en hittil ukjent fraksjon som synes fast bestemt på å ta opp tråden der IRA slapp den.

Selv sier Øistein Borge at han har brukt mye tid på research i forkant av denne romanen, og at det ser ut som om Bogart Bull finner sin vei ut i den vide krimverdenen. Borge har signert tysklandsavtale for de to første bøkene i serien:

– Jeg var på ni dagers research i Nord-Irland (tre av dem i selskap med en pensjonert politimann som var veteran fra The Troubles). Deretter brukte jeg sommeren og høsten ved tastaturet. Forlagshuset Droemer-Knaur i München har kjøpt både denne (ulest) og «Den syvende demonen». I kjølvannet av dette inngikk jeg avtale med Copenhagen Litterary Agency i november 2016, så det finnes vel håp om at Bull dukker opp på andre språk enn norsk og tysk.

MÆHLE SETTER FOKUS PÅ ROMFOLKET

den-stille-flokkenFolk leser Elena Ferrante så det griner etter i dette landet. Det Norske Samlaget hadde også kjempesuksess med «Saman er ein mindre aleine» på nynorsk. Jeg venter på at disse nynorskleserne snart skal kaste seg over Lars Mæhle sine gode krimbøker også. Han skriver knakende godt, og språklig er det jo musikk i ørene å lese nynorsk-krim.  Denne våren kommer bok nummer tre i serien om Ina Grieg, og jeg klarer nesten ikke å vente. Den har fått tittelen «Den stille flokken», og har planlagt utgivelse 1.mars. Her er litt om handlingen hentet fra baksideteksten:

Intens krim om eit mørkt kapittel i norsk historie! Ein valdsdømd psykiatrisk pasient rømmer frå lukka avdeling. Dagen etter blir to søstrer funne avretta, på ei avsidesliggjande glenne i marka. Saka viser seg å ha trådar tilbake til eit uløyst drap på ein rusmisbrukar på 1980-talet, men også til dunkle hendingar på Svanviken arbeidskoloni. Nok ein gong blir psykolog og kampsportutøvar Ina Grieg motvillig trekt inn i ei drapssak. Ho slår seg saman med tidlegare etterforskar Jon Fannrem i jakta på sanninga.

Lars Mæhle blir engasjert når jeg spør ham om problemstillingen rundt vår behandling av romanifolket:

– Jeg har jobbet med denne boka lenge, i snart 3 år. Den har et samfunnsengasjert / politisk bakteppe, nemlig den skammelige behandlingen av tatere / romanifolket i Norge på 1900-tallet. Mer spesifikt foregår en del av fortidshandlingen på Svanviken arbeidskoloni, på Eide, Nordmøre. Hit ble taterfamilier tvangssendt for å lære seg «den norske bofaste kultur», og de måtte skrive under kontrakter og forplikte seg å oppholde seg der i 5 år, hvis ikke ble barna tatt fra dem. Brøt de reglene i kontrakten under oppholdet (f.eks. tok seg en fest, sang sanger på romani), kunne det samme skje. Svanviken var faktisk i drift helt fram til 1989, og to år etter lot den siste styreren hele arkivet gå opp i flammer. Det har vært rart å gjøre research til denne romanen, ikke minst fordi dette bruket fantes der bare 10 mil fra stedet jeg selv vokste opp, uten at jeg ante at det eksisterte. I det hele tatt har denne mørke delen av norgeshistorien vært skjøvet under teppet, og selv om det nå etter hvert er skrevet sakprosa om emnet, syntes jeg det var på høy tid å belyse det i andre sjangre, også, og her er etter min mening kriminalromanen et utmerket redskap for å nå andre lesergrupper.

