På tide å stikke fingeren i jorda…

Geir Tangen. FOTO: HAAKON NORDVIK

Jeg har grublet lenge. Har forsøkt på mange måter å kunne holde trøkket oppe, men innser nå at det er på tide å stoppe med anmeldelser av krimbøker på denne bloggen. Stadig oftere det siste året har jeg havnet i situasjoner som har gjort at jeg har måttet ta en ekstra kikk i speilet. Er det etisk riktig av meg å anmelde denne romanen? Vil noen tro jeg kritiserer han eller henne fordi jeg vil framheve mitt eget forfatterskap? Klarer jeg å være kritisk nok til en forfatter jeg spiser lunsj med når jeg treffer ham, eller hva med hun som er på samme forlag eller agentur som meg …?

En annen ting er det faktum at jeg ved å uttale meg om kvaliteten på andre sine krimbøker, også under linjene egentlig sier at «dette ville jeg klart bedre selv«. Noe som ikke er i nærheten av sannheten. Jeg tok en runde da jeg ga ut «Maestro» i januar 2016, men den gangen kom jeg fram til at det ville være mulig å fortsette å anmelde. Jeg kunne ha to hatter. Anmelderen og bokbloggeren var en ting, forfatteren en annen. Ett og et halvt år senere ser jeg at det blir vanskeligere og vanskeligere å skille mitt forfatterskap og mine bøker fra rollen som en offentlig stemme. Stadig flere av våre nye og håpefulle forfatterstemmer ønsker at jeg skal lese bøkene deres, og uttale meg om dem.

Jeg mener jeg har klart å være kritisk nok der det har vært nødvendig, også ovenfor norske forfattere som jeg kjenner godt. Jeg mener også at jeg ikke har skamrost bøker som ikke fortjener det, selv om jeg har kjent forfatteren personlig. Det jeg imidlertid har gjort noen ganger det siste året er å legge vekk bøker som ikke fenger meg. Ikke noe dramatisk i det, for så vidt. Det gjør vel de fleste boklesere, men når intensjonen var å skrive en omtale eller en anmeldelse som skulle publiseres på bloggen, da blir det problematisk. Å kun fullføre krimromaner jeg liker, fører jo også til at overvekten av positive anmeldelser på bloggen etter hvert begynner å bli pinlig stor.

La det være sagt med en gang … Jeg har til dags dato, ikke en eneste gang, latt noe som helst annet enn selve teksten avgjøre hvordan jeg skriver om bøkene jeg har lest. Dere kan stole på at når jeg har vært kritisk eller euforisk, så har det vært fordi jeg enten hater eller elsker det jeg har lest. Jeg har også alltid forsøkt å balansere anmeldelsene ved å peke på hva som fungerer og ikke, og gjerne også hvorfor det blir bra eller dårlig. Men … som sagt, uten at det har vært min intensjon, så kan dette fort bli oppfattet som om jeg gir meg ut for å være en bedreviter. DET ER JEG IKKE!

Å skrive krim er, motsatt mot det mange tror, noe av det vanskeligste en kan begi seg ut på. Du skal treffe leseren på utrolig mange nivåer for at det skal bli vellykket. Det skal ikke bare være velskrevet. Det skal ha driv, spenning, tvister, tempo, mystikk, suspense, litt grøss og gjerne en oppklaring som syr det hele sammen. Vi er som krimforfattere alle sammen dømt til å mislykkes på ett eller flere av disse punktene. Derfor er det også ganske enkelt å være krimkritiker. Du vil alltid finne noe å ta forfatteren for. Jeg har forsøkt siden jeg startet i 2012 å være en offentlig stemme som snakker varmt om krimlitteratur, rett og slett fordi jeg elsker sjangeren. Å snakke varmt om noe som så mange elitister ser på som mainstream underholdning uten kulturell verdi, har vært vanskelig til tider. men det har også vært gøy og givende.

BLOGGEN FORTSETTER, og jeg vil fremdeles legge ut poster med generelle boktips, hvilke nyheter som er på vei, spennende trender, konkurranser, hva jeg har tenkt til å lese osv.osv Men, jeg kommer altså ikke til å skrive flere blogganmeldelser her inne på en stund. Jeg merker at det å ikke være selektiv når jeg plukker ut bøker, holde vennskap og forfatterskap adskilt, og det å kunne framstå som troverdig i det jeg holder på med blir stadig vanskeligere. Da er det bedre å gi seg mens leken er god. Fortsett gjerne å lese bloggen min, jeg håper det vil komme en del av interesse selv om bokanmeldelsene forsvinner. Alle tidligere anmeldelser blir dessuten liggende. Jeg står inne for hver eneste en av dem 🙂 I menyen øverst finner dere over 200 anmeldelser av krimbøker. Der er det mye knask!

