Serietips: Den tynne blå linjen

Gode og realistiske politiserier er sjelden vare, og jeg er ofte skeptisk til å teste dem ut. Denne svenske serien, som er lagt ut i sin helhet som streaming på NRK, fikk jeg ikke øynene opp for før Asbjørn Slettemark og Aslak Nore fremhevet den som en av de ti beste seriene de hadde sett det siste året under Krimfestivalen. Jeg kan ikke annet enn å takke de to herrene for tipset. Politiserien fra Malmø er det beste jeg har sett fra nabolandet på flere år.

Å lage en realistisk nordisk krimserie som klarer å fange opp intensiteten, pulsen, hverdagsdramaet, alvoret, motløsheten og dilemmaene som politiet står overfor hver dag, er svært vanskelig. Det krever enormt mye av skuespillerne og manusforfatterne. Du skal føre seerne inn i en illusjon av at dette er virkeligheten. Den minste brist vil føre til at illusjonsbobla sprekker. Vi har sett noen eksempler på amerikanske serier som har klart noe av det samme. «NYPD Blue» og «The Wire» er to eksempler som kan være nærliggende å sammenligne med. Hver på sitt vis klarte de å skildre både innsiden av et politikammer, utfordringene politiet står overfor, og menneskene de møter i byens underverden. «Den tynne blå linjen» klarer det samme med Malmø uten å forskjønne eller romantisere det arbeidet politiet gjør.

For å ta skuespillerne først, så må jeg si at castingen til denne serien har vært fenomenal. Dette er skuespillere som ikke er dusinvare. Det er ikke folk du har sett hundre ganger før i andre roller, og det hjelper faktisk oss seerne til å holde på illusjonen. I tillegg så spiller de med et overskudd som vi sjelden ser. Det føles rett og slett ekte. Sorger, gleder, forelskelse, angst, traumer, håp og fortvilelse. Hele følelsesregisteret er i sving i hver eneste episode, og en gjenkjenner hver minste detalj i det skuespillerne uttrykker på lerretet. I tillegg så er birollene castet med helt fantastiske karakterer. Alt fra den jødiske kioskeieren, via den psykisk forstyrrede mannen, til tenåringene i Rosengård. De tar pusten fra deg med sine prestasjoner. Jeg ble revet med i dramaet på en helt annen måte enn jeg vanligvis bruker å bli i slike serier.

Så er det manuset som skiller seg fra det vi ser i de fleste slike serier. Malmø er ikke Hollywood, og det vet manusforfatterne. De lar seg ikke friste til lettvinte løsninger, klassiske thrillertriks eller heltemodige karaktertegninger. Hver eneste gang jeg tenkte at jeg visste hva som kom til å skje, så ble jeg overrasket. Dette er en serie hvor du kan glemme Hollywood-modellen, og forberede deg på å få mange uventede slag mot kroppen. Flere av dem godt under beltestedet. I en politiserie der en skal prøve å gjenskape det ekte politiets arbeid i et krevende område så er det fristende å legge inn enkle løsninger som en vet at seeren vil sette pris på. Det gjøres ikke i «Den tynne blå linjen». Dilemmaene politiet står overfor i det daglige arbeidet forskjønnes ikke, og forenkles ikke. De er tilstedeværende i hver eneste scene, og en får virkelig et innblikk i hvilket helvete det kan være å være politibetjent i Malmø. Denne serien kan neppe brukes i rekrutteringskampanjer, for å si det slik, men likevel tror jeg at det er riktig å vise denne siden av medaljen til folk flest. Rett og slett fordi det ikke legges skjul på yrkets skyggesider, de umulige valgene og den psykiske belastningen.

Dette er ingen krimserie der du følger oppklaringen av drap og forbrytelser. Det er en dramaserie der du følger et knippe politibetjenters arbeid i et krevende miljø. Likevel vil jeg påstå at det er en av de mest spennende seriene jeg har sett på lenge. Anbefales på det sterkeste!

Krimdebutant kjører full pakke!

Ole Asbjørn Ness er ikke et nytt navn på den norske forfatterhimmelen. Han har to seriøse skjønnlitterære romaner på samvittigheten fra før av, og har vunnet Tarjei Vesaas debutantpris. Når han nå entrer krim og spenningsarenaen med «Fem dager i mai», så gjør han det med null ærefrykt, og han peiser på med alt han har av skyts fra første bokstav av. Romanen har en del konnotasjoner til Hjort & Rosenfeldts krimbøker uten at det refereres direkte til dem, men det er slikt jeg liker, og når det gjøres med en så dyktig penn som dette så blir det bare kult.

Historien er enkel. En ung, kvinnelig blogger forsvinner. Kun politispaner Johnny Abrahamsen tar den bekymrede moren alvorlig. Mens Norge feirer den første nasjonaldagen etter pandemien, befinner han seg i et kappløp med en skrudd gjerningsmann på jakt etter flere kvinner. Gjennom fem dager i mai som ingen nordmenn vil glemme, erfarer Abrahamsen at all ekstremisme forenes i kvinnehat, og at han viser seg å være sin egen verste fiende. Det er høyt tempo, tøft, kult og fascinerende å bli med Ness på denne reisen. En thriller jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble hekta . Det er sjelden jeg leser en bok ut på litt over et døgn. Ja, jeg har lest tilsvarende historier før. Hundre ganger, minst … Men, i likhet med min interesse for fotball, så sluttet jeg ikke å se fotballkamper da jeg hadde sett min første. At kampene ligner hverandre, og at jeg har sett både dribleraid og saksespark tidligere, gjør ikke spenningen mindre av den grunn. Derfor bryr jeg meg heller ikke om en krimforfatter gjør noe som har vært gjort før, så lenge utførelsen er så blendende som den er her.

