Har du hastverk, og trenger bare et kjapt boktips fra krimbloggeren? OK, da er dette siden for deg. Her finner du de ti beste krimbøkene jeg har lest siden jeg startet å blogge om bøker for to og et halvt år siden. Bøkene står i vilkårlig rekkefølge.Tipsene blir hele veien revidert dersom det skulle dukke opp bøker jeg liker bedre enn de ti som allerede står her. Vil dere lese mer om dem, så kan dere klikke på bildet av omslaget. Da kommer dere direkte til min anmeldelse av boken. Ha en fin dag 🙂
.
1. Jöel Dicker – Sannheten om Harry Quebert-saken
Jeg leste de 600 sidene nesten i ett strekk. Den var umulig å legge fra seg. Historien var alt for fasinerende og spennende til det. Sannheten om Harry Quebert-saken er rett og slett en genial vri på det klassiske kriminalmysteriet. Det eneste jeg skulle ønske var at boken ikke var en murstein på 600 sider. Den skulle vært et blylodd på 1000 …
2. Pontus Ljunghill – En usynlig
Sekseren er kastet på terningen. Ikke fordi den fortjener en sekser, men fordi terningen ikke har flere øyne. «En usynlig» av Pontus Ljunghill bør bli en kommende klassiker. Denne kriminalfortellingen kryper sakte men sikkert inn i deg og blir der. Velskrevet, stemningsfull og realistisk ned til minste detalj.
Spenningen ligger i de overraskende vendingene. Det uventede. Det klaustrofobiske. Og …. I det uendelige følelsesspillet som Harry må ta del i. Panserhjerte er ekstremt og ulidelig spennende lesing. Rastløsheten. Uroen. Kvalmen … Det sitter i noen dager etter en Harry Hole roman. Hans klart beste Harry Hole-roman.
4. Martin Olczac – Akademimordene
Martin Olczaks krimdebut «Akademimordene» er en veldreid, spennende, godt skrevet og fartsfull krim av beste merke. Begrepet «pageturner» er nesten som en klisjè å regne når en skal omtale bøker, men la oss nå for all del bruke begrepet når det passer. «Akademimordene» treffer alle mine triggerpunkter, og er en «höjdare» som de sier på svensk.
5. Gard Sveen – Den siste pilegrimen
Denne boka har alt det jeg elsker ved krim. Et utspekulert mysterium jeg ikke finner løsningen på før helt til slutt. Tvers gjennom solide og troverdige karakterer. Et «slow-crime plot» der folk ikke blir drept og partert på annenhver side. En historie som har flere lag enn den åpenbare spenningsverdien. Et godt språk der forfatteren tør å være skildrende og beskrivende.
Skal du lese en thriller i år, så er det denne! «Svømmeren» er en intens og heftig spionthriller med et internasjonalt snitt. Historiene som sys sammen gjennom boken er skremmende troverdige, og det gjøres med kløkt og finesse fra start til mål. Jakten på Mahmoud og Klara er så heftig, intens og nervepirrende at adrenalinet kommer dryppende ut av boksidene.
I «Inferno» har Dan Brown funnet tilbake til røttene. Oppskriften som gav ham verdensberømmelse med «Da Vinci koden». I Inferno finner du alt du forventer… Mysterier, kunsthistorie, arkitektur, religion, litteratur, symbolske gåter og TEMPO!
8. Jussi Adler-Olsen – Flaskepost fra P
Plottet i Flaskepost fra P er adskillig mer intrikat og forseggjort enn de foregående to bøkene. Spenningen er fortettet, cliffhangerne er flere, antagonisten mer troverdig og drivet er bedre. Når så historien etterhvert glir inn i fasen der vi følger morderen og de ofrene som krysser hans vei, ja så er boken så spennende at jeg vil fraråde personer med dårlig hjerte å lese.
I denne boken har de skapt intet mindre enn et mesterverk innen nyere nordisk krimlitteratur. «Stalker» er så grensesprengende spennende til tider at jeg fikk problemer med pusterefleksen. Allerede 10 minutter inn i denne romanen måtte jeg ta en pause. Det ble nesten for intenst. Jeg gispet etter oksygen i godstolen. Da siste minutt av lydboka var unnagjort var det bare å søke seg inn på rehab. Jeg var helt skjelven. «Stalker» er en fysisk prøvelse selv for oss som har lest vår kvote med intens spenningslitteratur.
Etter ti bøker med Harry Hole i hovedrollen tok Jo Nesbø sjansen, og lot «Sønnen» slippe til. For en karakter …! Har vi noensinne sett en lignende type gå bananas i en norsk krimthriller? Boka har alle Nesbø-kjennetegn i form av tempo, intensitet og spenning. Finurlige vrier og overraskende vendepunkt. En sylskarp komposisjon som får leseren til å vri seg i uutholdelig spenning.
Som nybegynner innen krim, fordi doku alltid velges først.
Hvordan er det å hoppe rett til Feks Sønnen og Stolker? Uten å miste tråden. . . . Og for å holde interessen oppe.
Eller starte på scratch?
Har kun lest Hypnotisøren og 70 siden av P kontrakten av krim, ga litt mersmak men fortsatt litt utålmodig 😉
Flott blogg, god sommer 🙂
LikerLiker
Å hoppe rett på sistebok av en forfatter kan funke for noen, men for meg så mister jeg mye av bakgrunnsteppet da, så det gjør jeg ikke. Sønnen derimot er en enkeltstående historie som ikke har noe med Harry Hole å gjøre, så den kan du lese uansett.
LikerLiker
Oj, så bra blogg. Ble lett revet med til å starte med kjøp av 2 av de 10 beste her (4 tidligere lest) etter å ha famlet en stund etter riktig krim/thriller. Synes nemlig det ble litt vanskelig å finne noe spennende nok, etter å ha lest «Jeg er Pilgrim» av Terry Hayes. Gleder meg til å komme igang med «Svømmeren» og «Quebert-saken» etter kommentarene dine. Selv om (merkelig nok) «jeg er Pilgrim» ikke er blandt dine 10 beste 🙂
LikerLiker
Hei Margie! Så gøy at du likte min liste over de ti beste krimromanene jeg har lest. Grunnen til at Terry Hayes ikke står på den listen er at den romanen kunne trengt en komprimering for å øke nerve og suspense. Den kunne med fordel vært 200 sider kortere. Da hadde essensen kommet tydeligere frem, og spenningen ville økt enda mer. Jeg elsket boka, men rent krimteknisk kunne den trengt en strengere redaktør.
LikerLiker