advokatkrim – GEIR TANGEN

Solid og skikkelig håndverk

Chris Tvedts niende bok om advokaten Mikael Brenne føyer seg fint inn i rekken av gode, velkomponerte og velskrevne kriminalromaner fra hans hånd. Det som forbauser meg er hvor stødig han er. Han skriver rett og slett ingen dårlige eller halvgode bøker. Det er solid og skikkelig håndverk hver eneste gang. Intens spenning, halsbrekkende actionsekvenser, brutalt – men med et varmt hjerte for menneskene som beveger seg i utkanten av lovens rammer. Boka gav meg en ny favorittkarakter som jeg setter opp på topp-10 lista mi. Den notorisk vanekriminelle Kent Kelvin er rett og slett en studie i strøken karakterkunst!

I «Djevelen i detaljene» (som kommer 1.november) havner advokat Brenne i den verst tenkelige skvisen en advokat kan havne i. Han blir presset av en klient til å holde ham skjult, mens hele Bergen politikammer er på desperat jakt etter kjeltringen. Å skjule en kriminell er fullstendig ødeleggende for en advokat dersom det skulle komme noen for øre, men alternativet Mikael står ovenfor er enda verre. Dessuten tror han på klienten sin. En tro som imidlertid får seg flere skudd for baugen etter hvert som sidene flagrer.

Samtidig hentes en gammel kjenning og sirkushest inn på banen i denne boka. Kripos-etterforsker Edvard Matre, som Tvedt skrev om tidligere sammen med sine kone Elisabeth Guldbrandsen, og i siste del av denne nye romanen så får vi det aller beste fra begge leirer. En strålende miks som jeg personlig likte veldig godt. Boka bygger seg opp som et klassisk musikkstykke med et voldsomt crescendo på de siste sidene. Godt og stødig komponert og dirigert av Maestro Tvedt.

24.september 2021 – ©Geir Tangen

Vellykket gjenoppliving!

Mikael Brenne lever! Lenge leve Mikael … Og nå i en ny emneknagg som Sindre Hovdenakk i VG lanserer som «Relasjonskrim». Hvor mange sub-sjangre krimparaplyen har fått de siste tre-fire årene vet jeg ikke, men det begynner å bli en del. Når det er sagt så treffer Hovdenakk et viktig punkt i sin anmeldelse. Chris Tvedt er en mester i å skrive om spennende relasjoner som utvikler seg gjennom bøkene. Hans sjette Brenne-bok, og den første på seks år, «Den som forvolder en annens død» er kanskje den aller beste av dem alle.

For en drøy uke siden ble Chris Tvedt Riverton-nominert for denne krimboka, og jeg forstår veldig godt hvorfor. I juryens begrunnelse for nominasjonen kunne vi lese følgende:

Tvedt utvikler behendig det moralske dilemma om hvordan du som advokat kan forsvare en mann som strengt tatt ikke burde være på frifot. Handlingen topper seg i et utmerket rettssalsdrama, før etterspillet, og den blodige konklusjonen. Stilistisk er det Tvedt på sitt beste, en fin veksling mellom letthet og alvor.

Jeg skriver under på denne begrunnelsen. Chris Tvedt har klart å gjenopplive Mikael Brenne, og har gitt ham en fresh make-over som kler ham, som kler sjangeren, og som kler den tiden vi skriver i. Dette er ikke gammelmanns-krim som hever seg tregere enn surdeig. Mikael Brenne framstår tvert imot som vital, sterk og ungdommelig til tross for at han har blitt seks år eldre. (Eller er han egentlig det? Vi får aldri vite noe om alderen).