 

MER TRØNDERSK SHERLOCK

i-djevelens-klorI 2015 overrasket debutanten Jan Boris Stene stort med en historisk krim fra Trondheim med klare paralleller til Sherlock Holmes og Dr. Watson. Falkener & Wilberg var et detektivpar jeg falt pladask for, og det var det flere som gjorde rundt om i det ganske land. Krimhistorien med handling fra Trondheim rundt 1920 ble nominert til «Nytt blod prisen» i høst for beste krimdebutant foregående år. Nå kommer altså oppfølgeren, og jeg merker jeg gleder meg ved å lese forlagets omtale:

Påsken 1917: Doktor Wilberg reiser opp til Fjeldsæter Turisthotel i Bymarka i Trondheim for å samle krefter. Allerede fra første stund råder en uhyggelig stemning blant personalet og gjestene; en grusom skikkelse går igjen der oppe, og det varer ikke lenge før Wilberg blir nødt til å tilkalle sin venn, gentlemansdetektiven Astor Falkener. Like etter at Falkener har ankommet, finner de direktøren skutt inne på sitt kontor. Er det mord? Hvis ja, hvem er morderen? Det viser seg at mange hadde motiv for å ønske livet av den døde, men hvordan greide morderen å unnslippe? Døren er låst fra innsiden og vinduene er haspet og skoddene trukket for. En umulighet. Hvis det da ikke er selveste gjenferdet på Fjeldsæter som står bak… Falkener og Wilberg nøster i trådene til de finner den overraskende løsningen på mysteriet, men veien dit er ikke fri for farer hverken for våre venner eller de øvrige på hotellet. I djevelens klør er et klassisk lukket rom-mysterium i John Dickson Carr-stil der «Howdunnit» er like viktig som «Whodunnit».

«I djevelens klør» er planlagt å komme i butikkene 15.mars, og Jan Boris Stene forsikrer at tidsskjemaet ser ut til å holde:

– Ja, jeg er nettopp ferdig med språkvasken nå, så da er det første korrekturrunde som står for døra for min del. Boka er et klassisk «lukket rom-mysterium» og utgis i god tid før påske som en erke-klassisk påskekrim.

 

JØRGEN JÆGER SKUFFER ALDRI

Jørgen JægerBergenseren Jørgen Jæger har for alvor flyttet inn i eliteklassen av norske krimforfattere, og kan vise til salgstall for sine siste to Ole Vik-bøker som overgår det de fleste av oss andre kan drømme om. Med «Monster»  i 2015 og «Fortielsen» i 2016 har han gitt Norge to hylleveltere som krimleserne elsker. I 2016 var det kun Jørn Lier Horst og Unni Lindell som solgte bedre enn Jægers «Fortielsen». Jeg har lest alle hans bøker i serien, og synes hans suksess er så utrolig fortjent. Ikke fordi det er glitrende litterært, men fordi han skriver knakende gode spenningsbøker som folk liker å lese. Han er på mange måter norsk krimlitteraturs Kjell Halbing. (Morgan Kane). Blir ikke nominert til flotte priser og invitert til fine gallamiddager, men kan peke nese til elitistene fra toppen av bestselgerlista gang på gang.

Han er inne i andre bok av en fembokskontrakt med forlaget Juritzen, og Jæger lover den kommer til høsten, selv om han er litt tilbakeholden med hva som er årets tema:

– Tittelen er ikke klar ennå, men som i de to foregående bøkene, «Monster» og «Fortielsen», tar jeg opp et høyaktuelt samfunnstema. I boken er jeg på ny tilbake i Fjellberghavn, hvor byens avholdte ordfører inviterer til folkefest for å forkynne en nyhet som vil sette Fjellberghavn på Norgeskartet og endre det for alltid. Festen ender i katastrofe. Jeg nøler med å forhåndssnakke om temaet fordi det kommer inn i handlingen så langt ute i boken. Det er en nøtt jeg må knekke, for slik det er nå røper jeg for mye av mystikken i plottet ved å fortelle om temaet, så foreløpig ønsker jeg bare å si at det er høyaktuelt.

 

HUSBY SÆTHER MED NY WULF

det-bla-barnetEirik Husby Sæther introduserte oss for politietterforsker Mikael Wulf i sin forrige krimroman «Judaskysset». Allerede nå i januar kan du glede deg til oppfølgeren. Hans andre bok i serien har fått tittelen «Det blå barnet» og er forventet sluppet på det norske markedet 28.januar. Boken handler om hvordan et drap ødelegger morderen og morderens etterkommere. Politietterforsker Mikael Wulf plasserer moren på lukket avdeling, hun lider av Alzheimers og snakker om Det blå barnet. Samtidig finner Mikael en dråpe blod på puten etter den forrige pasienten. Mikael har tilgang til likkjelleren på  Ullevål sykehus. Han finner pasienten der og oppdager en grusom drapsmetode. Mikael Wulf må løse to mysterier fra morens rom. Drapet på den forrige pasienten og sannheten om Det blå barnet.                

