Geir Tangen Krimforfatter og bokblogger

2017 har ikke vært mitt beste lese-år når det gjelder norsk krim. Med full jobb, lansering av Hjerteknuser i vår, og nytt romanprosjekt nå, så har det blitt mindre tid til lesing enn det jeg skulle ønske. På ventelista står fremdeles årets bøker av Tom Egeland, Øystein Wiik, Torkil Damhaug, Merete Junker, Trude Teige og Aslak Nore bare for å nevne noen. Jeg har likevel laget en liste til dere som dere trygt kan plukke fra dersom dere vil gi noen en ekstra spennende jul. Her er noen av årets beste norske krimutgivelser.

FRODE GRANHUS – FORLISET (Vigmostad)

Det var med stor sorg vi mottok budskapet om Frodes bortgang i høst. En raus og ydmyk kollega som vil stå som en bauta i nord-norsk krimlitteratur i lang tid. Hans krimbøker med handling fra Reine i Lofoten er noe av det vakreste som er skrevet innen norsk krim de siste tjue årene, og hans majestetiske naturskildringer av vind og vær i Lofoten gav en uhyggelig ramme rundt drapsgåtene. Årets utgivelse «Forliset» var etter min mening hans nest beste i serien så langt, hakk i hel bak Riverton-nominerte «Stormen» fra 2012. Det er isende kaldt vintervær i Lofoten. Vi snakker opp mot tretti minusgrader. I et råk i isen langt fra folk dukker det opp en tønne, og i tønna ligger det et menneske. Rino Carlsen må grave dypt ned i sprengkulda på Tennholmen for å finne svaret på mysteriet. Aldri tidligere har Frode Granhus vært så langt ned i det forvaklede menneskesinnet som i denne boka. Det er en rystende og skremmende fortelling som vil gi deg frostrier til langt utpå forsommeren. Ingen vil bli overrasket om dette er en av de nominerte titlene til årets Rivertonpris.

Med «Forliset» er Granhus tilbake i solid og god nordic noir stil. (Elin B. Bjørhei/VG)

 

AGNES LOVISE MATRE – SKINNET BEDRAR (Gyldendal)

Noen reagerer kanskje på at jeg vil trekke fram min kones bok som en av de sterkeste norske krimbøkene i 2017, men faktum er at den er det. Både anmeldere, bokhandlere og lesere har fremhevet denne uhyggelige historien fra Øystese i Hardanger som en av de aller mest spennende bøkene dette året. Hennes krimdebut er den første boken i en serie om den lokale lensmannen Bengt Alvsaker, og hun har fått masse godord for å ha skapt ekte og lett gjenkjennelige karakterer i et troverdig lite bygdemiljø på Vestlandet. Samtidig så har hun en beundringsverdig evne til å servere leseren opprørende og vonde menneskeskjebner som ryster oss. Jeg er selvsagt inhabil i dette, men håper dere likevel tar dere tid til å sjekke ut hennes sterke krimdebut. Det er den verdt. Historien foregår en sommeruke i Hardanger der en liten gutt på seks år forsvinner sporløst. Han blir først meldt savnet to dager senere, og da av sin 12 år gamle søster Ina. Hva har skjedd med gutten siden lensmannen selv så ham vandrende i pysjamasen langs hovedveien? I skyggene leker gamle hemmeligheter og mørke synder som mange i nabolaget ikke ønsker skal komme opp til overflaten. Dette er realistisk politikrim med et krypende ubehag som går som en spent pianostreng gjennom boka.

Dette er godt gjort, og vitner om at forfatteren mener alvor (Ingvar Ambjørnsen/ Dagbladet)

 

EYSTEIN HANSSEN – JAGET (Cappelen Damm)

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke var kjempeglad i den forrige Elli-boka «Brennemerket» fra 2015. Jeg følte Eystein Hanssen hadde mistet litt av pulsen fra sine tidligere bøker. Men, du verden for et comeback «Jaget» er. Fartsfylt, spennende, mystisk, og engasjerende. Jeg kunne øst på med enda flere superlativer. Av de norske krimromanene jeg har lest i år så er kanskje denne den mest helstøpte innen sjangeren. Dette er etterforskningskrim med høyt tempo, og en historie som får meg som leser til å henge meg på berg-og-dal-banen. Jeg synes også Elisabeth Rahtke selv står fram som sterkere, tøffere og mer solid i denne boka. Det er nesten en reinkarnasjon der vi fikk tilbake jenta fra «De ingen savner» og «Giftstrøm», men denne gangen som voksen og reflektert kvinne. Mange etterlyser flere sterke kvinneskikkelser innen norsk krim. Vel … Her har vi en ypperlig rollemodell. I «Jaget» er vi (heldigvis) tilbake i Norge, og Elli tilbake i Oslo-politiet etter morspermisjon. Hun får selvfølgelig en sak i fanget allerede første dag. En druknet mann flytende i Bjørvika. Etterforskningen skyter fart som en rakett, og før vi vet ordet av det er Elli innviklet i et innviklet nett av norsk og amerikansk etterretning. Sporene leder henne stadig nærmere det som ser ut til å være en planlagt terroraksjon, men det finnes nok av dem som har skjulte agendaer de vil verne om i jakten. Det røffe tempoet kler både forfatteren og karaktergalleriet hans.

Hanssen gnistrer i politiscenene og skinner når det kommer til dialogene som oppleves som autentiske og som bidrar til å gi stemning og understreke karakterene i boken.  (Elin B. Bjørhei/VG)

 

JO NESBØ – TØRST (Aschehoug)

Har du hørt uttrykket «Konsept-krim»? Det er krim der en først er nødt til å godta selve konseptet, som for eksempel at i denne serien er det som skjer så inn i granskauen spinnvilt at det ikke har et snev av realisme i seg. Det er riv ruskende galskap satt i system. Klarer du å godta det, da er du på god vei til å begynne å like de seneste bøkene om Harry Hole. Jeg er blodfan av Nesbø, og har aldri lagt skjul på det. Men, jeg kan love dere at verken «Gjenferd» eller «Politi» ville havnet på denne listen. De to bøkene er ikke bare en nedtur etter «Snømannen» og «Panserhjerte» – De er dype brønnhull. Jeg trodde faktisk at Jo Nesbø hadde mista grepet, men han motbeviser det med «Tørst».  Den siste Harry Hole-romanen har det samme overskuddet, energien, twistene og uhyggen ved seg som han ble så kjent for. Så kan det selvsagt sies at en vampyrmorder med selvkonstruert «haikjeft» som drikker blod fra ofrene sine er en smule «over the top» selv for de av oss som tåler noen liter blodsprut og vemmelige detaljer. Men, det er noe ved denne historien likevel. Det virker som om Nesbø har fått tilbake fortellergleden vi har savnet en stund. Humoren, snerten, vendingene – og en Harry som holder seg på beina. «Tørst» er ikke den beste Harry Hole-romanen, men heller ikke den dårligste. Et sted midt på resultattavla, men det holder for meg.

