Spenstig «dør-til-dør krim»

«Stråmann» er det jeg gjerne betegner som en dør-til-dør krim. Altså en krimroman der en utelukkende følger i helten/antiheltens hæler gjennom hele romanen. Den har bare ett perspektiv, og det er gjennom hovedpersonens øyne. Ekteparet Tore Aurstad og Carina Westberg har forlatt den historiske Oslo-krimmen til fordel for en moderne historie i denne første boka med antihelten Robert Vinter i hovedrollen.

Den klassiske detetektivromanen er bygget opp som en dør-til-dør krim, og vi har for eksempel Gunnar Staalesens «Varg Veum»-bøker som følger samme lest. Det har sine fordeler ved at det aller meste av historien kan holdes skjult for leseren på samme måte som det er skjult for helten. Vi får ikke vite noe før helten finner ut av det. Men det har også sine klare svakheter i at både fortellerstemme, perspektiv og handling fort blir veldig ensformig. En følger «detektiven» fra dør til dør og på hvert eneste skritt han tar. En må være tilskuer til alle samtaler og spørrerunder, og alt som skjer av skumle og spennende ting må nødvendigvis skje med hovedpersonen. Da blir det fort ualminnelig mange slåsskamper med innleide muskelbunter, likfunn der en selv blir mistenkt for drapet, biler som forfølger en, innbrudd hjemme om natta, kidnappinger der en er svinebundet og må komme seg løs osv.osv

I «Stråmann» har Aurstad og Westberg skrevet en spennende historie rundt miljøkriminalitet og avfallshåndtering. Akkurat da Robert Vinter trodde at livet skulle nå nye høyer, smeller det. Han blir avslørt som en fusker i bokfaget, og familien blir mistenkt for å stå bak en eksplosjon på et gjenvinningsanlegg. Robert må ta et tvilsomt skribentoppdrag, og snart er han truet fra flere hold. I møte med en avdanket suksessforfatter, en sleip søppelbarn og en grisk bokbransje må Robert Vinter være tøffere enn han trodde var mulig — for å redde seg selv og familien sin fra gribbene.

Plottet er kanskje litt forutsigbart, og det er en del scener en har lyst til å skumlese fordi en vet hva som skjer. Men, krimparet skriver godt, og det er kult skrudd sammen. Den siste twisten kunne de imidlertid spart seg. Da merket jeg at det ble en rundtur for mye med karusellen, jeg mista troen på fiksjonen, og falt av. Det beste med romanen, og det som gjør den lesverdig, er de gode karakterene i hovedpersonen Robert, og bestekameraten hans, den hardrock-elskende lokaljournalisten. Et herlig par. Masse kule musikkpreferanser, gjenkjennelig bygdemiljø, og friske dialoger dem imellom. I tillegg til at dette rett og slett er en spennende fortelling. Det frister mer enn nok til at jeg kommer til å oppsøke oppfølgeren som kommer denne våren. Og … det er jo ikke helt ille å bli sammenlignet med Varg Veum da. Tror Robert ville likt det 😉

©Geir Tangen 03.02.22

TV-SERIE MED KRIMGÅTEN I FOKUS

Jeg har lovet dere fem suverene krimserietips på TV i løpet av januar. Alle serier som vi uten å blunke har gitt terningkast 6 fra sofaen vår. Tidligere i måneden tipset jeg dere om «Mare of Easttown» og om «The night of». Begge to serier som du finner på HBO Max. I dag er det første sesong av en serie som ligger ute med tre av fire sesonger på på Netflix, som ligger i godteposen til dere. Serien heter «The Sinner», og høstet i år to Golden Globe-nominasjoner. Den skiller seg ut ved at mysteriet og krimgåten er så sjokkerende og altoppslukende, at alt annet feies til side for å finne svarene.

THE SINNER – NETFLIX (3 sesonger 2017-2021)

Utgangspunktet for første sesong av denne serien er så grøssende bra at det bare er å lene seg tilbake fra første stund. Vi møter en ung kvinne som heter Cora. Lykkelig gift, og med en god jobb, og mor til en liten gutt. Hun tar med seg familien på stranda for å bade. Mens Cora sitter på håndkleet og skreller en pære til guttungen, dukker det opp tre ungdommer som blir sittende og fjolle og spille av musikk rett foran dem. Cora reiser seg, går bort og stikker den ene av ungdommene i hjel med en rekke knivstikk. Scenen kommer så uventet på deg at du bør passe deg for ikke å falle ut av stolen. Scenen er blodig, grotesk, ekstremt voldelig og langt unna det du viser til familien til fredgs-tacoen for å si det slik.