Cappelen Damms og Krimfestivalens Knut Gørvell mener vi virkelig har noe å se frem til denne gangen:

– På elegant vis har Sæther snekret sammen en historie som foregår på to plan, gamle Oslo og fabrikklivets åk, og Oslo per i dag med dets liknende problemer. Det er både en vakker og hensynsløs beskrivelse av disse to verdener og deres tangerende historier. Har sjelden lest en slik krim, den er poetisk lavmælt, samtidig hugget i et sterkt krimplot. Her har vi å gjøre med et talent, både for krimmen og for historien – litterært sterk. Eirik Husby Sæther er selv politi og debuterte med Judaskysset på Gyldendal. Og han er faktisk allerede ferdig med neste bok om Mikael og hans domene!

 

MOSTUE OG BRENNA KOMMER KANSKJE  I MARS

mostueogbrennaMostue & Brenna har siden deres første bok rettet søkelyset mot saker som har vist seg å bli meget aktuelle: utenlandske organiserte ligaer som styrer narkotrafikken i Norge, tidligere ransligaer som samler seg for det siste, historiske kuppet, og terror mot sivilbefolkningen. Dette er thrillere med høyt tempo og aktuelle problemstillinger fra et moderne Norge. Nå rir radarparet igjen, og denne gang har boken fått tittelen «Operasjon Hades»

Hades er navnet på dødsguden og det underjordiske dødsriket han i følge gresk mytologi hersket over. Det er ikke tilfeldig at tittel på denne romanen har hentet navnet herfra. De to spanerkollegaene Axel og Tobben står denne gang overfor nettopp «underverdenens» aller mektigste: bratva, russisk mafia – en hensynsløs organisasjon som har tatt over det kriminelle landskapet hvor enn de har etablert seg. Nå står Norge for tur. Klarer de å få fotfeste, vil alt endre seg i vårt tross alt fredelige, skandinaviske velferdssamfunn.

I denne thrilleren trekkes vi med i et plot som spenner seg fra den tsjetsjenske borgerkrigen, via avsidesliggende bygder på Østlandet og en dyreverngruppe som ikke skyr noen midler for å sette dyrs velferd på dagsordenen, til flyktningkrisen i Midtøsten styrt av kyniske og pengegriske bakmenn. Oppi det hele blir ikke bare Tobbens familie hardt rammet, men han selv blir utsatt for en karriereknusende mistanke. Axel Th. Munthe må ikke bare kjempe for sitt eget liv denne gang, men også for kollegaens – og det norske samfunnet!

 

FLERE GAMLE HELTER RIR IGJEN

oystein-wiikI jakten på nye krimbøker fra gamle travere så kommer jeg over en del av dem som lover ny krimbok i sine serier, men som ikke kan si så mye om handlingen ennå ettersom romanen fremdeles er i støpeskjeen. Øystein Wiik er en av dem som lover ny krim. Han har ikke klart å la Tom Hartmann få være i fred i jula:

– Julen har vært preget av spagat mellom familiefest og manusarbeid, og det er jo det jeg helst vil. Blir veldig rastløs av å være borte fra tastaturet. Jeg slår meg videre med Tom Hartmann. Første utkast til neste høsts fortelling er levert redaktør, men det gjenstår jo mye finsliping. En bredt orkestrert historie med hendelser i flere verdenshjørner, og en aksjon ingen har tenkt ville være mulig, så får vi se om TH nok en gang kan avverge katastrofen. Jeg vakler litt når det gjelder tittel, mellom «Rottefangeren» og «Blodsjøen». Kanskje ender jeg med en helt annen tittel. Men jeg håper og sikter mot at det blir bok tidlig i august 2017.