Nesbø er en utspekulert illusjonist, han har allerede lagt ut en lang rekke falske ledetråder som får selv rutinerte krimlesere til å ane det opplagte, for så å bli lurt igjen og igjen (Geir Rakvaag/Dagsavisen)

 

DE FEMS TEGN – HANS OLAV LAHLUM (Cappelen Damm)

Hans Olav Lahlums nye krimserie (ja, vi regner med det blir flere bøker) er noe helt annet enn det vi har vært vant med gjennom retro-serien om K2 og Patricia. Riktignok spiller historien (andre verdenskrig) en viktig birolle også her, men det er de to fortellingene fra nåtiden som engasjerer oss mest. Vi får ikke være med på gåte-krim og lukkede roms mysterier denne gangen, men derimot så tør Lahlum å ta steget inn i et nytt krimlandskap. Den psykologiske thrilleren. Vi vet hvem som dreper, og vi vet hvorfor han gjør det. Spenningen ligger først og fremst i om han lykkes og i det psykologiske aspektet der vi følger hans tankegang, hans moralske dilemmaer og hans beveggrunner for å fullføre sin hevn. Dessuten møter vi en svært interessant karakter i en dansk kvinnelig etterforsker som har svært mange (og lovende) trekk ved seg til å bli en knallbra krimhelt som kan overleve mange bøker. Jeg kjenner at jeg har lyst til å møte henne igjen flere ganger. Leserens utfordring blir å klare å se forbi Lahlums litt stive og konservative språkdrakt. Han har en forfatterstemme som sånn sett er krevende å forholde seg til. Jeg håper du gjør det, for denne gangen har Lahlum en kjempesterk og god historie å fortelle. En gammel mann mister sitt eneste barnebarn i en bilulykke, og blir stående alene igjen i verden. Han er bitter og full av hevnlyst over de fem som ødela ham og hans kones tilværelse under andre verdenskrig. Hendelsen som gjorde at de aldri fikk flere barn. Mannen bestemmer seg for å følge i de gamle nazistenes fotspor, og drepe dem en etter en. Den eneste som klarer å komme på sporet av den gamle nordmannen er en dansk kvinnelig etterforsker som klarer å se trådene som strekker seg tilbake til et avhør hos Gestapo i Trondheim mot slutten av andre verdenskrig.

Lahlums beste spenningsbok. Denne originale thrilleren er en forfriskende god utforskning av skyldfølelse og tap, hevn og forsoning (Ole Jacob Hoel/Adresseavisen)

 

MYRIAM H. BJERKLI – LILLE LINERLE (LIV Forlag)

Det hender at det dukker opp nye stjerner også på den norske krimhimmelen, og da kommer de gjerne litt ut av det blå. Selv om debuten er annonsert i lang tid på forhånd, så er forventningene moderate, og debutanten kan slå nedenfra og opp. 2017 var slik sett et knallbra år for debutantene. Agnes Lovise Matre er allerede nevnt her, men både Terje Bjøranger (Barcode), Petter Fergestad (Armageddon-algoritmen) og Christian Rene Wold (Klovnejakten) slo gjennom hos leserne dette året. Det samme må sies om Myriam H. Bjerkli. Hennes krimdebut «Lille linerle» slo knock-out på de fleste av oss som leser en del ny norsk krim. En vanvittig sterk og gripende historie om et kidnappet barn, hennes mors sorg og om de aller mørkeste krokene av menneskesinnet. Dette er så dystert, mørkt og velskrevet at det nesten rev meg i filler. Forlagssjefen i LIV Forlag viste seg altså å være en glitrende forfatterstemme i tillegg til å være gründer og bedriftsselger. Jeg så ikke den komme, og det var nok flere med meg som falt av stolen da romanen kom i vår. Vi møter altså en enslig mor og hennes lille jentunge. Moren er i ferd med å innlede et nytt kjærlighetsforhold, og jenta går utenfor huset for å leke. Hun forsvinner, og alt tyder på at hun har gått på sjøen. Det er bare vi leserne som vet den egentlige sannheten. Jenta er tatt til fange av en som ga seg ut for å være faren hennes. Jentas grufulle tilværelse i denne «Fritzl-kjelleren» skildres så nært og nakent at det vrenger sjelen med innsida ut. Huff, så skummel den boka er! En «dark horse» i årets Rivertonkappløp?

Helstøpt krim-debut! Språket er godt, og boken preges av innsikt og fortellerglede.  (Svend E.Hansen/Østlandsposten)

 

ØISTEIN BORGE – DET SOM ALDRI DØR (Font)

«Hvordan kan du sette pekefingeren på hva som skiller en god kriminalroman fra en dårlig en» var et spørsmål jeg fikk på scenen under årets store Krimimesse i Horsens i Danmark. Svaret jeg gav var: «Det kan du ikke – men du vil alltid gjenkjenne kvalitet når du ser den». Slik er det med Øistein Borge. Det er vanskelig å si hva det er som griper oss som lesere, men kanskje er svaret så enkelt som at mannen rett og slett skriver knakende godt? Jeg kjenner ingen andre krimforfattere som er så til de grader opptatt av at hver eneste setning – hver lille detalj – skal sitte som et skudd fra første utkast av. Resultatet er gjenarbeidede, bunnsolide og gnistrende godt fortalte krimhistorier. Årets utgivelse «Det som aldri dør» er et dypdykk inn i den nord-irske konflikten på 70 og 80-tallet, samtidig som den gir oss et levende bilde av hvordan Belfast og Nord-Irland har klamret seg på beina etter den blodige konflikten. Samtidig så er det altså noe der som aldri dør, og det er i den gryta Øistein Borge begynner å røre i denne romanen. Hardkokt politikrim med levende mennesker i en av Europas største jettegryter. Jeg kaller det for «Nord-irsk Noir» i min anmeldelse og sammenligner bokens fargepaletter med TV-serien «The Fall». Borges helt er Bogart Bull, en norsk etterforsker som opererer internasjonalt på oppdrag fra regjeringen og Europol. Han har selv aner fra Belfast, og blir satt inn for å hjelpe det nord-irske politiet med etterforskningen da et eldre norsk ektepar blir funnet drept i skogen. Ganske snart graver han seg inn i egne mørke familiehemmeligheter samtidig som drapene i skogen finner sine tråder til konflikten mellom Storbritannia og IRA for 30 år siden. Det er dystert, realistisk, spennende og interessant på en og samme tid. Med andre ord en gavepakke til den kresne krimleser.

Øistein Borge er en forfatter med gjennomtenkte intriger og godt blikk for all den interessante dramatikken som ligger i vår nære historie. (Sindre Hovdenakk/VG)

 

JØRN LIER HORST – KATHARINA-KODEN (Gyldendal)

Jørn Lier Horst sin serie om politimannen William Wisting er i ferd med å bli TV-serie, og da med selveste Sven Nordin i hovedrollen. Om jeg gleder meg? JAAAA! Wisting-serien er etter min mening ganske unik i Norge. Til tross for at det har blitt hele 11 bøker så er ikke en eneste av dem dårlig. Han er en garantist. Horst leverer jordnær og troverdig spenning hver eneste gang. Aldri spektakulær – Alltid solid. Likevel … Med Katharina-koden synes jeg at han har klart å skru siktet enda et knepp inn mot innertieren. Kanskje er det fordi jeg er ekstra glad i kode-krim (og det faktum at jeg løste koden før Wisting), men jeg tror det har like mye med at William Wisting selv kommer tettere innpå oss denne gangen å gjøre. Vi kommer på innsida, og kjenner skikkelig på de moralske dilemmaene han må håndtere denne gangen. Det gjør vondt, men Wisting framstår kanskje som aller sterkest når han tviler. Når han vegrer seg. I tillegg til dette kommer det inn en Kripos-etterforsker vi ikke har møtt tidligere, og som jeg umiddelbart tok til brystet. Samspillet mellom denne unge mannen fra Kripos og den aldrende Wisting er selve livsnerven i denne boka. Historien starter med Wistings årlige rituale der han tar fram  igjen den gamle Katharina-saken som han aldri klarte å løse. Sentralt i saken står en kode hun la igjen på kjøkkenbordet før hun forsvant. I alle år har Wisting besøkt ektemannen til Katharina på årsdagen for hennes forsvinning, men denne gangen er også mannen forsvunnet da Wisting kommer på sin årlige visitt.

