GEIR TANGEN

Siste spiker i kista!

Er det en ting du kan være 100% sikker på med Stefan Ahnhems seks bøker om Fabian Risk, så er det at de alltid er intenst spennende. Det kjøres på med flybensin og rocketfuel gjennom hver eneste side av hver eneste bok. Et vanvittig tempo, og så spenningsmettet, sammensatt og actionpreget at det tar pusten fra deg.

En annen ting du alltid kan være sikker på er at du aldri er i nærheten av å kunne forutse hvilke sjokkerende twister og hasardiøse krumspring plottene har å by på. Det er så spinnvilt funnet på og så sadistisk utspekulert at en kan begynne å lure på om forfatteren er helt frisk i hodet.

Og når vi først er inne på sadister … Kim f**kings Sleizner! Altså, helt seriøst, har nordisk krim noensinne hatt med en mer skremmende sosiopat å gjøre? I denne siste boka i serien er han så jævlig utspekulert og ondskapsfull at jeg tidvis hadde problemer med å lese. Jeg tror ikke noen Ahnhem-lesere blir særlig overrasket om jeg avslører at dette seks-bokdramaet ender i et helt vanvittig blodbad som savner sidestykke. Avslutningsscenen er episk.

Når det er sagt så sitter jeg likevel igjen med en bismak denne gangen. Det handler om de hundre siste sidene av boka. På det tidspunktet kunne forfatteren lett ha avrundet med den samme episke avslutningsscenen til en klokkeklar sekser på terningen, uten å kjøre enda en siste twist. En twist som vil få de mest hardbarkede Q-Anon- tilhengerne til å nikke gjenkjennende og tenke: «Visste jeg det ikke …» Jeg vet at forfatteren mener at dette er godt innenfor hendelser som kunne skjedd, selv i fredelige Danmark, men for oss litt mer naive nordmenn (som gladelig korsfester en statsminister for å ha to personer for mye sittende ved feil bord i et 60 års-lag) så er denne twisten i sprøeste laget, og faller derfor gjennom hos undertegnede. For MEG ville historien blitt mye bedre om realismen hadde fått litt bedre grep om slutten, eller at dimensjonene av konspirasjonen hadde blitt tonet ned til noe mer troverdig.

Med det sagt, så ble de siste 300 sidene av boka lest i ett strekk. Det sier det meste om det vanvittige spenningsnivået i det som altså er aller siste spiker i kista.

17.januar 2022 – ©Geir Tangen

God gammel årgang!

«Sneen var ren» er Lahlums første historiske krimroman i et annet univers enn serien om K2 og Patricia. Den foregår også i en annen tidsperiode, nærmere bestemt i et okkupert Norge under andre verdenskrig. Politietterforsker Engly Martinsen befinner seg i en nær sagt umulig limbo mellom et gjennomsyret nazifisert politivesen og et personlig ønske om at alt politiarbeid må ha objektivitet som grunnmur, og aldri skal ta politiske hensyn. Selv har han i følge datteren dratt nøytraliteten sin til det ekstreme når han gikk så langt som til å stemme Venstre før krigen.

En framtredende NS-sympatisør og advokat blir skutt inne på hytta si ved Voksenkollen i Oslo, men det er et stort mysterium hvordan morderen har kommet seg inn og ut av hytta ettersom snøen er uberørt utenfor hytta, og at den hadde lagt seg allerede kvelden før drapet. Sammen med sin yngre assistent Egil, som er ivrig NS-sympatisør, må Engly tråkle seg gjennom et stort nett av familiehemmeligheter, arveoppgjør, politiske motiver og en hel rekke involverte som alle kan være involvert i drapet.

På sedvanlig Lahlum-vis så kommer sannheten gradvis for en dag gjennom hovedpersonens mange avhør og grublinger, men sporene må dekkes til og skjules da flere av dem blir servert ham av motstandsfolk som har holdt advokaten under oppsikt. Hans Olav Lahlum er definitivt på sitt aller beste når han kan boltre seg i gammel historie. Det er som om både skrivestil, mysterier og tilnærming passer mye bedre når han beveger seg i dette landskapet. «Sneen var ren» er først og fremst en knakende god pusle-krim, men også en studie av Norge under okkupasjonen. Fine karakterer, gode historiske skildringer, og et interessant mysterium driver leseren fint gjennom boka. For deg som liker de aller første K2 og Patricia-bøkene, så er denne helt på nivå med dem. Dette var rett og slett kos!

