Jeg vant Eselører!

Jeg vant! Jipppi!

Kasiopeiias bøker

I kveld har jeg og random.org trukket vinneren av Eselører. Den heldige vinneren er Bokbloggeir! Gratulerer så mye!

Jeg håper selvfølgelig at alle dere som ikke vant også har lyst på boken, og støtter dette flotte prosjektet og spanderer på deg en bok.

Vis opprinnelig innlegg

Skriveangst og tvangstanker

– Jeg skriver på en roman … Nok en gang er de magiske ordene sluppet i festlig sammenheng. Nok en gang ser jeg hevede øyebryn, undrende blikk og jeg hører stillheten bre seg rundt bordet … Jeg kunne like gjerne ropt ut: – Jeg tenner seksuelt på gummistøvler, og jeg er stolt av det! Er det rart jeg får angst?

Hva er det som gjør at akkurat det å skrive romaner (dersom du ikke har gjort det før) er såpass uvanlig at folk setter chilinøttene i halsen, og får hostetokter når du bringer det på banen? -Tuller du … Gjør du det? Skriver du en roman? Svaret er ja, men jeg forstår ikke helt hvorfor alle de beduggede øyneparene plutselig har begynt å måle meg med et undrende blikk.

Et spørsmål uten svar

Som de fleste av dere vet så gir min kone ut en roman i disse dager. På fredag i lystig lag fikk en av mine beste kamerater meg til å tenke på noe som jeg tror har med denne mystifiseringen av forfatteren å gjøre. Mens vi snakket om prosessen rundt utgivelsen hennes, så spurte han meg

– Hva tjener hun på dette da dersom hun selger ut  førsteopplaget?

Du blir ikke rik av å være forfatter. 15% av salget går til forfatteren selv…

Jeg oppgir selvsagt summen, som for øvrig er latterlig lav. Royalty på 15% gjør deg ikke til noen krøsus akkurat. Min kamerat, som er en av dem som er stolt over å titulere seg som kapitalist, spør da:

– Hvor mye ville hun ha tjent om hun ga den ut selv da?

Jeg ler litt, rister på hodet av hans uvitenhet, regner febrilsk i hodet, og kommer fram til en sum som får både meg og kapitalisten til å heve øyebrynene.

– Kan du da fortelle meg en gang til hvorfor hun ikke gir ut selv?

Jeg blir litt svar skyldig, men faller raskt inn i det som jeg tror er selve kjernen. Det er enormt stor forskjell på det å bli gitt ut, og det å gi ut. En blir ikke tatt seriøst i litteraturkretser dersom en kommer med en bok en har «kopiert på det lokale trykkeriet». Nok en gang spør kompisen meg om hvorfor det er slik? Ingen reagerer jo i musikkbransjen om en gir ut på eget plateselskap. De fleste av de store artistene gjør akkurat det.

Jakten på den unike og gode historien kan få det til å gå i svart for de fleste.

Hva er kvalitet?

– Det handler om den litterære kvaliteten. Om gud og hvermansen skulle gi ut selv, så ville det blitt en jungel av bøker der ute der det ville blitt komplett umulig å finne ut hva som er kvalitet og ikke, svarer jeg.

Jeg vet med meg selv at argumentet er syltynt. Dersom det var slik ville vi ikke funnet fram til den gode musikken på Itunes, ikke funnet den gode pølsa i butikkhyllene, eller for den saks skyld det gode TV-programmet på kanalvelgeren.

I litteraturverdenen er det bare blitt slik. Det er ikke enkelt å få gitt ut et litterært verk. Det borger for at du klarer å overbevise minst ett av de neste 30 skjønnlitterære forlagene i Norge at det du har skrevet fortjener å komme på trykk. Hvorfor er det slik? Og hvorfor vegrer vi oss med en gang vi ser at noen har gitt ut boka si på Kolofon eller Forlaget Norske bøker? Hvorfor tenker vi med en gang at det der må være dårlig som ikke har blitt gitt ut på et skikkelig forlag? Hva er et skikkelig forlag?

Min kone er blant de heldige som har kommet gjennom det trange nåløyet det er å bli oppdaget og trodd på av et forlag. 99 av 100 manuskripter får aldri den sjansen.

Om tro og tvil

Å skrive – eller ikke skrive … Det er spørsmålet!

Oj… Nå snakket jeg meg helt bort på viddene her. Eller gjorde jeg egentlig det? Jeg skulle skrive om min egen skriveangst. Hva det er som gjør at selv om jeg har passert 170 sider på manuskriptet så er det som om tastaturet glefser til meg hver gang jeg skal sette meg ned. Tvilen er der hele tiden som en sementblokk rundt bena på en som har havnet i unåde hos mafiaen.

