Adam og Eva – GEIR TANGEN

En litt annerledes februar …

Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden.... — Velkommen til mitt lille møte med februarbøkenes verden….

Ordene fra januar dirrer fremdeles som en kjølig tone i ryggmargen mens årets andre måned langsomt er på vei ut av sine Mørke rom.

Katten har våget seg ut på trammen og slikker livgivende lys fra en blek sol. Han hutrer fremdeles. En lett skjelving i pelsen over ryggen i musisk takt med naboen som slår floker.

Vinteren er Satans verk, slår jeg fast. Det fantes ikke neglebit, rimbarter eller gåsehud i Adam og Evas paradis. Jeg gripes av drømmen om en gang å slippe tak. Aldri mer iføre meg raggsokker og stilongser som klør. En evighetssommer der solen aldri dør. Mitt eget Cafe del Màr i solnedgang. En tilstand der hvert eneste døgn omsluttes av det evige lyset fra solen. Et sted der februar ikke er til.

Jeg ser på rimet som har lagt seg som et hvitt glitrende dekke i gresset utenfor. Et nakent testament fra solens fravær gjennom mørketiden. En påminnelse om at vi er her på lånt tid. En dag vil også vi gå inn i en mørketid som dekker oss med rimfrost. Vil jeg i det hele tatt stå nevnt i en Journal 64 år fra nå? Vil det være et eneste spor av meg igjen på denne snurrende tidsmaskinen? Eller vil jeg, som de hvite frosne gresstråene, skaffe meg nytt liv fra dype røtter som tåler mørketid og tele. Er jeg fremdeles et potensielt liv når kulden fanger meg der fremme?

Jeg hutrer, og tar et fastere grep om ullpleddet jeg har rundt meg. Kjenner at kroppen fremdeles jobber med å slite i stykker de siste influensavirusene som har formert seg i kroppen min uten min tillatelse. En internering. Et overgrep. En fallitterklæring over mitt skrøpelige forsvarsverk. Min kropp vil aldri få et Magellans Kors reist til ære for den kampen som ble vunnet mot fienden. Det er en lydløs seier som venter. Stillheten etterpå føles mer som en lettelse. Ingen jubel. Ingen marsjerende opptog. Ingen fanfaner som kan bevitne at slaget er vunnet. Bare stillhet og søvn. Langsomt vil kroppen atter en gang våkne til liv og i sitt eget speilbilde bevitne at krigen er over. En usynlig seier …

Ennå er den ikke her, seieren. Det vil ta tid. Frelseren holder sin hånd over meg i mine hustrige feberfantasier. Vokter, vaker og beskytter. Jeg våkner av en solstråle. En enkelt stråle som sniker seg inn mellom persiennen og treffer meg i øynene. En mikroskopisk stråle av energi og varme, men likevel ispedd uendelige mengder med håp og lovnader om bedre dager etter dette. Varmere dager. Dager da katten kan krølle seg sammen på trammen uten å få frostskader på bjellene. Dager da naboen kan kassere dundyna og nyte sin sigarettrøyk i fred for den beskjemmende frostrøyken. Dager da kroppens kamp mot virus bare er et vagt ubehagelig minne fra en litt annerledes februar …

Adam og Eva – Langt fra Paradis

Det er langt fra Adam og Evas Paradis i Edens hage til hustrige og vinterkalde Finland. Omtrent like langt er det fra Arto Paasilinnas forskrudde skjønnlitterære verden og til min oppfattelse av hva som er god litteratur. Hans siste bok, Adam og Eva, er like morsom og underholdende som omslaget på boken tilsier.

Omslaget viser et batteri. Javel … Originalt. Strippet for stash. Naivt. Minimalistisk. Fargeløst. Nakent. Se på det … Sug til deg stemningen i bildet. Kjenn på følelsen som ligger i omslaget. Føler du ingenting …? Akkurat. Point taken?

Akkurat slik opplevdes boken for meg. 187 sider med pjatt. Pregløst. Uten sjel. Stillestående, og mest av alt usedvanlig kjedelig. De første 30-40 sidene var OK. Litt snert og humor et par steder. En svært lovende protagonist, og en artig og annerledes historie. Dette kunne bli til noe bra bare Arto fikk igang motoren, tenkte jeg … NOT! I stedet for å vri om tenningen skrudde han løs batteriet og gav meg en faglig forelesning om gjenstandens fortreffelighet.

Side opp og side ned med uvesentligheter.

Denne boken er i tillegg til å være gudjammerlig kjedelig også skrevet i en stil som gjør at jeg reiser bust. En god fortelling skal ha driv, snert, gode skildringer, artige karakterer og overraskende vendinger. Adam og Eva mangler alt dette. Etter de første 40 sidene skrus tempoet ned til krabbegir, og vi får lange (svært lange) faktabeskrivelser av alt som er revnende likegyldig for leseren. Side opp og side ned med rombeskrivelser, gjenstandsbeskrivelser og miljøbeskrivelser. Når hovedpersonen etterhvert blir rik begynner han å bruke mye penger på rare ting, men Arto Paasilinna sin måte å formidle dette på er som å fortelle noen om en vits en overhørte på bussen, men ikke fortelle vitsen. Hvor morsomt er det å få vite faktumet at Eva har havnet på fylla i India, for så å våkne i New Zealand? Ingen detaljer utover det at hun hadde sovet over hos noen uteliggere?

