Overpyntet festkake

Stikkord

, , , , , ,

Øystein Wiiks andre kriminalroman om Tom Hartmann ble en prøvelse å lese, dessverre. «Slakteren» bobler over i skrivelyst og skriveglede, og kaken blir pyntet med så mye søtsaker at resultatet blir et sukkersjokk det er vanskelig å få i seg. I denne boken er det så mye blod, så mange twister, så mange subplott og så mange perspektivskifter, at det går fullstendig i ball til tider. Spennende …? Joda, det er det, men jeg får stadige assosiasjoner til Bippe Stankelbein i tegneseriefilmene om Per Ulv. Mer stress enn kos, om dere forstår hva jeg mener.

Øystein Wiiks første bok «Dødelig applaus» fra 2010 var en soleklar sekser på terningen. Et intenst krimdrama på høyaoktan med masse originale og finurlige stunts som jeg lot meg imponere av. En bok jeg anbefaler på det sterkeste. Les min strålende anmeldelse av boka her: DØDELIG APPLAUS

Oppfølgeren «Slakteren» fra 2011 bærer preg av at forfatteren har fått tilbakemelding om at dette var noe leserne og anmelderne likte, for her har han pøset på med 14 trillebårlass til med slike effekter. Menneske-etende Komovaraner, parterte lik på kunstutstillinger, knivvoldtekt gjennom anus, drapsforsøk med dypping i manet-slim, suspekte indiske guruer som bedriver voldtekt i shantraene, kvinnelik i bagasjerommet, hemmelige koder i form av gåtefulle navn og nummer på dødsofrene, minnepenner som svelges for å bli oppdaget under obduksjon, nådeløs italiensk mafia som skjærer ut øyeeplene på folk, kunstforfalskninger i milliardklassen, und zu weiter, and so on, osv …

Det blir rett og slett for mye av det gode. Det virker som om den ene gode (?) ideen har slått den andre i hjel på vei mot målet. Om vi så topper det hele med prematur fødsel, kjærlighetsdramaer, utroskap, sjalusi, kjønnskifteoperasjon, svindel, begjær og heftig dampende sex … Ja, da er forvirrelsen komplett. Eller nei … Jeg glemte vel å nevne at vi følger en etterforskning med Cathrine Price i Oslo, ett drama der Tom Hartmann reiser til Nice for å besøke sin venn Eddie Jones, ett handlingsløp der Eddie er hovedpersonen, en sidehistorie om tre franske kjeltringer på Rivieraen, tilbakeblikk til en indisk shantra i Varanasi, og noen scener innimellom der ulike drapsoffer, etterforskere og bipersoner har fått egne synsvinkler. Rett og slett too much.

Likevel er det mye positivt å spore også i denne kriminalromanen. Øystein Wiik skriver tidvis gnistrende, og det er halsbrekkende scener i boka som får deg til å holde deg fast i lenestolen. Det er ingen tvil om at Wiik er en av de aller beste nye krimforfatterstemmene Norge har sett på lang tid. Han har mot, våger å være ukonvensjonell, og er en mester i å nøste sammen ekstremt kompliserte plott. Dette er vanskelig! En ting er å komme på all denne galskapen, en helt annen ting er å skru det sammen til en historie som faktisk fungerer. Kaka er nemlig ganske god, men den har altså blitt overpyntet med alt for mye glasur og seigmenn.

Jeg ser at det er delte meninger om denne boka ute hos anmeldere der ute. Noen mener den er helt fantastisk spennende, andre heller til at dette ble litt mye gusj og gørr. Merk dere at boken fikk terningkast 5 av Ingvar Ambjørnsen. I min verden borger det for kvalitet! 😉 Jeg for min del er skråsikker på at dette var et resultat av en noe overivrig forfatter som ønsket å kline til skikkelig etter å ha blitt mottatt med ovasjoner etter første bok. Gleder meg veldig til å lese tredje bok i serien, som er «Hvit panter». Den står nok på leselisten før sommeren banker på døra her i vest.

 

Råsterk og grusom krimdebutant

Stikkord

, , , ,

Snakker vi årets sterkeste krimroman allerede nå, i mars? Jeg ser ikke bort ifra det. Myriam H. Bjerklis krimdebut «Lille Linerle» grep tak i meg, og gav meg rundjuling fra første side av. Etter hundre sider var det fullstendig knockout. Det var ikke snakk om å legge den fra meg. Tittelen gjenspeiler IKKE innholdet, bare så det er sagt. Her kunne hun godt ha lånt Gard Sveens tittel «Helvete åpent». For det er det er. Et dypdykk inn i et sydende inferno av pur jævelskap.