Ny krimroman fra min bykamerat Helge Thime-Iversen har vært etterlengtet nytt. «Blodørn» er tittelen på den andre boken om kriposetterforsker Njaal Natland, og den kommer sannsynligvis høsten 2017. Njaal er invitert til en herregård i havgapet på Vestlandet, for å teste ut et nytt hotellkonsept. Han ankommer med noen få andre gjester til et stort hus uten synlig vertskap. Sammen må de løse tre mysterier som delvis strekker seg langt bak i tid, og snart begynner det å gå opp for dem at de også kan være i fare.

Hansolavlahlum

Hans Olav Lahlum tar et friår fra K2 og Patricia, men det betyr ikke at han har tenkt å holde seg unna årets krimhøst:

– K2 og Patricia kommer først tilbake høsten 2018. I mellomtiden kommer jeg i august 2017 med en ganske annerledes roman. Hoveddelen av handlingen i denne utspiller seg flere tiår etter romanene med K2 og Patricia, mens forhistorien til gjengjeld er plassert flere tiår tidligere. Dette blir en psykologisk spenningsroman snarere enn klassisk krim, og med handling fra fem ulike land blir det min klart mest internasjonale roman til nå. Tittelen blir etter alt å dømme «De fems tegn».

torkil-damhaugTorkil Damhaug skrev en av årets klart beste norske krimromaner i året som gikk, og det er mer på gang fra ringreven. Han forteller om aktive dager. Vil ikke love 2017-utgivelse, men utelukker det ikke heller:

– Det er den nye romanen jeg jobber med som kommer til å ta de fleste av arbeidsdagene i tiden fremover. Kanskje den blir ferdig til høsten, kanskje trenger jeg mer tid. Det dreier seg om en historie i krysningspunktet mellom den psykologiske samtidsromanen, thrilleren og krimfortellingen. Med andre ord det landskapet jeg har beveget meg i gjennom de siste fem romanene. Samtidig må jeg prøve ut noen grep jeg ikke har prøvd tidligere.

Ruben Eliassen på sin side kommer med en helt ny krimserien dette året. 2016 har gått med til mye research og arbeid, men det virker som om vi kan ønske en ny krimhelt velkommen i året som kommer:

– Krimsjangeren er preget av forfyllede politietterforskere med personlige problemer, og denne gangen er det en kjederøkende prest med sterke personlige problemer og en uklar fortid som har hovedrollen. I den første boken rulles historien om taternes livssituasjon i Norge på søttitallet opp og utbyggingen av Aker Brygge. Utgivelse er ikke satt da jeg fremdeles holder på med reesearch og fullføre manus, men den kommer.

vidar-sundstolEn annen som kommer er Vidar Sundstøl. Hans andre bok fra de innerste skoger i Telemark:

– Ja, jeg kommer med ny bok til høsten. «Dødsdans», heter den, og er andre bok i serien om Max Fjellanger og Tirill Vesterli som løser mysterier med bakgrunn i gammel norsk folkekultur og overtro. Som første bok foregår også denne i Telemark. På storgården Venvik i Bø forsvinner datteren til en litauisk gårdsarbeider sporløst. En lignende sak fra1800-tallet kaster lange skygger inn i nåtiden. I følge et gammelt sagn skal det ha funnes en stor sølvskatt på Venvik. Tirill og Max begynner å få mistanke om at sagnet har noe for seg, og at det gamle sølvet på en eller annen måte spiller inn. Veien fram til løsningen på mysteriet er lang og går tett opp til en annen virkelighet – nemlig den som finnes i den gamle overtroen på bygdene.

Thomas Enger har lagt Henning Juul på hylla, og har satt i gang med et veldig spennende romanprosjekt som jeg virkelig gleder meg til å lese. Han er foreløpig svært hemmelighetsfull når det gjelder almuen, men jeg har fått vite litt, og jeg kan love dere noe som ikke er gjort tidligere i norsk krim. Tittelen og handlingen kan han derimot røpe bittelitt av her:

– Jeg kommer med en bok som skal hete «Killerinstinkt», og den handler om drapet på to elever på en videregående skole i en liten skogbruksbygd som heter Fredheim. Utgivelse er tenkt i august.

Forfatteren Kurt Aust ved Løvøy kapell.