La oss være ærlige her … Om du først har bestemt deg for å skrive en spenningsroman, hvorfor ikke gjøre det fullt og helt, kjøre the full monty, med hele sjela blottet, og gå inn i det med hud og hår? Hvorfor ikke gjøre det akkurat så skamløst virkningsfullt som det Ole Asbjørn Ness gjør i sin krimdebut «Fem dager i mai»? Ikke en kjeft skal fortelle meg at ikke Ness har tilegnet seg absolutt alle triksene i thriller-håndboka. Han bruker hvert eneste ett av dem uten blygsel, og det er bevisst krimhåndverk fra første til siste bokstav. Vi snakker tross alt om en seriøs forfatter. Denne karen vet nøyaktig hva han gjør. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Og det funker som faen.

Så kan en gjerne gjøre seg selv til en surmaga kritiker i VG, skrive anmelder-satire, og mene at alt dette er overfladisk, spekulativt, fullt av krimklisjeer, og en utnyttelse av billige horrortriks. Gjerne det, om en ønsker å briske seg med elitistiske preferanser. Personlig kunne jeg ikke gitt mer balla i en kritikers røst enn jeg gjør her. Ness ville skrive en drivende god spenningsroman. Han har brukt alle verktøyene i verktøykassa for å få det til, og har lykkes langt bedre enn de fleste av oss andre som driver med dette. «Fem dager i mai» er råspennende, velskrevet, og en adrenalin-thriller som holdt meg våken til langt på natt. Da har forfatteren lykkes. Ferdig snakka!

Om du helst IKKE vil lese en thriller som mikser grov utnyttelse av unge, vakre kvinner, ispedd en god dose ytterliggående islam og høyreekstremisme, og med en sex-avhengig rebell av en politimann på vei nedover i karriereløpet. Vel, da kan du la være å lese denne. For så skrinn er ramma faktisk, men herrejemini så spennende boka er. For meg er det mer enn nok!

Om du vil lære boka og forfatteren å kjenne, så kan du se dette ypperlige intervjuet om «Fem dager i mai»:

En poetisk testosteronpakke

Krimdebutant Anders Moes «Knokkelstøv» er på alle mulige måter en annerledes roman enn det vi vanligvis møter i denne sjangeren. En ting er at det er en røverroman, altså at en følger skurken på hans ferd i underverdenen, men den skiller seg også ut med et poetisk, nesten drømmende språkbilde og en tidshorisont som strekker seg over et helt tiår. «Knokkelstøv» er definitivt en debut dere bør merke dere.

«Knokkelstøv» er en litterær røverroman om en torpedo som prøver å finne en vei ut av all den destruktive volden og døden han påfører andre. Han får hastverk med å komme seg ut av all dritten han sleper på da hans kone blir drept i en bilulykke, og han blir sittende alene igjen med ansvaret for tenåringsdatteren Tina. Å bryte med fortiden viser seg imidlertid å gi hovedpersonen langt mer eksistensielle problemer enn han så for seg. Kjærligheten til datteren driver ham i en retning, men hans natur, den han har blitt, er en stadig tilbakevendende demon som river ham i stykker.

Boka er nesten for en kortroman å regne med sine 200 sider, og jeg veksler litt mellom å kategorisere den som en litterær fortelling fra Oslos underverden, eller en gangsterthriller skrevet med en poetisk undertone. «Knokkelstøv» lar seg rett og slett ikke plasseres i bås slik de fleste romaner i spenningssjangeren gjør. Og det er greit. Vi skal ikke på død og liv alltid spikre en historie inn i en ramme. For mange forfattere blir det raskt til en tvangstrøye som gjør det mindre inspirerende å skrive. Her skal forlagets redaktører ha skryt for at de har latt Anders Moe få lov til å fortelle den historien han vil, slik han vil fortelle den. Det gir teksten en ekstra egde og røffhet. Det er noe upolert her som kler historien godt.

Spenningen ligger naturlig nok i om hovedpersonen makter å rive seg løs fra de destruktive kreftene som styrer ham, og i så fall hvordan det kan skje. Men, like så mye dreier det seg om en indre reise mot det skjebnebestemte og underliggende i et menneske. Det er lett å trekke tråder tilbake til naturalismen i litteraturhistorien der ingen mennesker kan fri seg fra det åket de bærer på av arv fra fortiden. En tanke om at mennesker er livsslaver som er forhåndsdømt til å være det de alltid har vært. At endring ikke er mulig.

Er det vellykket? Som spenningsroman har den flere åpenbare mangler, men det veies langt på vei opp av det poetiske språket, nerven, dramaet og dypdykket ned i et ødelagt sinn. Dette er fascinerende lesing, og noe helt annet enn du vil finne i en A4-krimroman på bestselgermonteret. Samtidig så mener jeg at avslutningen ble for drømmende, for abstrakt, for flytende. Det var vanskelig for meg å skille drømmer, hallusinasjoner, fantasier, og virkelighet når hovedpersonen skal ta sitt endelige oppgjør, og det er en dødssynd. Spesielt i spenningsromaner. Men, så spørs det er om det er det Anders Moe har skrevet da …