Det vil nok være dem som vil argumentere med at dette ikke er rendyrket krim, men i grenselandet mellom krim, psykologisk thriller og dystert drama. Jeg er ikke uenig i en slik karakteristikk. Likevel er det en kriminalroman. Det er det som er rammeverket fortellingen har blitt bygget rundt. En jente som forsvinner, og politietterforskningen av hva som kan ha skjedd med jenta. Samtidig så er det ikke der spenningen ligger. Den presser seg ut gjennom hver eneste pore av ofrene i deres skildringer, og gjennom gjerningsmannens synsvinkel. Rått, brutalt, grusomt, avstøtende og fullstendig oppslukende spenning. Noe mer er det egentlig ikke å si om den saken.

Det er et problem at jeg faktisk ikke kan si så mye her om hva det er som gjør denne krimromanen så nervepirrende og spesiell. Går jeg inn på det så avslører jeg viktige twister og spenningstopper som skal være skjult for leseren. Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det sterkeste med det jeg eier og har av pondus, og håpe at mange nok kaster seg over den til at den blir en snakkis. En «må leses-bok». Det er nok den veien boken må gå for å bli en bestselger. opp fra folkedypet, rett og slett. Det er fordi boka kommer ut på lille LIV Forlag i Vestfold, og derfor ikke er å finne i stablene ved inngangen til Norli, Notabene og Ark andre steder enn i Larvik og Stavern. Det er jungeltelegrafen som må gjøre jobben. Med andre ord deg og meg.

Myriam har et lettfattelig og godt språk, og en svært god evne til å skildre tanker, følelser og opplevelser. Hun legger ingenting i mellom, pyser aldri ut, og tar de jævligste episoder på strak arm. Alt skildret med hjerte, medfølelse og engasjement. Det er ikke noe utenpå og halvveis her. Det er ekte, solid håndverk fra start til mål. En usedvanlig sterk historie som kommer til å bli boende i meg så lenge jeg lever. Dette er en roman som kommer til å sette spor i alle lesere, det kan jeg garantere. Om du klarer å lese «Lille Linerle» og trekke på skuldrene når siste side er lest, da vil jeg anbefale et besøk hos psykiateren med en gang.

Jeg har på tross av all skryten noen innvendinger rent krimteknisk. Mot slutten glipper det litt. Vi har en politimann som avslutter sin etterforskning når han endelig får et solid gjennombrudd. Med det engasjementet han har vist gjennom romanen ville det vært fullstendig utenkelig, men her får han altså det sporet som kunne løst hele floken, men lukker døra etter seg og går. Vi møter ham ikke igjen. Det er en stor logisk brist. Det samme kan sies om selve slutten (siste to sider av boka). Om det som skjer der hadde skjedd i virkeligheten, ville ikke vedkommende kommet unna med det uten å bli tatt. Banna bein. Det er en fullstendig hjernedød handling som ville blitt oppklart samme ettermiddag av politiet. Sånn sett kunne jeg tenkt meg en annen opprulling og en annen slutt, men det får så være …

«Lille Linerle» er uten sidestykke den sterkeste kriminalfortellingen jeg har lest, mye på grunn av tematikk og omstendigheter selvsagt, men like mye fordi Myriam H. Bjerkli faktisk mestrer det å fortelle en slik historie uten å bli for sentimental, for blodig, for spekulativ eller for melodramatisk. Godt gjort. Det er bare å lese folkens, men noen kose-krim er det IKKE. Dette er sterk kost. BRAVO!

Vellykket gjenoppliving!

Stikkord

, , , , , , ,

Mikael Brenne lever! Lenge leve Mikael … Og nå i en ny emneknagg som Sindre Hovdenakk i VG lanserer som «Relasjonskrim». Hvor mange sub-sjangre krimparaplyen har fått de siste tre-fire årene vet jeg ikke, men det begynner å bli en del. Når det er sagt så treffer Hovdenakk et viktig punkt i sin anmeldelse. Chris Tvedt er en mester i å skrive om spennende relasjoner som utvikler seg gjennom bøkene. Hans sjette Brenne-bok, og den første på seks år, «Den som forvolder en annens død» er kanskje den aller beste av dem alle.