Skriver jeg godt nok? Er plottet interessant nok? Skiller jeg meg ut i mengden? Har Norge virkelig behov for enda flere krimhelter? Er min historie egentlig spennende? Vil alle forstå hvem som er morderen fra første stund av? Er karakterene troverdige? Blir det ikke for mange logiske brist her? Skildrer jeg omgivelsene godt nok? osv … osv …

I det alle disse spørsmålene kommer til meg kan jeg bare glemme det. Da mister jeg såpass tro på meg selv, boken, og mitt «talent» at jeg ikke er i stand til å skrive. Helt til jeg leser det jeg selv har skrevet noe senere. Da tenker jeg… Wow! Jeg er god!

En skulle kanskje tro at jeg da ville klare å sette meg ned, men neida … Da kommer alle de distraherende tingene. Tvangstankene. Jeg må ha det stille rundt meg. (og da mener jeg stille) Ingen må forstyrre meg med prat eller gjøremål når jeg er i modus. Geniet arbeider! Når jeg har skrevet en stund så stopper jeg. Nå skulle jeg egentlig tatt meg en sigarett, men jeg har jo sluttet. Hadde jeg bare kunne tatt en røyk nå, så ville jeg ikke falt ut av modus … Da kunne jeg skrevet videre med stor lyst …

Alltid e det någe …

Noe senere prøve-leser jeg for henne som faktisk er forfatter. Hennes reaksjoner kan sende manuskriptet så langt inn i skrivebordskuffa som det går an å komme. Det vet hun heldigvis, og hun er ytterst forsiktig med velmenende kritikk. Likevel går det inn på meg hver eneste lille detalj. For noen dager siden sovnet hun mens jeg leste fra krimmen min til henne. Ikke bra! (At klokka var halv tre på natta kan jo ha hatt en finger med i spillet?)

Slik kunne jeg fortsatt i det uendelige. Tusen grunner for ikke å skrive. Har ikke tid. Har ikke lyst. Har ikke evnen til å komme i skrivemodus. Har ikke ro nok rundt meg. Trenger mer inspirasjon. Har ikke tro på eget verk. Har dårlig samvittighet for at jeg prioriterer skriving. Har et blogginnlegg jeg burde skrevet … Listen er uendelig.

Vil det i det hele tatt finnes papirbøker når jeg blir ferdig med min roman?

Så er spørsmålet om jeg noengang vil overvinne angsten, skrivesperrene og unnskyldningene. Vil jeg noen gang få nok tro på meg selv til at jeg tør å sluttføre produktet? Finnes det i det hele tatt papirbøker lengre når min «Maestro» er ute på markedet? Finnes forlagene? Kanskje jeg må gi ut selv … Nei, Gud forby at noe slikt skulle skje.

Jeg må skyndte meg før det er for sent. Men … Hastverk er lastverk, sier ordtaket….

Geir

Smakebit på en fredag – Stryk meg over håret

Romanen kommer ut på Commentum Forlag 2.november

Min kones sterke roman «Stryk meg over håret» lanseres om mindre enn to uker. I denne ukens «smakebit på en fredag» tenkte jeg å gi dere en liten forsmak på det jeg mener vil bli en av høstens store leseopplevelser. Kom – Len deg tilbake i godstolen, og bli med meg til fantastiske Callian i Provence.

De av dere som har fulgt meg og bloggen min de siste ukene kan ikke ha unngått å få med seg hvor mitt fokus er om dagen. Det meste dreier seg om lansering. Det handler om å bli synlig nok som debutant. Synlig nok til at bokhandlerne tar inn boka. Synlig nok til at de ikke gjemmer den  bakerst i lokalet med ryggen mot verden. Denne boken fortjener ikke den skjebnen. Den fortjener å bli lest. Ikke fordi det er Agnes som har skrevet den, men rett og slett fordi det er en vakker, nær, sterk og fengslende historie.

Forfatterdebutant Agnes Lovise Matre er fra Sandeid/Haugesund, er 46 år, og skriver en sterk og gripende bok om det å finne seg selv. Foto: Grethe Nygaard

I dag skal ikke jeg mase om hvorfor dere bør lese den. Jeg gir dere heller smakebiter som kan vise hva dere har i møte om dere lar dere omslutte av Agnes sin gripende historie. Finn deg en varm kopp kaffe. Len deg tilbake …Les – drøm – føl – og nyt…

Alle dagbøker er ment å være hemmelige, men dagboken til Guro var mer enn det.Den kunne ikke lukkes med en tynn, liten nøkkel i en hengelås. Ingen måtte få lese dagboken hennes. Der stod hennes hemmeligheter. De andre ville aldri forstå noe av dem uansett. Tankene malte hun inn på de hvite sidene i boken. Hun brukte sterke og mørke fager.
Når hun holdt på å sprekke, hentet hun fyllepennen og puttet tankene raskt inn i dagboken. Slik holdt hun ut. Slik kunne hun gjemme dem nesten helt bort, som når en gjemmer noe et lurt sted, for så å glemme hvor det lure stedet er.
Hun husket da hun fikk dagboken. Hun hadde sittet i timevis på sengen sin og skrevet om glade, korte og lyse tanker.
Det hun skrev om nå var mørkt og skremmende. En hoggorm som bet og bet henne i magen, helt til hun ikke orket mer. Raskt førte hun pennen over arket, og leste aldri mer over det hun hadde skrevet.
Noen ganger gråt hun også, samtidig som hun skrev. Andre ganger rev hun utsidene, stjal pappas fyrstikker, selv om hun visste at hun ikke hadde lov, og satte fyr på dem.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Motivet i romanen er den romantiske og historiske fjellandsbyen Callian i Provence. Foto: Geir Tangen