Kurt Aust så vi sist med en thriller fra Tour deFrance – miljøet, men nå er han tilbake i sitt vante spor med historiske spenningsromaner. Da jeg snakket med Kurt var han ivrig på å fortelle om den kommende boken som er tenkt utgitt i mars:

– «Skipet med det onde øye» er en seilskutekrim som foregår ute på Atlanterhavet i 1706/07. Professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten m. familie er på vei til Frankrike, som passasjerer på slaveskipet «Christianus Quintus» – på flukt fra kong Frederik IV. Men ingenting går etter planen. De blir som fanger på et skip hvor folk forsvinner sporløst mens kapteinen ikke synes å bry seg. Rasjonelle tanker får stadig dårligere vilkår etter hvert som uforståelige ting skjer på det ensomme skipet – og Petter skjønner, til sin forskrekkelse, at heller ikke Thomas synes å bry seg. Grøssende spenning og mystiske dødsfall. 80 hardbarka sjøfolk og en fruentimmer på en skute på størrelse med en middels norsk enebolig – i måneder. Og under dem det svarte dypet. Det som sjøfolk hater mest av alt!

 

OG HELT TIL SLUTT MÅ VI VEL NEVNE OSS SELV …

jegog-agnes2017 blir forhåpentligvis et godt krimår også for min kone Agnes Lovise Matre  og meg. Agnes debuterer som krimforfatter med «Skinnet bedrar» på Gyldendal Norsk Forlag denne våren. Handlingen er også denne gangen lagt til Øystese i Hardanger, men dette er fullblodskrim som dere kan glede dere til. Jeg har sagt i flere intervjuer at jeg er skikkelig sjalu på plottet hennes, og det mener jeg fremdeles. «Skinnet bedrar» er første bok i en krimserie med lensmann Bengt Alvsaker i hovedrollen.

Midt i sommervakre Hardanger forsvinner et barn sporløst fra bygda. Etterforskningen er svært komplisert og kretser rundt et lite bygdemiljø med svært mange hemmeligheter, og enda flere merkelige mennesker som har mye å skjule. Hva har skjedd med barnet, og hvem kan i så fall ha gjort noe med det? I denne krimromanen klarer Agnes kunststykke å kombinere høyt tempo, krevende etterforskning, krypende suspense, gripende hverdagsdrama og et krimmysterium jeg tviler på at noen klarer å løse før siste side er lest. Jeg er jo ikke spesielt habil, men kan ikke forstå annet enn at dette blir en stor favoritt hos mange i krimåret 2017.

Selv kommer jeg altså ut med min andre bok i trilogien om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. «Hjerteknuser» er planlagt utgitt på Gyldendal i mai, og skal i likhet med «Maestro» gis ut i hele 15 land.

I denne krimhistorien fra Haugesund står Viljar ovenfor alle foreldres mareritt. Hans 17 år gamle sønn Alexander blir mistenkt for drap på en jente under en ungdomsfest, og dess mer Viljar og Lotte graver i det som har skjedd, dess nærmere kommer de det faktum at det ikke finnes noen andre enn Alexander som kan ha tatt livet av den unge studenten Emilie Sand Vormedal. Det merkelige er at ingen klarer å se hvordan jenta er blitt drept, og mysteriet får med ett ben og springe på når enda ett lik dukker opp, og enda ett … Fellestrekket er åpenbart. De er alle unge mørkhudete festdeltakere. I bakgrunnen tramper marsjstøvlene til den høyreekstreme grupperingen «Norsk Motstand» gjennom Haugesunds gater.

Og med det er det vel bare å ønske dere alle et skremmende godt nytt år 🙂

PS! Skulle noen etablerte norske krimforfattere føle seg glemt i dette selskapet så er det bare å sende meg info, så skviser jeg dere inn

 

En navlebeskuers bekjennelser

I 2010 bestemte vi oss for å følge en drøm...
I 2010 bestemte vi oss for å følge en drøm…

Hei! Her er jeg … Det er en stund siden dere hørte knastring fra tastaturet mitt. Jeg har visst hatt mer enn nok med meg selv og mitt, og døgnet har dessverre bare 24 timer. Noen har lurt på om jeg har lagt ned krimbloggen etter at jeg ble forfatter. Svaret er nei. Det kommer mer. Mye mer. Jeg må bare studere navlen min en stund til først. Spøk til side … De som har fulgt med litt har sikkert sett at det ble en smule mer hektisk rundt min krimdebut enn jeg hadde forutsett. Lyst til å lese den egentlige historien om hvordan en selvpubliserende debutant kan ende opp på alles lepper? Vel her er den.