Romanen dirrer av spenning hele veien mot mål, men ikke takket være oppkonstruert action eller oppfinnsom vold. Jakten på gåtens løsning holder hjulene i gang. (Fredrik Wandrup/Dagbladet)

 

LENE LAURITSEN KJØLNER – INGEN TIL BORDS (Vigmostad)

Det er lenge siden jeg har blitt så glad som da jeg leste «Ingen til bords» i sommer. Ikke bare fordi Kjølner skriver noe så uvanlig som «glad-krim», men også fordi hun fant tilbake til seg selv med denne romanen. 2016-utgaven «Rød Dakota» var rett og slett ikke bra, men årets Olivia Henriksen-roman derimot var en åpenbaring. Hennes klart beste til nå, og det sier litt, for Lene Lauritsen Kjølner vant faktisk Nytt Blod-prisen for sin debut «Høyt henger de» i 2014. Kjølner er en leken, morsom, finurlig og nysgjerrig forfatter som våger å kaste seg ut i et krimlandskap der blodtørstige anmeldere og gamle ringrever venter rundt hvert eneste hjørne. Å skrive chiq-lit-krim, kosekrim, eller sprudlende sprø og morsom krim er å be om å få tyn fra de gamle nestorene. Akkurat derfor elsker jeg å heie litt ekstra på Lene Lauritsen Kjølner. Hun beviser gang på gang at hennes sommeridyll på Ankerholmen er et perfekt åsted for all verdens jævelskap og skumle hensikter. Kjølners overdrevne bruk av spenstige metaforer og sammenligninger sender meg gang på gang inn i sprutlatter mens jeg leser. Det er rett og slett moro å lese denne serien. I årets roman er det en av amatørskuespillerne som blir funnet drept på Amfiet der det lokale sommerspillet skal settes opp. Sporene peker i retning av alternativ-miljøene på Ankerholmen, og du vil ikke tro hvor sprø en del av de damene er. Jeg lo meg fillete. Kjølner tar dem på kornet, for å si det slik. Privatdetektiv Olivia Henriksen blir (som alltid) involvert i etterforskningen da hun har et oppdrag på vegne av en sjalu ektemann. Et oppdrag som fører henne rett inn i smørøyet av det nyst begåtte drapet. Kjølner er tilbake på sporet med denne godbiten 🙂

Kjølner har også denne gangen skrevet en krim full av humor og fornøyelige spark til maktmennesker og høykultur. (Elin B. Bjørhei/VG)

 

KURT AUST – SKIPET MED DET ONDE ØYET (Aschehoug)

Dette var mitt første møte med de historiske krimbøkene til Kurt Aust, og jeg vil vel påstå at det er den krimhistorien som sitter best klistret til hjernebarken av alle krimromaner jeg har lest i år. Livet om bord på den gamle seilskuta var så levende beskrevet at det var umulig å ikke la seg rive med. Aust skriver rett og slett knakende godt, mer er det ikke å si om den saken. Han har etter hvert opparbeidet seg en solid skare av tilhengere som dyrker bøkene hans, og er umettelige på flere eventyr med de to hovedpersonene fra den dansk/norske storhetstiden. Jeg er vanligvis ikke så glad i å lese bøker med handling fra den tidsperioden, men «Skipet med det onde øyet» tok meg med storm. stemningen på båten da en etter en av mannskap og gjester blir drept eller forsvinner er klaustrofobisk spennende, og gåtene tårner seg opp for en stakkars leser som skal prøve å finne løsningen før den blir avslørt. Boka trollbandt meg, og er til tider ganske creepy. Handlingen kan fort sammenstilles slik:  Seilskipet «Christianus Quintus» er på vei sørover mot Afrikas kyst. Thomas av Boueberge og Petter Hortten er ombord – på flukt fra kongen som tror at Thomas er død. Julaften inviterer kaptein Bloomfeldt passasjerer og offiserer til middag i sin kahytt. De er tretten til bords. Den natten forsvinner en passasjer fra skipet. Man leter overalt, men han er forduftet. Til Petter Horttens overraskelse synes ingen å bry seg særlig om det. Ikke kapteinen, ikke mannskapet og heller ikke Thomas av Boueberge.

En ener i historisk krim. Han har virkelig grepet om dette, Kurt Aust. Igjen viser han ferdigheter i krimskriving som gjør ham til noe forfriskende annerledes i norsk samtidskrim. (Finn Stenstad/Tønsberg Blad)

 

JØRGEN JÆGER – GUDEN (Juritzen)

Jørgen Jæger har på kort tid blitt en av Norges mestselgende forfattere. I 2016 ble det solgt 130.000 Jæger-bøker i dette landet. Hva er det som gjør at denne hyggelige bergenseren fenger leserne slik? Vel … Svaret er såre enkelt, faktisk. Jørgen Jæger skriver folkelig. Han gjør seg ikke til, og forfiner ikke språket sitt. Noen vil nok hevde at det er naivt og ikke litterært nok, men leserne kunne ikke brydd seg mindre. For dem er Jørgen Jæger en forfatter som skriver slik at de forstår hva som står der. Jeg utroper han med andre ord til folkets krimforfatter. Jeg vet det er noe Jørgen ville vært stolt av å ha hengende på veggen. Fjorårets utgivelse «Fortielsen» likte jeg ikke. Den var rett og slett litt for treig og uspennende etter min smak. Men årets utgivelse «Guden» derimot … WOW! Her har vi Jæger på sitt aller beste. Ekstremt høyt tempo, dramatisk handling som fillerister leseren, action, spenning og driv. Det går unna fra første side av med et terroranslag mot Fjellberghavn sentrum. Ordføreren blir drept på talerstolen og politimester Marte Mellingen livstruende skadet. Politihuset blir innesperret, og et lamslått politikorps blir vitner til at terroristene gjennomfører to bankran etter aksjonen. Og alt dette skjer altså på de fem første sidene av boka … Er det rart vi Jæger-fans blir begeistret? Her er det stadige twist & turns, helter blir skurker, og mistenkte viser seg å være uskyldsrene. Det går ikke en side uten at det skjer noe nytt og spennende. Så kan vi kanskje si at det er både spekulativt, enkelt og en smule naivt. Men hvem bryr seg? Krim-Norges svar på Morgan Kane leverer varene så det holder denne gangen.