Noe av det mest forfriskende med denne siste Brenne-boka er at Chris Tvedt endelig tør å komme ut fra Varg Veums lange frakkeskygge, og skrive Mikael Brenne inn der han alltid har hørt hjemme. I Bergen. Han har bodd der i flere bøker, men by og omgivelser har alltid vært gjemt for leseren. I respekt for at ingen klarer å skildre Bergen bedre enn Staalesen, har Tvedt sagt. Kanskje det, men Chris Tvedt har ingenting å være flau over. Hans skildringer av Bergen og bergensere er fargerikt, og gir denne romanen en ekstra dimensjon der karakterene faktisk kommer tydeligere til live enn tidligere. En persons tilhørighet kan også si noe om hans karakter.

VGs anmelder skrev altså at dette var en «relasjonskrim» ettersom historien utvikles gjennom karakterenes relasjoner til hverandre. Det har han helt rett i. Mikael Brennes relasjon til sin klient Josef Mardal er selve livlinen i denne krimfortellingen. Den avskyen, avmakten, men også fascinasjonen, han føler for den drapstiltalte tidligere satan-rockeren gir boken en dypere bunn. Det er interessant og spennende å følge Brennes kvaler med å forsvare en person han vet burde være fengslet og vernet mot samfunnet. Mardal er en voldsmann uten skrupler, og Brenne er ikke i tvil om at han er til mer skade enn nytte for sine omgivelser. Men har han begått drapet på sin mentor?

Dette er bare en av mange relasjoner som ligger lagvis gjennom historien, og revitaliserer vår interesse for Mikael Brenne. Hans lidenskapelige forhold til sin nye kjæreste er en dimensjon, samspillet med hans kompanjong Synne, og hennes problemer en annen. Brennes møte med narkomane, voldsmenn, voldtektsmenn, offer og rettslige prosesser er også med på å gjøre boken til noe mer enn en helt ordinær krimfortelling. Det er i relasjonene, og ikke i gjerningene, at fortellingen drives fremover.

Chris Tvedt ville ha en pause fra Mikael Brenne fordi han var lut lei av å høre seg selv prosedere som forsvarsadvokat i bok etter bok. Jeg kan forstå det, for advokat-krim kan fort bli ganske ensformig. Hvor mange sluttprosedyrer skal en mann skrive før leseren begynner å føle at mannen repeterer seg selv? Enn så lenge kan i hvert fall jeg si for min egen del, at jeg tåler noen doser til. Dette var en spennende krim til ettertanke, og med Chris Tvedts særegne evne til å få språket til å flyte uten disharmonier, ja så blir det rett og slett en svært god leseropplevelse.

PS! 28., 29. og 30.mars har jeg fått det ærefulle oppdraget å være bokbader når Chris Tvedt skal på en liten krim-turne på Haugalandet. Haugesund, Tysvær og Karmøy kan glede seg til et spennende forfattermøte, og kanskje kan vi avslutte turneen med å feire en ny Riverton-pris til den sympatiske bergenseren.

Mine anmeldelser av Chris Tvedts tidligere bøker:

MIKAEL BRENNE SERIEN:

Fare for gjentakelse, Skjellig grunn til mistanke, Rottejegeren, Dødens sirkel

EDVARD MATRE SERIEN:

Av jord er du kommet, Den blinde guden, Djevelens barn

Skreddersydd Rivertonvinner

«Dødens sirkel» ble Chris Tvedts endelige gjennombrudd som krimforfatter da han vant Rivertonprisen for den i april 2011. I flere år hadde han opparbeidet seg et solid krim-navn, og en stor leserskare, men manglet på en måte den endelige bekreftelsen. At den kom med «Dødens sirkel» tror jeg mer er et resultat av hele hans forfatterskap enn av en enkelt bok. For meg personlig ble «Dødens sirkel» litt for trygg og tilbakelent opp mot hans tidligere bøker.

Jeg elsker serien om advokat Mikael Brenne, la det være sagt først som sist. Ikke en eneste av bøkene i den serien er svake. De varierer i tempo, intensitet, tematikk og spenning, men de er solide krimbøker hvert på sitt vis. «Dødens sirkel» er nummer fem av (så langt) seks bøker, der den siste kom høsten 2016 «Den som forvolder en annens død».