Kanskje er dette genial og stor litteratur som en enkel sjel som meg ikke skjønner. Jeg ser virkemidlene Paasilinna bruker. Strippe alt slik at det blir nakent. Fjerne følelsesregistret fra karakterene. Bruke en naivistisk fortellerstil for å gjøre det dumme dummere, og på den måten få fram humor. La leseren lese alt det vesentlige mellom linjene. Jeg sier det først som sist. Vil du absolutt lese om Adam og Eva så velg heller de to i Bibelen. Den fortellingen har i det minste en skikkelig skummel slange. Alt denne boken har er lange og kompliserte finske navn som gjentas med for og etternavn til det kjedsommelige, en avhandling om batterienes egenart og elektrokjemi, og en beskrivelse av hvordan en kan bruke noen milliarder finske mark på fyll, spetakkel, veldedighet og uvesentligheter.

Beklager Arto … Men dette var mer søvndyssende enn innsovingstabletter. Jeg har lest min siste Paasilinna-roman. Takk og pris for at den var på under 200 sider. Jeg hadde ikke orket en side til med dette våset.

Smakebit på en søndag: Adam og Eva

Neeeeeiii … Jeg har ikke tatt fram min gamle konfirmasjonsbibel. Den hellige boken har jeg lest (anbefales). Denne historien om Adam og Eva foregår rimelig langt unna melk og honning i Edens hage. Nærmere bestemt i hustrige og vinterkalde Finland.

Denne boken er forhåpentligvis en del av min nye litterære opplæring. Bøker utenfor min ordinære komfortsone. (I praksis vil det si alt som ikke er krim). Adam og Eva er skrevet av finnen Arto Paasilinna, og kom ut nå i januar på Aschehoug forlag. Jeg har foreløpig bare lastet ned en gratis smaksprøve på 46 sider fra ark.no, og så får vi se om det frister til å kjøpe boken. Foreløpig virker det lovende.

Jeg har akkurat lest ferdig Hundreåringen som krøp ut av vinduet og forsvant. En feelgoodroman. I utgangspunktet ikke min greie, men jeg ble så begeistret at jeg fant ut jeg ville prøve meg på en til i samme gate. Forfatteren skal visstnok ha solgt over 200.000 bøker i Norge, så da må det vel være noe bra her?

På vaskeseddelen fra forlaget står det følgende:

Aatami – Adam – Rymättylä tror han har funnet løsningen på hele verdens energikrise: det ideelle batteriet. I miniformat. Men for å kunne virkeliggjøre planene sine trenger han penger. Hjelpen kommer i form av juristen Eva Kontupohja. Hun er riktignok ganske fordrukken, men dyktig og mer enn villig til å bidra med både juridiske råd og kapital. Aatamis ressursvennlige oppfinnelse vekker blandede følelser. Miljøvernerne jubler, og det finnes bedrifter over hele verden som vil kjøpe hans patent. Men blant oljelandene er man villig til å gå svært langt for å hindre at oppfinnelsen blir satt i produksjon.

Historien virker passe forskrudd, og de første sidene av boka fikk meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Tenkte derfor at det kunne være et godt utgangspunkt for en liten smakebit til dere der ute også. Her er et lite utdrag fra begynnelsen. Hovedpersonen har akkurat blåst seg selv og halve verkstedet sitt i lufta mens han eksperimenterer for å finne opp et nytt batteri som vil revolusjonere folks oppfattelse av energitilførsel:

Brannvesenet rettet strålen mot batteriverkstedets direktør, så han ble gjennomvåt til skinnet. Da jobben var gjort, fulgte det en samtale som inneholdt et større antall uttrykk i lavprosa, fra den ene siden om Aatami Rymättyläs servicevirksomhet på eksplosjonsfarlige batterier og fra den andre om Malm brannstasjons forhastede utrykninger til batteriverkstedet på Tatermyra. I løpet av årets første fire måneder hadde brannvesenets forskjellige enheter mottatt i alt seks alarmer fra Aatamis verksted i Batteriveien 7.

Småmorsomt, og skrevet i litt samme naivistiske stil som det Jonas Jonasson gjør i Hundreåringen, om enn ikke like vanvittig. Har litt sansen så langt, så får vi se om også¨denne romanen kan gi meg en liten feelgood følelse.

En ting har jeg likevel å utsette allerede … Kjære – Kjære Aschehoug … Dere må SERIØST ta en prat med avdelingen som har ansvar for omslagene. Dette er om mulig det tristeste og treigeste omslaget jeg noen gang har sett. Og jeg som ikke trodde det gikk an å overgå «Triangel» fra Cappelen i fjor. Jeg er faktisk glad jeg har den på Iphonen min som ebok. Da slipper jeg å se på omslaget hver gang jeg tar boken fram.

Ha en fin søndag alle sammen!