Frisk miljøthriller fra Hongset

Hogne Hongset har de siste årene viet mer og mer av sitt liv til kampen mot store vindturbiner plassert ut i norsk natur. Engasjementet kom også til uttrykk i hans forrige thriller «Vindbaroner», og i årets nye spenningsroman «Klimaprofitøren» tar han det hele til et nytt nivå. Resultatet er en strålende miljøthriller som oser av opprørt forbannelse, og som utvilsomt vil få deg til å tenke deg om både en og to og tre ganger når det gjelder den norske vindkraftpolitikken. Hongset er både reflektert og nyansert, og til tross for at hans engasjement og synspunkter er tungtveiende også i denne boka, så mener jeg han unngår å få slagside. Viktigst er det for oss krimelskere at boka er knallspennende lesing, og der leverer Hongset nok en gang til stående applaus!

«Klimaprofitøren» er altså Hogne Hongsets tredje thriller i det jeg vil kalle en løsrevet trilogi om norsk kraftindustri, vindkraft og naturvern. Hongsets engasjement i disse spørsmålene er godt kjent i Norge, og i bøkene legger han ingenting imellom i sin harde kritikk, noe vi ikke minst får et innblikk i når vi leser de fyldige etterordene i hans romaner. Som profilert vindkraftmotstander må han stå i stormen når litteraturkritikere går løs på det de mener er partsinnlegg med slagside i debatten. Jeg er av samme oppfatning, men det rokker ikke ved det faktum at Hongset skriver drivende gode thrillere. Alle bøkene er velskrevne og spennende, og jeg blir oppslukt av plottene hver eneste gang.

I «Klimaprofitøren» så er det journalisten og klimaaktivisten Tonje Østrem har fått hovedrollen. Idealistisk, kunnskapsrik, pågående, prinsippfast og dyktig er alle superlativer som passer henne. Hun går inn i et hett forhold med en ihuga meningsmotstander fra Nordvestlandet, men det skjærer seg ganske fort. Han kommer imidlertid tilbake til Oslo for et viktig møte, men kommer ut for en bilulykke like før han skal møte henne. Senere tar hun imot et jobbtilbud som fører henne til hans hjemsted, der hun skal skrive et essay om det kommende vindkraftverket for en kommersiell aktør i bransjen. Ganske snart ser hun at saken har langt flere sider og det blir klart at bilulykken kanskje var noe helt annet enn en ulykke.

Hongset engasjerer meg med sine fargerike karakterer, nydelige skildringer og en handling som drives av et mysterium som bare vokser og vokser. Ja, vi skjønner hvem som er skurker og hvem som er helter, men det gjør ikke så mye, for det er så levende fortalt. Vi blir hektet, revet med og kastet opp i lufta. Og om anslaget kanskje er noe langsomt, så er avslutningen til gjengjeld en adrenalinthriller. Storflott vestlandsnatur, spenstige stunt og driftige karakterer som står rakrygget opp mot monstrøse vindturbiner. Dette er spenningslitteratur som treffer mitt leserhjerte, akkurat som både «Mafiela» og «Vindbaroner» gjorde det tidligere. «Klimaprofitøren» er en råspennende historie, og en brannfakkel mot norsk vindkraftutbygging og energipolitikk.


Fengende mysterium

Som krimforfatter er en alltid på jakt etter den fengende historien. Den som tar et ballegrep om leseren og holder ham fast gjennom flere hundre sider uten å slippe tak. Jeg hadde ikke ventet at dette skulle skje med Vibecke Groths siste krimroman. Hadde aldri lest henne før, og hørt svært lite om bøkene hennes. I tillegg var omslaget ikke noe som skrek på oppmerksomhet. Så feil kan en altså ta. Hennes roman «Savnet» fra 2020 ble en gedigen opptur.

«Savnet» er en herlig Cold Case-krim som engasjerte meg fra første stund. Det er faktisk ganske sjelden at jeg opplever at historien fortsetter å surre i hodet mitt også når jeg ikke leser/lytter, men Karianne Holms historie gjorde det. Den gnagde på hjernebarken mens jeg var på jobben, i butikken, og i alle mulige andre trivielle gjøremål. Alt jeg ville var å lytte videre. Få vite hvordan det gikk med etterforskningen og med stakkars Karianne. Det alene viser at forfatteren har klart det aller viktigste, nemlig å trollbinde leseren. Suge leseren inn i den fiktive verdenen med hud og hår. Jeg elsker det når slikt skjer. En god innleser hjelper også på når en først har valgt seg lydbokformatet.

Men, først og fremst så er det selvsagt historien som fenger. Kreftsyke Karianne Holm får i 2002 vite at hennes ektemann er utro mot henne, at han vil skilles, og at hun vil stå tomhendt tilbake. Dødssyk, blakk og med hele livet lagt i grus. Samme dag forsvinner hun tilsynelatende fra jordens overflate, og blir aldri funnet igjen. Mange mistenker den søkkrike mannen hennes for å ha drept henne, men politiet faller ned på et sannsynlig selvmord som konklusjon. 15 år senere begynner Oslos nyopprettede Cold-Case gruppe å grave i det gamle mysteriet. Hva skjedde med Karianne? Hvor ble det av henne, og hvorfor ble liket aldri funnet?

