«Stråmann» er det jeg gjerne betegner som en dør-til-dør krim. Altså en krimroman der en utelukkende følger i helten/antiheltens hæler gjennom hele romanen. Den har bare ett perspektiv, og det er gjennom hovedpersonens øyne. Ekteparet Tore Aurstad og Carina Westberg har forlatt den historiske Oslo-krimmen til fordel for en moderne historie i denne første boka med antihelten Robert Vinter i hovedrollen.
Den klassiske detetektivromanen er bygget opp som en dør-til-dør krim, og vi har for eksempel Gunnar Staalesens «Varg Veum»-bøker som følger samme lest. Det har sine fordeler ved at det aller meste av historien kan holdes skjult for leseren på samme måte som det er skjult for helten. Vi får ikke vite noe før helten finner ut av det. Men det har også sine klare svakheter i at både fortellerstemme, perspektiv og handling fort blir veldig ensformig. En følger «detektiven» fra dør til dør og på hvert eneste skritt han tar. En må være tilskuer til alle samtaler og spørrerunder, og alt som skjer av skumle og spennende ting må nødvendigvis skje med hovedpersonen. Da blir det fort ualminnelig mange slåsskamper med innleide muskelbunter, likfunn der en selv blir mistenkt for drapet, biler som forfølger en, innbrudd hjemme om natta, kidnappinger der en er svinebundet og må komme seg løs osv.osv
I «Stråmann» har Aurstad og Westberg skrevet en spennende historie rundt miljøkriminalitet og avfallshåndtering. Akkurat da Robert Vinter trodde at livet skulle nå nye høyer, smeller det. Han blir avslørt som en fusker i bokfaget, og familien blir mistenkt for å stå bak en eksplosjon på et gjenvinningsanlegg. Robert må ta et tvilsomt skribentoppdrag, og snart er han truet fra flere hold. I møte med en avdanket suksessforfatter, en sleip søppelbarn og en grisk bokbransje må Robert Vinter være tøffere enn han trodde var mulig — for å redde seg selv og familien sin fra gribbene.
Plottet er kanskje litt forutsigbart, og det er en del scener en har lyst til å skumlese fordi en vet hva som skjer. Men, krimparet skriver godt, og det er kult skrudd sammen. Den siste twisten kunne de imidlertid spart seg. Da merket jeg at det ble en rundtur for mye med karusellen, jeg mista troen på fiksjonen, og falt av. Det beste med romanen, og det som gjør den lesverdig, er de gode karakterene i hovedpersonen Robert, og bestekameraten hans, den hardrock-elskende lokaljournalisten. Et herlig par. Masse kule musikkpreferanser, gjenkjennelig bygdemiljø, og friske dialoger dem imellom. I tillegg til at dette rett og slett er en spennende fortelling. Det frister mer enn nok til at jeg kommer til å oppsøke oppfølgeren som kommer denne våren. Og … det er jo ikke helt ille å bli sammenlignet med Varg Veum da. Tror Robert ville likt det 😉
©Geir Tangen 03.02.22
GEIR TANGEN 