Dette er historien om «Maestro«. Min debutroman. En spinnvill krimhistorie fra Haugesund der jeg leker meg med krimklisjeene, og bader i moro, spenning og fanteri. En underholdningskrim uten noen dypere mening enn å skape neglebitende spenning og søvnløse netter der ute. Kanskje ett og annet gjenkjennende nikk til noen velkjente krimlitteraturhistoriske grep og små pek til norske krimforfattere. Ikke noe mer …

MaestroterningdagbladetMen … så skjer det som ikke skal kunne skje. Romanen tar fullstendig av. Ikke bare i salg, men i redaksjonell omtale, medieinteresse, anmeldelser og interesse fra det store utland. Jeg ble truffet av en semitrailer i en hårnålssving. Umulig å komme seg unna eller prøve å stå imot presset. En måned senere sitter jeg egentlig og rister på hodet og lurer på hva det var som traff meg. Dette var ikke slik jeg hadde plottet min lansering, og selv i mine villeste drømmer hadde jeg ikke forutsett noe slikt.

Fem uker etter lansering av Maestro på eget forlag har boken solgt ut et førsteopplag på 2.000 + en god del av neste opplag som er under bestilling. Jeg har fått en vanvittig flott anmeldelse og terningkast 5 av Ingvar Ambjørnsen i Dagbladet. Det kommer anmeldelser i flere av landets andre store aviser. Jeg har hatt oppslag i flere magasiner og aviser og er invitert til både Lahlums Krimfestival (der store deler av dette innlegget er skrevet), og til Krimfestivalen i Oslo i mars. Mitt forfatterskap er blitt plukket opp av selveste Ahlander Agency i Sverige, og rettighetene til Maestro er blant annet (jeg har et par ting jeg ikke har lov å si ennå) solgt til Danmark. Jo Nesbø og Stieg Larssons forlag, Modtryk, skal altså oversette og gi ut Maestro på dansk. De (og andre) har også kjøpt rettighetene til Bok2 i serien om Viljar Ravn Gudmundsson og Lotte Skeisvoll. Cappelen Damm og Storytel har signert meg for lydbokrettighetene til Maestro, og denne uken har jeg tilbrakt fire dager hos Bengt Bakke i Studio 7B i Bergen for å lese inn boka. 2.mars blir det dessuten sluppet en enda større nyhet som jeg dessverre ikke har lov til å si noe om ennå.

maestro øyvindsætreJeg sier det igjen … Hva var det som skjedde nå?

Svaret er faktisk veldig kjedelig. En stoooor porsjon flaks og tilfeldigheter på den ene siden, og årelangt blodslit og hardt arbeid på den andre. Selv vurderer jeg fordelingen til å være omtrent 70/30. En kamerat av meg protesterte på dette, og hevdet at han ikke trodde på tilfeldigheter. Der er vi uenige, men jeg skjønner hva han mener. Gjennom tre og et halvt år som krimblogger, en narsissistisk trang til å stikke hodet mitt frem i alle sammenhenger, en forfatterkone som har fått masse oppmerksomhet med sine glimrende bøker, og et manglende jantelov-gen, har jeg sikkert forbedret oddsene mine til å bli lagt merke til. Likevel, så handler dette også om tilfeldighetenes spill.

