Iskald vintersmoothie som varmer

stolpesnoMarit Reiersgårds debutkrim «Stolpesnø» fra 2012 er en beskrivelse av en norsk finbulvinter som ingen ende vil ta. Det snør tett gjennom samfulle 300 sider, og snøen antar det jeg vil kalle klaustrofobiske dybder. Langt inni disse snøfonnene finner vi alle de små menneskene som hvert på sitt vis prøver å holde varmen. Varme hjertegode mennesker som vi blir oppriktig glad i, men som står maktesløse ovenfor de små tilfeldighetene som sender dem ut i elendigheten og kulden. Det hele starter med det verst tenkelige. Lille 6 år gamle Oda leker i snøen utenfor huset sitt mens moren lager middag. Sekunder senere er hun sporløst forsvunnet. Slukt av et hvitt teppe som skjuler alle spor, også etter små barneføtter.

Min kone har sagt det mange ganger. Hun har visstnok hørt det av Unni Lindell. Skal du skrive krim, så må du skrive ned ditt aller verste mareritt. Gjøre det utenkelige tenkelig. Skremme fram monstrene under senga di. Du må gjøre mardrømmen til virkelighet. Sjelden har jeg sett noen gjøre akkurat det knepet med så stort hell som Marit Reiersgård. Vi har lest nok bøker om barn som blir borte, det er ikke unikt. Men … Reiersgård klarer å gjøre historien så mye mer levende enn de fleste. Hun gir den fortvilte moren en så inderlig og sterk stemme at det tar pusten fra leseren. Vi befinner oss langt innenfor intimgrensen. Det er ubehagelig nært og ekstremt innpåtrengende, og derfor også så ufattelig vondt. Jeg kjenner smerten. Jeg merker angsten. Jeg føler panikken.

Snøkaoset som oppstår i Lier disse dagene er en massiv substans som binder deg til lesestolen. Det er noe i det, når bøker nesten blir fysiske. Stolpesnø har denne egenskapen. Jeg skal ikke påberope meg genialitet, men jeg tror jeg vet hva det er som gjør at denne boka virker så mye mer klaustrofobisk på meg. Det er fortellerstemmene. Vi befinner oss til enhver tid inni karakterenes hoder, og får aldri de befriende pausene der vi synsvinkelmessig kan trekke oss tilbake og bivåne dramaet fra avstand. Nei, vi er der sammen med dem hele veien. Dette skjer ikke med dem. Det skjer med oss. Når Oda forsvinner i snøen så er det min jente som forsvinner. Forstår dere?

Ikke det? OK … La meg være mer presis. Marit Reiersgård har gitt alle karakterene sin egen synsvinkel. Noe som igjen betyr at vi hele tiden vet akkurat hvordan karakteren har det innerst inne, hva han eller hun tenker, og vi observerer alle rundt oss med denne karakterens øyner. Det betyr at vi ufrivillig blir en del av den vannvittige frykten, den grusomme angsten, og den bunnløse sorgen. Selv om boka har sine to protagonister i politietterforskerne Verner Jakobsen og Bitte Røed, så lånes altså fortellerstemmen like mye ut til alle de som er direkte berørt av alt det som skjer når Ida forsvinner. Det er så vondt det, at jeg har hatt store problemer med å stenge inntrykkene ute etter at boken var ferdig lest for et par dager siden.

Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen i Tvedestrand ...
Marit Reiersgård fant seg selv i bokhandelen i Tvedestrand …

Under Lahlums krimfestival i helga påpekte Marit i en samtale med meg at dette var veldig bevisst fra hennes side, men at hun ikke hadde fått ubetinget skryt for dette fortellertekniske grepet. Noen anmeldere syntes det ble for forvirrende og kaotisk med så mange stemmer i en bok. Selv synes jeg ikke det. Tvert imot. Synsvinklene gjør at boka er krevende å lese, men det gjør den også til en usedvanlig sterk beretning om menneskeskjebner. Langt dypere enn det vi vanligvis møter i kriminallitteratur. Vi møter ekte mennesker med ekte følelser. Krimdramaet blir ikke bare et mysterium som skal løses, det blir personlig. Når karakterene har det vondt, har jeg det også.