Tusen takk til alle dere som har fulgt meg og heiet underveis. Nå er det bare to uker til min andre bok «Hjerteknuser» står i butikkhyllene. Jeg gleder meg!

GEIR TANGEN

Iskald krim i trygge omgivelser

Aldri før har vedvarende sprengkulde vært tilsvarende godt skildret som i Frode Granhus siste krimbok, Forliset. Det er min påstand, og det kan hende jeg tar feil. Men, det er en hustrig opplevelse å lese denne romanen. Den biter i kinnene og gir deg frysninger. Ikke bare av kulde, men også når det kommer til en krypende uhygge. Dette er Granhus’ varemerke. Den majestetiske lofotnaturen. Det ekstreme været. Den snikende følelsen av at noe er galt. Fryktelig galt …

Han tar ingen sjanser denne gangen, Frode Granhus. Han manøvrerer krimplottet sitt i vante og trygge omgivelser. De som elsker bøkene hans får akkurat det de forventer. Han har rett og slett tatt tak i det han kan aller best, og gitt oss enda mer av det. Du finner knapt et mer urnorsk og vakkert nordnorsk landskap enn i Reine i Lofoten. Hans tyske forlag trenger ikke å nøle når de skal velge seg motiver til omslag. Her er det både høye, massive fjell med sny på toppan, og den ene røde rorbua etter den andre. Naturen er mektig og flott, og det er noe som gir Granhus sine krimbøker det lille ekstra. X-faktoren som vi andre leter etter.

Et annet kjennetegn ved hans krimbøker er at værforholdene griper inn og blir en vesentlig del av handlingen. I «Stormen» fra 2012 skaper uværet et helvete for både karakterer og lesere. Og den drepende varmen i «Djevelanger» fra 2014, er så intens at jeg svettet mens jeg leste. Mulig det var av spenning, men skildringene var altså så gode at det føltes på kroppen. I «Forliset» gjør han det igjen. Bitende kulde så langt nede på kvikksølvskalaen at de fleste av oss vinterkalde nordmenn aldri har opplevd lignende. Ikke bare en dag eller to, men sprengfrost i en hel måned. Denne kulden setter stemningen for handlingen. Gjerningene som boka skildrer er også iskalde og hjerteløse. Kulden kommer ikke bare til deg fra istappene i takskjegget, men like mye fra karakterene i boka.

Frode Granhus er en mester på å skape et dirrende, smygende ubehag som ligger under overflaten hele boka gjennom. Selv om det ikke skjer så mye handlingsmessig, så merker du likevel at hårene på håndbaken reiser seg sakte men sikkert mens du leser. Det blir kanskje feil å karakterisere det som psykologiske thrillere, men leseopplevelsen er litt av den samme. det er noe med språket, med skildringene, med karakterene, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg. Det er dette jeg forventer å få når jeg leser Frode Granhus, og «Forliset» skuffer ikke i så måte. Når det er sagt så må også Granhus passe seg så han ikke går i den fella at han skriver den samme boka igjen og igjen. Det er bra å etterkomme trofaste lesere sine forventninger, men denne krimromanen ville også hatt godt av noe nytt og friskt blod. Enten i form av uforutsigbare handlingstråder, eller i form av opprivende kriser hos en eller flere av hovedkarakterene.

Dramaet på Reine denne gangen vikler seg rundt et likfunn av en mann som ligger pakket inn i plast inni en fisketønne som står fast i isråket. Vår kjære lensmann nøster tråder tilbake til et forlis for tjue år siden der halve besetningen om bord på en fiskeskøyte mistet livet. Ulykken var uforståelig den gang, og den blir ikke mindre mystisk dess mer krimhelten vår graver i saken. Løsningen til det hele ligger imidlertid enda lengre tilbake i tid, og alt som skjer nå er tragiske konsekvenser av det som hendte den gang da.