forfatterekteparetOM Å FØLGE DRØMMEN

Flaks og tilfeldigheter kan ikke læres bort. Det er slikt som bare skjer. En kan forbedre oddsene sine, men en kan aldri beregne dem. Da jeg og Agnes bestemte oss i 2010 om å følge drømmen vår, så var det akkurat det det var. En drøm. Ja … Det høres enkelt ut. Tatt rett ut av en billig amerikansk selvutviklingsbok. En floskel, om dere vil. Men … Det var egentlig så enkelt. En må bestemme seg for å gjøre dette. Med hud og hår, skinn og bein. I snart seks år har vi levd, tenkt, diskutert og pustet bokskriving i vårt hjem. Det har vært navet i livet vårt. Vi har ofret eviglange TV-serier, fredagsrekka på NRK, å sove lenge i helgene, og alle andre hobbyer og prosjekter. Skriving er hardt arbeid, og det er tidkrevende. Men, det var det som var drømmen vår. Nå har hun gitt ut to bøker som begge har vært store salgssuksesser og jeg en. (Hun skriver dobbelt så fort som meg). Å sette av litt tid til skriving hist og pist nytter ikke. Er man i full jobb, så må man faktisk bruke de fleste helger, kvelder og ferier til dette. Om ikke, så blir det rett og slett ikke bra nok.

Det er en fordel å kunne skrive når en skal bli forfatter. Vi trodde vi kunne det etter mange år som norsklærere og frilansjournalister. Det kunne vi ikke. Det er vel knapt noe vi har brukt mer tid på disse seks siste årene enn det å lære oss håndverket. Ja, for det er det det er. Et håndverk. Vi har lest, studert, tatt imot tips og råd og øvet oss. Hele veien med det som mål at vi alltid kan bli bedre skrivere. Vi blir ikke utlært. Å skrive en roman er ikke å sette seg ned med side 1 i word-dokumentet og sette i gang. Det er enormt mye planlegging som ligger bak før første setning blir skrevet. Rammeverket må på plass. Selv har jeg planlagt 80 scener i detalj med handling, karakterer, dramaturgi og motor før jeg kan starte på selve skrivingen. Agnes jobber litt annerledes, men også hun er gjennom en prosess på minst et halvt år med grundig research og planlegging før hun skriver.

Det vi gjør - gjør vi sammen. Vår drøm. Vårt prosjekt ...
Det vi gjør – gjør vi sammen. Vår drøm. Vårt prosjekt …

Alle disse tingene er altså ikke tilfeldigheter. De handler først og fremst om to mennesker som vil nok, og gjør nok, for å prøve å lykkes i en bransje der de færreste kan drømme om noen gang å gjøre det til et levebrød. Vi har gjort dette sammen fra dag 1, og hjulpet og båret hverandre fram. Derfor er det også utrolig godt å vite at vi nå eier alle rettigheter selv til tre bøker som alle er et produkt av det vi har gjort sammen. Vi har et eget forlag der vi forvalter våre egne interesser. Det betyr ikke at vi ikke kan selge titler og rettigheter, men det betyr at vi fremdeles har tro på vårt prosjekt og har lært oss så mye på veien, at aktørene som vi velger å jobbe sammen med må ha noe mer å tilby enn en forlagslogo på bokbremmen.

Som dere sikkert allerede vet så er Agnes godt i gang med å skrive sin tredje bok. Den andre fra Øystese, og den første med merkelappen KRIM. Jeg må bare si det … Jeg er syyyykt misunnelig på det plottet hun skriver på. Gled dere! Utgivelse blir trolig januar 2017, men det gjenstår å se. Før den tid står også pocketutgaven av Kledd naken og venter på å komme ut i butikkene.

I bilen ned til Lahlums Krimfestival på fredag ble også plottet til min andre krimroman spikret på plass. Jeg følger opp min «Kaizers-serie» og arbeidstittelen på bok 2 blir «Hjerteknuser«. De av dere som er nysgjerrige på handlingen kan jo høre på sangteksten, og se om dere klarer å se hva jeg har latt meg inspirere av der. Men, jeg kan vel røpe såpass som at jeg denne gangen har tenkt å leke meg litt med det lukkede roms mysterium, og to bøker som har trigget meg i planleggingen er William Landays «Til Jakobs forsvar» og Harlan Cobens «Hold tett». Mer vil jeg ikke si i denne omgang …

Tusen takk til alle dere der ute som heier og deler. Vi er utrolig glade for all støtten vi får på veien. Det er spennende tider, og mer spenning er i gjære …