Afghanistan – GEIR TANGEN

Jan Ove Ekebergs første prøvende skritt som thrillerforfatter blir gjort på norsk og afghansk jord i romanen «Den barmhjertige terroristen«. En intens thriller der terrortruslene kommer hyppigere enn drinkene på et Trond Giske-nachspiel. Midt i sentrum av begivenhetene står en svært så annerledes helt. Du skal ha en viss mengde hår på brøstkassa som forfatter for å tørre å velge en invalid protagonist i en actionthriller.

Møt Asbjørn Krag. Krigsveteran fra FSK-styrkene i Afghanistan. Invalidisert, og lam fra livet og ned. Ansatt i en gråsone mellom millitær rådgiver i PST, og personlig assistent for Norges øverste millitære ledere. Det stopper ikke der … Krag er også sterk, snarrådig, klok, sjarmerende og synsk (!). Ja, du hørte riktig … Han er synsk. Vil ikke innrømme det helt selv, og stoler heller ikke fullstendig på sine egne evner, men det er likevel det han er. Dette er jo mildt sagt en artig vri, ikke minst når vi her snakker om selve hovedpersonen i det som etterhvert skal utvikle seg til å bli en drivende actionthriller der helten utsettes for en hel rekke farer og utfordringer.

Her ligger etter min mening mye av denne thrillerens styrke, men også svakhet. Jan Ove Ekeberg klarer på en troverdig måte å skissere et norsk politisk landskap der vi er utsatt for helt reelle og alvorlige terrortrusler fra Taliban. Dette etter at Norge har spilt en mer og mer avgjørende rolle i skarpe handlinger i Afghanistan. Det er et gjenkjennbart trusselbilde som skisseres av Ekeberg i starten av romanen. TV2-journalisten bruker aktivt av sin kunnskap fra TV2-nyhetene, og starten av boka er veldig refererende og nesten journalistisk oppbygget som tekst. Vi tror på det som blir skrevet, og lar oss rive med. Etterhvert forsvinner dette saklige preget, og vi går mer og mer inn i skildringer av tanker, følelser og motiver til de ulike involverte i dramaet. Den biten fikser ikke Ekeberg like godt, og dialogene ble noe stive og kunstige noen steder. Det samme vil jeg si tankene til «den barmhjertige terroristen» ble. Litt oppkonstruert og stivt formulert. Jeg tror på trusselen, men ikke på terroristen, om dere skjønner hva jeg mener.

«Den barmhjertige terroristen» har ekstremt mange handlingstråder og konflikter som er blandet inn i hverandre. Dersom du vil beholde litt av spenningen bør du nå hoppe over resten av denne anmeldelsen, for der forklarer jeg litt av akkurat dette. Det er fordi det er noen ankepunkt ved romanen som jeg ønsker å belyse, og som jeg vanskelig kan gjøre uten å gå i detaljer om handlingen:

Asbjørn Krag har sin invaliditet som en utfordring i tillegg til at han ser ting som andre ikke gjør. Han har en kraftig konflikt gående på jobben med sin PST-sjef som mobber ham og ignorerer hans råd. Han har en gryende kjærlighetshistorie gående med landets forsvarsminister, samtidig som han driver og nøster opp i gamle slektsbånd som går tilbake til farens opphold i Afghanistan på 60-tallet. Forsvarsminister Julie Marchand på sin side er presset politisk av statsministeren og media, hun har en narkoman datter som hun prøver å redde, og denne datteren har på toppen av det hele et forhold til Norges største høyreekstremist Are Behren (Aner vi et stikk til Ari Behn her?). Hun innleder altså et forhold til en invalid krigsveteran samtidig som hun er inne i en opprivende skilsmisse med sin rike mann. Et tredje handlingsløp går rundt FSK-soldaten Geir Gran som overlever et mislykket attentat mot Talibans leder i Afghanistan, og hans kamp for å komme seg hjem, mens kona hjemme etterhvert blir psykotisk av å prøve å takle sin fødselsdepresjon samtidig som hun skal takle sorgen over det hun tror er tapet av sin mann. Og nå har jeg ennå ikke nevnt hovedplottet (!)

Dette blir for mye av det gode, mener jeg. Det er spenning nok i selve hovedplottet og i et par av trådene her. Det er nydelig godt med nugatti på loffskiven, men det blir litt mye med en hel boks på samme skive. Når det er sagt så evner Jan Ove Ekeberg veldig godt det dramaturgiske i denne romanen. Han bruker sceniske virkemidler som holder leseren på pinebenken til det siste, og det er utvilsomt en spennende bok. Vi ser konturene av det som kan bli en kunnskapsrik og god thrillerforfatter med tid og stunder. Litt «over the top» denne gangen, men det er små grep av innstramming som skal til før han er der han bør og skal være.