Nok en gang har Jørgen Jæger levert krim av ypperste kvalitet! (Sven Gjeruldsen/Tvedestrandposten)

 

FRODE EIE LARSEN – PÅ OVERFLATEN FLYTER VANNLILJENE

Overgangen fra Jægers «Guden» og til Frode Eie Larsens «På overflaten flyter vannliljene» er enorm. Frode Eie Larsens sjette kriminalroman om Eddi Stubb er definitivt den roligste i rekken, og det er en bok til ettertanke. Jeg ser en forfatter som vrenger sjelen sin med denne utgivelsen, og som har lagt enormt mye arbeid i å få på plass det litterært poetiske i teksten. Tidvis synger teksten til deg, og jeg merket flere ganger at jeg ble grepet av å lese denne boka. Det ligger et teppe av tristesse og avmakt i Frodes måte å formidle denne historien på, og jeg trodde nesten det var siste bok i serien jeg leste da avslutningen kom. (Det er det ikke …) Frode Eie Larsen er på mange måter den mest schizofrene krimforfatteren vi har her i landet. han har gjort alt som er mulig å gjøre, og hoppet inn i nye utfordringer fra bok til bok. Noen bøker action, tempo og ville scener. Andre bøker dyptpløyende psykologisk suspense. Han hopper lekende lett fra terroranslag mot Farris bad i en bok, og over til en seriemorders forkvaklede sinn i den neste. Kort sagt … Vi vet aldri hva vi får. Denne gangen er det en avdempet og stille Eie-Larsen som geleider oss gjennom et drap og en forsvinningsgåte knyttet opp mot håndballmiljøet i Larvik. Vi møter personer på utsiden av samfunnet som sliter med å passe inn, og folk på innsiden som spiller et høyt spill for å holde fasader ved like. Eddi Stubb spaserer seg gjennom etterforskningen, og fram til en dramatisk finale, mens våre andre helter gjennom bøkene, Oskar Myhre og Jessica larsen ser ut til å ta et vemodig farvel. «På overflaten flyter vannliljene» er en annerledes krimbok. En bok for stille stunder når du har fått en overdose action og vampyrblod. Akkurat det anser jeg for å være et kvalitetstegn.

På overflaten flyter vannliljene er så langt den beste romanen fra Frode Eie Larsens hånd. Romanen er velskrevet og har et godt plott. (Sven Gjeruldsen/ Tvedestrandposten)

PS! PÅ NYTTÅRSAFTEN KOMMER DEN ÅRLIGE OVERSIKTEN OVER NY NORSK KRIM I 2018. VELDIG MYE SPENNENDE SOM BLIR AVSLØRT DER. FØLG MED!

 

Forfatterdrømmen … Smak på ordet. Jeg vet at mange av dere kjenner følelsen som kribler i magen. Lysten til å skrive – bare la ordene strømme ut fra fingrene og ned på tastaturet. Skape fantastiske fortellinger. Se sine egne ord på trykk … Kjenne den stolte følelsen av at alt dette har jeg skrevet. Jeg, faktisk. Det er mine ord. På trykk i en bok. Vi som har fått lov til å føle dette er privilegerte mennesker. Vi må lære oss å sette pris på at noen ønsker å lese det vi skriver. Akkurat det er den fineste følelsen, og det er den som driver oss gjennom de tøffe stundene.

Tittelen viser til at alt ikke bare er glitter og paljetter, men at det også finnes tøffe dager og svarte perioder der en helst vil gjemme seg i en mørk bunkers, og først krype frem igjen når endetiden er over. Alle vi som holder på med denne galskapen vet dette, så jeg skal ikke dvele for mye med det. Jeg synes likevel det er fascinerende å se hvor skjøre vi er. Hvor lite som skal til for å vippe oss av pinnen. Hvordan negative tanker forbausende raskt får grepet om oss. Ett ord, en tilbakemelding, en artikkel, en konstruktiv kritikk … Et lite stikk kan være nok til at vi mister fokuset, mister troen, og mister selvsikkerheten.

Jeg fikk strålende kritikk og noen ganger stående ovasjoner både nasjonalt og internasjonalt da «Maestro» kom ut i fjor. I løpet av noen uker gikk jeg fra å være en selvpublisert pussig liten skrue som hadde mekket noe kult på fritida, til å bli slengt fram i rampelyset, anmeldt av store forfatternavn, og solgt internasjonalt til flere land enn jeg klarte å ramse opp på TV2 i beste sendetid. Det var helt uvirkelig, men jeg kunne ikke annet enn å forsøke å smile mitt bredeste smil, og klamre meg fast til bølgen. Jeg har sagt i flere intervjuer det siste året at jeg er glad for at dette skjedde da jeg var 46 og ikke den gang jeg var 26. Det tror jeg ikke egoet mitt ville tålt. Med god hjelp av en forståelsesfull arbeidsgiver, jordnære venner, støttende familie og en fantastisk kone som nektet å la meg slippe bakkekontakten, så kom jeg meg gjennom mediekjøret uten å drite meg loddrett ut.

Da det meste hadde lagt seg, og smilet lå til tørk i en mild Spaniabris, skulle jeg altså gjenskape suksessformelen. En enkel jobb dersom det bare hadde eksistert en formel. Jeg skal være ærlig med dere nå. Mer ærlig enn jeg har turt å være med mine aller nærmeste tidligere. Skrivingen av min andre utgivelse «Hjerteknuser» ble ikke gjort i en euforisk lykkerus. Ordene trillet ikke ut av meg like lett og bekymringsløst som jeg hadde sett for meg. «Hjerteknuser» ble skrevet i pur og naken redsel. Jeg var rett og slett livredd . Jeg smilte, fleipet og lo i møte med folk og media, men bak fasaden kokte det. Jeg har faktisk aldri kjent på en slik angst tidligere. I stedet for å ture på og gjøre «min greie» slik jeg hadde gjort med «Maestro», ble jeg usikker, nølende og til tider fullstendig handlingslammet. Ikke skrivesperre, det er noe en skriver seg ut av, men skriveangst. Det var som om hver gang fingrene la seg på tastaturet så begynte de å gjøre andre ting enn det jeg hadde ryddet tid til å gjøre. Ufarlige ting. Skrive blogg. Skrive kronikker. Skrive pressemeldinger. Skrive mailer …

Heldigvis er jeg slik skrudd sammen at jeg nekter meg selv å ikke nå målene mine. Jeg finner en vei, og jeg får jobben gjort. Derfor satte jeg meg dagsmål. Så og så mange ord hver dag – uansett. Det er som den gamle regla med hvordan man spiser en hel elefant. Svaret er en bit om gangen. Slik ble altså «Hjerteknuser» skrevet. Ett ord om gangen, tusen ord om dagen. Jeg gikk ikke etter magefølelse, inspirasjon eller skrivelyst. Den kom og gikk med jevne mellomrom, men skrivingen fortsatte. Det eneste som var konstant var den lammende frykten for at det ikke ville bli bra nok. Nå vil enkelte påstå at jeg sutrer … For all del, ikke tro det. Jeg forsøker bare å beskrive hvordan det kan være for enkelte av oss når forventningene der ute blir langt større enn det vi tror vi er i stand til å gjenskape foran tastaturet. Jeg er rimelig sikker på at mange forfattere har kjent på det samme som jeg gjorde. Jeg er helt sikker på at Benedicte Adrian har kjent på det samme i Stjernekamp denne sesongen.