For en drøy uke siden ble Chris Tvedt Riverton-nominert for denne krimboka, og jeg forstår veldig godt hvorfor. I juryens begrunnelse for nominasjonen kunne vi lese følgende:

Tvedt utvikler behendig det moralske dilemma om hvordan du som advokat kan forsvare en mann som strengt tatt ikke burde være på frifot. Handlingen topper seg i et utmerket rettssalsdrama, før etterspillet, og den blodige konklusjonen. Stilistisk er det Tvedt på sitt beste, en fin veksling mellom letthet og alvor.

Jeg skriver under på denne begrunnelsen. Chris Tvedt har klart å gjenopplive Mikael Brenne, og har gitt ham en fresh make-over som kler ham, som kler sjangeren, og som kler den tiden vi skriver i. Dette er ikke gammelmanns-krim som hever seg tregere enn surdeig. Mikael Brenne framstår tvert imot som vital, sterk og ungdommelig til tross for at han har blitt seks år eldre. (Eller er han egentlig det? Vi får aldri vite noe om alderen).

Noe av det mest forfriskende med denne siste Brenne-boka er at Chris Tvedt endelig tør å komme ut fra Varg Veums lange frakkeskygge, og skrive Mikael Brenne inn der han alltid har hørt hjemme. I Bergen. Han har bodd der i flere bøker, men by og omgivelser har alltid vært gjemt for leseren. I respekt for at ingen klarer å skildre Bergen bedre enn Staalesen, har Tvedt sagt. Kanskje det, men Chris Tvedt har ingenting å være flau over. Hans skildringer av Bergen og bergensere er fargerikt, og gir denne romanen en ekstra dimensjon der karakterene faktisk kommer tydeligere til live enn tidligere. En persons tilhørighet kan også si noe om hans karakter.

VGs anmelder skrev altså at dette var en «relasjonskrim» ettersom historien utvikles gjennom karakterenes relasjoner til hverandre. Det har han helt rett i. Mikael Brennes relasjon til sin klient Josef Mardal er selve livlinen i denne krimfortellingen. Den avskyen, avmakten, men også fascinasjonen, han føler for den drapstiltalte tidligere satan-rockeren gir boken en dypere bunn. Det er interessant og spennende å følge Brennes kvaler med å forsvare en person han vet burde være fengslet og vernet mot samfunnet. Mardal er en voldsmann uten skrupler, og Brenne er ikke i tvil om at han er til mer skade enn nytte for sine omgivelser. Men har han begått drapet på sin mentor?

Dette er bare en av mange relasjoner som ligger lagvis gjennom historien, og revitaliserer vår interesse for Mikael Brenne. Hans lidenskapelige forhold til sin nye kjæreste er en dimensjon, samspillet med hans kompanjong Synne, og hennes problemer en annen. Brennes møte med narkomane, voldsmenn, voldtektsmenn, offer og rettslige prosesser er også med på å gjøre boken til noe mer enn en helt ordinær krimfortelling. Det er i relasjonene, og ikke i gjerningene, at fortellingen drives fremover.

Chris Tvedt ville ha en pause fra Mikael Brenne fordi han var lut lei av å høre seg selv prosedere som forsvarsadvokat i bok etter bok. Jeg kan forstå det, for advokat-krim kan fort bli ganske ensformig. Hvor mange sluttprosedyrer skal en mann skrive før leseren begynner å føle at mannen repeterer seg selv? Enn så lenge kan i hvert fall jeg si for min egen del, at jeg tåler noen doser til. Dette var en spennende krim til ettertanke, og med Chris Tvedts særegne evne til å få språket til å flyte uten disharmonier, ja så blir det rett og slett en svært god leseropplevelse.

PS!  28., 29. og 30.mars har jeg fått det ærefulle oppdraget å være bokbader når Chris Tvedt skal på en liten krim-turne på Haugalandet. Haugesund, Tysvær og Karmøy kan glede seg til et spennende forfattermøte, og kanskje kan vi avslutte turneen med å feire en ny Riverton-pris til den sympatiske bergenseren.


Mine anmeldelser av Chris Tvedts tidligere bøker:

MIKAEL BRENNE SERIEN:

Fare for gjentakelse, Skjellig grunn til mistanke, Rottejegeren, Dødens sirkel

EDVARD MATRE SERIEN:

Av jord er du kommet, Den blinde guden, Djevelens barn