TV-serier og filmer – Side 2

TV-serietips: Baneheia

Denne seks episoders dokumentaren som du finner på Discovery+ tar for seg drapene av to unge jenter i turområdet Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2000. En sak som har ridd gjenopptakelseskommisjonen i flere runder de siste årene i og med at den ene av de to dømte, Viggo Kristiansen, aldri har innrømmet å ha vært med på ugjerningen

La det være sagt først som sist. Til å være en TV-dokumentar om en kriminalsak, så er denne urovekkende lite balansert. Det er Viggo Kristiansens familie, hans forsvarsteam, journalister som taler hans sak og andre eksperter som også uttaler seg til forsvar for hans bevisrekke som danner grunnlaget. Medtiltalte Jan Helge Andersen, hans familie og ofrenes familier har nektet å bidra til dokumentaren. Det samme har ledende politimenn som var aktive i etterforskningen og dommere og jurister fra rettssakene. Når det er sagt, så har de alle fått mulighet til å uttale seg i saken, og kanskje har det vært vanskelig å hoste opp noen som var villige til å stå last og brast med det som (tilsynelatende) må være norsk rettshistorie sin svakeste bevisrekke noensinne.

I krimdokumentarene om Birgitte Tengs-saken på Karmøy, om Theresesaken, og Arnfinn Nesset-saken, så har de alle hatt en viss balanse. En motpol som dokumentarens gravende journalister kunne bryne seg på. Det mangler altså her. Likevel … Dette er en svært god serie som gravde dype spor i meg som seer. Om bare en brøkdel av det som blir framlagt her viser seg å ha et fnugg av sannhet i seg, så burde det reise seg et folkekrav om at Viggo Kristiansen får tatt opp saken sin på nytt i retten. Jeg har mange runder som lekdommer i lagmannsretten bak meg, og vet hva som ligger i begrepet «rimelig tvil». Dokumentaren levner ingen tvil om at den er til stede, men som sagt så har den en voldsom slagside.

DNA-sporet som i 2001 ble framlagt av retten som et uomtvistelig bevis mot Kristiansen er så tynt at jeg fikk frysninger på ryggen da det ble dokumentert i serien. Det er, og har alltid vært, en oppfattelse hos oss som ikke kjenner saken fra andre steder enn media, at det DNA-beviset var totalt fellende og ødeleggende. Det er det definitivt IKKE. Når en uavhengig ekspert fra Danmark hentes inn av gjenopptakingskommisjonen for å bedømme DNA-beviset, ja så forkastes konklusjonen fra disse rettsmedisinerne på bakgrunn av en teknikalitet i svaret de gav. De svarte mer bombastisk og klarere enn de hadde blitt bedt om å gjøre i oppdraget …

Det samme kan en si om mobil-sporet som viser at Kristiansens mobil var i aktivitet flere ganger i det aktuelle tidsrommet, men umulig kunne befunnet seg i Baneheia da den ble brukt. Der kastet retten på båten den beste ekspertisen fra Telenor, de samme ekspertene som de har brukt til å bevise skyld i mange andre saker. Denne gangen var de plutselig ikke til å stole på.

Disse to tingene alene slår beina under aktoratets bevisførsel den gangen. Det eneste de står igjen med da er medtiltalte Jan Helge Andersens forklaring som spriker i alle fullstendig umulige retninger, og er så full av hull og logiske brist, at det er skremmende at han i det hele tatt ble satt lit til.

Som sagt … En dokumentar med tidenes største slagside. Hadde den hatt bedre vekting, så er det liten tvil om at den ville blitt den beste norske true crime-serien de siste årene. Vi som har sett den sitter igjen med en emmen bismak i kjeften. Litt fordi den er så ensidig vinklet, men like mye for at denne mannen ikke har fått prøve saken sin på nytt i norsk rettsvesen. En fair trial. Det tror jeg alle parter ville vært tjent med her.