Hvor vil du med dette, spør du kanskje nå? Det jeg vil – er å fortelle alle debutanter der ute som sliter med sitt andre manus, at det er ikke så farlig om en ikke lykkes like godt som første gang. Selv ikke dartspillere, som ikke gjør annet enn å kaste piler mot en blink hele dagen, treffer trippel tjue med hver eneste pil. Og der finnes det faktisk en oppskrift. En formel. Det er en viss bevegelse med armen, en vektbalanse, et slippunkt, og en luftbane som avgjør om du treffer. Den formelen finnes ikke for oss som skriver. Uansett hva andre prøver å overbevise deg om … Den eksisterer ikke. Det som avgjør om du treffer, er en x-faktor, en ukjent, en nerve i teksten som ikke kan defineres. Karl Ove Knausgård hadde ikke verdens beste ide da han bestemte seg for å skrive en selvbiografi i seks tjukke bind. Det var ikke akkurat noe som fikk forleggere og redaktører til å bli fra seg av begeistring. Det lyste ikke millionsalg av et slikt prosjekt. Knausgård var heller ikke en nådebegavet forfatter som ville få alt han tok i til å bli til gull. Det hadde han bevist gjennom flere null-selgende romaner i et helt tiår. Det som skjedde var en nysgjerrighet hos leserne og media. Hva er dette for noe? Nok nysgjerrighet til at de ville lese, og da de først gjorde det så møtte de denne underliggende fine nerven i teksten. Denne x-faktoren som resulterte i at forfatteren ble genierklært og hyllet.

Jeg opplevde mens jeg skrev Hjerteknuser at historien min ble bedre og bedre for hver dag jeg tvang meg selv til å skrive. Om jeg bare klarte å skyve bort frykten for noen timer, så kom det ut scener og kapitler som skapte sitt eget lille univers. En spenning og en nerve. Ikke like ellevill og sprudlende som «Maestro», men en fin historie som jeg ble glad i. På mange måter var jeg ti ganger så stolt da jeg satte siste punktum på «Hjerteknuser», som jeg var da min agent ringte meg ett år tidligere og fortalte at «Maestro» var solgt til USA. Gjennom ti lange måneder ble «Hjerteknuser» mitt hjertebarn. En liten umulius, ei urokråke som jeg måtte temme, trøste, styre og forme. Den kom ikke av seg selv i overskuddstimer av pur og bekymringsløs skriveglede. Den kostet mye. Den ble unnfanget av en ivrig svensk agent som hadde solgt «två böcker, inte en» til Danmark en mørk februardag i 2016, og en forfatter på adrenalinkick som ropte et jublende JA i telefonen da hun spurte om jeg hadde en plan for neste bok. Det hadde jeg altså ikke, Astri. Jeg beklager …

Eller det vil si … Jeg beklager det ikke, for jeg er umåtelig stolt av resultatet. Av boken. Av ideen som jeg og Agnes klekket ut i bilen på vei til Tvedestrand, av prosessen der jeg tvang meg selv til å skrive på tross av frykten, av at jeg hadde guts nok til å stå for det jeg trodde på, av alle timene jeg kloret meg opp klokka seks på morgenen for å skrive enda tusen ord til. Jeg klarer ikke engang å beskrive følelsen da krimforfatter Gert Nygårdshaug skrev til meg at det var den beste norske krimromanen han hadde lest på aldri så lang tid. Der og da kunne jeg gått på vannet. En ubeskrivelig lettelse. En lykkerus.

Så kom anmeldelsene i Oslo-pressen, og avgrunnen åpnet seg under meg. Jeg skal ikke dvele for mye med hva jeg tenkte og følte der og da. Panikken, skammen, fornedrelsen, lammelsen … Jeg leste dem klokka syv på morgenen. Klokka åtte satt jeg i God Morgen Norge på TV2, og smilte og lo … Klokka syv på kvelden satt jeg foran 300 mennesker i Haugesund med en Hjerteknuser i hånda og et knust hjerte på innsida. Det var brutalt å skulle stå rakrygget med brukket rygg. Det var en festkveld uten sidestykke på en lansering av to krimromaner, men bak fasaden kokte det.

Nok en gang tenkte jeg at jeg var glad at jeg tilhørte «hvite menn som pusher 50» med en fantastisk familie og verdens beste venner rundt meg. Hadde jeg vært en singel mann i tjueåra ville jeg sagt så mye dumt og gjort så mye rart at jeg aldri ville kommet meg på beina igjen. Jeg innrømmer gjerne at det var tøft, og jeg merker fremdeles at jeg blir litt skjør når jeg tenker tilbake til de dagene. Jeg hadde så inderlig lyst til å rope en buldrende forsvarstale ut til all verdens anmeldere, men jeg gjorde det ikke, og det er jeg glad for i dag. Når en tåler å få ros, så må en tåle å få kritikk. Uansett hvor urettferdig den føles der og da. Det som står igjen nå noen måneder etterpå er de varme og støttende tekstmeldingene fra Unni Lindell på lanseringsnatta der hun fortalte om sine opplevelser på slike dager, og telefonen fra Jørn Lier Horst dagen etter der han lurte på om det gikk bra med meg.  Forfatterkollegaer som trer støttende til på en slik måte varmet meg og gav meg mot. Dette hadde andre opplevd før meg. Dette måtte jeg stå i, og komme meg fortest mulig ut av.

Som sagt så gjort … To dager senere satte jeg meg ned og startet på tredje bok i serien. Så begynte oppturen å komme … For hver dag som gikk så kom flere og flere overstrømmende meldinger fra fornøyde lesere, salgstallene tok seg opp, og plutselig sto navnet mitt på bestselgerlistene. Sammen med Agnes sin «Skinnet bedrar»… Det var fantastisk. For en uke siden kom den endelige bekreftelsen på at «Hjerteknuser» holdt den kvaliteten jeg og leserne mente den gjorde. Boken ble innkjøpt av Kulturrådet. Ja, jeg innrømmer at det kom en tåre den dagen. Jeg skriver underholdningskrim, og har aldri lagt skjul på det, men det var så ufattelig fint å se at det var flere enn meg som mente «Hjerteknuser» hadde livets rett. På torsdag fikk jeg nyheten om at jeg var nominert til Nytt Blod-prisen for fjorårets beste krimdebut. Helt fantastisk gøy, og en stor ære. I dag passerte jeg 50% av skrivingen på «Død manns tango», og etterpå gikk jeg gjennom tilbakemeldinger jeg har fått på facebook, instagram, tekstmeldinger og i andre sammenhenger. Hundrevis av heiarop, støtteerklæringer og fantastiske tilbakemeldinger på «Hjerteknuser».

Det er et privilegium å få lov til å gi andre mennesker gode (og i noen tilfeller mindre gode) leseopplevelser. Å få lov til å holde på med det en elsker aller mest i livet, og at noen der ute bryr seg. Å få være i en situasjon der avisene faktisk skriver anmeldelser av bøkene dine. Å få oppleve at det du skriver engasjerer, berører eller gir dem spenning. Vi som gjør dette er heldige. Vi bør slutte å være så redde for at vi ikke duger, for at neste roman ikke blir like god som den forrige, for at anmelderne vil kritisere oss, for at leserne blir skuffet. Det eneste vi skal være redde for, er at folk slutter å bry seg. Enn så lenge har vi en jobb å gjøre. Skrive. Og hvem vet … Kanskje kommer nerven i teksten smygende tilbake når du senker skuldrene og bare koser deg med ordenes magi.