Kanskje er det det at Reiersgård våger å være litterær som gjør at vi kommer mye nærmere inn på saken i denne boka opp mot andre lignende «Jente forsvunnet» bøker. Ikke vet jeg, men dette er faktisk en feinschmecker-krim for dem som aller helst liker bøker med litt dybde, men som av og til må puste ut med noe enklere. Kanskje er det de to politiheltene som gjør susen. Hverdagsmennesker i ett og alt. Ingen spesielle lyter annet enn de vi selv har på litt tøffe dager. De er hele mennesker som gjør menneskelige feil og menneskelige valg. To nydelige typer som vi trykker til vårt bryst fra første stund. Kanskje var det plottet og twistene som gjorde susen for meg? Jeg ble rundlurt, og historien er rett og slett usedvanlig godt tenkt ut.

Marit Reiersgård er rett og slett ei dame vel verdt å merke seg. Bok nummer 2, Jenta uten hjerte, er å finne ute i de fleste bokhandlere. Nummer 3 i serien er under utarbeidelse.

Premiesponsing CappelenPS! Ikke glem min jubielumskonkurranse, som går fra 27.februar og ut mars måned. Bloggen har nådd 100.000 besøkende, og det må feires. Annenhver dag vil dere finne nye konkurranser med flotte premier på noen av de beste bøkene jeg har lest siden jeg startet bloggen i oktober 2012. Svar på et enkelt spørsmål for å vinne. Klikk på bildet til høyre for å komme til dagens konkurranse.

Stormfull spenning!

StormenFrode Granhus ble nominert både til Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for sin andre bok om politietterforsker Rino Carlsen. «Stormen» tok bok-Norge med storm, for å være litt tørrvittig. Det er ikke uten grunn. Sjelden har språk, landskap, menneskeskjebner og spenning stått så godt til hverandre som i denne kriminalromanen. Her knaker det i veggene mens du leser, og uhyggen kommer krypende innpå deg som mørke lumske skyer fra havet.

Det er alltid en utfordring å lese bøker som har fått såpass gode kritikker og opptil flere nominasjoner. Det er lett å få for høye forventninger, og også lett for at en blir farget av at dette skal være bra. En leser med en indre stemme som hele veien forteller deg at dette er kvalitet. Alt blir tolket i beste mening med andre ord, og kritikken blir fort feid under teppet. Jeg har derfor forsøkt å nulle meg selv ut, og kun tenkt som jeg ville gjort det om Frode Granhus var en umerritert norsk forfatter. Hva ville jeg pekt på? Hvilke kvaliteter finner jeg? Hva er det som ikke fungerer optimalt?

La oss begynne med selve historien, og ta det derfra. Et skjelett dukker opp på et avsidesliggende og fraflyttet fiskevær i Lofoten etter at en høststorm har laget en flenge i berget. Skjelettet er av en gutt som er blitt mishandlet på det mest grusomme, og det dateres tilbake til begynnelsen av 1960-tallet. Samtidig blir en eldre mann som har blitt kraftig forbrent og invalidisert i en ulykke utsatt for sadistisk tortur av en pleier ved det lokale sykehjemmet. Men, han er ute av stand til å kunne melde fra om mishandlingen ettersom brannen har ødelagt både taleevnen og synet hans. Når Rino Carlsen ankommer det lille tettstedet Reine for et halvårig vikariat, så er det disse to sakene han må ta tak i. To saker som hver på sin måte river opp forferdelige sår i lokalsamfunnet, og som forteller om uforståelige overgrep som har blitt dysset ned og tiet om alt for lenge.

Først av alt må jeg berømme Granhus for å behandle såpass vanskelige temaer som det denne boka handler om med en så stor respekt, innsikt og ømhet. Det er sårt, vondt og ubegripelig på en og samme tid, men det er ekte. Ikke ett sekund tenkte jeg at dette var oppdiktet. Temaene og menneskeskjebnene  blir beskrevet med en ekstremt god penn, og karakterene, både dagens og de historiske, var så ekte og troverdige at jeg kunne føle pusten deres gjennom trykksverten i boka. Den sorgen, fortvilelsen, og det raseriet som beskrives gjennom Roald, Berger og Boas skjebner er hjerteskjærende godt beskrevet.