Som sagt, en ytterst spennende og engasjerende fortelling, og den er knakende godt fortalt og skrudd sammen. Bit for bit kommer historien for en dag, stadig med nye twister og uventede krumspring. Om jeg skal sette fingeren på noe, så er det at språket tidvis litt gammelmodig og arkaisk til å være en krimroman anno 2020, men det plaget meg ikke. Dessuten må vi ta med i bildet at Vibecke Groth tross alt er 74 år gammel, og har 20 år som lagrettdommer bak seg. Litt ordrik er den også, og jeg ville nok kuttet litt ned på en del sekvenser. Men, alt dette er småplukk. Dette er absolutt en krimroman jeg anbefaler dere å lese. Jeg vil avslutningsvis også berømme LIV forlag som de siste årene har plukket opp og/eller ivaretatt svært gode krimforfatterskap under sine vinger. Vibecke Groths «Savnet» går glatt inn på topp 10 av fjorårets norske krimromaner for min del.

Feilmerket, men god Brekke-krim

«Nå har natten alt» av Jørgen Brekke er markedsført som en psykologisk thriller av forlaget. Her må forlag og forfatter gå en runde med seg selv. En psykologisk thriller uten en overhengende trussel eller en vedvarende mindfuck der hovedpersonen manipuleres av omgivelsene, er i beste fall en blodfattig konstruksjon. At boka graver seg dypt ned i psyken til flere av karakterene, er ikke nok til å gi den merkelappen «thriller». Når det er sagt, så er «Nå har natten alt» en strålende cold-case krim. Godt fortalt, godt plottet og med en dybde i karakterene vi sjelden ser i slike romaner. Det skal Jørgen Brekke ha all kred for.

Jeg vet ikke hvem det er på forlaget vårt som har satt merkelappen «psykologisk thriller» på boka, men jeg undrer på hva de har tenkt …? En thriller skiller seg fra en krim på et vesentlig punkt ved at det gjerne er en hektisk og nervepirrende kamp for å unngå en katastrofe mer enn etterforskningen av en handling som står i sentrum. Den psykologiske thrilleren har gjerne dette creepy, underliggende aspektet med manipulerende mennesker som du aldri vet hvor du har, og der historien ofte har et sjokkerende vendepunkt eller en upålitelig forteller. «Nå har natten alt» har ikke noe av dette. Det er etterforskningen av en eldre sak, drapet på 15 år gamle Liv Hassel, som er navet i denne historien. Dessuten er fortellingen ganske stillferdig, rolig, behersket, og ikke i det hele tatt en bok du kommer til å bite neglene ned til neglebåndene av å lese. Det er ingen fare som lurer bak mørke vinduer her. Heller ingen indre demoner som truer med å spille seg ut på nytt. Da er det rart at den har fått en slik label fra forlaget. En annen ting som forlaget godt kan diskutere er omslaget som vel ikke akkurat skriker krim og spenning …

Jeg har derfor valgt å se helt bort fra merkelappen boka har fått i min vurdering av den. Jørgen Brekke har for det første et udiskutabelt fortellertalent. Han har et skarpt øye for gode karakterer, og han vet hvilke grep som skal til for å fange leseren. I denne romanen dykker han langt ned i menneskers irrganger og viser oss hvilke konsekvenser drapet på 15 år gamle Liv har hatt på pårørende og omgivelsene rundt dem. Det er pregede mennesker vi møter i alle fargespekter. Ugjerningen, sorgen og savnet meisler fremdeles løs på menneskene syv år etter det skjedde. Det er gnistrende godt skildret fra en forfatter som vet hva som kreves for å gjøre en slik type fortelling troverdig og dyptpløyende nok til at det engasjerer oss lesere.

Hans nye hovedperson er også en karakter som det er lett å sympatisere med. En kvinnelig True Crime-forfatter som har lagt tastaturet på hylla etter å ha mistet sin nyfødte datter i krybbedød. Hun identifiserer seg med ofrene i saken hun påtar seg, og skrivingen blir en slags terapi for henne for å komme seg ut av sin egen sorg og maktesløshet. Hennes traumer tvinnes nennsomt sammen med familien til jenta som er drept, og gir henne en grunnleggende forståelse i hvilke krefter som har vært løs innad i denne gruppen av dypt fortvilte mennesker. Selve saken har flere likhetstrekk med kjente norske saker fra de siste 30 årene. Måten Liv er drept på, og omstendighetene rundt selve ugjerningen og den påståtte falske tilståelsen til fetteren, ligner veldig på Birgitte Tengs-saken. Demoniseringen av gjerningsmannen, og sporene som aktoratet har bagatellisert eller bortforklart, har trekk ved seg som får en til å tenke på Baneheia og Viggo Kristiansens forsøk på å få gjenopptatt sin sak. Alt dette gjør Brekkes historie til noe gjenkjennbart og interessant. Det gir det også en ramme av troverdighet som kanskje ikke hadde vært like lett å få til uten at leserne hadde dette bakteppet fra norsk kriminalhistorie.

Alt i alt, så er denne romanen en svært godt skrevet krimbok. Et fint Cold case- mysterium med uvanlig gode karakterer og rikelig med krydder til deg som liker å pusle sammen svar på slike krimgåter. Jørgen Brekke har faktisk skrevet en av sine beste krimbøker, men en spennende psykologisk thriller er det ikke.