Takk til deg som leser 🙂

 

 

 

 

 

Det har blitt august, og uansett om en liker det eller ei, så står høsten for døren. Mange mørke, skumle kvelder – og vel så mange bøker som får deg til å hoppe i stolen av skrekk og forferdelse. Den norske krimhøsten blir usedvanlig bra i år, og her har dere et utvalg av de aller mest spennende norske titlene som kommer:

 

JØRN LIER HORST – KATHARINA-KODEN

En sporløs forsvinning er et mysterium i seg selv.
Men hva om den som forsvinner etterlater seg noe som gjør mysteriet enda større?

Det er den tiden på året. For 24. gang på rad finner William Wisting frem papirene fra da Katharina Haugen forsvant. Saken ble aldri løst, og hvert år siden har Wisting oppsøkt Katharinas ektemann, som befant seg utenbys på jobb og hadde et solid alibi. Den jevnlige kontakten mellom Wisting og Martin Haugen har etter hvert utviklet seg til et vennskap. Denne gang finner han imidlertid Haugens hus lukket og låst. På årsdagen for sin kones forsvinning er Martin Haugen selv sporløst borte.

Samme dag får Wisting besøk på politihuset av den yngre etterforskeren Adrian Stiller, som arbeider med eldre og uløste saker i Kripos, såkalte cold cases. Den gamle Katharina-saken har forbindelse til en annen, gammel forsvinningsgåte. De to må gjøre felles sak, men samarbeidet med den kompliserte Adrian Stiller skal bli en utfordring for den erfarne Wisting. De to drevne etterforskerne må likevel finne et utgangspunkt de kan enes om, og bruke kreftene på å løse saken.

Jørn Lier Horst ser fram til å gi leserne enda et spennende Wisting-kapittel, og han ønsker å si noe om hva som skjer med mennesker som bærer på mørke hemmeligheter:

«Katharina-koden er en Cold-case historie, og er realistisk forankret i det å blåse nytt liv i gamle saker og hva skjer med et menneske som lever med en stor hemmelighet – som bærer på en løgn gjennom livet. Min erfaring er at han blir et ensomt menneske, fordi hele livet må være som å bevege seg på et minefelt – hele tiden i frykt for å trå feil, i frykt for å bli avslørt»

Utgivelse: Gyldendal Norsk Forlag – 24.august

 

HANS OLAV LAHLUM – DE FEMS TEGN

De som venter på et nytt mysterium for K2 og Patricia må nok smøre seg med tålmodighet. Høstens Lahlum-utgivelse er noe helt annet.

Vi får møte en dystrere og mørkere Lahlum denne gangen i en helt annerledes historie om vi skal tro forfatter og forlag. Det er en kriminalroman med en mening og et budskap. Hvordan påvirker krigens natur oss mennesker?

Årets utgivelse er en psykologisk kriminalroman som både på etterforskersiden og forbrytersiden tar opp allmennmenneskelige tema som synd, straff, hevn og tilgivelse. Romanens hovedtema om hvordan både overgripere og offer i mange tiår senere levde videre med krevende minner fra 2. verdenskrig, er fortsatt aktuelt. Særlig i sluttdelen fokuserer romanen på det svært aktuelle undertemaet om krigens natur og hvordan den kan påvirke unge mennesker. Lahlum selv er spent på hvordan en slik historie som dette blir mottatt av leserne.

«Det blir et spennende nytt steg ut i det ukjente for meg. Mens mine tidligere romaner jo har vært klassisk krim med handling fra 1960- og 1970-tallet, er dette en psykologisk spenningsroman med forhistorie fra 2. verdenskrig og nåtidshandling fra 2000-tallet. Den er tilegnet mennesker fra ulike land som helt inn på 2000-tallet har fått sine liv preget av dramatiske hendelser fra 2.verdenskrig, og med handling fra fem ulike land blir det min klart mest internasjonale roman til nå. Tilbakemeldinger på manuset har både i og utenfor forlaget vært ekstremt positive, så jeg håper og tror at dette ender bra»

Utgivelse: Cappelen Damm – 24.august

 

 

TOM EGELAND – LASARUSEFFEKTEN 

Den sjuende boken om arkeolog Bjørn Beltø – Lasaruseffekten – utkommer i september. Denne gangen leter Beltø etter en flere tusen år gammel babylonsk tekst kalt De dødes bok.

Men han er ikke den eneste som jakter på det mystiske manuskriptet fra oldtiden. En munkeorden er villig til å gå langt for å stanse ham. Samtidig, i USA, er medisinske forskere i ferd med å avdekke hva som skjer med oss etter døden. Er det faktisk mulig at sjelen vår lever videre når kroppen er død? Forskningsprosjektet har fått kodenavn Lasaruseffekten, etter Bibelens Lasarus, som ble vekket til live etter fire dager i graven. Beltø avdekker snart en skremmende sammenheng mellom De dødes bok og Lasaruseffekten.

De seks foregående bøkene om Bjørn Beltø har vist at vi ikke har noen i Norge som trakterer denne eventyrsjangeren bedre enn Tom Egeland. Det er alltid like spennende å følge Egelands Beltø-mysterier der han graver seg ned i gamle segner, myter, religiøse tekster og arkeologiske funn. Spunnet sammen med en vanvittig fantasi, herlige konspirasjonsteorier og et omfattende research-arbeid klarer Tom Egeland gang på gang å skape intense og spennende mysterier som en ikke kan unngå å bli oppslukt av. Denne gangen beveger han seg atter en gang ut av Norge, og temaet er altså døden, og hva som skjer med oss når den inntreffer. Jeg har gledet meg til denne boken helt siden han fortalte meg om den i fjor høst.

Utgivelse: Aschehoug – 20.september

 

ØYSTEIN WIIK – DØDSRYTTEREN

Det mest spenstige plottet denne høsten tror jeg nesten Øystein Wiik stikker av med. Det er ikke akkurat hverdagskost at Nord Korea okkuperer Svaldbard, og hvem andre kan redde verden fra storkonflikt enn selveste Tom Hartmann?

Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt siste oppdrag for etterretningstjenesten. Han sitter utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Målet for oppdraget.

Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.

På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.

Øystein Wiik var rett og slett sliten etter å ha skrevet den femte boka om Tom Hartmann, og har brukt sommeren på å jobbe med en ny musikal:

«He, he, ja jeg var ganske utkjørt i hjernebarken etter Svalbard og Nord Korea. Flimmersyn og flimmerhjerte, faktisk. Dødsrytteren, er altså en triller der hovedhandlingen er lagt til Svalbard. Hele Longyearbyens befolkning forsvinner i løpet av noen timer og all kommunikasjon med fastlandet blir brutt. Et storpolitisk drama vokser frem, der Nord Korea okkuperer Longyearbyen og truer Norge. Det skal bli utrolig spennende å se hvordan leserne mottar denne Hartmann-historien»

Utgivelse: Aschehoug – 1.september

 

TORKIL DAMHAUG – GLASSHJERTE

Torkil Damhaug har vunnet Rivertonprisen for beste norske kriminalroman to ganger, senest nå i vår for «En femte årstid». Hans psykologiske thrillere fenger flere og flere lesere, og i høstens utgivelse «Glasshjerte» er det enda en gang menneskelige traumer som setter spor som danner utgangspunktet.