Da hun snudde seg bort fra veien var det som om pusten ble slått ut av henne. Tusenvis på tusenvis av solsikker stod og nikket med de gule hodene sine, som for å ønske henne velkommen. En deilig følelse av ro pakket seg rundt henne. Solsikker var favorittblomstene hennes da hun var liten. De ble så utrolig store...

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Forfatter og forlag inviterer til lanseringsfest 2.november på Cafè Renè i Haugesund

Hun gikk inn en smal gate til høyre. Oppe på en liten veranda lå en dame på kne og malte på et lerret. Hun hadde et tørkle på hodet og en kjortel som var Odd Nerdrum verdig. Den var så full av malingsflekker at den kunne forveksles med selve paletten. En eføy hadde fått vokse fritt lenge. Den snodde seg innimellom alle krinkler og kroker i rekkverket av smijern, som rammet inn verandaen. 

En mild bris kjærtegnet håret hennes da en patio åpnet seg mellom de smale gatesmugene. Det hun fikk se var simpelthen for godt til å være virkelig. Hun dro pusten dypt, for liksom å fylle hodet med kunstverket foran seg.

Patioen huset en uterestaurant hvor det var satt ut bord med smårutete røde og hvite duker. Utsikten avslørte åser og fjell i det fjerne, og i bakkekammen, rett ovenfor byen, lå det hus med små svømmebasseng utenfor. Skoddene var slått for de fleste vinduene, men de som var åpne blafret stille i vinden.

Guro lot igjen øynene sveipe over restauranten. Flere store steinkrukker, fylt med frodige lavendelplanter, var plassert rundt omkring mellom bordene. Hun gikk bort til dem, gned forsiktig på en blomst og trakk inn den lilla duften fra hendene sine.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

En spent forfatter gleder seg til lanseringen.

Mens hun satt der, kjente hun at hun forsiktig slapp taket i tømmene. Det var skremmende, men føltes godt på samme tid. I tankene så hun den fremste hesten, den som hadde vært hennes, løpe uten rytter mens stigbøylene hang og slang langs siden på den. De andre hestene i følget kom etter. En etter en, passerte de. Rytterne verdiget henne ikke ett eneste blikk. Endelig var hun usynlig, om bare for en liten stund. En lettelsens tåre visket bort bildet. Hun åpnet øynene. Hva var hun nå, da? Hva var det igjen når hun ikke lenger kunne vise at hun presterte i jobben? De stod litt forundret og så på hverandre, hun og tankene hennes…

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Her satt hun under Middelhavets himmel. Det var varmt og deilig, og bak henne lå et vidunderlig hus som hun skulle få bo i. Likevel kom den forræderske uroen, med sin ekle og klamme hånd, og la seg rundt magen hennes. Nå når hun ikke trengte gjøre noe. Ingen nye mål skulle nås. Stillheten hvisket: – Hva nå? Innerst inne visste Guro at hemmelighetene hennes lå der … nettopp i stillheten.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Commentum Forlag AS har en hel rekke spennende titler på sin høstliste.

Hun sto opp og gikk inn i dusjen. Der stod hun lenge, lot vannet renne over kroppen og kikket tankefullt nedover magen sin. Nervøst strøk hun hånden undersøkende over den, og lettet kjente hun at den var flat, og at hoftebenene var markerte.

Inne på soverommet stilte hun seg opp med den venstre siden vendt inn mot speilet og gransket hver millimeter. Høyre side likte Guro aldri å se på. Den var litt tykkere, så derfor valgte hun alltid denne posisjonen foran speilet. Hun trakk inn magen og hørte at det rumlet litt, smilte fornøyd, og fant frem en capribukse i dongeri som hun dro på seg. Knappen var lett og lukke. Hun følte seg tom og fin.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

Om disse små smakebitene ga mersmak, så kan du bare glede deg. Det er vakkert, men sårt. Fint, men trist. Sterkt, men godt. Jeg kan love deg at du ikke blir skuffet. Er du bokblogger, og ikke er satt opp på listen over dem som vil lese boken enda, så kan du bestille et anmeldereksemplar ved å skrive en mail til Norunn på Commentum Forlag AS. Klikk her.

Vil du kjøpe boken så finner du den på alle landets nettbokhandlere. For eksempel her.

Agnes sin offisielle hjemmeside og forfatterblogg finner du her

Geir