Veums verste mareritt

Stikkord

, , , , , , ,

ingen-er-sa-trygg-i-fare«Ingen er så trygg i fare» er den 19.boken i rekken om den evigunge detektiven fra Bergen. I sekstiårsalderen er han altså fremdeles like hardtslående, og like sprek og oppegående som far sjøl, Gunnar Staalesen. I denne krimhistorien der handlingen foregår på begynnelsen av 2000-tallet utsettes Varg Veum for det aller verste en person kan bli utsatt for. Beskyldninger om overgrep av barn og spredning av barnepornografi. Og bevisene er så solide at det er ingen som tror på hans uskyld.

Innlegget er merket med Produktplassering ettersom jeg og Gunnar Staalesen begge gir ut bøker på Gyldendal Norsk forlag.

Jeg leser Varg Veum bakvendt som et eksperiment. Utfordrer mine egne tvangstanker om å lese alle krimserier i riktig rekkefølge ved å gjøre det stikk motsatte med Staalesens bøker. Det gjør ulidelig vondt og gir meg noen søvnløse netter badet i svette, men enn så lenge står jeg støtt og klamrer meg til bærebjelkene. Jeg begynner å forstå hvordan folk med panikkangst og flyskrekk har det. I romjula leste jeg hans siste bok «Storesøster» med handling fra Haugesund, og nå har jeg altså forbarmet meg over hans nest siste, «Ingen er så trygg i fare» fra 2014.

Jeg begynner å forstå fascinasjonen for bøkene om Varg Veum. Har jo sett alle filmene, og elsker dem, men har liksom aldri tatt tak i bøkene. Det burde jeg gjort tidligere. Det er astronomiske avstander mellom Veum i Trond Espen Seims skikkelse, og den Varg Veum vi møter i bøkene. Det er en underfundig humor, eleganse og et levd liv i den litterære skikkelsen som har måttet vike plass for machomannen og actionhelten i filmene. Det spektakulære og amerikaniserte i filmserien finner vi ikke i bøkene til Staalesen. Og slik må det kanskje være. Trond Espen Seim gjør en glitrende jobb som beintøff krimhelt i TV-ruta, og skulle han spilt den «virkelige» Varg Veum er jeg redd det ville blitt litt puslete som TV-underholdning.

inneholderproduktplasseringNok om det. Tilbake til Veums nittende eventyr i «Ingen er så trygg i fare«. Staalesen er en mester i å starte bøkene sine med et smell. På to sider er vi allerede slukt av mysteriene. Slik er det i denne boken også. Den starter med arrestasjonen og varetektsfengslingen av Veum. Som en del av politiets anslag mot en barnepornoring blir altså Varg arrestert som en av tre store fisker i dammen. Han begriper ingenting, men i møte med bevisene faller hele livet hans i grus. Barnepornografiske bilder og videoer på hans egen datamaskin, og bilder der han selv tar del i et overgrep på en liten jente, fester ham til saken med spikerpistol. Dette kan ikke motbevises i noen rettsal. Sammen med sin advokat må han prøve å finne tilbake til hva som har skjedd i den perioden bildene og filmene stammer fra. En periode av livet der han stort sett var fullstendig alkoholisert, og ute av stand til å ta vare på seg selv.

Jeg merker meg Staalesen gode evne til å gjøre hverdagsdramatikk og mellommenneskelige relasjoner  til motiver for kriminelle handlinger og lappeteppemysterier der små tråder tråkler en hardangersøm av mønster gjennom karakterenes liv. Å gjøre små ting store, og på den måten sannsynliggjøre menneskers uforståelige handlinger. Djevelen ligger og lurer i detaljene i Staalesens krimmysterier. Det er spennende for meg som leser å forsøke å finne de bittesmå detaljene som får floken til å løsne før Varg Veum gjør det. For det gjør han selvsagt. Det ville vært et karakterdrap for historiebøkene om Veum faktisk skulle vise seg å være en pedofil overgriper. Svarene ligger skjult i gamle saker som han har jobbet med. Flere av dem i den perioden han var fullstendig nedkjørt i alkoholisme. Hans valg, sviktende dømmekraft og trang til å velge flaska foran fornuften førte Veum inn på stier han burde holdt seg milevis unna den gangen, og som han altså får svi for nå.