I Glasshjerte befinner vi oss rett utenfor Oslo, hvor en ung jente blir funnet drept i et skogholt. Hennes psykisk utviklingshemmede fetter Robin, er det eneste vitnet, men han mangler språk til å gjøre seg forstått. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp. Han er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens broren hans Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen. Vi følger to familier berørt av dramaet, og i sentrum står to søstre som ikke lenger er på talefot.

Glasshjerte er ifølge Torkil Damhaug en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er. Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.

I fjor høst, mens Damhaug ennå skrev på Glasshjerte, stilte han opp på et intervju under Cappelen Damms krimkveld. Der kunne han avsløre at dette kanskje var en av de tøffeste bøkene han hadde skrevet:

«Denne gangen skriver jeg på noe som blir mørkt, mørkere enn jeg har skrevet tidligere, og jeg synes det er veldig ubehagelig å holde på med denne boken»

Akkurat nå befinner Damhaug seg på Crimetime Gotland, og han holder fast ved sin beskrivelse fra i fjor:

«Glasshjerte» er en psykologisk thriller som utspiller seg i det samme landskap som mine siste bøker. Kanskje enda nærmere den psykologiske romanen enn «En femte årstid» var»

For oss som elsker hans litt dystre psykologiske thrillere, så lover det godt …

Utgivelse: Cappelen Damm – 1.september

 

JØRGEN JÆGER – GUDEN

Krimforfatteren fra Bergen solgte vanvittige 130.000 bøker om Ole Vik i 2016. Det er et så abnormt tall at de fleste av oss andre norske krimforfattere ikke klarer å forestille oss det. Suksessen kom sent, men fortjent. Ny bok på trappene i høst, og jeg tror jeg kan love her og nå at «Guden» blir en av høstens bestselgere.

Etter to bøker fra henholdsvis Skudeneshavn og Drammen tar Jørgen Jæger nå sine karakterer med seg tilbake til Fjellberghavn. Der har bygdens populære ordfører Janne Wold samlet innbyggerne til fest på rådhusplassen, hvor hun på en provisorisk scene står sammen med politistasjonssjef Marte Mellingen, en reiselivssjef og en viseordfører, og forkynner med fynd og klem den store nyheten om at Fjellberghavn ikke lenger er en bygd, men har fått bystatus. Og ikke nok med det: Fjellberghavn har overtatt Florøs posisjon som Norges vestligste by!! Midt under kunngjøringen lyder rop i folkemengden, etterfulgt av flere skudd. Panikk oppstår og de prominente personene oppe på scenen forsvinner ut av syne. Flere av dem er skutt vil det vise seg, og politiet er på utspekulert vis hindret i å rykke ut.

Så skjer flere minibankran. Dette er opptakten – men bare begynnelsen – på tre marerittdøgn i Fjellberghavn. Den oppsiktsvekkende nyheten om at byen har fått status som Norges vestligste, drukner i mengden av sensasjonsoppslag i mediene. Et terrorangrep i bittelille Fjellberghavn er i seg selv en sensasjon. Er det realistisk?

I de mørkeste skygger trekker en anonym person i trådene. Han er GUDEN og kan være hvem som helst. Din venn, din nabo, din kollega, personen ved siden av deg i busskuret eller til og med et nært familiemedlem. Det eneste man vet er at han ser og hører alt og er livsfarlig.

Jørgen er naturlig nok i strålende humør om dagen, og han forteller at det er karakterene som har fått hovedfokuset i «Guden»:

«Jeg får mange tilbakemeldinger fra leserne mine, som er genuint opptatt av persongalleriet mitt. I GUDEN går jeg mer under huden på dem enn noen gang før. Ole Vik får utfordringer han aldri har vært i nærheten av, og jeg prøver å leve meg inn i hans fortvilte situasjon og videreformidle den i boken. Cecilie Hopen får en sak i fanget som må løses før ragnarokk virkelig bryter løs, samtidig som hun sliter med traumene etter opplevelsene med eks-samboeren»

Utgivelse: Juritzen – 14.september

 

TRUDE TEIGE – PASIENTEN

Det er mange som har ventet på en ny krim fra Trude Teige, og nå kommer den endelig. «Pasienten» lanseres 14.september og det er i følge Trude selv en krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Fortellingen tar utgangspunkt i tre hendelser; Pasienten, forsvinningen og drapet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Selv er Trude Teige langt til havs og nyter sommeren, og kan ikke si så mye mer om boken som kommer enn at hun gleder seg stort til utgivelsen, og at hun selvsagt er spent på mottakelsen. Dette er den femte krimromanen hennes med TV-journalisten Kajsa Koren i hovedrollen.  Den forrige boka i serien, «Jenta som sluttet å snakke», ble nominert til Bokhandlerprisen og er solgt til både Tyskland og Russland.

Utgivelse: Aschehoug – 14.september

 

KRISTINE GETZ – INGEN KJÆRE MOR

En krimdebutant som jeg gleder meg veldig til å lese denne høsten er Kristine Getz sin krimroman «Ingen kjære mor». Getz ble kjent etter sin fantastiske bok «Om jeg forsvinner, ser du meg da?», og hun har også skrevet blogg og kronikker rundt temaet spiseforstyrrelser. Hennes krimdebut byr på en historie som pirrer nysgjerrigheten:

Etter å ha sett en dukketeaterforestilling i Vigelandsparken i Oslo – dokumentert på morens Instagramkonto – blir fem år gamle Viktoria Linde trukket inn i en varebil bare minutter unna hjemmet sitt på Skillebekk. Ett vitne blir skutt av sjåføren. Dagen etter finner Norges største mammablogger, Lotte Bjerke-Wiik, en konvolutt på dørmatta utenfor leiligheten sin på Tjuvholmen. Den inneholder fotografier av henne selv og datteren på snart tre år, som daglig figurerer på morens ulike sosiale medieplattformer. Lotte bekymrer seg for at konvolutten på en eller annen måte henger sammen med bortføringen av Viktoria Linde. Er hennes datter også i fare?

Etterforsker Mons Mörch og partneren, Allie Johansen, fra Grønland politistasjon settes på en sak som etter hvert får internasjonal oppmerksomhet. Kommentarfeltene i avsier og på internettfora koker, og på TV debatteres det om barns rett til privatliv på internett. Konsekvensene av eksponering på sosiale medier fremstår, i takt med at saken utvikles, stadig mer seriøse.

Kristine bor til daglig i Denver, Colorado og jobber knallhardt for å komme i mål med sin første krimroman i tide til høstutgivelsen. Endelig dato er ikke satt enda:

«Høsten er planen, ja.  Akkurat nå er jeg bare veldig lettet om jeg klarer å levere i tide, men jeg kommer nok i mål. Har tidligere skrevet om min erfaring med, og tilfrisking fra, anoreksi, men den historien lå jo der, klar til å deles, med en kjip start og (heldigvis) langt bedre slutt. Å skrive krim er mye vanskeligere, men også mye mer gøy.»