Med over 20 vitner og en uforbeholden tilståelse blir Cora pågrepet og satt i arrest. Politiet har alt de trenger. Tilståelse, vitner, drapsvåpen og tekniske spor som bekrefter hendelsesforløpet. Det eneste de mangler er motiv. Det er en no-brainer å dra denne saken gjennom retten, men politietterforsker Harry Ambrose (i fantastiske Bill Pullmans skikkelse) nøler. Han klarer ikke å slå seg til ro med at det ikke ligger et motiv til grunn for handlingen.

The joy of The Sinner is getting to watch the murderer do everything in her power to just get the ordeal over with. A more traditional show would turn the relationship between her and the detective into a cat and mouse, but that isn’t really the case here. The mouse is splayed out on the floor begging to be eaten and the cat can’t understand why.

The Guardian

På samme måte starter egentlig de to neste sesongene også. I sesong 2 dreper en 13 år gammel gutt begge foreldrene sine med gift mens de er på en utflukt til Niagra Falls, og i sesong 3 er det en flink og sympatisk lærer som plutselig får besøk av en gammel «venn» og ender opp med å la ham dø heller enn å ringe lege når de blir utsatt for en trafikkulykke.

Det er med andre ord de store mysteriene og det fullstendig uforståelige som danner grunnlaget for denne mørke og mystiske serien med politietterforsker Harry Ambrose. Vi skjønner ikke hvorfor de grusomme hendelsene skjer, og spenningen ligger som oftest ikke i hva eller hvem, men i hvorfor. Alle tre sesonger er svært avhengighetsskapende, med første sesong som den aller beste av dem. Bill Pullman bærer hovedkarakteren på skuldrene gjenomm samfulle tre sesonger på en imponerende måte. Det kommer også en fjerde sesong. Den hadde premiere i USA i oktober.

Når krim og thriller møtes er jeg solgt – dette er sjangeren for meg! Serien er genial, mørk, ulidelig spennende og rar på samme tid. Og det beste er at du blir overrasket gjentatte ganger over alt som skjer. Det er umulig å forutse hendelser, og man sitter igjen med en ubehagelig følelse i hele kroppen, når løsningen kommer for en dag. Terningkast 6!

Kristin Gjelsvik

Siste spiker i kista!

Er det en ting du kan være 100% sikker på med Stefan Ahnhems seks bøker om Fabian Risk, så er det at de alltid er intenst spennende. Det kjøres på med flybensin og rocketfuel gjennom hver eneste side av hver eneste bok. Et vanvittig tempo, og så spenningsmettet, sammensatt og actionpreget at det tar pusten fra deg. 

En annen ting du alltid kan være sikker på er at du aldri er i nærheten av å kunne forutse hvilke sjokkerende twister og hasardiøse krumspring plottene har å by på. Det er så spinnvilt funnet på og så sadistisk utspekulert at en kan begynne å lure på om forfatteren er helt frisk i hodet.

Og når vi først er inne på sadister … Kim f**kings Sleizner! Altså, helt seriøst, har nordisk krim noensinne hatt med en mer skremmende sosiopat å gjøre? I denne siste boka i serien er han så jævlig utspekulert og ondskapsfull at jeg tidvis hadde problemer med å lese. Jeg tror ikke noen Ahnhem-lesere blir særlig overrasket om jeg avslører at dette seks-bokdramaet ender i et helt vanvittig blodbad som savner sidestykke. Avslutningsscenen er episk.

Når det er sagt så sitter jeg likevel igjen med en bismak denne gangen. Det handler om de hundre siste sidene av boka. På det tidspunktet kunne forfatteren lett ha avrundet med den samme episke avslutningsscenen til en klokkeklar sekser på terningen, uten å kjøre enda en siste twist. En twist som vil få de mest hardbarkede Q-Anon- tilhengerne til å nikke gjenkjennende og tenke: «Visste jeg det ikke …» Jeg vet at forfatteren mener at dette er godt innenfor hendelser som kunne skjedd, selv i fredelige Danmark, men for oss litt mer naive nordmenn (som gladelig korsfester en statsminister for å ha to personer for mye sittende ved feil bord i et 60 års-lag) så er denne twisten i sprøeste laget, og faller derfor gjennom hos undertegnede. For MEG ville historien blitt mye bedre om realismen hadde fått litt bedre grep om slutten, eller at dimensjonene av konspirasjonen hadde blitt tonet ned til noe mer troverdig.

Med det sagt, så ble de siste 300 sidene av boka lest i ett strekk. Det sier det meste om det vanvittige spenningsnivået i det som altså er aller siste spiker i kista.

17.januar 2022 – ©Geir Tangen