Det sosialrealistiske perspektivet er alltid til stede i bøkene til Gunnar Staalesen. Selv om han skriver underholdningskrim, så har han alltid et budskap. Noe som er skjevt i samfunnet. Noe som opprører ham. Menneskeskjebner som fortjener medienes søkelys. Han våger å ta de svakeste sitt parti, og fortelle deres historie på en måte som gjør oss som lesere klokere. Han skildrer samfunnets skyggesider på en troverdig måte. Vi forstår motivet bak gjerningene. Hadde Donald Trump lest Varg Veum ville jeg ikke vært like redd for verdens sikkerhet. Det handler ikke så mye om kampen mellom det gode og det onde, som om spekteret av grånyanser mellom de to ytterpunktene. Der er der Varg Veum er vår trofaste guide. Det er der vi skjønner at vår verden, vårt samfunn, ikke er svart/hvitt. Enkle løsninger vil aldri løse noe som helst.

Jeg har allerede rukket å bli glad i denne serien etter to bøker, selv om jeg altså leser den bak-fram. Litt av spenningen forsvinner selvsagt i at jeg vet hvilke karakterer som overlever fram til neste bok, og det hender titt og ofte at Staalesen peker tilbake i egne bøker og gamle saker. Bøker jeg ikke har lest ennå, men som jeg derfor allerede vet litt om. Jeg forstår blant annet at hans kjæreste blir drept, og at han går inn i en dyp depresjon med fyllekuler på rekke og rad, trolig i bok 17 «Vi skal arve vinden», og noe av spenningen forsvinner jo med det, men samtidig så blir det ikke helt bekmørkt. Jeg vet jo nå at det går bra til slutt, og at Varg Veum kommer seg på beina igjen.

Til de av dere andre som har hatt det som meg, og tenkt at dere har jo sett filmene og ikke trenger å lese bøkene i ettertid … Tenk dere om enda en gang. Det virkelige livet er aldri som på TV. Selv ikke i bøkenes verden.


Min omtale av bøkene i Varg Veum-serien:

20. STORESØSTER

En fransk overdose

Stikkord

, , , , , ,

camille«Camille» er tredje og siste bok i Pierre LeMaitre sin krimserie om den kortvokste politietterforskeren Camille Verhoeven, og hans prøvelser. I Norge har serien kommet ut i litt merkelig rekkefølge (2-1-3), men nå er den altså fullendt. Ettersom jeg har forstått at det er store likhetstrekk i plottet mellom min egen kriminalroman «Maestro» og «Irene», har jeg med vedlegg ikke valgt å lese den, men kun Alex, og nå altså «Camille«. Jeg må si jeg er skuffet. «Alex» var så sitrende spennende og grufull at den fremdeles sitter i to år etter jeg leste den. «Camille» var glemt fem minutter etter siste side var lest.

Jeg har sett at boka har fått strålende kritikker i flere aviser de siste dagene, og jeg forstår hvorfor. Pierre LeMaitre skriver med en helt særegen penn. Det er ingen andre som ligner på ham når det gjelder det språklige. Du kunne gitt meg ett avsnitt fra boka og spurt meg hvem som har skrevet dette, og jeg ville tatt det på strak arm. Når en skiller seg såpass ut fra mainstream samtidig som en skriver spennende bøker, ja så kommer terningkastene til å bli høye.