Utgivelse: Goliat Forlag – Høst 2017

 

ASLAK NORE – ULVEFELLEN 

Denne boka har faktisk utgivelse i dag, og det første som møter meg i dagens VG er en strålende femmer til Aslak Nores spionthriller fra 2.verdenskrig.  «I sin nyeste, og beste roman til nå, viser Aslak Nore at han mestrer den klassiske spionsjangeren på imponerende vis.» sier anmelder Elin Brend Bjørhøi.

Å lese dette gjorde meg oppriktig glad, og veldig spent. Dette er svært lovende. Jeg elsket hans første thriller, «En norsk spion» som kom for fem år siden. En moderne spionthriller av beste merke, med et teppe av internasjonal krig og terror. Oppfølgeren «Oslo Noir» ble en slags hybrid, og fungerte ikke godt nok som spenningsroman. Nå beveger han seg altså tilbake i tid, og gir oss en ny norsk spion, Henry Storm. Og når jeg kan lese at det er hentet inspirasjon fra navn som Len Deighton, Eric Ambler og John le Carré, ja da er det bare å rulle seg rundt på ryggen, og la seg bli klødd på magen. Jeg er klar!

Ulvefellen er altså en spionthriller fra innsiden av Hitlers rike. Den unge frontkjemperen Henry Storm vender nedbrutt og desillusjonert tilbake fra Østfronten sommeren 1942. Med seg har han Jernkorset og vissheten om at han har kjempet på feil side. Da en høyerestående tysk offiser foreslår at Henry gjenopptar sine tekniske studier i Tyskland, øyner han muligheten til  for å tjene motstandsbevegelsens sak.

I Berlin er den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge på jakt etter «Griffen»  – en tysk spion som lekker informasjon om det topphemmelige rakettprogrammet V2 til de allierte. Da Sorge skjønner at nordmannen Storm kan lede ham til Griffen, legger han ut en ulvefelle: en vakker, polsk kvinne som opererer som dobbeltagent.
Hvis Henry lykkes med sine planer,  kan han forandre krigens gang, men Sorge rykker stadig nærmere.

Utgivelse: Aschehoug – 4.august

 

ASBJØRN JAKLIN – HVITE LØGNER

Nordnorsk krim er det mange som forbinder utelukkende med Frode Granhus, men sannheten er at det finnes en skjult perle fra Tromsø som litt for få har oppdaget enda. Asbjørn Jaklin er tromsøværing, journalist i Nordlys, historiker og krimforfatter. Han debuterte i krimsjangeren i 2012 med Svart frost og ble nominert til Rivertonprisen for sin andre krimroman, Rød sone. I høst er han aktuell med sin tredje krim, «Hvite Løgner»

I Hvite løgner vever Jaklin sammen et historisk drama fra andre verdenskrig med en drapssak i nåtid. Et perfekt utgangspunkt for nok en nervepirrende reise med hans krimhelt Alexander Winther. Om du ikke har lest noen av hans bøker tidligere, så har du skikkelige godbiter i vente. I baksideteksten til årets utgivelse står det følgende:

Et lik blir funnet i havnebassenget utenfor den tidligere marinebasen Olavsvern i Tromsø. Mannen, en russisk statsborger, har i sine etterlatte papirer mobilnummeret til Alexander Winther.

Mot slutten av andre verdenskrig sniker en mann kalt Jurij seg over den tyske frontlinjen i Finnmark og glir umerkelig inn blant sivile som evakueres sørover. Jurij slår seg ned i Tromsø med kona Nina, og sammen får de en sønn. Parets oppdrag er å infiltrere og spionere for Sovjetunionen.

Journalist, og tidligere spesialsoldat, Alexander Winther finner en sammenheng mellom fortiden og det som skjer i nåtid. En oppdagelse som setter ham i livsfare.

Utgivelse: Vigmostad & Bjørke – 16.august

 

MERETE JUNKER – VANNMANNEN 

En annen krimforfatter som leverer kvalitet gang på gang er Merete Junker. Hun skriver sine bøker fra Grenlandsdistriktet der hun også bor. Denne høsten kommer hun med første bok i en splitter ny krimserie, og Vannmannen tegner til å bli en av høstens aller mest spennende utgivelser i mitt hode. 

Den unge rusmisbrukeren, Kattis, blir vitne til at en full handlevogn dumpes i elva midt på natta. Da innholdet, som viser seg å være en død person, blir funnet, rammer det Kattis hardt. Hun blir jaktet på, ikke bare av politiet som ser henne som et viktig vitne, men også av krefter som vil selge henne til den som har alt å vinne på å bringe henne til taushet.

Politietterforskeren Eline Torp og hennes mann, ex-redaktøren Sigmund Boye, blir involvert i drapssaken på hver sin måte; Eline som profesjonell, mens for Sigmund tar saken en svært personlig vending. Midt mellom ektefellene, like høyt elsket av begge, finner vi schæferen, Freddy, den fredelige hunden som ikke egnet seg som politihund.

Merete lover oss flere bøker med dette nye krim-paret, og hun har lagt sin elsk på å skrive fra sitt eget distrikt. En perfekt setting for dirty deeds ifølge Junker selv:

«Ja, i denne romanen møter vi altså helt nye etterforskere, men det blir ikke med dette ene møtet. Eline Torp og Sigmund Boye dukker opp i neste bok også. Garantert. Når det gjelder «Vannmannen» så lanseres den på kulturhuset Ælvespeilet her i Porsgrunn den 14. september. Dette er min femte krim med handling fra mine egne hjemtrakter i tvillingbyene Porsgrunn og Skien,  et uendelig potent univers og en perfekt setting for kriminelle handlinger, der småbyidyllen rett som det er brytes av dystre hendelser. »

Utgivelse: Gyldendal Norsk Forlag – 14.september

 

GLENN JOHANSEN – TIDEN LEGER IKKE ÅPNE SÅR

Nok en krimdebutant ser dagens lys i Glenn Johansen denne høsten, men det er ikke en novise vi snakker om. Han har allerede vært redaktør på en rekke novellesamlinger innen krimsjangeren hos LIV Forlag, og er et kjent og kjært ansikt i forlagsbransjen. Tiden leger ikke åpne sår er en særdeles tidsaktuell kriminalroman, der terror og savn er to av hovedingrediensene.

I boken møter vi antiterroretterforskeren Tom, som etter flere år i London og MI5, vender tilbake til Norge. På hans første arbeidsdag eksploderer en bombe i en oppbevaringsboks på Oslo S.
Omtrent samtidig blir en kvinne funnet drept i sitt hjem, mens hennes mann og deres felles datter er forsvunnet. Mye tyder på at Kripos-etterforsker Silje står ovenfor et partnerdrap, men da nok et familiemedlem blir funnet drept innser hun at ting ikke er helt som det ser ut.

Gradvis avdekkes skremmende familiehemmeligheter og forståelsen om at sakene har en felles link. De må finne den åtte år unge Zara før det smeller igjen.

Glenn Johansen er svært spent foran sin første utgivelse, og er i likhet med alle oss andre livredd for at hjertebarnet ikke skal bli tatt imot av lesere og anmeldere på en god måte.

«Jeg overlever nok uansett om den blir godt eller dårlig mottatt, men er jo selvsagt  livredd for at folk flest ikke skal like det en har skrevet. Det er litt uvant å sitte på den enden av bordet»

Utgivelse: LIV Forlag – 1.september