En annen ting han må gjøre noe med til neste gang han gir ut en bok i denne sjangeren er de helt åpenbare logiske bristene, og «tilfeldighetene» som oppstår. For å ta det siste først. Tilfeldigvis er alle steder hvor Asbjørn Krag kommer enten tilrettelagt for funksjonshemmede, eller har en lett anvendbar heis. Krag befinner seg mistenkelig ofte også tilfeldigvis på riktig sted og riktig tid for når ting skal skje. Tilfeldigvis så har også Krag en nær tilknytning til terroristen som opererer i Norge. Slik er det ganske mange steder i boka. Ting skjer ikke fordi det er naturlig, men de skjer fordi tilfeldigheter oppstår litt ut av det blå. Det er også en del åpenbare logiske brist. At en invalid rullestolbruker kommer seg ut av et veltet og knust bilvrak på egenhånd kan vi til nøds gå med på under svært ekstreme forhold. At rullestolbrukeren gjør dette, monterer rullestolen sin på egenhånd, og så ruller avgårde på så kort tid at antiterrorpolitiet som skulle stoppet ham i sekundene før ikke når bort til ham eller får skutt ham før han ruller inn til siste scene, er helt på grensen til å gjøre narr av leseren. Det samme kan vi si om Geir Gran og den skadde kameraten hans Tor som har vært med på en massakre av skolebarn som vi aldri har sett før, men som skånes av Taliban når de har sjansen til å drepe dem, og leveres tilbake til Norge for «heller å fortelle sin historie» til media…

Som sagt, så er det altså en del ting som burde vært hentet inn av forfatter og forlag i forkant av denne utgivelsen. Samtidig så er det en godt skrevet historie, med levende karakterbeskrivelser, aktuell og troverdig problemstilling, driv, spenning, dramatikk og action. Det er en norsk thriller på høyoktan, men rent personlig ville jeg altså hatt litt mindre bensin på bålet neste gang.

I Sverige har de Carl Hamilton, i England James Bond. Nå er ikke Norge i bakevja lenger. Vi ønsker Petter Wessel hjertelig velkommen inn i den norske litteraturhimmelen, og sender en takk til Aslak Nore som har skapt en norsk spion.

Er du tilhenger av teknokrim? Liker du heseblesende actionscener? Kunne du tenkt deg å vite hvordan norsk etterretningstjeneste (muligens) jobber? Lengter du etter å finne en ny pageturner? Er du over gjennomsnittet interessert i norges operasjoner i Afghanistan?

Svarer du ja på ett av disse spørsmålene så har du noe godt i vente om du anskaffer deg «En norsk spion» av Aslak Nore. Jeg var skeptisk i utgangspunktet, for det skal godt gjøres å skape norske spioner og samtidig beholde troverdighet og spenning i ett og samme åndedrag. Heldigvis besto Aslak Nore denne ildprøven med glans.

Jeg har selv over tre år bak meg som soldat i Heimevernets antiterroravdeling, Innsatsstyrke Osprey (se video), og selv om det er som en barnehage å regne når det gjelder profesjonalitet og erfaring opp mot det Petter Wessel liksom skal ha, så gir det meg en god ballast inn i min lesing av denne romanen.

Det jeg ser er en forfatter som har gjort et grundig researcharbeid. I de taktiske operasjonene som blir beskrevet i boka så nikker jeg svært gjenkjennende. Utstyr, våpen og oppakning stemmer. Taktiske vurderinger, forflytninger og bevegelser i fientlig område stemmer. Opprettelse av OP, tekniske innretninger og ROE (Rules of engagement) i strid stemmer. Med andre ord … Dette framstår som troverdig ned til minste detalj.

Jeg sluker også den bakenforliggende historien og godtar den som troverdig. Kanskje blir «Admiralen» litt i overkant en karikert versjon av en mystisk allvitende spionsjef, men greit nok. Jeg tror på historien.

Jeg liker denne typer romaner, men det gjør også at jeg i utgangspunktet har lett for å kritisere. Teknokrim kan til tider bli i overkant mye teknologi, og litt lite krim. Side opp og ned med tekniske detaljer om våpen, raketter, kamuflasje og transportmidler kan bli svært kjedelig i lengden. Det stopper drivet, og senker tempoet. Heldigvis begår ikke Aslak Nore den tabben. Mer enn nok stæsj for de teknofrelste våpendiggerne, samtidig mer enn nok spenning, tempo og drama for oss som liker spenningen best.

Det var bittelitt tungt å komme i gang med «En norsk spion». Jeg kjenner ikke den arabiske verden godt, og det var ganske mange «faguttrykk» som måtte tolkes og drøvtygges i starten. Imidlertid så gikk det fortere og fortere unna med lesingen så snart jeg var i gang med selve historien. Boken krever at du er våken når du leser. For en som ikke har millitær trening og opplæring, og/eller ikke har mye kjennskap til Islam som religion, Afghanistan, Iran, Irak m.m. kan få en litt drøy leseopplevelse, men ikke verre enn at en bør tåle såpass.

Uansett … Dette er en god spionhistorie. Ser noen medier kaller det en skikkelig røverroman, og insinuerer med det at slike som Petter Wessel ikke finnes i virkeligheten. Jeg er ikke like sikker … Så godt som Aslak Nore treffer med mye av det jeg har peiling på, ja så undres jeg om han ikke også treffer en del når det gjelder det jeg ikke har peiling på. Vel, det skal jeg uansett ikke gjøre meg til talsmann for her.

Språket er godt. Dialogene kommer naturlig. Boken har driv, spenning og tempo nesten fra start til mål. Boken er en pageturner. Norge har endelig fått en spion. Petter Wessel er kommet for å bli, og Aslak Nore skriver om midtøsten med en skarp, kunnskapsrik og troverdig penn. Denne boken bør så absolutt leses, og mangler du en julegave til mannen i huset, ja så har du en hardbarket norsk spionthriller i verdensformat her.

Kilde: Anmeldereksemplar fra Aschehoug