Jeg er altså uenig … Jeg elsket «Alex», men dette siste kapittelet i trilogien traff meg aldri skikkelig. Det ble alt for rotete og omstendelig for min smak. Uhyggen som lå utenpå boksidene i forrige bok er vasket bort, mens det språklige særpreget har fått enda mer plass. Resultatet er etter min mening uheldig. LeMaitre skriver med en hoppende stil der synsvinkler ofte skifter fra avsnitt til avsnitt, og digresjoner, tankesprang og assosiasjoner får mye plass. Skrives ofte inn som paranteser, og skal være med på å underbygge en litt mørk og satirisk humor som kjennetegner bøkene hans. Denne gangen var det så mye av det at det ble ekstremt krevende for meg som leser å henge med i alle hoppene frem og tilbake. Ut og inn av hjerner som en tidvis ikke er sikker på er de som en tror de er. I tillegg legger han inn enkelte tankesprang om hvordan ting, eller en dialog, eller en hendelse ville sett ut dersom hovedpersonen gjorde slik eller slik. Da har jeg som leser kanskje lest to sider før jeg plutselig forstår at dette bare var en tanke om hvordan ting kunne vært.

Det er med andre ord mye mer krevende å lese denne boka enn «Alex». En må være våken og opplagt. I starten er det gøy, og en henger med i svingene, men etter hvert faller interessen, og da også konsentrasjonen. For … Det er ikke til å legge skjul på at den intense spenningen er langt lavere i denne boka, og overraskelsesmomentet som snur historien på hodet er på sett og vis forventet. Jeg som leser blir ikke like lett med på dansen denne gangen, for å si det slik. Når det er sagt, så er det ingen tvil om LeMaitres fantastiske talent i å skrive spennende, intense og drivende historier. «Camille» er også det. Dessuten er Camille Verhoeven en karakter vi virkelig blir glade i, og setter pris på. Han har en slags jordnær, stødig aura som får oss til å klamre oss til ham og hans historie.

Ved bokens begynnelse har han fått seg en ny kjæreste, Anne, som er så uheldig å være på feil sted til feil tid. Hun befinner seg på et kjøpesenter da hun blir overrumplet av tre ranere som skal rane en gullsmedforretning på senteret. Anne ser ansiktene til ranerne før de får tredd på seg maskene sine, og blir derfor brutalt slått ned og skutt på med pumpehagle gjentatte ganger. På mirakuløst vis, men med store skader unnslipper Anne døden, og Camille kaster alt han har i hendene for å løse det stygge ranet ettersom Anne er i stor fare. En av ransmennene fortsetter sin jakt på henne.

Ved å involvere seg i saken så begår Camille en grov tjenestefeil. Det er ingen av hans sjefer eller kollegaer som vet at Anne er kjæresten hans, og slik sammenblanding av jobb og privatliv er strengt forbudt i politiet. Så starter jakten, og den pågår fram til siste side av boka. Ingen kommer umerket ut av det dramaet LeMaitre utsetter sine karakterer for denne gangen.

Jeg er ikke overbegeistret for avslutningen av trilogien sett under ett. Forstår at det kanskje måtte ende slik, men liker ikke den type mellomløsninger som vi fikk her. Alt i alt så er «Camille» en drivende og spennende historie dersom du holder hodet klart mens du leser, og klarer å skille skitt fra kanel. De høye terningkastene kommer til å bli mange, og la dere gjerne lure av dem. Camille er nemlig en kjernekar som jeg håper du tar deg tid til å bli kjent med.

 

Spennende dansk bekjentskap

Stikkord

, , , , , ,

Gyldendal_kazinski_mannen_v2Bøkene til den danske krimforfatterduoen Anders Rønnow Klarlund og Jakob Weinreich, bedre kjent under pseudonymet «AJ Kazinski», har stått på vent i bokhylla mi i årevis. De har gitt ut i alt seks bøker, der fire av dem er i en krimserie med gisselforhandler Niels Bentzon og astrofysikeren Hannah Lund i hovedrollene. Jeg har lest den første i serien «Den siste gode mann», og selv om den er litt ujevn, så er det noe storslagent hårete ved dette plottet som jeg elsker. Det spektakulære og overdimensjonerte i at det skulle finnes 36 gode mennesker på jorden, og at noen ha sett seg fore å ta livet av dem en etter en for å få jorden til å gå under.