Det samme må sies om naturen. Kun en nordlending kunne beskrevet dette trolske landskapet så godt. Det er vilt, røft, storslått, vakkert og stormfullt. Været og landskapet følger nervetrådene i boka, og jeg følte det nesten som jeg satt i en holk ute på åpent hav mens jeg leste. Vi som har bodd i Nord vet at været, naturen og folkeslaget er ett. Det er stormfullt. Denne romanen er et studie i landskaps og miljøskildringer. Jeg kommer definitivt til å bruke bruddstykker fra denne boka i mine egne forelesninger om skildringer som litterært virkemiddel til høstens nye håpefulle ungdommer.

På disse to områdene scorer Granhus innertier på innertier, og jeg skjønner hvorfor både lesere, anmeldere og juryer har latt seg rive med. Boken er i tillegg et enormt skritt i riktig retning sammenlignet med hans forrige Rino Carlsen-bok  «Malstrømmen». Den hadde et så komplisert plott at en helst burde være førsteamanuensis plott-tolking for å klare å henge med i svingene. I «Stormen» er linjene renere, plottet strammere, historien mer troverdig, og persongalleriet langt mer oversiktlig. Meget bra gjort.

Alt i alt så er dette en svært sterk bok. Den er både sår og varm samtidig. Det er ikke ofte en kan bruke de superlativene på en krimroman. Samtidig så er det enkelte ting jeg som leser henger meg opp i. Jeg klarer ikke helt å innfinne meg med den bunnløse sadismen som den forbrente mannen blir utsatt for. Selv om motivene er sterke for å skade ham, så klarer jeg ikke helt å se at noen ville få seg til å gå så langt som det som blir gjort her. Jeg mener også at denne sadismen blir litt for mye utbrodert i boka. Et typisk «nordic noir»-trekk, men jeg personlig er ingen stor fan av denne måten å skape uhygge på. En annen ting som jeg slet med var å klare å nøste alle trådene. Det ble en del rot mot slutten som gjorde at jeg egentlig aldri helt forsto hvem som var «Djevelen», og om det var en eller flere som sto bak disse overgrepene mot den forkrøplede mannen på sykehjemmet. Jeg finner det også litt rart at det som sto på «lappen som vinden tok» ble direkte motsagt av budbringeren da han overleverte lappene tidligere. Hvorfor gjorde han det? Løsningen på skjelettgåten var etter mitt syn ganske innlysende, men der ser jeg at mange andre har blitt veldig overrasket. Jeg mener også at actionscenen som skulle avslutte skjellett-tråden fikk en alt for brå slutt, og en politimann ville vel aldri avsluttet der han gjorde uten å sette himmel og jord i bevegelse for å søke etter vedkommende? Selv om det virket fullstendig håpløst?

Med andre ord … Det er noe småplukk å utsette, spesielt mot slutten. Men det er jo akkurat det det er … Småplukk. Stormen er en usedvanlig velskrevet og spennende krimfortelling med et vanskelig, alvorlig og svært viktig tema som bakteppe. Frode Granhus skildrer dette såre og vonde med gullpenn. Alt satt inn i et majestetisk landskap der vær og vind former både mennesker, skjebner, og gamle synder.

PS! Jeg jobber frilans som konsulent på manus innen krim og YA-litteratur hos Schibsted Forlag, men har ikke hatt noe med denne utgivelsen eller med forfatterens andre bøker å gjøre. Jeg skriver av prinsipp aldri anmeldelser eller omtaler av bøker som jeg har jobbet med for dette eller andre forlag. Jeg velger også bøker kun ut fra egeninteresse, ikke ut fra hva forlagene ønsker jeg skal lese og skrive om. Se forøvrig min etiske plattform for mer informasjon om min habilitetsvurdering  i slike saker.