Serietips: Etterforskningen

«Etterforskningen» er den mye omtalte danske TV-serien om politietterforskningen rundt det såkalte «Ubåtdrapet» i 2017. Peter Madsen ble dømt for å ha drept og partert den svenske journalisten Kim Wall, før han kvittet seg med kroppsdelene og senket sin egen ubåt for å skjule sine spor. Over seks episoder møter vi ikke gjerningsmannen eller offeret en eneste gang. Alt handler om det tittelen sier; Etterforskningen.

Dansk TV-serie (2020) – 6 episoder – Viaplay

Først av alt så må jeg si at dette er en utrolig verdig og respektfull TV-serie både overfor offer, hennes familie og politi og påtalemyndigheters arbeid. Det er ingenting som overdramatiseres, det er ingen groteske detaljer som vies plass i TV-ruta, og det er faktisk også langt på vei en respektfull behandling av Peter Madsen selv i og med at hans vesen og person ikke får brette seg ut i form av en eller annen skuespiller. Han beskyttes mot seg selv, og om bare en brøkdel av det som kom fram om ham i mediestormen under etterforskningen er et tegnende bilde av den han er, så tror jeg vi som seere skal være glade for at han ikke får mer plass i denne serien.

Det er et paradoks at den desidert mest spektakulære drapssaken i Skandinavias samlede krimhistorie, faktisk dokumenteres gjennom den mest nedtonede, langsomme og alvorstunge krimserien jeg kan huske å ha sett. Det er et alvor og en tristesse som gjennomsyrer alle karakterene. En slags bedrøvelig melankoli som ikke en eneste gang ødelegges av sensasjonelle funn eller påklistrede cliffhangere. Det er nøysomt, nitidig og neddempet politiarbeid som står i fokus. Tidvis er den trøstesløse og alvorstunge stemningen så påtrengende at en kjenner ubehaget rent fysisk i brystet mens en sitter i sofaen. Lange, dvelende scener der det ikke trekkes på et smilebånd, der ingen karakterer beveger seg, og tausheten deres ligger som en trykkoker i rommet. Ufattelig godt skuespill, og sjeldent vellykket.

Så hvordan kan dette bli så spennende når en faktisk røsker bort alt som vanligvis er med på å skape spenning? Ikke en eneste actionscene. Ingen krangling og høylytte konflikter. Ingen grøssende scener med morbide detaljer. Ingen truende protagonist og ingen spektakulære krumspring av noe slag. Likevel altså … Du blir trollbundet fra første stund. Sitter limt til sofaen til siste scene har feidet ut. Svaret er såre enkelt. Drapssaken er i seg selv så dramatisk, at den trenger ingen ytterligere dramaturgi. Bare det å se ubåten bli løftet opp av havet får deg til å snappe etter pusten. Ingen trenger å si noe. Vi vet alle hva som foregikk inni den.

Og så er det sant å si svært interessant å bevitne ekte politiarbeid slik det faktisk utføres, og at ikke alle de kjedelige sekvensene klippes bort for å øke tempo og driv. Vi blir gjerne med en skuespiller i flere minutter mens hun blar i et dokument uten å finne noe som helst av interesse. Vi blir med ut med dykkerne gang på gang på gang, og står i båten med dem og venter på at noen skal komme opp med enda et resultatløst søk. Vi kjenner på frustrasjonen i at det går så uendelig sakte framover, samtidig som vi ser det samme som politietterforskerne. Bit for bit kommer det bittesmå ting på plass, og danner et bilde av den mest grusomme ugjerningen vi noen sinne har hørt om.

Serien omhandler også politiets kontakt med de etterlatte, og sorgen de føler er så merkbar at den flytter inn i deg som TV-seer. Det er nesten uutholdelig til tider å følge Jens Möllers besøk hos Kim Walls foreldre. Panikken, sorgen, forbannelsen, raseriet, fortvilelsen … Alt er der, men den kommer ikke til uttrykk i et eneste ord, handling eller tåre fra skuespillerne. Den bare er der. Innkapslet i hvert eneste ansiktsuttrykk.

