Feilmerket, men god Brekke-krim

«Nå har natten alt» av Jørgen Brekke er markedsført som en psykologisk thriller av forlaget. Her må forlag og forfatter gå en runde med seg selv. En psykologisk thriller uten en overhengende trussel eller en vedvarende mindfuck der hovedpersonen manipuleres av omgivelsene, er i beste fall en blodfattig konstruksjon. At boka graver seg dypt ned i psyken til flere av karakterene, er ikke nok til å gi den merkelappen «thriller». Når det er sagt, så er «Nå har natten alt» en strålende cold-case krim. Godt fortalt, godt plottet og med en dybde i karakterene vi sjelden ser i slike romaner. Det skal Jørgen Brekke ha all kred for.

Jeg vet ikke hvem det er på forlaget vårt som har satt merkelappen «psykologisk thriller» på boka, men jeg undrer på hva de har tenkt …? En thriller skiller seg fra en krim på et vesentlig punkt ved at det gjerne er en hektisk og nervepirrende kamp for å unngå en katastrofe mer enn etterforskningen av en handling som står i sentrum. Den psykologiske thrilleren har gjerne dette creepy, underliggende aspektet med manipulerende mennesker som du aldri vet hvor du har, og der historien ofte har et sjokkerende vendepunkt eller en upålitelig forteller. «Nå har natten alt» har ikke noe av dette. Det er etterforskningen av en eldre sak, drapet på 15 år gamle Liv Hassel, som er navet i denne historien. Dessuten er fortellingen ganske stillferdig, rolig, behersket, og ikke i det hele tatt en bok du kommer til å bite neglene ned til neglebåndene av å lese. Det er ingen fare som lurer bak mørke vinduer her. Heller ingen indre demoner som truer med å spille seg ut på nytt. Da er det rart at den har fått en slik label fra forlaget. En annen ting som forlaget godt kan diskutere er omslaget som vel ikke akkurat skriker krim og spenning …

Jeg har derfor valgt å se helt bort fra merkelappen boka har fått i min vurdering av den. Jørgen Brekke har for det første et udiskutabelt fortellertalent. Han har et skarpt øye for gode karakterer, og han vet hvilke grep som skal til for å fange leseren. I denne romanen dykker han langt ned i menneskers irrganger og viser oss hvilke konsekvenser drapet på 15 år gamle Liv har hatt på pårørende og omgivelsene rundt dem. Det er pregede mennesker vi møter i alle fargespekter. Ugjerningen, sorgen og savnet meisler fremdeles løs på menneskene syv år etter det skjedde. Det er gnistrende godt skildret fra en forfatter som vet hva som kreves for å gjøre en slik type fortelling troverdig og dyptpløyende nok til at det engasjerer oss lesere.

Hans nye hovedperson er også en karakter som det er lett å sympatisere med. En kvinnelig True Crime-forfatter som har lagt tastaturet på hylla etter å ha mistet sin nyfødte datter i krybbedød. Hun identifiserer seg med ofrene i saken hun påtar seg, og skrivingen blir en slags terapi for henne for å komme seg ut av sin egen sorg og maktesløshet. Hennes traumer tvinnes nennsomt sammen med familien til jenta som er drept, og gir henne en grunnleggende forståelse i hvilke krefter som har vært løs innad i denne gruppen av dypt fortvilte mennesker. Selve saken har flere likhetstrekk med kjente norske saker fra de siste 30 årene. Måten Liv er drept på, og omstendighetene rundt selve ugjerningen og den påståtte falske tilståelsen til fetteren, ligner veldig på Birgitte Tengs-saken. Demoniseringen av gjerningsmannen, og sporene som aktoratet har bagatellisert eller bortforklart, har trekk ved seg som får en til å tenke på Baneheia og Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt sin sak. Alt dette gjør Brekkes historie til noe gjenkjennbart og interessant. Det gir det også en ramme av troverdighet som kanskje ikke hadde vært like lett å få til uten at leserne hadde dette bakteppet fra norsk kriminalhistorie.

Alt i alt, så er denne romanen en svært godt skrevet krimbok. Et fint Cold case- mysterium med uvanlig gode karakterer og rikelig med krydder til deg som liker å pusle sammen svar på slike krimgåter. Jørgen Brekke har faktisk skrevet en av sine beste krimbøker, men en spennende psykologisk thriller er det ikke. 

Serietips: Den tynne blå linjen

Gode og realistiske politiserier er sjelden vare, og jeg er ofte skeptisk til å teste dem ut. Denne svenske serien, som er lagt ut i sin helhet som streaming på NRK, fikk jeg ikke øynene opp for før Asbjørn Slettemark og Aslak Nore fremhevet den som en av de ti beste seriene de hadde sett det siste året under Krimfestivalen. Jeg kan ikke annet enn å takke de to herrene for tipset. Politiserien fra Malmø er det beste jeg har sett fra nabolandet på flere år.