I «Dødens sirkel» blir Mikael Brenne arrestert og mistenkt for å ha hjulpet en kriminell med å bringe et vitne til taushet. Han blir varetekstfengslet i flere måneder, og sliter åpenbart psykisk med den påkjenningen. Når han blir løslatt i påvente av at saken hans skal opp i tingretten, står hans tidligere kollega og venn klar med et jobbtilbud som han ikke kan si nei til. Å hjelpe til med å forberede saker for retten i hennes nystartede advokatfirma. Med seg fra sin tidligere arbeidsplass får han en gammel drapssak der den dømte ber om å en gjenopptakelse av saken etter at han har sont ferdig. Saken gjelder et dobbeltmord på to jenter ute på en liten øy i havgapet. Mikael reiser ut til øya, og graver fram gamle løgner og synder. Det kan virke som om gutten ble forhåndsdømt av det lille øysamfunnet.

Jeg påstår altså at «Dødens sirkel» er litt for trygg og tilbakelent opp mot Chris Tvedt sine tidligere bøker om advokat Mikael Brenne. Hva er det jeg mener med det? At det ikke er bra? Nei, så absolutt ikke. Boka er svært god. Alt henger sammen fra begynnelse til slutt, og mysterier, twister, spenning og action går hånd i hånd. I tillegg skriver Tvedt bedre og bedre skjønnlitterært. En del av skildringene fra øya er så vakre og stemningsfulle at en kan bli våt i øyekroken av mindre. Karakterene har egde og pondus, og framstår som troverdige. Så hva er det da …?

Vel … Det handler om noe så vagt som en magefølelse. Jeg blir aldri vippet av pinnen slik jeg har blitt i alle hans tidligere bøker. De store og rystende sjokkene som får meg til å gispe glimrer med sitt fravær. Samtidig er det veldig forutsigbare deler av historien som er bærebjelkene. At Mikael Brenne faktisk er uskyldig og blir frikjent er den ene bjelken, mens den andre er at sannheten rundt det tjue år gamle dobbeltdrapet er en annen enn den som ble fasiten da gutten ble dømt. Vi føres trygt og godt rundt fra sted til sted mens sannheten sakte men sikkert kommer for en dag. Det er stilsikkert og godt håndverk, men altså veldig forutsigbart.

Det som opptok meg mest var mysteriet rundt hvem det var som var bakmannen for å få Mikael Brenne fengslet på falskt grunnlag, og hvilken twist som kom til å snu opp ned på drapshistorien ute fra øya. Jeg var ikke i nærheten av å se løsningen på noen av de to tingene, så sånn sett så var det jo helt perfekt. Samtidig så var løsningen rundt bakmannen så spinnvill og hinsides at den var bortimot umulig å se (og kanskje ikke helt troverdig heller), mens øya-mysteriet fikk en snedig twist mot slutten som jeg likte, selv om den kanskje var i overkant dramatisk.

Hva er det jeg prøver å si? OK … Jeg forstår godt hvorfor «Dødens sirkel» vant Rivertonprisen, for her er det få svakheter å finne. Det er stort sett helstøpt på alle plan. Trygt, godt og sikkert. Men, jeg savner kanskje litt av galskapen og det uventede. Fandenivoldskheten som preger flere av bøkene er blitt litt borte i denne. Til gjengjeld er den altså langt mer stilistisk, og den klart beste av bøkene hans rent litterært. Nå er jeg veldig spent på å lese boken som kom ut i høst. Den står høyt på leselisten denne vinteren, for å si det slik. Mannen skriver tross alt fletta av de fleste norske krimforfattere. Hver gang.

Mine anmeldelser av bok 2-4 i Mikael Brenne-serien:

FARE FOR GJENTAKELSE

SKJELLIG GRUNN TIL MISTANKE

ROTTEJEGEREN