Jeg vil gi ros til Frode Granhus for sekvensene i boka der en ung psykolog forsøker å hjelpe ei narkoman jente på en rehabiliteringsinstitusjon ute i havgapet. Samtalene dem imellom er direkte uhyggelige, og skaper massevis av suspense til historien. Det samme gjelder pasienten som ligger lenket fast til en sykehusseng i ukesvis uten å vite hva det er som feiler ham, og hvorfor sykepleierne er så avvisende. Creepy! Samtidig blir nok både løsning og opprulling av saken alt for opplagt denne gangen. Her har jeg sett Granhus har hatt bedre tak om twistene før. Men, spennende er det. Og kaldt. Noe så inni helvetes kaldt!


Mine anmeldelser av Frode Granhus sine tidligere krimromaner:

MALSTRØMMEN, STORMEN, DJEVELANGER, KISTEMAKEREN

Jo Nesbø – Tørst: Hvor blodtørstig er du?

Boken alle skal lese i år. «Tørst» av Jo Nesbø. Harry Hole tilbake på hesten. Jo Nesbø tilbake på sporet. Balansen er gjenopprettet. Verden går videre. Å anmelde denne boken er enkelt. Jeg kunne skrevet hva som helst, og sluppet unna med det. Jeg kunne slaktet den, og argumentert med at Jo Nesbø skriver den samme boken om igjen og om igjen. Eller jeg kunne hyllet den i euforiske vendinger, og vist til hvor genial Jo Nesbø er som får oss til å tørste etter mer hver eneste gang. En Coca Cola-oppskrift som alle andre kan prøve å kopiere, men som likevel aldri blir like god som originalen.

Så hva blir det til? Blodig slakt eller manna fra himmelen? Vel … Vil det i det hele tatt være interessant å lese hva jeg mener om denne boka? Mediene mener visst det. En avis presterte til og med å bruke en halvside på å fortelle at jeg ennå ikke hadde lest Tørst, men at den sto høyt på leselista mi … Kanskje jeg heller skal la mine meninger ligge for en gangs skyld, og i stedet fortelle dere hvorfor disse bøkene om Harry Hole engasjerer så voldsomt, og hva som er grunnen til at Jo Nesbø ikke forandrer oppskriften?

Vi gjør det … Og da må vi begynne med begynnelsen. Og med begynnelsen tenker jeg her på det sekundet leseren plukker boka ut fra sjokkselgeren på Rema1000, og bestemmer seg for at denne skal han eller hun ha. Premissene er selvsagt lagt til rette for kjøpet ved at boka er å finne overalt. Ikke bare fremst ved kassa i bokhandelen, men også ved siden av rollerburgeren på Seven Eleven, og like ved hylla med billigklærne på Sparkjøp. Dessuten snakker alle om boka. Mediene snakker ustanselig, vi bokelskere snakker i det uendelige, krimforfattere blir dratt ut fra skrivestua og børstet støv av for å uttale seg om Jo Nesbø og den nye boka, og folk snakker seg imellom og til folk de møter på veien. Det er som å snakke om været. Noe enkelt og håndgripelig som den andre garantert kan si noe om han også.

MEN … Ville dette skjedd dersom boka (eller de tidligere bøkene) ikke var noe helt utenom det vanlige? Nei, det ville ikke det. Nesbø har et skrivetalent vi andre kan drømme om, og en Coca Cola-oppskrift som er åpen og hemmelig på en og samme tid. Det er ikke vanskelig å følge oppskriften, og få det til å smake som Cola. Men, vi mangler den siste lille hemmelige ingrediensen som gjør at det bare blir en drikk med Cola-smak, ikke ekte vare. Bøkene om Harry Hole har denne hemmelige ingrediensen, denne X-faktoren, som gjør at bøkene får dette nesten mytiske og magiske ved seg.

Slik er det med «Tørst» også. Det er en Harry Hole roman akkurat slik vi forventer at den skal være. Den inneholder de riktige elementene, og som lesere blir vi hektet. Elementene skal jeg ramse opp for dere, og med det gi dere en analyse av hvorfor dette fungerer så godt. Følg oppskriften, og du vil få noe som smaker Cola, men jeg kan love dere at det vil mangle «noe» likevel. Det lille ekstraordinære som utgjør den store forskjellen. Dette «noe» er det bare Nesbø selv som kan tilsette. Men, her har dere oppskriften iallfall:

DET SPEKTAKULÆRE

I «Tørst» møter vi en vampyrist som biter sine ofre i halsen med et sylskarpt jerngebiss. Det er så hårreisende langt utenfor den morbide fantasien som de fleste av oss krimforfattere har. Det er spektakulært, grusomt, grufullt og inn i helskies usannsynlig. Våre redaktører ville bare ristet bedrøvet på hodet og bedt oss trykke på delete-knappen fort som fy. Akkurat derfor vekker det oppsikt. Det er noe som bare Nesbø slipper unna med. Fordi han har gjort det før. Eller rettere sagt, fordi han har gjort det med glitrende resultater før. En splitter pine gal drapsmann som gjemmer seg inni snømenn, eller en annen som dreper sine ofre ved å putte «Leopolds eple» inn i munnen deres, og vente til trykkbelastede springfjærer får et dusin nåler til å springe ut i alle retninger gjennom hodet på stakkaren. Det er hinsides alt det vi andre kunne klart å komme på, og kommet unna med, med æren i behold. Kepler kan utstyre sine sprø drapsmenn med hareører og barnesanger spilt inn på bånd. Samuel Bjørk kan få morderen til å ikle seg uglefjær når han skal gjennomføre sine morbide ritualer, men det smaker bare Cola. Det er ikke ekte vare. Det mangler det lille ekstra som bare Nesbø får til. Han er en mester i å gjøre det spektakulære troverdig. Få oss til å tro på konseptet. Vi godtar at dette er mulig i Nesbøs verden. I Harry Holes univers.

DET UTRYGGE

Dette punktet er svært viktig i Nesbøs bøker, og er en dirrende undertone som ligger og vibrerer gjennom samfulle 526 sider i «Tørst». Utryggheten. Vi føler oss overhode ikke trygge på hva som kommer til å skje på veien fram til Harry Hole går ut som seierherre. Og, denne vissheten om det uvisse bruker Nesbø i hver eneste scene for å få oss til å gispe etter luft når trusselen er nær, kikke en annen vei enn vi burde, og til å konstruere et drama der vi aldri føler oss ovenpå. Når som helst smeller jernkjevene rundt halsen vår. Denne utryggheten hos oss lesere har Nesbø skapt gjennom serien. Gang på gang har han sjokkert oss ved å la det som ikke skulle skje hende gang på gang. Han har bygget opp kjære og nydelige karakterer gjennom tre-fire bøker, for å så å la drapsmannen rive hjertet deres ut med bare nevene og vise det fram til oss. Vi står oppreist i godstolen og roper et høyt NEEEEEEEEIIIII! Det er hjerteskjærende vondt, og det skaper en intens følelse av …. (trommevirvel) … Utrygghet. Vi stoler ikke på Jo Nesbø. På hva han kan finne på å gjøre. Han er notorisk utro mot krimkonseptet, utro mot sine egne karakterer, og utro mot oss lesere. En dreper ikke de vi er blitt glade i, men Nesbø gjør. Gang på gang. Derfor føler vi oss aldri sikre på at dette vil gå bra. Tvert imot så er vi ganske sikre på at det ikke gjør det. Det er denne følelsen som gjør at du synes det er så vanvittig spennende å lese Harry Hole-bøkene, mens lignende scener i andre bøker får oss til å gjespe. Nesbø har kombinasjonen av det spektakulære, det morbide, og det utrygge.

DET STRUKTURELLE

Struktur? Noe så kjedelig faktisk? Ja, for å skrive kriminallitteratur handler faktisk i stor grad om akkurat dette. Det er ikke nok å ha den gode pennen og den gode ideen. En må også ha evnen til å kunne komponere spenning. Det er et håndverk. Det er ikke tilfeldig hvordan historien bygges opp, hvor i romanen det er grenseløst spennende, og hvor det ikke er det. Det handler om struktur. Å skape spenning. Å skape uhygge. På de riktige stedene og på riktig måte. La oss ta to helt banale triks i krimhåndboka som eksempel. Cliffhangere er det ene. Det er så grunnleggende at vi lærer det på ungdomsskolen. Å stanse en fortelling der den er på sitt mest spennende uten å fortelle hvordan det går, for så å gå inn i en ny scene med andre karakterer. I «Tørst» lar Nesbø oss gjennomleve leser-traumet gang på gang. Uten å røpe noe av handlingen (og hvordan det går) så sender han altså en av Harrys nærmeste inn i et drama der vedkommende svever mellom liv og død med dårlige odds, for å så å forlate oss lesere i det han stormer inn på sykehuset. Vi må vente før vi får svaret på om han eller hun overlever. Enkel basic strukturell oppbygging av spenning. Et annet eksempel er å benytte seg av «de tre dører». Altså la leseren forstå at drapsmannen slår til igjen (skjuler seg bak en av dørene), samtidig som han bygger opp sannsynligheten for hvem dette faktisk er i ferd med å skje med likt mellom flere karakterer. Du som leser veksler mellom hvem du tror er offeret, og panikken kryper opp gjennom luftrøret ditt mens du leser. Nesbø bruker dette trikset gjentatte ganger, men det er helt tydelig i starten på romanen da vi har tre personer som alle har vært involvert i en Tinder-date, og for hver scene du leser så blir du skråsikker på at det er den du leser om nå som kommer til å bli drept. Jeg kunne gitt dere en liste på 10 andre slike strukturelle knep, og vist dere hvor dyktig Nesbø er til å bruke disse om hverandre, kombinere dem, og bryte med konvensjonen her og der. Alt i en (ondsinnet) plan om å drive leseren til vanvidd. Jo Nesbø planlegger spenningen og strukturerer den bedre enn noen andre i Norge.