16.januar 2022 – ©Geir Tangen

KRIM-SERIE PÅ ØVERSTE HYLLE!

THE NIGHT OF (2016) – HBO MAX

Jeg lovet dere fem brilliante krim-serie tips på TV i løpet av januar, og på onsdag fikk dere tips om den enestående serien «Mare of Easttown». I dag skal dere få en seks år gammel klassiker som jeg tror har gått under radaren hos mange av dere. «The night of» er kanskje noe av det aller beste som er laget av amerikanske krimserier de siste ti årene. Dette er kvalitet i absolutt alle ledd, og en serie som får selv A-mennesker til å binge til klokka fire på morgenen for å se ferdig.

Du vet den følelsen når ALT sitter? Skuespill, plott, foto, drama, spenning, mysterier og stemning. Du skjønner det alt fra første scene av. Dette er KVALITET! «The night of» er en slik serie, og kanskje er det ikke så rart dersom en ser på castingen, på produksjonen og på manusutviklerne. Det er navn som får alle kjennere til å heve øyenbrynene og nikke mot TV-skjermen av forventning. Gutta i OP-5 (Aslak Nore og Asbjørn Slettemark) listet i sin tid opp flere navn som alle var gode grunner til å se serien. TV-serien er skrevet av Richard Price, den knallgode New York-krimforfatteren som også skrev The Wire sammen med George Pelecanos og Dennis Lehane. Skuespilleren John Turturro er en herlig type, og i denne serien spiller han advokaten Jack Stone, en ambulansejagende advokat som øyner sitt livs sjanse en sen kveld utenfor arresten. Med aggressiv fotsopp som sitt største problem kan du trygt si at han er en atypisk antihelt. Han spiller så knakende godt at det er en fryd å se ham. I rollen som den unge og uheldige (?) gutten Nasir som blir tiltalt for mord, finner vi Riz Ahmed. Han spiller rollen som en nerdete, forsiktig, sympatisk og skikkelig, men også impulsiv og potensielt gatesmart gutt, og Riz Ahmed gir karakteren alle disse kvalitetene på imponerende vis.

Det er altså mye som ligger til rette for en strålende seeropplevelse, og du kommer ikke til å bli skuffet. I stedet for å være en klassisk whodunnit, er det seriens premiss å få oss til å åpne øynene for hvordan systemet egentlig arbeider når Nasir blir siktet for drap. Vi får innblikk i hvordan advokatene lager avtaler under bordet, hvordan politiet etterforsker beviser, hvordan vokterne i fengselet gjør sine avtaler med de innsatte, og hva som egentlig skal til for å overleve som muslim tiltalt for mord på en hvit kvinne i et amerikansk fengsel post 9/11.

Serien handler på mange måter om hva hver og en av oss er villig til å gjøre for å overleve både på begge sider av loven. Det er ikke vakkert, men det er gjenkjennelig. I denne serien oppfører ikke heltene seg som helter. De gjør alvorlige feil, og de er irriterende og usympatiske til tider, men samtidig så gjør alle sammen så godt som de kan. De er rett og slett bare helt normale mennesker, og derfor virker det også så ufattelig sterkt når de viser medmenneskelighet og søker rettferdighet. Det minner oss på at vi mennesker, tross våre feil og mangler, gjør hva vi kan med de kort som vi har på hånden.
Nettstedet «Vi elsker serier» (DK)

Serien er mørk og stemningsfull. Den tar seg tid til å dvele i øyeblikkene, og skrider langsomt fram. Du får rikelig med anledning til å gruble over spor, muligheter og teorier, og du kommer til å få opptil flere bøtter med iskaldt vann nedover ryggen i løpet av de åtte episodene. Vær klar over at første episode er nesten like lang som en spillefilm, men det grepet er altså gjort for at du skal komme skikkelig inn i drapsgåten før de begynner å nøste i den. Det er bare en sesong av serien, og HBO har akkurat kansellert tanken om en ny sesong til tross for den enorme suksessen.