Dette er ikke en serie for deg som ønsker fart, spenning og drama. Det er en krimserie for deg som setter pris på å få lære politiets virkelige arbeid å kjenne. Og det er en krimserie for deg som rett og slett setter pris på høy kvalitet i alle ledd av en TV-produksjon.

Serietips: FARGO (S01)

I et selskap av forfattere for litt over en uke siden kom vi inn på våre beste krimserietips. Da kom «Fargo» på bordet hos flere av de andre, og en beskjemmet krimforfatter måtte innrømme at denne lovprisede kult-serien fremdeles var upløyd mark. Nå har vi sett åtte av ti episoder av første sesong, og det er lite annet å gjøre enn joine halleluja-koret. Dette er noe av det mest absurde, merkelige og spinnville krim-drama jeg noensinne har sett. Om du noen gang har lurt på hva svart humor er for noe, så har du ikke sett «Fargo».

Billy Bob Thornton i rollen som en sindig, filosofisk, kaldblodig og kynisk leiemorder full av faenskap er et vanvittig skue i seg selv. Han omtaler seg selv som et rovdyr, og aldri har jeg sett et menneske komme så nær i å spille en ulv i menneskeham. Like bra er Martin Freemans ekstreme forvandling fra puslete forsikringsselger som er kuet og mobbet av alle, til gatesmart fikser som snor seg ut av umulige situasjoner og styrer verden rundt seg med stødig hånd. Her snakker vi karakterutvikling!

Lester Nygaard møter leiemorder Lorne Malvo for første gang, og besegler sin egen skjebne

Disse to skuespillerprestasjonene høster mange lovord, og det er umulig å ikke la seg imponere. Helt strålende! Men, som forfatter så vet jeg at en skuespiller aldri blir bedre enn det et manus gir rom for. Og det er her «Fargo» virkelig skiller seg ut. Vi snakker om en crossover der en aldri føler seg helt sikker på hvor i landskapet en befinner seg. Er det en krimserie? En svart komedie? Et absurdteater? En gresk tragedie? En thriller? Serien har alt dette, og så mye -mye mer … En vet aldri helt om en skal le, gråte, bite negler eller rett og slett bare la seg rive med …

Historien høres i utgangspunktet ut som et litt skrudd krimdrama. En iskald vinterdag i Minnesota kjører en leiemorder på et rådyr og havner ut av veien. Ut av bagasjerommet springer et fortumlet offer i bare trusa, mens leiemorderen sitter skadet igjen i bilen. Han oppsøker et sykehus for å få sett på hodeskaden han pådro seg, og treffer på en pinglete forsikringsselger som har blitt banket opp av byens største bølle. I det som må sies å være en framtvunget misforståelse ender forsikringsselgeren opp med å bestille et drap på mannen som banket ham opp og ydmyket ham. Da bølla dukker opp drept på et horehus er dramaet i gang. En bestyrtet forsikringsselger oppsøker leiemorderen på nytt, og hele seriens absurde galskap kan i bunn og grunn oppsummeres i den korte dialogen mellom dem:

– I never said yes!

– You did`nt say no …

Leiemorderen Lorne Malvo bekrefter overfor forsikringsselger Lester Nygaard at kontrakten er fullført, med den klassiske «You did`nt say no»-replikken.

Uansett hvordan du velger å ruste deg for å se denne serien, så kan jeg garantere at du kommer til å bli overrasket, sjokkert og i en følelsesmessig berg-og-dalbane. Det er beksvart, mørkt, blodig og herlig naivt på en og samme tid. Adjektivene som kommer først til meg når jeg skal beskrive seriens første åtte episoder er absurd, genialt og rått. Ingenting er slik det skal være, og likevel er alt perfekt komponert. En anelse «Pulp Fiction-inspirert» i form og humor. Krimplottet er kult og spennende. Skuespillet (som sagt) tidvis blendende, og de dramatiske twistene er mildt sagt fengende. Flere ganger har jeg tenkt … «Åh f*** … er det mulig å gjøre det slik?»

Tydeligvis er det fullt mulig.

_{Hele serien med alle sesonger ligger tilgjengelig på Viaplay.}