DET GJENKJENNBARE

Det siste punktet jeg tar med her er «Det gjenkjennbare». Du forventer noe som leser når du går inn i en ny Harry Hole roman. Det er et paradoks, men det ligger faktisk en trygghet i å vite at det kommer til å skje de jævligste ting. Mennesker elsker det gjenkjennbare. Det bekreftende. Vi forventer at Harry Hole bryter reglene, selv om det alltid fører med seg at noen uskyldige dør. Vi forventer at han sprekker på drikkingen minst en gang i hver roman, og at han da ødelegger noe helt fundamentalt i livet sitt. Vi forventer at Harry Hole blir utsatt for disse spektakulære innretningene, og at han klarer å snu dem til sin fordel. Alt dette er gjenkjennbart. Hans nærmeste kjære (Rakel og Oleg) skal på ett eller annet vis utsettes for noe jævelskap, og vi forventer at Beavis & Butthead setter kjepper i hjulene som de korrupte og udugelige politifolkene de er. De har gjort det siden sjette bok etter at Harry endelig fikk has på den forrige korrupte politimannen i Marekors. De er der igjen og igjen og skaper nytt drama. Truls Berntsens forelskelse i Mikael Bellmans kone, Ulla. Oleg og Harrys alltid like gripende bånd til hverandre. Harrys tilbakevendende moralske spørsmål der han må velge mellom privat lykke eller fellesskapets beste. Jo Nesbøs språklige finurligheter som fargelegger Oslos skyggesider bedre enn noen andre. osv.osv. Alt er der og vi kjenner det igjen. Det er som å møte en gammel venn etter noen år. Vi finner tonen raskt så snart vi oppdager at den andre ikke har forandret seg. Og det har ikke Jo Nesbø. Det har ikke Harry Hole. Og det har ikke resten av universet heller. Vi forventer at oppskriften ikke brytes. Det er som med Hardy-guttene. Tenk om vi hadde åpnet en av bøkene en gang tilbake i nittenhundreogpilogbue og funnet ut at Faren til Frank og Joe hadde funnet seg en elskerinne og stukket av til Bali for å pleie kjærligheten? Eller at Chet hadde reist til Canada for å studere, og ikke ville komme hjem igjen? KRISE! Det ville vært å bryte det usynlige båndet mellom forfatter og leser. Det ville vært avtalebrudd. Derfor holder Jo Nesbø seg til oppskriften, og derfor kjøper du «Tørst» i butikken. Uansett hvor den måtte ligge. Det er den boka du vil ha. For du vet hva du får, og du liker det gjenkjennbare.

Så til slutt … For dere som tålmodig har lest dere så langt i min amatør-analyse av Harry Hole seriens popularitet. Hvor god er «Tørst» målt opp mot de andre ti bøkene i serien? Svaret er 4. Den er svakere enn Panserhjerte, Marekors og Snømannen (i den rekkefølgen), men milevis bedre enn de to siste bøkene om Harry Hole, Gjenferd og Politi (som befinner seg på de to nederste plassene). Så da vet du det, og mer trenger du egentlig ikke å vite. Da er det bare å kjenne etter … Er du tørst?


MINE ANMELDELSER AV HARRY HOLE-SERIEN:

(De fire første leste jeg før jeg startet bloggen)

MAREKORS FRELSEREN SNØMANNEN PANSERHJERTE GJENFERD POLITI