Omtalen min merkes med produktplassering ettersom AJ Kazinski sine oversatte bøker kommer ut på Gyldendal, som altså er mitt eget forlag

Utgangspunktet er en jødisk myte om de 36 gode menn som skulle finnes på jorden i hver generasjon. De vet ikke selv at de er Guds utvalgte, og skulle det skje at alle dør før neste generasjon, ja så vil dommedag være en realitet. Så skjer det utenkelige. En etter en av dem bli drept, og i dødsøyeblikket oppstår det et hudutslett på ryggen deres som kan ligne på en abnorm tatovering. Det er et mysterium hvordan dette oppstår, og drapsmannen etterlater tilsynelatende ingen spor.

Bentzon får i oppdrag av sin politisjef å ta en runde rundt i Danmark for å oppsøke og advare gode mennesker som har gjort helt spesielle gjerninger. Det er et rutineoppdrag uten særlig prestisje. bare noe som må gjøres. Oppdraget kommer fra Interpol der en italiensk politimann har sendt ut et varsel om hva som er i ferd med å skje. Bentzon tar imidlertid oppdraget en smule mer alvorlig enn politisjefen hadde forestilt seg, og ganske snart har han viklet seg inn i alle gåtene rundt den gamle jødiske myten om de 36 gode menn. Han får uvurderlig hjelp av en enslig astrofysiker ved navn Hannah som han kommer over i jakten på de gode menneskene. Sammen løser de gåten som virker fullstendig uoverkommelig, og svaret de sitter igjen med er så skremmende at de må gjøre alt som står i sin makt for å hindre katastrofen i å inntreffe. Også det aller mest utenkelige …

Denne boken er en guidet reise i myter, gåter, filosofi og i de aller mest eksistensielle spørsmål. Hvem er Gud, hvorfor er vi her, hva er godt og hva er vondt, hva skjer med oss etter døden, finnes det en sjel og noe opphøyet som ser alt det vi ikke ser? Miksen av Niels sin jordnære litt trauste tilnærming til spørsmålene og Hannahs astrofysiske forklaringer, teorier og teser er svært vellykket. Det er spennende og tankevekkende å følge med på disse to sin reise gjennom dette landskapet der vi eksisterer i langt flere dimensjoner enn de vi som mennesker kan se, høre eller føle. Vi får en innføring i tallenes magi, proporsjonalitet, symmetri og systemer, samtidig som vi får alle thrillerens elementer i form av en halsbrekkende jakt på en usynlig drapsmann, og en flukt fra skjebnebestemte hendelser. Alt for å redde verden. Intet mindre faktisk.

Det er noe Dan Brownsk over det hele. Det historiske perspektivet, mystikken, gåtene, det religiøse aspektet, og tempoet som varierer fra ekstrem spenning til dvelende teoretiske utlegninger. Jeg elsker Dan Brown som dere vet, og jeg er en stor fan av vårt norske alibi innen samme sjanger, Tom Egeland. Jeg liker mystikken som ligger som et teppe over dramaet og gir det næring. Jeg elsker at jeg må sitte å gjette meg fram til egne løsninger. AJ Kazinski er ikke helt der oppe som de to andre forfatterne som jeg nevnte her. Til det er den første boka litt for ujevn, og opprullingen ikke utspekulert nok. Vi skjønner hva som kommer til å skje. Og det skjer. Punktum. Finito.

Ujevnhetene handler dels om at «forelesningene» i astrofysikk blir i overkant krevende og lange til tider, men også om karakterenes evne til å resonnere og til å hoppe bukk i stemning og handling fra side til side. Det er lagt opp til et tidsrace som ville gjort James Bond misunnelig, men samtidig så er det ikke måte på hvor god tid karakterene tilsynelatende har til tider. Løsningen er også av en art som nok vil irritere en del lesere, uten at jeg skal sette meg til doms om den var god eller dårlig. Jeg bare konstaterer at den var forventet.

Første bok i serien gav i hvert fall mersmak hos meg. Dette var galskap langt «over the top», og et hurlumhei av et plott som gjør deg svimmel. Med andre ord helt i min gate 🙂 Satser på å tråle meg gjennom de fem bøkene som er kommet ut på norsk i løpet av 2017. Enn så lenge så vil jeg anbefale «Den siste gode mann» til de av dere som ikke klarer å vente helt til høsten på at Tom Egeland skal komme med nye sprell for Bjørn Beltø.