Å lage en realistisk nordisk krimserie som klarer å fange opp intensiteten, pulsen, hverdagsdramaet, alvoret, motløsheten og dilemmaene som politiet står overfor hver dag, er svært vanskelig. Det krever enormt mye av skuespillerne og manusforfatterne. Du skal føre seerne inn i en illusjon av at dette er virkeligheten. Den minste brist vil føre til at illusjonsbobla sprekker. Vi har sett noen eksempler på amerikanske serier som har klart noe av det samme. «NYPD Blue» og «The Wire» er to eksempler som kan være nærliggende å sammenligne med. Hver på sitt vis klarte de å skildre både innsiden av et politikammer, utfordringene politiet står overfor, og menneskene de møter i byens underverden. «Den tynne blå linjen» klarer det samme med Malmø uten å forskjønne eller romantisere det arbeidet politiet gjør.

For å ta skuespillerne først, så må jeg si at castingen til denne serien har vært fenomenal. Dette er skuespillere som ikke er dusinvare. Det er ikke folk du har sett hundre ganger før i andre roller, og det hjelper faktisk oss seerne til å holde på illusjonen. I tillegg så spiller de med et overskudd som vi sjelden ser. Det føles rett og slett ekte. Sorger, gleder, forelskelse, angst, traumer, håp og fortvilelse. Hele følelsesregisteret er i sving i hver eneste episode, og en gjenkjenner hver minste detalj i det skuespillerne uttrykker på lerretet. I tillegg så er birollene castet med helt fantastiske karakterer. Alt fra den jødiske kioskeieren, via den psykisk forstyrrede mannen, til tenåringene i Rosengård. De tar pusten fra deg med sine prestasjoner. Jeg ble revet med i dramaet på en helt annen måte enn jeg vanligvis bruker å bli i slike serier.

Så er det manuset som skiller seg fra det vi ser i de fleste slike serier. Malmø er ikke Hollywood, og det vet manusforfatterne. De lar seg ikke friste til lettvinte løsninger, klassiske thrillertriks eller heltemodige karaktertegninger. Hver eneste gang jeg tenkte at jeg visste hva som kom til å skje, så ble jeg overrasket. Dette er en serie hvor du kan glemme Hollywood-modellen, og forberede deg på å få mange uventede slag mot kroppen. Flere av dem godt under beltestedet. I en politiserie der en skal prøve å gjenskape det ekte politiets arbeid i et krevende område så er det fristende å legge inn enkle løsninger som en vet at seeren vil sette pris på. Det gjøres ikke i «Den tynne blå linjen». Dilemmaene politiet står overfor i det daglige arbeidet forskjønnes ikke, og forenkles ikke. De er tilstedeværende i hver eneste scene, og en får virkelig et innblikk i hvilket helvete det kan være å være politibetjent i Malmø. Denne serien kan neppe brukes i rekrutteringskampanjer, for å si det slik, men likevel tror jeg at det er riktig å vise denne siden av medaljen til folk flest. Rett og slett fordi det ikke legges skjul på yrkets skyggesider, de umulige valgene og den psykiske belastningen.

Dette er ingen krimserie der du følger oppklaringen av drap og forbrytelser. Det er en dramaserie der du følger et knippe politibetjenters arbeid i et krevende miljø. Likevel vil jeg påstå at det er en av de mest spennende seriene jeg har sett på lenge. Anbefales på det sterkeste!

Krimdebutant kjører full pakke!

Ole Asbjørn Ness er ikke et nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han har to seriøse skjønnlitterære romaner på samvittigheten fra før av, og har vunnet Tarjei Vesaas debutantpris. Når han nå entrer krim og spenningsarenaen med «Fem dager i mai», så gjør han det med null ærefrykt, og han peiser på med alt han har av skyts fra første bokstav av. Romanen har en del konnotasjoner til Hjort & Rosenfeldts krimbøker uten at det refereres direkte til dem, men det er slikt jeg liker, og når det gjøres med en så dyktig penn som dette så blir det bare kult.

Historien er enkel. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren alvorlig. Mens Norge feirer den første nasjonaldagen etter pandemien, befinner han seg i et kappløp med en skrudd gjerningsmann på jakt etter flere kvinner. Gjennom fem dager i mai som ingen nordmenn vil glemme, erfarer Abrahamsen at all ekstremisme forenes i kvinnehat, og at han viser seg å være sin egen verste fiende. Det er høyt tempo, tøft, kult og fascinerende å bli med Ness på denne reisen. En thriller jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble hekta . Det er sjelden jeg leser en bok ut på litt over et døgn. Ja, jeg har lest tilsvarende historier før. Hundre ganger, minst … Men, i likhet med min interesse for fotball, så sluttet jeg ikke å se fotballkamper da jeg hadde sett min første. At kampene ligner hverandre, og at jeg har sett både dribleraid og saksespark tidligere, gjør ikke spenningen mindre av den grunn. Derfor bryr jeg meg heller ikke om en krimforfatter gjør noe som har vært gjort før, så lenge utførelsen er så blendende som den er her.

La oss være ærlige her … Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, kjøre the full monty, med hele sjela blottet, og gå inn i det med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»? Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.

Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, skrive anmelder-satire, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!

Om du helst IKKE vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!

Om du vil lære boka og forfatteren å kjenne, så kan du se dette ypperlige intervjuet om «Fem dager i mai»: